Rundt Lifjellet i Sandnes -alene.

[REJOHN]

Det har blitt mange turer langs sjøen de siste dagene. Kjekke turer, men uten spesielt mange lange og bratte bakker. Sol og kulde gir gode forhold – på stranden, mens is og frost gir dårlig underlag i høyden. Lørdag er fast turdag. Det måtte bli en litt lengre tur, og helst med litt høydemeter – opp og ned. Værmeldingen var bra. Kulden skulle gi seg og det ble til og med meldt om litt sol. Jeg har ikke tatt den faste vinterturen mer en en gang denne høsten/vinteren. Det kunne på mange måter passe bra med en ny tur rundt Lifjellet i Sandnes.

Nesten to hele dager uten frost burde ha fått all is til å forsvinne. Jeg ble skeptisk til hele prosjektet da jeg så pytter med is innover mot Dale. Hvor mange glatte partier ville det være på rundturen?  Det er en spesiell plass hvor det ofte er glatt. I et heng der det er satt opp tau til hjelp. Her renner det fuktighet nedover berget, selv på tørre dager, og det kan være mye is enkelte ganger. Planen var å gå ut til henget, og eventuelt snu, om det var for mye is. Inne i skogen på vei mot Bymarka, var det ikke is i det hele tatt. Ute i henget var de overhode ikke glatt. Det gikk helt greit å ta seg fram.

Med godt vær, omtrent tørre forhold og uten is, var det helt greit å gå turen fra Dale til Bymarka og opp til Li senderen. Bakken opp er alltid lang og tung. Den har ikke blitt lettere å ha med å gjøre, men med mange års trening i nettopp denne bakken, er det jo mulig og komme til topps med pulsen under max. En novemberdag – sent i november, med dårlig vær kan jeg være alene på parkeringsplassen på Dale. Det var bra vær denne lørdagen og mange folk - på parkeringsplassen. Det var spor utover til «Sprettraubakken», men videre var det ikke mange andre foran meg i sporte. Og jeg traff ingen i mot før helt opp mot toppen. Det kom tre stykker i mot. Utlendinger på langtur i november. Bra gjort, og jeg håper de også fikk en flott tur.

På toppen var det folk, og jeg traff en del nedover mot Revesdal. Opp «den fordømte bakken» var det is. Ikke så mye at det laget problemer, men nok til å minne meg om at det tross alt var vinter. Ved Dalevann luktet det bål, og det var en hel gjeng med voksne og unger. Det sto sennep, ketchup og pølsebrød på en stein, men pølsene var alt spist opp. Jeg spurte....

Nedover mot Dale fikk jeg tid til tenke litt over turen. Det hadde vært en skikkelig flott tur – til å være i slutten av november. Turen gikk helt uten å måtte ta hensyn til glatte og vanskelige partier. Selvsagt tråkket jeg en plass det var glatt, men uten at det ga noen skade. Helt som vanlig, var jeg mer engstelig på forhånd enn jeg strengt tatt trengte å være. Jeg burde lære noe av dette, men neste tur er jeg helt sikkert også skeptisk til underlaget. En flott november-tur.