Johnsens turlogg Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

[REJOHN]

3 på rad en nesten vanlig lørdag.

Selv om sommersesongen så smått er kommet i gang, er det alltid litt vanskelig å komme seg opp i heia. Det kan lett bli for meget av slike turer også...

Denne lørdagen måtte det bli tur. Selv om det har regnet litt de siste dagene, er det fortsatt forholdsvis tørt i bakken, og forholdene er fortsatt gode for tur.

Lørdag var det litt vanskelig med en langtur. Broderen har fødselsdag denne dagen. Ikke det at jeg må feire hans dag, men...

Bestyrerinnen var bestemt på at jeg måtte være hjemme tidlig, for å kunne ta i et tak. Det vil si at jeg måtte ta en av de «vanlige» turene. Muligens fra Gramstad?

Det var en stund siden jeg hadde tatt den bratte stien opp mot Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. Det er en tur jeg ikke helt synes er grei. Bakken opp fra Paradis-skaret er ikke blitt mindre bratt med årene.

Nå har jeg klart å komme opp den bakken en god del ganger alt, da burde det være mulig å gå en gang til. Det er jo bare å forsøke.

Jeg kjørte til Gramstad og tok veien bortover mot «Rindå». Det underlige er at bakken opp mot Mattirudlå ikke alltid er like «bratt». Noen ganger går det ganske greit å komme opp – uten å få pulsen opp. Og det er ikke bare at det er tungt som gir høy puls.

Denne gangen var det omtrent «greit». Jeg kom opp uten å få for høy puls, og kunne fortsette mot Bjørndalsfjellet med en gang. Det kan jo hende at kondisjonen har blitt bedre.

Lørdag og noen lunde bra vær, gjør ofte at mange er på tur. Jeg pleier å treffe en del folk på turen mot Bjørndalsfjellet. Denne gangen var det bare to andre ute og gikk.

På Bjørndalsfjellet er det alltid folk. Jeg kunne se folk på vei ned bakken og noen på toppen da jeg ruslet bortover småtoppene mot Bjørndalsfjellet. Jeg traff noen som kom i mot, og som hadde vært på toppen, men øverst var det ikke et menneske. Helt alene – på en lørdag.

Ikke var det mye folk nedover mot veien heller. Der ble det ikke noen pause for å vurdere om jeg skulle gå mot Fjogstadnuten, jeg fortsatte rett over veien og tok fatt på bakkene oppover.

Det er i disse bakkene formen merkes. De er så pass bratte at det er mulig å holde grei fart, men jeg klarer ikke på «presse» på. Det gjorde jenta som kom bakfra og dro lett forbi. Vi holdt omtrent samme fart videre inn mot Gramstad.

Det var selvsagt en del folk på vei mot eller fra, Dalsnuten, men de fleste går stien direkte, og ikke veien mot Revholen. Selv her, inn mot Gramstad, var det lite folk.

Selv på en god dag tar turen omtrent to og en halv time. Denne dagen var det en passe tur, og jeg kom fram til bilen i grei form, uten å ha tatt meg for mye ut. Det var en helt grei treningstur.

Les hele artikkelen