Rasletind 7.11

[morten]

Jeg hadde fri og været var meldt fint over tåken som lå klamt om Skrautvål denne morgenen, så jeg bestemte meg for en liten alenetur på ski til Valdresflya. Optimistisk tenkte jeg først på Kalvehøgdi, men planene ble litt modifisert etterhvert.
Meldinger om 10 og 12 grader i høgfjellet og varmerekord i Tafjord skremte meg ikke. Skiene ble pakket og etter å ha levert Julia på jobb ved ellevetiden fortsatte turen mot Valdresflya

Like ovenfor Heggenes var det nesten som å fly. Bilen suste i vel 80 gjennom tåka og i løpet av få sekunder var sollyset i øyene. Skarpt, vakkert og uvant. Blå himmel, ren og forlokkende. Først noen tåkedotter til siden, og snart alt sommen nedenfor. Nå var vi på "vingene", over tåkehavet på vei til fjells.

Temperaturen ble stadig høyere. Frost i Skammestein. Smeltevann i veien på Beitostølen, og videre opp på Valdresflya var det rene våren. Skifellene jeg hadde med var ytterst fornuftig.

I forhold til to uker tidligere var dette bare sorgen. Puddersnøen var borte. Vekselvis skare, stein, råtten skare og til dels råtten "vårsnø" fulgte meg på hele turen. En kraftig vind blåste fra sørvest, og den var rett og slett varm, ikke mild. Men bortsett fra disse hakene var det en drømmedag. Litt disig i horisonten, men ellers skyfritt.

Formen var ELENDIG og jeg slet meg opp det ustabile underlaget til foten av breen mellom Rasletindane (ikke den markerte breen som ligger øst for Raslteind Ø). Breen hadde fortsatt åpne sprekker og var hard og glatt. Jeg forlot skiene og gikk opp fjellsiden til høyre for breen. Skistøvlene gav dårlig feste på steinene og snøen var dyp og våt. Stedvis sank jeg til skrittet ned i våt, råtten snø. Utfra kreftene og tiden burde jeg vel snudd, men jeg ville opp, nå et mål i dag. Litt under Rasletind Ø, det jeg først hadde som mål, bøyde jeg av mot venstre og ruslet i retning Rasletind. Det hadde nok vært en fordel og hatt skiene her, men ingen stor fordel. Mye stein.
For det meste på skare, men rett som det var med gjennombrudd, slet jeg meg opp til toppen. Alt for sliten til riktig å nyte utsikten, men det jeg fikk med meg var flott. Spesielt hjem mot Valdres. Bitihorn ser flott ut herfra. Vinstern gråblå, og delvis islagt bakenfor der og Valdresdalene nesten fylt til randen av ullen tåke.

Hellstugutindene var flott og hvite. Det samme var Nautgardstinden. For øvrig var fjellene litt for dominert av frittsmeltet stein og mørke partier til virkelig å se flotte ut. Det ble litt for mye svart-hvitt sjakkbrettmønster rundt i Gjendealpene.

Da var det flottere å hvile øyene ned på Sjodalsvatna, blå som de var omgitt av et beltet gråbrun vinterskog med snøfjell ovenfor der. Eller de blekhvite fjellene øst for Valdresflya med en matt blådisig himmel som skapte et slags Soria Moria inntrykk.

Nedturen fulgte jeg samme vei, og den ble kanskje enda mer slitsom. Forræderisk snø mye av veien og masse stein i tillegg. Få jevne overflater, og ned mot Flya en utrolig råtten snø.

Jeg tror dette var på tampen av fønvindperioden, og da jeg i solnedgangen sjanglet bortover Flya hadde det allerede begynte å fryse på. Så det blir kanskje bedre for des som prøver seg på en tur i helga. Det er i alle fall meldt kjøligere.

Avslutningen ble også flott. Snørennene på Besshø glødet i røde farger og mot nord var det en palett med rødfargede skyer . Mot øst den karakteristiske fargebåndet på himmelen rundt solopp- og nedgang på vinterstid fra blått via lilla til rosa. Og midt mellom høene i øst tittet sogar en rosa fullmåne opp.

Jeg var dessverre litt for skutt til å kunne nyte det. Uten mat hele dagen og kun med en halvliter vann når jeg skulle hatt 8 ble det litt trått... Men Colaen på Kiwi på Beitostølen smakte i alle fall sjeldent godt!

Jeg trodde turen til Rasletind Ø for 2 uker siden ble siste gang over 2000 m for meg i år, men den gang ei, med 2105 moh i dag satte jeg faktisk høyderekord for november. Og Tom: November trenger ikke en gang være kaldt i høyden. I dag var det nesten varmt som mang en maidag.

[Tom]

Morten, vi kommer dessverre ikke utenom at mai er en langt bedre måned enn november hva både lys og temperatur angår. En vakker dag er mai her igjen, og Tom er atter et lykkelig menneske

[Erik]

Tom - Det er rart hvordan det ofte er det "kjipeste" turene med møkkavær, bikkjekulde og dårlig sikt som i ettertid fremstår som de fineste turene. Det er dette med å mestre utfordringene og beseire elementene som gir en egen tilfredsstillelse. Søndagsskoleutfluktene i mai er selvfølgelig flotte, men det gir ikke akkurat de samme utfordringene og heller ikke den samme følelsen av å ha utrettet/oppnådd noe i grenselandet av hva man klarer.

[Tom]

Det er ikke noe poeng for meg at været skal være vanskelig. Det jeg bryr meg om er vissheten om at jeg mestrer det også, dersom jeg skulle komme ut for det.

Det er morsommere å opptre i grenseland når det er fint vær, som f.eks. da jeg gikk en svært uvanlig rute ned fra den østligste Tverråtinden i sommer.