Oktobertur i heia.

[REJOHN]

Til Blåfjellenden - som vanlig.

Forrige uke var det vær, mye vær. Vind og regn. Vinden skulle komme opp mot liten storm, over 20 meter i sekundet. Da ville det blåse sterkere i kastene. Det er vær og frost som gjør at jeg ikke tar mot Blåfjellenden. Med slikt værvarsel, holder jeg meg hjemme. Det er ikke like greit å suse rundt i heia alene i uvær. Da passet det bedre med noen turer i lavlandet, og helst i skog.  Værmeldingen for fredag og lørdag var ikke helt bra, men det skulle bare regne «litt» midt på dagen fredag og lørdag skulle det klare opp. Søndag ville bli en skikkelig flott dag – i følge værmeldingen.

Med fullt hus på Blåfjellenden på lørdag, så jeg ikke helt syn på å overnatte den dagen. Selv med dårligere vær på fredag, og muligheter for regn på lørdag, var det kjekkere å ta innover da. Jeg ville antakelig bli alene på annekset. Det passet bra. Jeg tok mot Hunnedalen tidlig på fredag. Det litt mindre dårlige været skulle bare vare noen timer midt på dagen. Det hadde jo vært greit om jeg kom meg innover uten for mye regn. På parkeringsplassen regnet det. Var «godværet» alt over. Ikke langt inne i heia ble det nesten opphold, nøyaktig som meldt, bare et par timer senere enn hva som var nevnt. Det passet meg bra.

Med noen regndråper nå og da, og vinden – trekken – bakfra, var det så avgjort helt greit å være på tur midt i oktober. Nå var spørsmålet om det ville holde til jeg var helt inne. Det gjorde det.  Turen fra Hunnedalen til Blåfjellenden tar 2-3 timer. Det er ikke mer enn litt over 8 kilometer innover. Med 300 høydemeter både opp og ned, blir det likevel ganske anstrengende – med tung sekk.

Jeg har lett sekk. Andre kommer innover med sekker som er adskillig tyngre enn min. De bruker da også like lang – eller lengre - tid enn meg. Resultatet av for tung sekk, ser jeg ofte på hytta. Det står igjen mye mat, og flere har lesset av både sovepose og liggeunderlag og annet turutstyr. Denne gangen sto det igjen både kaffe, hermetikk, knekkebrød og to bokser med øl – alkoholfritt, men altså to bokser øl. Til glede for noen som ser syn på slikt. Det kan lett være en litt trist tid når høstværet slår inn. Denne gang var været så pass medgjørlig at jeg fikk sett meg om. Fargene på marka og på bladene som henger igjen, er mørke og rustrøde. Det er fortsatt litt grønt igjen på eineren, men eller er det dype mørke farger dom dominerer.

Det er ikke hvert år at fargene kommer fram så pass som i år. Det var denne gangen greit å se at høsten ikke helt var over, men for første gang denne høsten var det hvitt i et søkk under en stein. Ikke snø, men antakelig hagel. Hvitt var det i hvert fall. Vinteren er ikke langt unna. Da jeg kom inn til hytta, ble det først litt jobbing. Det er alltid noe å ta fatt på. Denne gang var det rydding og litt rengjøring, - og selvsagt noe boss som måtte på plass.

Arbeidsdagen tok slutt i femtiden, og da ble det tid for te og litt mat – og lesebrettet. Det ble noen hyggelige timer i selskap med boka, mens hytta langsomt ble varm. Det kom først andre i åtte-tiden. Hovedhytta fikk besøk av i alt elleve stykker. De som kom hadde brukt hodelykt det siste stykket, og siden det hadde regnet (som meldt), vår det mye våte klær. De ble hengt til tørk ved ovnen – lagvis....

Det regnet på lørdagsmorgen, men da jeg tok ut var det opphold, og på hele turen over heia mot Hunnedalen hadde jeg helt greit vær. Det ble en flott tur hvor jeg fikk se sol inne i mellom. Det kom en god del folk i mot som skulle til hytta. Nede i dalen, kom det en jente gående. Tydelig godt fjellvant. Hun skulle til Sandvatn. Jeg tillot meg å spørre om hun hadde med lykt. Det hadde hun. Det er noen timers tur til Sandvatn fra Høgaleitet. Hun fikk antakelig bruk for lykta.

Jeg var uansett fornøyd med turen over heia.