Fantastisk vintersykling

[Friluftsnoob]

I det siste har det både vært regn og mildt vær, men i går skinte solen, temperaturen var rundt 0 og jeg tenkte at nå var det på tide å bruke min 29" terrengsykkel på skogsveiene i nordmarka i Oslo. 
Etter at transportetappen carl berner - hammern var unnagjort, var det på tide å starte eventyret. Det begynte med islagt grusvei, strødd de første hundre meterne. Møtte på et par gående med barnevogn, og selv om det var gruslagt slet de med å få feste. De ga nok opp når grusen forsvant, rett før bommen. 

Jeg fortsatte oppover veien som nå var helt islagt. Speilblank is gjorde meg utrygg, selv om jeg vet at dekkene mine er gode. Men det skal jo ikke mer enn noen ujevnheter til før dekket mister grepet. Av angst (eller mangel på erfaring) tok jeg på meg brodder og syklet uten å være klipset inn. Turen fortsatte oppover, og is ble til snø. Snø med to spor i, bilspor. Jeg fulgte bilsporene, fokuset var på å holde sporet. I starten lite snø, men etterhvert som høydemterne ble passert var det mer og mer snø i veien. 

Tok igjen en fyr med tynne dekk og bukkestyre. Jeg valgte å holde følge bak ham (var jo egentlig umulig å komme forbi).  En ferd full av konsentrasjon om å holde seg unna snøen. Et par ganger ble han presset ukontrollert inn i snøen som bredte om seg på hver side av den lille stripen med is, men han klarte å få kontroll på sykkelen og vi syklet videre på den smale sti. 

Ved Bjørnholt slo jeg av en liten prat med mannen før jeg fortsatte mot Kikuthytta. Med blikket festet langt frem slik jeg lærte når jeg tok motorsykkellappen begynte jeg å få en bedre flyt og følelsen av kontroll. De få syklistene jeg møtte hilste og dette gjør man egentlig ikke her i marka. Men idag var ting annerledes og jeg tror alle følte på en stor mestringsfølelse, en slags begeistring over å mestre denne type sykling. Det gjør noe med humøret til folk, og alle blir vennlige og viser respekt til de man møter. 

jeg fortsatte ned en bratt bakke ned mot Bjørnesjøen. Blikket fortsatt langt frem, men snøen var uungåelig i de krappe svingene. Da er det bare å la styret gå sin egen vei og håpe at kreftene i beina skal få deg ut av snøen. Vel nede fra bakken møtte jeg på en skiløper som stusset over min ville ferd ned den ubrøyta bakken. Vi slo av en prat før jeg fortsatte til Kikutstua. 

I krysset fra Bjørnholt og Sandungen kom det et par fra retningen sandungen, de hadde Fatbikes. Men det så ut til at dette ikke var noe de trengte da veien var brøytet. Jeg holdt følge bak dem bort til Kikutstua, eller rett før hvor jeg passerte dem. Fant ut litt senere at de hadde elfatbike (så mye for den rolige turen). 

På bjørnholt var det både ski og sykkelentusiaster. Folk latet seg i solen, og for et øyeblikk så det ut som om coronaen ikke hadde kommet helt inn hit. Jeg valgte likevel å ikke sette meg ned men tok turen hjemover. Med fullt fokus på å holde det smale bilsporet kom jeg mer og mer i ett med veien, og nå når jeg sitter her får jeg en klump i halsen av å tenke på hvor flott det er å sykle på en ubrøytet vei. 

 

 

[+rayun]

Kan skrive under på at sola i går var en skikkelig boost for fler av oss. Var selv ute med 26" i det fine været. Adskillig mer snø i dine nærmarker, enn hos meg. Ser skikkelig fint ut. 👍