Bikepacking, min andre tur.

[+rayun]

 

 

Julefreden har nå senket seg her hos oss. Det er stille i huset og jeg sitter å mimrer litt over en av sommerens turer. Visst du vil høre skal jeg fortelle;.....

INNLEDNING

Når jeg tidligere hørte ordet; Corona, forbandt jeg det med sommer og søte gode jordbær.

Det er så vist ikke min første tanke i dag. Riktignok ble det sommer i 2020 også og jordbærene var de samme, men ellers er det meste nytt og annerledes for oss alle. Mange har blitt rammet og noen mer enn andre. Men jeg skal la det ligge, alt det tragiske Corona og Covid19 har brakt med seg. Dette skal i stedet handle om min egen trivielle bekymring; hvor kan jeg dra på tur i disse tider?

Jeg hadde nemlig en plan og planen jeg hadde jobbet med gjennom senvinteren 19 og som fortsatte inn på nyåret 20 var plutselig ikke aktuell lenger. Når reise (på det tidspunktet) utenfor egen kommune ikke var anbefalt måtte jeg tenke nytt.

I lokalavisa leste jeg en dag om noen godt voksne karer som i mangel av noe annet fornuftig å gjøre, krysset kommunen til fots, i en rettlinjet korridor.

Jeg likte «stuntet» og siden jeg heller ikke har så mye fornuftig å gjøre begynte min egen idé å ta form.

Ikke på beina, selv om det også kunne vært artig. Ikke på langs og heller ikke på tvers, men rundt kommunegrensen. Så nær som mulig, uten å krysse hverken den eller svenskegrensa.

På kartet tegnet jeg opp en mulig rute. Det var en salig blanding av asfalt, grus og sti, men også strekk gjennom tjukke skauen.

Min hjemkommune har mye av sånt, altså skau.

Nevnte jeg vann? Nei, men jeg burde ta med vann også. Vi har som sagt mye av begge deler og siden vi deler alt dette med nabokommuner og Sverige ble det en utfordring å finne gode traseer.

Tanken var i utgangspunktet å gjøre turen på en dag med liten sekk, men jeg innså at det ble for langt. I mitt tempo vil en sånn tur ta et par - tre dager og vil kreve breie dekk og lastet sykkel.

Begrepet jeg sikter til kalles Bikepacking og blir stadig mer populært.  Vesker til sådant bruk er litt annerledes enn veskene jeg har fra før.

Det er heller ikke sikkert jeg kommer til å like denne formen for sykkeltur og ønsker derfor ikke å bruke en formue, noe som ellers er ganske lett.

Jeg begynner å lete etter vesker. De skal være rimelig, men jeg må likevel ha tro på at de duger.

Jeg får tak i det jeg trenger til en hyggelig pris og ved å bruke min gamle sykkel ender jeg på en drøy tusenlapp som totalkostnad.

Slett ikke verst for en, for meg, helt ny fritidsaktivitet. Spørsmålet er om dette er for godt til å være sant. Er de rett og slett for billige?

Med remediene vel i hus ble det testoppsett på sykkel og en forenklet regntest. Svaret viser seg å være i nærheten av hva jeg håpet på. Det var klart for neste steg.

Innen turen kunne starte var Coronareglene ikke fullt så bastante og en tur over kommunegrensene var igjen akseptabelt. Oppmykningen passet meg veldig bra og jeg fikk nå muligheten til å gjennomføre en kort testtur.

Så i mai la jeg ut på tur, min aller første Bikepackingtur. Det var en fantastisk opplevelse som besto av asfalt, grus og sti, men også kaving blant vindfall og ulendt terreng.

Alt jeg trengte for å få en formening om hva som ventet på senere turer. Opplevelser fra den turen har jeg skrevet om her på Fjellforum tidligere så jeg vil nå bare nevne at det gav mersmak.

 

Senere, mye senere ………

Vi har passert midtsommer og reglene er ennå litt mykere. Det resulterte i at jeg la hele kommunerunden i lista over fremtidige turer for den kan jeg jo gjøre når som helst nå.

Nå ville jeg heller på tur «ut i det blå»

Første dag

Det har seg sånn at hver gang jeg kjører Rv24 gjennom Odal og Stange undres jeg hva som skjuler seg opp i åsen i øst. Vel, sannhetens time er kommet og nå skal hemmelighetene avsløres.

21 juli 2020 ruller jeg ut på Linna mot Bjørkelangen. Jeg er foreløpig i kjente trakter, men kjenner en forventning over det ukjente der framme, over veivalg, feilnavigering og overraskelser.

Som f.eks. teltplasser som det ikke er flust av i «mine» skoger. Hvordan vil det være lengre nord?

Jeg forlater sivilisasjonen og tar fatt på bakkene opp mot Mangenfjellet. Det stiger jevnt, og sakte legger jeg høydemetrene bak meg. Oppe på flatene kan jeg øke takten og så ligger Garsjøen der, ganske svart og truende. Vanligvis er den ikke slik, men nå er den nok farget av de mørke uværsskyene i syd.

Herfra dreier kursen litt mer nordlig og jeg går klar av regnet.

I bakkene ned Molidalen mot Søndre Mangen lar jeg sykkelen få frie tøyler. Holder så til venstre og følger grusen inn på Sootveien og mot neste vei som skal ta meg til Bjørknessjøen. Veien holder seg høyt i terrenget, men jeg ser da vannet nå og da mellom trærne. Ved Rakeiet blir det stopp og kartet sjekkes. Tar jeg til venstre nå, vil det føre meg ned mot Årnes og asfalten. Det er utvilsomt det raskeste, men absolutt ikke det morsomste. Hele poenget med turen er å holde meg mest mulig i skauen. Jeg velger å ta til høyre og etter en stund er både grusvei og vann adskillig nærmere hverandre. Jeg er klar for lunsj og holder øynene åpne etter første og beste mulighet.

En  liten ubetydelig sti viser seg å lede ut til en odde. En perfekt plass for en matbit og litt drikke. Jeg smurte matpakke før jeg dro og nyter halvparten nå, med herlig utsikt over Bjørknessjøen.

I nordenden av sjøen sykler jeg gjennom den lille plassen Bjørknes. Den blanke småkrusete vannflaten forsvinner bak meg når jeg runder neste sving. Jeg holder fortsatt en nordlig retning og sykler så og si på fylkesgrensa langs Nettmangen som er neste innsjø. Hele tiden på fin grus helt til Sæterlisjøen hvor jeg møter asfalten igjen. Jeg kjenner meg straks igjen, for her har jeg vært før.

Her i nærheten ble jeg hentet av kona etter et uhell på vei til Sjusjøen for noen år siden.

Etter et par hundre meter på asfalt slår jeg inn på Mjøgsjøveien. Et gult smileansikt er malt på en stein. Den lyser opp der i veikanten og antyder at jeg har noe å glede meg til. Joda, veien er fin den, lettsyklet og uten leie bakker. Men jeg er litt skuffet over at jeg ikke fant et sted ved vannene jeg passerte som kunne egne seg for en rast. Men Sør-Odal byr meg på andre godsaker, så i stedet plukker jeg litt markjordbær i veikanten og tar siste rest av matpakka stående ved sykkelen.

Jeg er på siste høyde og har bare en drøy utforbakke foran meg før jeg entrer asfalten inn mot Skarnes.  Et langt åpent strekk mellom trærne avslører at bakken er både bratt og lang. For å krydre tilværelsen avslører også åpningen at det regner der framme. Ja ja, jeg har jo gått klar til nå, så det får jeg tåle.

Jeg lar det stå til ned bakkene og kjører slalom mellom alle vannpyttene. Overkroppen er sånn passe tørr, men shortsen er kliss bløt når jeg omsider er nede på asfalten. Og regnet, ja det stopper nesten like fort som det kom.

Fortsettes......

[+rayun]

 

Glomma renner stor og doven under meg her jeg krysser fra ene sida til andre.  Jeg har ankommet Skarnes og krysser elva med kurs for Essostasjonen hvor jeg har stoppet mange ganger med bil. Nå er planen å få fyr på primusen så jeg får meg litt varm suppe.

Men her har ting skjedd. Husker jeg feil, eller har det aldri vært bord og krakker her? Mener bestemt at vi har tatt en is på varme sommerdager, sittende på en krakk her ute. Kan heller ikke huske at det var Deli de Luca sist jeg var her.  Jeg er skuffet, kanskje fordi krakkene er borte. Kanskje fordi jeg har blitt småkald av regnet og ikke får suppa mi.

Jeg har uansett bestemt meg for å mistenke dem for å fjerne krakken ute for å "tvinge" meg inn.

Under andre omstendigheter hadde jeg nok gått inn, men jeg er såpass irritert over det jeg "tror" er årsaken, at jeg definitivt ikke skal legge igjen penger her.

Med uforrettet sak svinger jeg meg på sykkelen. Nå er planen å følge asfalten et lite stykke videre. Det er fin gang og sykkelvei langs E16 mot Kongsvinger før jeg svinger av på Fv209.

På Slåstad har de skjønt hva syklister har behov for og utenfor Joker´n er det både krakk og bord. Nå er jeg imidlertid blitt så svett at varm suppe ikke er første pri. Det blir i stedet iskald jordbærmelk og påsmurt langgang. Jeg skal ikke si at jeg strutter av energi, men mat og drikke gjør godt i en sliten kropp og jeg er igjen klar for grus og skau.

En god regel lyder så her: Lytt til kjentfolk. Jeg hadde egentlig tenkt å forlate asfalten rett etter butikken. Men noen jeg kommer i prat med utenfor butikken mener det ikke er så lurt. Beskjeden er rett og slett at det vil være vanskelig og få med sykkelen mellom de forskjellige veiene slik jeg har tenkt. Rådet er i stedet å følge asfalten til Trekanten og så opp forbi Slåstadbråten.   Okei, litt kjedeligere enn grus, men trafikken er lav og været fint så jeg følger rådet jeg har fått.

Der grusen starter, starter også første bakke. Såpass bratt og løst er underlaget at jeg må av sykkelen for dagens første Pushbike.

Når Øvre Slåstadbråten er passert er jeg på sykkelen igjen. Svak stigning videre og stadig lengre  inn i skauen. Vest av Juvberget må jeg velge, rett fram, eller til venstre? Jeg holder impulsivt til venstre, men blir usikker og stanser. Går tilbake i krysset og sjekker.

Hhmm, veien rett fram holder riktig retning, men ser lite brukt ut og med ganske overgrodde kanter. Kartet i 1: 250000 hvor jeg løselig har tegnet inn ruta er ikke til all verdens hjelp her. På et gammelt falmet skilt inni krattet kan jeg se det står Isdalsveien. Jeg fisker fram telefonen og finner Isdalsveien på kart-æppen, jeg er på rett vei.

Jeg er inne i et tettvokst område nå og ser ikke annet enn grusveien jeg er på. Blir nesten litt skumt med skauen så tett innpå veien. Når jeg kommer til Ufstjennskoia sjekkes æppen igjen og nok en gang tar jeg til venstre. Veien tar meg ganske langt vest i forhold til ideel retning, men er eneste fornuftige valg. Etter Langmyrbakken kommer jeg høyere i terrenget og skogen blir lysere og det føles luftigere og lettere å puste.

Skal jeg rekke å få opp teltet før sola går ned må det skje snart. Jeg tar sikte på en liten blå flekk på kartet. Tar etterhvert av fra grusen og inn på sti med myke furunåler som demper vibrasjoner og ikke minst lyd. En blir jo vant til knasing når dekk møter grus og etter noe tid blir den på en måte borte. Vel, virkelig borte blir den først når jeg etter noen meter på furunålstien kan «høre» stillheten.

Furutrærne står ranke og fine. Lange slanke stammer med ei flott krone i toppen. Slik furuskog gir skjerming og lys i skjønn forening. Det er tjukt av blåbær på begge sider av stien og der framme blinker det blått. Jeg speider spent mot elvebredden mens jeg nærmer meg. Det er flere åpne felt mellom trærne som er store nok til teltet, men er det flatt nok?

Jeg lener sykkelen opp mot et tre og tar en kjapp sjekk. Plassen er nok mye brukt, men det er likevel ikke antydning til søppel å se. Noen avkappede raier, kanskje til lavvo eller midlertidig gapahuk, ellers ingen ting. Du verden så flott det er her, ja her blir jeg.

Jeg sparker unna konglene og sjekker bakken for lumske røtter. Lumske røtter er røtter som later som de er uskyldige, men som i løpet av natten viser sitt sanne jeg.

Innerteltet mitt har lite fotavtrykk og får greit plass mellom furu og blåbærlyng.

Mens liggeunderlaget pumpes ordner jeg med vannet. Det er kanskje ikke nødvendig, men jeg velger å filtrere. Alt regnet den siste tiden har ført til mye brunt vann. Ruller ut soveposen så den rekker å bli litt fløffy og så fyres primusen.

Et lokalt par er på aftenstur og ønsker å høre hva jeg driver med. Jeg forteller og vi har en hyggelig prat og jeg får med gode råd om veien videre. Det er koselig med sånne spontane møter. En får en prat, litt lokalhistorie og bestandig gode råd. Når jeg ikke er kjent har jeg bare mine egne tanker rundt mulige traseer. De baserer seg i stor grad på det jeg leser ut av kart og terreng og det er jo ikke alltid jeg treffer. Å få tips og råd av lokalkjente kan være gull verdt.

Sola er på vei ned bak åsen og myggen våkner. Stenger den ute med myggnettet og med utsikt over elva nyter jeg sukkerdråpa´n i fred og ro.

Det blir forresten bare kaffe og rett i koppen i kveld. Langgangen tidligere i dag levde virkelig opp til navnet sitt, så sulten er jeg ikke.

Det drar seg mot kveld og truende skyer seiler inn fra sydvest over en stadig mørkere himmel. Ser ikke bort fra litt regn i natt.

Dagboka får sitt og etter tannpussen er det køya. Det ble 99km i dag og nå er det godt å få lagt seg.

Fortsettes........

[+rayun]

 

 

Andre dag

Jeg bråvåkner i seks tida. Tranens rop ljomer gjennom den stille morgenen. Det høres nesten ut som den er i forteltet. Litt i ørska trekkes glidelåsen forsiktig opp. Jeg vil gjerne få et nært møte med denne villmarkens majestet. Duken åpnes til en smal sprekk og øynene saumfarer området utenfor. Men ute er det helt stille og ingen Trane å se. Vaktsom som den er sanset den nok et eller annet mistenkelig. Jeg drar igjen glidelåsen og ruller tilbake i den varme posen. Ligger og døser en stund og føler meg heldig som får oppleve en sånn start på dagen.

Noe senere lar jeg fyrstikken fly over ripa og primusen blusser opp. Dagens første kaffe tas fra posen mens jeg holder øye med solens stråler som stadig får bedre tak på motsatt bredd. Fortsatt litt småkjølig på denne siden, men det varer nok ikke lenge.

Frokosten forberedes og består av 75 gram havregrøt etter egen oppskrift. I dag er den ekstra god for her mellom furua bugner det av blåbær.

Posen er luftet, teltet pakket og jeg er klar til å dra. Jeg forlater denne fantastiske campen ved Bakkefløyta like rein og fin som før.

For å komme meg videre nordover må jeg først litt sydover. Ikke langt, bare et par hundre meter.

Austvassåa som opprinnelig har sine kilder langt nordafor, blir til Bakkefløyta her jeg står. Stor og sakteflytende breier den seg ut. Det skyldes nok demningen et par hundre meter lengre ned.

Og takket være demningen kan jeg komme over til neste veisystem og fortsette min reise.

Sykkelhjul på myk sti. Jeg kjenner at jeg liker det, nesten litt sånn barnlig glede.

Dessverre varer det ikke lenge og så er jeg på demningen. Den er pent pyntet med røde blomster i ei kasse og straks bortenfor er det en svær fin gapahuk.

Bakkefløytdammen står det på et skilt. Huken kan skilte med langbenker langs de tre veggene og krakker og bord med friske blomster i midten. Stedet bærer tydelig preg av godt vedlikehold. På bordet finner jeg «hytteboka» til Austvatn Vel. Det er så fint her at jeg tar en 5 minutter mens jeg leser litt i boka. Noen fotturister på vei nordover for noen dager siden har lagt igjen en hilsen. De takker for overnattingen, myggen og at de grytidlig ble vekket av Tranene. Artig.

Jeg skriver en hilsen selv og sender en varm tanke til Austvatn vel for jobben de har lagt ned for å skape denne trivelige plassen.

Nå er jeg ute på neste veisystem og skal etter planen tilbringe de neste timene på den.

Det er intet mindre enn nydelig også på denne siden av Bakkefløyta. Ved Sillerfossen får jeg et siste glimt av elva. Det glitrer som i tusen diamanter før den blir borte for meg i neste sving.

Når jeg stopper og skal sette kamera på stativet oppdager jeg at det er borte. Jeg kikker på klokka. Det er ikke lenge siden jeg dro og kanskje ligger stativet bare noen meter tilbake. Det skulle jo ikke hefte så alt for mye.

Jeg snur og sykler nedover mens jeg bruker øynene og prøver å huske hvor på veien jeg lå på vei oppover.

Det ikke langt igjen til gapahuken nå og jeg har ennå ikke sett stativet. Fargen er skarp orange og burde være godt synlig. Jeg krysser over demningen og inn på furunålstien. Og så, 100 meter fra der jeg hadde camp skinner det skarpt i blåbærlyngen.

I en mer nøytral farge er det ikke sikkert det hadde endt godt. Stativet sikres og så er jeg på hjul igjen. Om ikke furunålstien er lang, får jeg til gjengjeld 3 runder på den.

Etter at jeg igjen runder svingen ved Sillerfossen tar jeg fatt på en ganske lang dal. Det stiger jevnt uten å være bratt før helt på slutten. Oppe ved Krokmyra skal jeg skarpt til høyre. Det var et av tipsene fra i går kveld.

Legger meg på minne at det også her står en ganske bra gapahuk. Kan jo hende jeg har veien forbi en annen gang.

Det går diagonalt opp Hesleberget, men er likevel for bratt for meg. Det blir dagens første pushbike nesten helt til topps.

Etter å ha bikka toppen lar jeg tyngdekraften rå. Uten å trå kan jeg prøve å få igjen pusten. Ruller nesten ned til Trekkoppbakkmyra hvor andre pushbike begynner. Ser litt av Nøkktjennet ned til høyre. Fin grus og variert sykling fram mot Gransjøen og Lognsjøen som begge passeres på god avstand.

Det begynner så smått å stige igjen, men jeg holder meg stort sett på sykkelen. Det er grei temperatur og blåser litt bakfra som jo ikke er en uting når en er på sykkeltur. I dag spiller ikke det noen rolle for her mellom trærne hjelper det meg lite.

Godt i le av Lauberget og på trammen til Rønnåssætra blir det kort pause før jeg tar fatt på siste rest av bakken.

Jeg er på høyde med Nøklevatnet da jeg oppdager å ha syklet feil og for langt. Jeg har nettopp hatt en herlig utforkjøring og det betyr pushbike når sykkelen snus.

Vel over kulen er jeg igjen på sykkelsetet og raser forbi Rønnøssætra. Oppdager avkjørselen til høyre litt seint, men med kraftig bremsing unngår jeg såvidt å havne i grøfta. Dette er mer kjerrevei enn grusvei og er langt mer rufsete. Det gir herlig variasjon til den fine grusen jeg kom fra.

Det er noe eget med sykkeltur i skauen. Ikke bare er det en stadig endring av naturen du ferdes i, men også underlaget skifter. Asfalt, grus, kjerrevei, på sti eller utenfor. Sansene pirres til stadighet og kroppen får sitt. Det er ingen ting med sykkeltur i skauen som er kjedelig og monotont. Ja, det kan være slitsomt, men kjedelig, nei det er det aldri.

Jeg passerer Aurtjenn og holder så til venstre i neste kryss hvorpå jeg straks etter finner benk og bord i veikanten.

Full stans for kartsjekk med vann og Anton Berg. Pausen er ganske velkommen selvom jeg ikke gjør den spesielt lang. Jeg føler jeg er i godt driv og vil gjerne utnytte det.

Det er et fint område å sykle i og jeg passerer diverse myrer i god fart, Vassmyra, Rokkestrutmyra, Hølbekkmyra. Noen av dem er lettere enn andre å skjønne navnevalget på. Med myrer følger som regel også et mer åpent terreng og stedvis er det skikkelig fint. Suser over Steinslitjenndammen og tar fatt på Lauvdalen.

Langt om lenge kommer jeg til Skurvsjøen og forserer en høyde før veien faller av mot vannet. Her går veien så å si helt inntil vannet så her blir vanning. Filtrerer og drikker en liter på styrten og så fylles begge flaskene helt til korken. Hadde det vært noe å sitte på hadde jeg tatt middag her, men  her er det bare å komme seg videre.

Jeg begynner å nærme meg slutten på god grus og er litt usikker på hva som venter lengre framme. Skulle gjerne hatt litt mat snart.

Jeg tråkker på videre, men det er ikke fullt så mye saft i beina lenger og det blir ny pushbike opp mot Myrhaugen. Nei nå må jeg ha mat.

Det går stadig saktere og jeg speider hele tiden etter et egnet sted.

Veien svinger såvidt nedom Skjeggvolltjernet. En avkjørsel og åpen grusplass ved tjernet får duge.

 

Fortsettes….

[+rayun]

 

Primusen fyres og posen fra Real plukkes fram. Setter meg på en stubbe og venter på oppkok. Merker det med en gang, et lite stikk. Tramper beinet i bakken for å få vekk myggen. I shorts og bare bein er det ikke annet å forvente når skyene skygger for sola.

Ett stikk til og jeg tramper beinet hardere i bakken. Det var da som bare,,,, og enda ett, før jeg mister tellinga. Jeg kikker ned på beina. Hele stubben lever og ut av stubbe og bakke velter en armada av små, røde Pissemaur. De er skikkelig forbanna og kravler oppover beina, over og under shortsen, ja helt opp til hals og nakke har jeg dem. Dette er ikke den søte kløe, for dette svir noe hinsides.  Jeg hopper og spretter og vifter og klasker. At sånne små kryp kan få en så gammal mann så aktiv…

Jeg flytter hele sulamitten lengre ut på den åpne plassen og fordriver ventinga med å børste vekk krypa.

Og så kommer regnet. Det viser seg å ha en god og en dårlig effekt. Den gode er at det lindrer svien, den dårlige er at jeg rekker å bli våt før jeg får på meg jakka.

Når lokket begynner å vippe og slå og til slutt faller ned på grusen vet jeg at vannet har kokt lenge. Føler det er helt innafor å koke vannet fra Skjeggvolltjernet lenge. Gleder meg til mat nå og fyller vann i Real´en og resten i koppen. Glovarm solbærtoddy nytes halvveis i le fra ei buske mens jeg betrakter Real´en som står og godgjør seg. Det er småkaldt i lufta og solbærtoddy´en varmer godt.

Jeg får igjen varmen i bakkene opp mot Elgenes og snart etter er jeg ved Øvre Gåsvatn. Det er her god grus ender, det har jeg sett på kartet. Det har også sett ut til at den fortsetter som kjerrevei og sti.

Nå står jeg her og kan ved selvsyn se at det ikke stemmer. Der grusen slutter overtar gresset. Dette ser ut som ei skiløype og den er skikkelig våt.

Å snu for å komme rundt er utelukket, det vil ta mange, mange timer. Nei jeg kommer til å gi alt for å komme meg fram her.

Prøver å sykle, men dekka synker såpass nedi at jeg ikke kommer av flekken. Her er det bare å ta beina fatt.

Etter et par meter er jeg kliss blaut. Skoene fra Salomon er vanntette, det skal de ha. Men det hjelper lite når vannet renner over og inn. Vann har en egen evne til å samles i bånn og denne løypa er bånn, i hvert fall i dag. Bare en åpning i skauen, naturlig anlagt langs laveste punkt i terrenget og formet av myr og ryddesag. I tillegg til at jeg går i konstant rennende vann, går det jammen meg oppover også.

Etter 40 minutter er jeg ikke kommet spesielt langt selv om jeg har gått lengre enn langt. Jeg prøver å unngå de våteste partier og da blir det mye fra side til side. Ikke overraskende er det bra med vegetasjon langs kanten av løypa og det tar tid å få med sykkelen. Det er som om skauen lever og strekker sine krokete fingre etter meg. Jeg slipper noen ganger lettere unna og når de skjønner det, er det sykkelen de klår etter.

Etter noe som føles som en evighet flater det ut og løypetraseen blir utydelig der myra breier seg ut. Jeg er rimelig glad i myr, det skal sies. Jeg syns de er fascinerende og pene. Altså, å se på. Jeg er ikke så glad i å bevege meg på dem. Det er egentlig ganske tungt og vått og noen ganger endog skummelt.

En annen ting som forekommer på myr er bær. Mange er helt ville etter dem, men jeg syns rett og slett ikke disse gule greiene er spesielt gode. Serveres de i sosiale lag prøver jeg å unngå dem vist jeg kan. Men i dag, her og nå, er neven stadig nede. Det er virkelig mengder av dem her. De fleste fortsatt litt rød, men mange nok er gule og jeg gumler meg framover.

I skyggen av Nordfjellkampen ligger Opptrekkern, 555 meter over havet. Stedet har kanskje ikke så mye å skryte av, men Opptrekkern kan skilte med et løypekryss ute på myra og ei bu i kanten.

Å endelig få se krysset gleder meg, for det betyr at jeg er halvveis til Oppsangen. Å se bua gleder meg også, for det betyr at jeg kan ta 5 minutter uten å bli våt i rompa.

Jeg stabler meg opp trappa spent på om den er åpen. Jeg er nysgjerrig og har lyst til å sjekke hva bua på Opptrekkern kan tilby en farane fant.

Jeg åpner haspa og stiger inn. Den er finere enn jeg forventet. Langbenker langs veggene som kan tjene som seng ved behov. Noen nedfellbare plater over langbenken blir bord for 2.

En vedovn er sentralt plassert midt på gulvet og selvfølgelig er det en gjestebok her. Alt man trenger for en hvil og litt kos. Her skulle jeg gjerne tilbragt natta, fått tørk på bein og sko og litt varme i kroppen. I stedet blir det til at jeg vrir opp sokkene på benken ute. Tar litt vann og tar fatt på neste strekk.

Det viser seg straks etter at krysset på Opptrekkern er passert, at dette blir verre enn i stad. Både skiløypa og myrene er våtere her og jo nærmere Oppsangen jeg kommer, dess verre blir det. Det eneste positive er at det nå går nedover. Men jeg må stadig lengre ut langs kanten av løypa og det er betydelig mer vegetasjon.

På siste myra før oppstigningen over vollen er jeg ganske kjørt, men også oppstemt. 31 kilometer på 2 timer? Det var slitsomt, men jeg kom fram.

Oppsangen ligger fint til. Tunet består av velstelte pene bygninger, men de ser ikke veldig åpne ut. Uansett, her kommer Rondanestien inn fra syd, gjennom dette flotte tunet og fortsetter mot fjellene i nord. Et skilt peker til en drikkevannskilde. Jeg trenger vann og leter ganske lenge, men finner den ikke.

Jeg er iskald på beina og gjennomvåt av svette etter å ha bakset meg fram med sykkelen. Når jeg nå står stille kommer frosten i kroppen. Jeg skjelver i perioder ukontrollert og tenna klaprer.

Nei nå er det bare å komme i gang.

Jeg er ei pingle på stisykling, det skal sies, men jeg har syklet litt sti og husker med glede stisyklinga på flyktningeruta. Nå gleder jeg meg til å prøve meg på Rondanestien.

Kommer meg på sykkelen og tar over tunet og ut gjennom grinda mot syd.

Det stopper litt opp etter noen meter. Litt vel kupert her i begynnelsen, men det bedrer seg nok. Stien er smal og litt for dyp til å få pedalene rundt. Mye stein som stien snor seg rundt er det også.

Det er en stund siden jeg forlot Oppsangen. Jeg kaver meg fram og er kommet til et punkt hvor det ikke er noen retur. Jeg beveger meg vestover som er på tvers av åsryggene. Det er noen steder så bratt at jeg nesten ikke greier å dytte sykkelen opp. Så ned på andre siden over myrsøkk og opp neste. Rondanestien fra Oppsangen til Malungen er 13 km lang og jeg innser at dette kommer til å bli slitsomt og ta tid. Jeg avtaler henting med kona, men aner ikke når jeg er ute skauen. Det beste jeg kan anslå er: Ikke stress og ikke kjør fort, dette tar tid.

Det er ikke plass til både meg og sykkelen i den smale stien. Noen ganger bruker jeg stien, andre ganger er sykkelen der. Krysser en vei og ser skilt til Busvollsætra. Ikke fullt så mange åser å dytte opp og ned lengre, men mye blaut myr. Jeg er sliten, men er i hvertfall på rett sti. Kona og guttungen er på vei og de vil parkere ved Malungen og vente på meg der.

Kommer ut på vei ved Busvollsætra og sykler en liten stubb før det er inn på ny sti og fortsette dyttinga. Kona ringer og sier de er kommet fram og at guttungen har begynt å gå meg i møte. Jeg ringer guttungen og forteller at jeg er på stien mot Busvollsætervadkoia. Ber ham holde seg på Rondanestien og ikke miste den. Vist vi begge holder oss på riktig sti vil vi møtes. Jeg gjør samtalen så kort jeg kan for jeg begynner å fryse med en gang jeg stopper.

I ti-tiden begynner det å mørkne og hodelykta må på.

Jeg er sulten og sliten og flere ganger vurderer jeg å legge igjen sykkelen. En helt idiotisk tanke siden det er den som frakter alt jeg trenger av mat og klær, ja alt jeg kan tenkes å få behov for. Alt unntatt vann, for det har jeg for lengst drukket opp.

Tanken på at guttungen går meg i møte og ikke kan være langt unna gjør at jeg holder en viss stil. Håper virkelig vi er på samme sti.

Det er skikkelig mørkt nå og jeg bakser meg videre i lyset fra lykta. Nå og da lar jeg lyskjeglen sveipe terrenget for å  få litt oversikt. Syns med ett jeg hører noen rope. Jeg stopper opp og lytter, nei,,,, jo der kommer det igjen.

Og så, ut av mørket og inn i lyset fra lykta kommer han. Hvordan han har funnet fram og holdt seg på riktig sti uten lys fatter jeg ikke.

Klokka 23:30 møtes vi. Han har med seg 2 bananer og vann til meg. Fantastisk, det skal virkelig smake. Han overtar sykkelen og jeg ramler nesten over ende når jeg slipper den. Vel har den vært tung å dra på, men den har også vært noe å støe seg til.  Den har på en måte vært med å holde meg på beina tross alt.

De siste 6,5 kilometerne bakser han med sykkelen og jeg sjangler lettet etter.

01:30 er vi endelig nede til ventende kone og varm bil. 8 timer etter at jeg gikk av sykkelen der grusveien sluttet.

Dagen har vært lang og hard, men nå kan jeg endelig sette meg ned, i baksetet, i en varm bil.

 

Jeg bråvåkner av at de rusker i meg. Vi er på Essostasjonen på Skarnes. Stasjonen jeg forlot i går. Foran meg har jeg en varm bagett og en iskald cola.

 

Og med dette avslutter jeg mitt friluftsår 2020 og ønsker alle på Fjellforum et riktig Godt Nytt (tur) år. 

 

[+ost]

@rayun takk for nok en artig turrapport. Men du - drar du noen gang på tur hvor du ikke blir hentet av kona? Ikke bli fornærmet nå, men jeg syns stadig du skriver om halsbrekkende avslutningsetapper, skader og lignende som gjør at turene avsluttes noe annerledes enn hva jeg antar var planlagt. Eller planlegger du kanskje for det?

[+rayun]

Først og fremst takk for kommentar @ost Dette er det sikkert fler som har lurt på😀

He-he, nei blir ikke fornærmet. Tema er en gjenganger ikke bare i familen, men også blandt venner og kolleger(før AFP). Og blir gjerne gjenstand for litt latter i all vennskapelighet. Jeg har sterkt blitt  anbefalt at neste tur bør bli fra bussholdeplass til bussholdeplass🤩

Nei, planen var noe helt annet enn det som ble resultatet.  SPOT´en jeg fikk av kona for noen år siden gjorde at jeg fikk varslet dem før jeg fikk telefonkontakt. Da hadde de litt tid på seg før de måtte dra. 

Fun fact, og det er ikke tull, men både bror og svoger har skaffet seg sykkelstativ om kone og barn ikke har anledning. Jeg har vel sagt litt om det tidligere også, men det skorter litt på gjennomføringsevnen.  Drømmene er like store som før i tiden og jeg planlegger som jeg gjorde for 10-15 år siden. I tillegg er det nok en noe optimistisk kartlesing som fører til utfordringer jeg ikke alltid takler lenger. Har litt vanskelig for å erkjenne at det i tillegg til alder har dukket opp noen maskinelle problemer de seinere åra. 

Går stort sett greit på dagsturer da.👍

 

[Bjellesau]

Kjempefin turrapport. Liker at det er litt lengde på den når den er så bra skrevet. Har også noen dårlige minner med trilling av sykkel i tett skog der trilleetappen virket så uskyldig på kartet.......