Hvordan ble DU interessert i fjellivet..?

[Torgeir]

Kunne være artig å høre hvordan fjellinteressen oppsto hos folk.. Kom den inn med morsmelka, eller ble du "dratt" med på tur av ivrige foreldre i oppveksten..? Eller har du oppdaget fjellet senere i livet? Kanskje en venn/venninne fikk deg med på tur, og så ble du "frelst"..?

Jeg er en av dem som har vokst opp med fjelliv. Foreldrene mine har hytte på fjellet, og der ble jeg utrolig glad i fjellet. Bakgrunnen er vel den samme for mange her på forumet. Enten hytte på fjellet, eller oppvokst nær fjellheimen. Er det noe sånt som må til? Jeg kjenner mange som ikke har denne tilknytningen til fjellet, og de fleste av dem ser ikke poenget med å trakke rundt der oppe. Hva kan gjøres for å "omvende" disse bymenneskene..?

[il Camoscio]

Jag är förstås själv en sådan där stadsbo och mitt intresse vaknade mycket

sent. Min första fjällvandring gjorde jag 1994 och jag hann med att fylla 50 år

på vägen. Då hade jag förstås vandrat en del i Alperna tidigare år.

Och det intresset i sin tur

uppstod genom en rätt märklig slump, med

fem minuters marginal. Historien

finns i slutet av

http://www.mai.liu.se/~pehac/vandring.html

"Hur det började".

il C.

[Tom]

Jeg kan takke mine fantastiske foreldre for at jeg har fått i gave å elske naturen. Gjennom årene har opplevelser med natur gjort meg ydmyk og utrolig glad for at jeg har dette som en livsstil. Jeg synes så synd på alle som tror lykken er en tur med Danskebåten eller annen galskap.

Familien min har en nydelig hytte i Valdres, nærmere bestemt Øystre Slidre, med utsikt mot snøkledte Jotuntopper. Mine første turer gikk i "Heimefjellet", det som ofte kalles Gausdal Vestfjell eller Jotunheimens forgård. Der var det skiturer om vinteren og vandreturer om sommeren. Fjell som Skaget og Bitihorn sitter i sjelen min som om de var en del av den. Det er en kjærlighet som ikke er enkel å forklare, men som sitter som støpt i hjertet.

Mine første møter med Jotunheimen skjedde på midten av 80-tallet. Dvs., jeg hadde helt siden tidlig barnsdom lært hvor vakkert fjellet er, også skremmende og storslått. Jeg følte både sterk ærefrykt og en dragning på samme tid. Det ble tur over Besseggen, en skitur gjennom hele Jotunheimen, et nesten vellykket forsøk på Store Knutsholstind og et vellykket på Surtningssui og Galdhøpiggen.

På begynnelsen av 90-tallet ble det sporadiske turer, men så kom ungdomstiden. Da var jeg mer interessert i andre ting, men kjærligheten til fjellet og naturen generelt lå der. Som ung voksen ønsker man å skape sin egen identitet og bli kjent med sitt nye, voksne jeg. Da 18-års dagen kom og jeg fikk lappen ble spørsmålet om jeg skulle dra alene avgårde eller om jeg skulle la være. Vennene mine var ikke interessert, og fattern hadde ikke så ofte anledning. Jeg bestemte meg for å dra. Vandret alene i Jotunheimen, kjørte alene rundt på Vestlandet. Ble så ubeskrivelig glad i dette livet, og det å være alene. Senere har det blitt noe av det viktigste, kanskje det aller viktigste jeg har.

[Kim]

Jeg kan ikke med hånda på hjertet si at jeg likte styret med fjelltur da jeg var 3-4-5-6-7-8-9-10-11... ja også 12 år. Jeg ble dratt med over hele Norge. Men det ble mange turer, jeg var med, fikk mye fjell i kroppen og alle inntrykkene la seg nok ubevisst et sted i kroppen.

Etter hvert som hjernen utviklet seg (tja?) så har inntrykkene i underbevisstheten kommet frem igjen og latt selve bevisstheten få fjellet sterkt plantet i seg.

Turer ble planlagt med eget hode og interessen for fjell økte infernalskt. Fra 13-14 årsalderen har fjellet rett og slett betydd mer enn noe annet i livet. Nå kan jeg ærlig innrømme at ikke en dag går uten at jeg tenker intenst på fjellet. Det ER livet utendørs som er livet, ingen tvil om det. Fotball og røyking skal andre få ta seg av.

[Erik]

Jeg hadde mine første fjellturer med mor og far fra hytta (i utlandet). Både 2k og 3k ble besteget med overnattinger i huler og i telt. Det var selvfølgelig fantastisk å oppdage mektige fjell som barn og dra på fjellturer med familien. Etter som man blir eldre blir turer med foreldrene gjerne litt kjiipe og man får andre interesser (musikk, damer osv).

Etter å ha kommet trygt gjennom tenårene ble jeg dratt opp på Bitihorn av min daværende. Synet innover Jotunheimen var fantastisk. Det var som å komme hjem. Etter dette har jeg slitt ut 2 par sommerstøvler og 2 par fjellskistøvler. Mer skal det bli

Er det noen fjellentusiaster som IKKE ble introdusert til fjellene i barneårene??? (Jeg tror man skal lete laaaangt for å finne "innercity kids" med innvandrerbakgrunn i fjellheimen).

[il Camoscio]

Jeg hadde mine første fjellturer med mor og far fra hytta (i utlandet).

Er det noen fjellentusiaster som IKKE ble introdusert til fjellene i barneårene??? (Jeg tror man skal lete laaaangt for å finne "innercity kids" med innvandrerbakgrunn i fjellheimen).

Du behöver bara läsa mitt inlägg en bit upp för att få svar.

jag är uppvuxen i Stockholm.

F ö så har jag dessutom "invandrarbakgrund" eftersom min mor

och mina syskon är från Finland (min far

var det också, men han blev kvar).

[Nils]

Med familiehytta beliggende i Jotunheimens forgård (Valdres), var jeg "dømt" til å bli interessert i fjellet! Fra jeg ble født har sommerferiene og påskene i store trekk gått med på hytta. Derfra hadde vi utsyn mot bl.a. Skaget, Mugnetind, Falketind og ikke minst resten av Jotunheimen. Og jeg kunne jo ikke bare se på fjellene?

I barneårene ble jeg egentlig ikke dratt med på noen fjellturer. Da ble det mest fisketurer ved hytta, men fra jeg var 10-12 år begynte jeg å få lyst til å bestige noen av toppene jeg i så mange år hadde beundret. Min far ble villig med, heldigvis; det var dårlig med førerkort og egen bil da gitt. Mang en biltur rundt omkring i sør-Norges fjellverden gjorde ikke interessen for fjellet mindre heller.

Noen oppvarmingsturer ble det hvert år i ungdomsårene, til det tok av rundt 1990, da jeg var ca 20 år. Siden er et X antall turer i året et "must". Jeg bare MÅ komme meg til fjells, og da særlig på sommerhalvåret. Får jeg ikke min nødvendige dose fjelluft i løpet av året, ja da .

Jeg tør ikke tenke på hvordan min interesse for fjellet hadde vært om vi ikke hadde hatt de årlige turene til hytta i Valdres?

[Gjest Anonymous]

Eg var så heldig å få oppveksten i ein fjelldal langt inne i Sognefjorden. Vest-Jotunheimen ligg og ventar utanfor husdøra til barndomsheimen min, og har heilt klart lokka og lurt meg til å bli så fjellinteressert som eg er i dag.

Fjellet var likevel noko eg måtte finne ut av på eiga hand. Foreldra mine har aldri vore utprega fjellsportfolk - då helst avgrensa til bærsesongen. Men eg har heldigvis hatt dette med klatring i meg frå eg var lita - eg har i ettertid funne ut at eg byrja med bouldring lenge før eg visste kva bouldring var! Det var nemleg flust med kampesteinar i urene rundt dalen som måtte erobrast (i mangel på huskestativ kanskje?).

Så då eg vart stor nok til å legge ut på eiga hand, ja - så gjorde eg nettopp det. Eg har bokstaveleg tala nytta store delar av tidlege tenår i dalane opp frå Utladalen - stølsmaradalen, hjelledalen, koldedalen, fleskedalen, morkadalen, midtmaradalen og slufsedalen etc etc...- saman med vener eller hund. Heldigvis har eg aldri vore redd for å telte åleine, så eg lot ingenting stogge meg om eg fekk lyst til å ta meg ein fjelltur. Og eg kan fortsatt få klump i halsen når eg kjem nedover morkadalen, eller over til stølsmaradalen frå hurrungane - det er så mange gode minner!

Og etterkvart som eg har blitt eldre (vart 22 år for tre dagar sidan!! hipp hurra!), så byrja klatreinteressa å bli sterkare og sterkare. Så no lyt eg nok føye meg inn i rekka av toppsamlarar...men det er jo ein fantastisk hobby! I tillegg er Jotunheimen i slutten av januar og heile februar/ mars ein fantastisk stad å vere(trass mindre hyggelege skiturar i -30 som har enda i ufrivillig snøholeliv over eitt par dagar...)...men det byrjer likevel krible i skifoten allereie no...

Eg trur fjella heime sit så djupt i meg, at eg alltid kjem til å vende attende til dei. Ein blir jo aldri ferdig med Jotunheimen som leikeplass. Elles kan eg sterkt anbefale Lodalen som utgangspunkt...og ikkje minst Lyngen der eg hadde to veker ein vinter. Elles vart eg introdusert for Dovre i år, då eg tok Snøhettatraversen i august...eg kjenner meg fantastisk priviligert som bur i Noreg. Eg har rett nok turar planlagt til fjell utanlands, men ein gløymer aldri fjella ein "kjem frå"...

Hilde, (student Bergen)

[ods]

Jeg er oppvokst i en liten bygd på Helgelandskysten hvor fjellene begynner i strandkanten. De første turene til fjells som barn var sammen med pappa og andre voksne på sauesanking eller molteplukking. Da vi ble litt større (10 – 12 år), ble fisketurer til de mange fjellvannene den kjæreste hobby. Til å begynne med var utstyret ganske spartansk. Pyramidetelt i bomull og uten bunn, men med en vekt som passet bedre for en himalayasherpa. Til erstatning for sovepose hadde vi hvert vårt ullteppe som vi rullet oss inn i om natta. Det ble kanskje et par timers søvn før kulden vekket oss, og da var det å ligge og hakke tenner til sola sto opp. Det var nesten i klasse med teltlivet i Zapffe’s korstog til Piggtind. Men våkenatten var glemt når ørreten begynte å bite utpå morgenkvisten. Etter hvert begynte vi å kombinere fisketurene med å bestige fjelltoppene omkring vannene. Noe av hensikten med dette var å oppdage nye fiskevann innover fjellene. Kart hadde vi nemlig lite av da assortissementet av denslags var heller skralt i butikkene i nærområdet.

Siste året på folkeskolen kjøpte pappa haglegevær til meg og broren. Da ble rypejakt i fjellet om høsten og vinteren den kjæreste hobbyen ved siden av sportsfiske om sommeren, og dette varte opp gjennom realskole- og gymnastiden.

Mitt første møte med sydnorske høyfjell fikk jeg som student i Trondheim da jeg sammen med kamerater dro på påsketur til Rondane. Jeg kan ennå huske det mektige inntrykket det gjorde på meg da Rondanetoppene steg opp over horisonten på vei mellom Hjerkinn og Grimsdalshytta. Nå ble det mer å dra til fjells kun for turens skyld. Så etterfølgende påske ble det Jotunheimen sammen med kjæresten som etter hvert ble min kone. En nydelig morgen da vi startet fra Gjendebu, fant jeg ut at vi skulle gå over Vestre Memurubre til Spiterstulen. Jeg var helt ukjent i Jotunheimen, men da jeg så den flotte nedkjøringen på Hellstugubreen, kunne jeg ikke la være å kjøre i ett hele breen ned. Jeg ventet der nede, men ingen dame dukket opp. Så måtte jeg begynne å tråkke oppover igjen. Det gikk lenge og vel før jeg møtte henne. Lite fjellvant som hun var, ble hun vettskremt da jeg forsvant ut av syne. Det ble selvfølgelig huskestue. Først ved middagsbordet på Spiterstulen hadde gemyttene roet seg og den gode stemningen gjenopprettet. Men det mektige inntrykket som naturen i Jotunheimen ga meg ved dette første møtet, førte til at den ble min fremste ”playground” i mange år.

[Gjest Anonymous]

Jeg skiller meg litt ut her...

Jeg har opplevd masse med mine foreldre. Interrail, storbyferier, museumsturer +++. Men noen store fjellfantaster har mine foreldre aldri vært. Jeg må jo ikke glemme påsketurene på langrenn, men det har aldri vært det store.

Så nå i en alder av øyeblikkelig snart 17, har fjellenes magi trollbundet meg. Vet aldri helt når jeg ble så interessert, kanskje når jeg var på interrail og stakk en tur opp til Zermatt for et par år siden. Hadde aldri sett så store fjell før....Til vinteren skal toppene i hjembygda Voss bestiges på ski, og så får vi ta det derfra. En tur til vinteren blir å bestige den lokale toppen Lønahorgi (1407), kanskje ikke den store turen for mange, men tanken på å komme til foten av fjellet, ta på fellene og begynne å traske oppover, helt stille. Komme på toppen, drikke litt kakao, har med meg pannakakerøre, så jeg tar fram primusen og lager meg gode pannekaker. Sitter og ser utover vossebygda. Bare litt vind bryter stillheten, bare meg og fjellene.

Tar på meg skia og kjører nedover i fantastisk pudder. Den opplevelsen gleder jeg meg til, og den skal jeg love det blir mange flere av...Så en ting er sikkert. Jeg har funnet meg en hobby for livet....

[Gjest Anonymous]

Det er noe med at det man vokser opp med, er noe som i senere alder vil ha stor betydning. Selv, er jeg vel mer "sjømann", ettersom jeg har feriert i 20 år av mitt liv på seilbåt. Og ser jeg havet så får jeg en fantastisk god følelse! Synet lader meg opp, og gjør meg glad uansett humør

Fjellet for meg opplevde jeg når jeg var liten unge oxo. Men det var påskefjellet, aldri noen turer til fots når snøen har vært borte. Jotunheimen var vel synet som frellste meg. Tok et sekund og siden har jeg vandret! Var på tur med en jente jeg hadde møtt i utlandet, som kom og ville se hvordan Norge var. Hun ville se litt fjell, og etter litt surfing og titting på kart, fant jeg ut at Jotunheimen var nærmest og med litt fine fjell. Så på en måte er det hun som fikk meg frellst! Ellers har jeg klatret endel før det, men stort sett inne. Så håper nå til sommeren at jeg får klatra litt fjell og ikke bare vandre på de!

Når det kommer til å frelse andre, så syns jeg at alle som ikke har sett fjellet... går glipp av noe veldig stort. Slutta å mase på folk, syns heller det bare er litt trist at de går glipp av alt dette!

[Julia]

Det finnes nok noen som ikke ble introdusert i fjellet gjennom familieturer som barn.

Hos meg var det først Østersjøen og andre naturperler innenfor det tidligere Østtyskland (den ene eller andre søndagsutflukten om sommeren eller vinteren til Erzgebirge ble det, men det var det veldig lite av, og vi tre nokså små barn, så det det ble av turgåing der var begrenset).

Det jeg utvilsomt fikk med meg hjemmefra var den enkle friluftslivs-gleden og gleden over naturen (ikke noe rart med enbiolog som far), dvs det å ligge ute i telt og bli glad i alle planter og dyr - rett og slett en intens naturinteresse.

Senere ble det familieturer ifra Tyskland til både Nord- og Søreuropa samt Alpene (uten tindebestigninger), men Nordeuropa ble etterhvert hyppigst besøkt. Det var rett og slett masse storslagen natur å oppleve her!

Etter så å ha flyttet hit ble jeg sammen med en ekte fjellkar og da ble naturen generelt mer og mer til fjell. Jeg har altså fått interessen og kjærligheten i selve fjellet gjennom Morten.

Men nå som sist kan jeg nyte annen slags natur (undervann, dyr- og fuglliv, havet) med samme kjærlighet og intensitet som fjellet, så lenge det er i høyst mulig grad uberørt og vakkert, variert og gjerne eksotisk

Med andre ord: jeg har skylden når Morten for en gangs skyld ikke oppsøker toppene, men holder seg i dalene, er med på fuglekikking, whale watching eller måtte finne på å gå fotturer i utlandet i noe annet landskap enn fjellet

[Kjell-Erik]

Hos meg begynte det heller ikke med mer eller mindre forpliktede fjellturer med familie.

Hos meg ble grunnlaget lagt med en skoletur til Vandrerhjemmet på Valdresflya på ungdomsskolen. Vi gikk bl.a. til noen topper på østsiden av Valdresflya og dette gjorde skikkelig inntrykk. Men så kom det andre former for ungdomsaktiviteter og fjellverdenen ble nesten (men ikke helt) fullstendig glemt.

Først drøyt 25 år senere kom den latente fjell-lengselen sterk nok tilbake. Egne barn var nå store nok til å synes det var gøy å gå på tur, så vi tok en tur til Harahorn i Hemsedal. Det ga mersmak: særlig hos meg. Langsomt ble det mer turer, lengre turer og høyere turer. Og nå er jeg nok fullstendig 'frelst'.

Planene for neste sommer er klare: alltid på jakt etter områder med få folk, stillhet, ro og nye inntrykk særlig i mine favoritt-land Norge og Italia.

[Gjest Anonymous]

Jeg blev først interesseret i fjedlvandring, da mine børn flyttede fra hjemmet. Min frue og jeg havde en hytte i Danmark, som vi besøgte med vores børn, så ofte vi kunne. På den måde fik vi aldrig råd til at rejse udenlands, hvilket iøvrigt slet ikke interesserede os.

Efter de 50 købte vi en god bil, og det blev starten til en række fantastiske oplevelser. Nu rejser vi nordpå to gange om året.

Sommer og høst

Men hvad det lige var, som gjorde os interesserede i fjeldvandring, er sværere at sige. Men vi føler os svært godt tilpas, når vi er langt fra alting. Jeg føler mig personligt glad for den tætte kontakt til naturen og den mere oprindelige måde at leve på.

home3.inet.tele.dk/gm-data

Gunnar Martensen

[Gjest Anonymous]

Jeg har altid været meget glad for at besøge Norge og rejste tit med mine forældre i hytte og stod på ski som barn. Senere i livet rejste jeg tilbage og oplevede Norge om sommeren hvilket var utrolig dejligt. Naturen er jo fantastisk og det er det norske folk også. Der er noget helt specielt ved at være i fjellet og der er så mange fine steder som man kan se.

Jeg har nær familie i Østfold og har besøgt dem mange gange. Det har også gjort mig bekendt med flere steder af landet.

Da jeg mødte min kæreste i 2001 begyndte friluftslivet rigtig.

Han er gammel spejder og introducerede mig for fjellvandringens glæder og udfordringer. Nu vandrer vi så tit det er muligt. Vi elsker også brevandring og riverrafting. Ja, man skulle ønske sig at bo i Norge