Johnsens turlogg Gloppenuten i Brekkå.

REJOHN · 20. april 2020

Topptur i flott aprilvær.

Det er kjekt med gode turvenner. Sigbjørn og Anne Lise har vært med på en del turer sammen med Bestyrerinnen og meg. Det er i tillegg med i en turgruppe som har gått plasser der jeg aldri har vært.

De har for eksempel vært på Gloppenuten i Brekkå. Nå var jeg med til denne toppen den gangen ansvarlig for turen skulle «gå opp» denne turen. Så Gloppenuten er ikke ny for meg, men det er tilbake i 2016 jeg var der.

Forslaget var i hvert fall, at vi skulle ta denne turen fredag. Det er selvsagt været som gjør at vi ville ut på tur, og helst litt utenom de vanlige turene.

Sol og blå himmel og lite vind. Da får det heller være at det ikke er mange varmegradene. I finværet var vi ikke alene om å ha på turklær og ta ut.

Det var mange biler da vi kom til Brekkå. Ikke så mange som sist vi var der, men mange til å være en «vanlig» fredag. Korona får folk på tur. Det var bare musikk-korpset som manglet for at det skulle minne om et 17. mai tog. - mot Gloppenuten.

Vi tok det med ro oppover de første bakkene. Her går turen på «vei» hvor det er skiløype om vinteren. Det er ingen problemer med å komme opp bakkene, eller å finne fram.

Gloppenuten synes veldig godt der den ligger bare et – langt – steinkast fra veien. Etter litt over en kilometer bærer det inn, eller rettere opp i terrenget. Stien går først inn mot et lite vann (på høyre side oppover) før den går opp til Storavatnet. Her går stien oppe i lia (på venstre side oppover).

Nesten i enden av Storavatn er det et bratt og kronglet stykke sti, før den kommer ut av skogen og opp på snaue heia. Da ligger Gloppenuten en kilometer «bak» og 130 høydemeter lengre oppe.

Det er antakelig ikke ofte det er omtrent vindstille og bra temperatur i april så pass oppe i høyden. Denne dagen var det et skikkelig flott vær, og fra toppen var det mulig å se langt, både til sjøen og innover heia.

Det lå fortsatt snø fra omtrent 700 moh. Her ute mot kysten, er det ikke snødekke, men fortsatt en del fenner. Vi tråkket ikke på snø i det hele tatt, selv om det antakelig ikke er mer en en dag siden den siste fonna i stien forsvant.

Det ble en lang og behagelig pause på toppen. Vi var ikke alene om det med ro på toppen. En del andre hadde også slått seg ned på toppen i finværet.

Det er enklere å gå nedover enn opp. I hvert fall kjentes det slik denne dagen. Det tok ikke så veldig lang tid før vi var nede ved Storavatnet, og kunne ta fatt på det litt «vanskelige» stykket oppe i lia og med en del stein og ur.

Siste kilometeren var det igjen vei. Her var det bare å tråkke på. Det var litt underlig å følge veien, som jeg helst har brukt om vinteren med ski på beina. Denne dagen var det ikke nødvendig å ploge ned bakkene for å ha kontrollen i svingene.