I sjøkanten fra Orre til Reve og retur.

[REJOHN]

Sammen med Bestyrerinnen 

Etter en skitur på torsdag, var jeg klar for ny tur på fredag. Som vanlig hadde jeg skikkelig gode planer, og nesten like vanlig, det måtte noen endringer til. Skitur for første gang på noen år, merkes. Det var noen muskler som ikke var helt bra på fredagsmorgen. I tillegg hadde jeg nok også tatt meg mer ut en vanlig. Fjellsko er greit. Med slike sko på beina, er det sjeldent jeg tar meg spesielt mye ut. Jeg klarer å holde pust og puls på et rimelig nivå. På ski var dette ikke helt like enkelt.

Planen var å gå den vanlige turen fra Hå til Varhaug og tilbake. Omtrent 18-19 kilometer, nesten uten bakker, men likevel 3 – 3 1/2 time på beina. Vanligvis en grei, men lang økt. Fredagsmorgen var det fortsatt frost og glatt. Jeg kjente meg forholdvis pigg, men da Bestyrerinnen ga beskjed om at hun godt kunne tenke seg å bli med, la jeg om planene. Nedenfor fyret på Obrestad er det ofte mye is-svuller, og glatte forhold. Det var egentlig ikke stedet for fredagstur sammen med Bestyrerinnen.

Det ble heller «reserveturen», som vanligvis starter fra Reve havn og går til Friluftshuset og tilbake. En tur på bare en mil. Uten bakker og helt greit å gå – om sanden ute ved sjøen er hard. Bestyrerinnen og jeg startet fra Friluftshuset og gikk inne bak sanddynene mot Orre-elva. Lav sol og lite vind og kaldt – svinkaldt til å begynne med. Vi er ikke vant med mange minusgrader. et har blitt mange strandturer i det siste. Det har selvsagt med det kalde været å gjøre. Nå kan det muligens bli for mange slike turer, men det er egentlig flott å kunne gå langs sjøkanten. Det er høy himmel og vidt utsyn, selv om det ikke er så mye å se på.

Lukt blir det som regel nok av. Råtnende tang og tare luker. I tillegg er dett et kjent sted for de som kikker etter fugler. Lite «vinter» gjør at en del fugler velger å overvintre her, og Reve er ofte første eller siste stopp i Norge for trekkfuglene. Det er også vanlig med store flokker svaner ute på markene om vinteren. Denne dagen var vi heller ikke alene på stranden. Det var mye folk. Det er jo ikke så mye annet å foreta seg i disse koronatider enn å gå tur. Vi traff Ingrid og Kjell på Grudarunden søndag, og de dukket også opp på denne turen. I enden av Orrestranden kom to kjente fjes i mot oss. Ingrid og Kjell. Det passet godt med en stopp for kaffe og en prat. Det er alltid kjekt å treffe kjente.

Vi hadde ikke snakket om hvor langt vi skulle gå denne gangen. I enden av nordre enden av Revestranden, passet det å snu. Denne gangen gikk vi langs sjøkanten tilbake mot Orre. Det var helt greit å gå. Sanden var passe hard, og det var lavvann. For egen del kjente jeg at det kunne passe med bare en mil denne dagen. Skituren dagen før satt i kroppen, og det ble, om ikke tungt, så i hvert fall ganske «langt». Likevel var det en flott tur i flott vær.