Merkelig...

[Lindap]

Jeg har hatt en bitenliten merkelig opplevelse som ikke var skummel i det hele tatt.

Jeg var på en helgefjelltur i Trollheimen sammen med en venn. Vi hadde tenkt å gå en lang tur fra Bårdsgården, men det begynte å snø ganske voldsomt, så vi valgte å gå den 3 timers turen til Vassendsetra isteden. Ankom tidlig i den koselige hytta og på kvelden dukket det opp en gruppe på 3 andre turgåere. De var hyggelig selskap. En av dem påstod at han og flere personer i farens slekt kunne finne vann ved hjelp av en y-formet pinne. Jeg er skeptiker av natur og trodde selvfølgelig ikke på det. Men han skulle demonstrere det i hytta. Gikk ut for å skjære en rykende fersk pinne (det var visstnok nødvendig). Deretter gikk han fram og tilbake i hytta. Ved et av vinduene begynte pinnen å peke nedover og han påstod at det var vann der. Jeg trodde selvfølgelig at han manipulerte pinnen. Vi syntes at det hele var ganske morsomt og alle oss andre skulle også prøve med den samme pinnen. Jeg prøvde totalt 5 ganger. Ved andre gang var det virkelig slik at jeg følte pinnen vri seg kraftig i hendene mine og så den peke nedover. Dette var også ved det samme vinduet. De neste gangene fikk jeg det ikke lenger til.

Nå har jeg som skeptiker forsøkt å finne en forklaring på dette. Jeg tror at jeg vridde den ferske pinnen såpass, at den som et slags fjær forsøkte å komme seg tilbake i normalposisjonen. Tre er tross alt et levende materiale. At det skjeddde ved det samme vinduet var logisk, siden jeg stadig gikk i denne retningen, fordi der skjedde det med han som "kunne det".

Men allikevel var det morsomt å få opplevd et slags overnaturlig fenomen for første gang i livet.

[cornix]

Jeg har hatt en bitenliten merkelig opplevelse som ikke var skummel i det hele tatt.

Jeg var på en helgefjelltur i Trollheimen sammen med en venn. Vi hadde tenkt å gå en lang tur fra Bårdsgården, men det begynte å snø ganske voldsomt, så vi valgte å gå den 3 timers turen til Vassendsetra isteden. Ankom tidlig i den koselige hytta og på kvelden dukket det opp en gruppe på 3 andre turgåere. De var hyggelig selskap. En av dem påstod at han og flere personer i farens slekt kunne finne vann ved hjelp av en y-formet pinne. Jeg er skeptiker av natur og trodde selvfølgelig ikke på det. Men han skulle demonstrere det i hytta. Gikk ut for å skjære en rykende fersk pinne (det var visstnok nødvendig). Deretter gikk han fram og tilbake i hytta. Ved et av vinduene begynte pinnen å peke nedover og han påstod at det var vann der. Jeg trodde selvfølgelig at han manipulerte pinnen. Vi syntes at det hele var ganske morsomt og alle oss andre skulle også prøve med den samme pinnen. Jeg prøvde totalt 5 ganger. Ved andre gang var det virkelig slik at jeg følte pinnen vri seg kraftig i hendene mine og så den peke nedover. Dette var også ved det samme vinduet. De neste gangene fikk jeg det ikke lenger til.

Nå har jeg som skeptiker forsøkt å finne en forklaring på dette. Jeg tror at jeg vridde den ferske pinnen såpass, at den som et slags fjær forsøkte å komme seg tilbake i normalposisjonen. Tre er tross alt et levende materiale. At det skjeddde ved det samme vinduet var logisk, siden jeg stadig gikk i denne retningen, fordi der skjedde det med han som "kunne det".

Men allikevel var det morsomt å få opplevd et slags overnaturlig fenomen for første gang i livet.

Det var vel nesten ingen som gravde en brønn i gamledager uten først å ha sjekket om det var vann med en slik pinne. Det var alltid noen som kunne dette ekstra godt. Noen kunne visst til og med fortelle hvor dypt man måtte grave for å finne vannet. Tror dette er godt dokumentert ved at folk finner vannledninger.

[Tor Magnus]

Tror dette er godt dokumentert ved at folk finner vannledninger.

Tror tvert imot at det er godt dokumentert at dette ikke virker. Det vanlige er at folk husker når de er heldige og treffer og glemmer alle bommene. Statistisk sett er det noen som treffer oftere enn andre og de som driver mer med dette vil ha mer treff (ikke prosentmessig av egne forsøk) fordi de har gjort det oftere.

http://en.wikipedia.org/wiki/Dowsing#Evidence

[Edsson]

Tror tvert imot at det er godt dokumentert at dette ikke virker. Det vanlige er at folk husker når de er heldige og treffer og glemmer alle bommene. Statistisk sett er det noen som treffer oftere enn andre og de som driver mer med dette vil ha mer treff (ikke prosentmessig av egne forsøk) fordi de har gjort det oftere.

Spørs hva du mener med "ikke virker". Hvis hensikten er å finne vann, er det vel irrelevant om ingen har klart å forklare hvorfor, når noen allikevel, som du selv skriver, er heldigere enn andre og faktisk klarer å finne vann. I mine øyne har det i disse tilfellene virket etter hensikten, nemlig å finne vann. Så kan forståsegpåere fremdeles klø seg i hodet hvorfor..

[Tor Magnus]

Spørs hva du mener med "ikke virker". Hvis hensikten er å finne vann, er det vel irrelevant om ingen har klart å forklare hvorfor, når noen allikevel, som du selv skriver, er heldigere enn andre og faktisk klarer å finne vann. I mine øyne har det i disse tilfellene virket etter hensikten, nemlig å finne vann. Så kan forståsegpåere fremdeles klø seg i hodet hvorfor..

Med "ikke virker" menes det at det at man ikke finner vann noe mer enn ved ren gjetting. Statistisk sett vil noen gjette riktig oftere enn andre. Dette betyr ikke at de har noen spesielle evner. Hvem som helst kan sette igang å gjette, kvist er ikke nødvendig.

[Lindap]

Jeg tror at sjansen for å finne vann i Norge er ganske stor uansett hvor du graver. Og dermed har pinnemannen sikkert ofte rett.

Men den personen som påstå å kunne dette sa at han ville undersøke dette skikkelig som en del av sin utdanning. Hadde vært spennende å se det dokumentert. Har ikke James Randhi lovet en miljon dollar til den som kan bevise slike typer fenomener (på hans betingelser som er ganske strenge)?

[Edsson]

Hvem som helst kan sette igang å gjette, kvist er ikke nødvendig.

Det er din påstand. Til og meg jeg, uten spesielle evner, har opplevd å finne vannrør med ståltråd. Nå skyldest dette sikkert bare ren flaks, men uten tråden som akkurat der oppførte seg annerledes enn ellers og roterte langsmed vannrøret, så hadde jeg aldri gjettet på at røret var akkurat der. Jeg gikk til og med fra forskjellige retninger med samme resultat hver gang. Derfor "virket det" i mine øyne, selv om jeg aldri kommer til å klare å forklare det.

Så, som du sier er ikke kvist nødvendig, man kan bruke ståltråd..

[Tor Magnus]

Jeg tror at sjansen for å finne vann i Norge er ganske stor uansett hvor du graver. Og dermed har pinnemannen sikkert ofte rett.

Men den personen som påstå å kunne dette sa at han ville undersøke dette skikkelig som en del av sin utdanning. Hadde vært spennende å se det dokumentert. Har ikke James Randhi lovet en miljon dollar til den som kan bevise slike typer fenomener (på hans betingelser som er ganske strenge)?

Stemmer det, og ingen har så langt klart å vise til noen resultater. Tvert imot har det vært flere tester på dette og alle har vist ganske klart at dette er et ikke-fenomen. (Ref wikipedia linken som jeg postet.)

[Tor Magnus]

Det er din påstand. Til og meg jeg, uten spesielle evner, har opplevd å finne vannrør med ståltråd. Nå skyldest dette sikkert bare ren flaks, men uten tråden som akkurat der oppførte seg annerledes enn ellers og roterte langsmed vannrøret, så hadde jeg aldri gjettet på at røret var akkurat der. Jeg gikk til og med fra forskjellige retninger med samme resultat hver gang. Derfor "virket det" i mine øyne, selv om jeg aldri kommer til å klare å forklare det.

Så, som du sier er ikke kvist nødvendig, man kan bruke ståltråd..

Heldigvis trenger du ikke ta mitt ord for det. Her er det flere forskere som har forsket på dette og flere studier har vist at dette er bare ønsketenkning. Om dette virker for deg så synes jeg du burde få deg testet slik at du virkelig kan drive verden framover ved å oppdage et nytt fenomen.

[Edsson]

Vann er det jo nesten overalt, så graver man dypt nok så er det stor sjanse for at man finner vann.

Men, igjen synes jeg det er rart at jeg fant vannrøret da jeg for moro skyld gikk med ståltråden. Jeg, som andre, kan ikke forklare hvorfor det "virket", men faktum er at jeg fant dette røret da jeg gikk med tråden. Det rare var at det var helt unaturlig at det skulle ligge rør der, fordi det var i en hage bak et sidebygg på en gård. Det "normale" ville vært om det ble gravd ned foran huset, på gårdsplassen. Etterpå viste det seg at det var et rør som hadde vært ledet fra et vann som kom fra en kilde i skogen, men det var ikke jeg klar over da jeg fant røret.

Jeg sier ikke at å gå med ståltråd virker som bare det, men at det "virket" i mitt tilfelle mht til at jeg faktisk fant et vannrør (og retningen på røret), ikke bare "vann". Hadde jeg prøvd et annet sted, hadde det sikkert ikke virket selv om det gjorede det den gangen.

[Edsson]

Om dette virker for deg så synes jeg du burde få deg testet slik at du virkelig kan drive verden framover ved å oppdage et nytt fenomen.

Jeg har ikke behov for å teste og bevise noe som helst for å gi tvilere og skeptikere "svar" eller forklaring, fordi det har ingen interesse for meg. Kanskje var det bare en "kompassvirkning" mellom tråden og røret for alt jeg vet. Jeg skriver bare om det jeg en gang opplevde - å finne et vannrør med ståltråd. Å skulle bruke livet mitt på å finne ut hvorfor har ingen hensikt, fordi det er ikke lenger av interesse, og fordi røret er funnet for lengst om det gjør aldri så vondt for dem som trenger bevis på hvorfor det virket.

Nå er jeg ingeniør selv og ønsker alltid å sette 2 streker under noe jeg selv har "regnet ut" eller bevist. Men, jeg har samtidig såpass mange ganger opplevd ting jeg bare må godta virker uten å finne svar på det også.

[Tor Magnus]

Nå er jeg ingeniør selv og ønsker alltid å sette 2 streker under noe jeg selv har "regnet ut" eller bevist. Men, jeg har samtidig såpass mange ganger opplevd ting jeg bare må godta virker uten å finne svar på det også.

Jeg tror du misforstår meg litt her. Jeg trenger ikke vite hvordan det virker. Jeg trenger å vite at det virker. Og ved å gjøre studier så har man jo flere ganger funnet ut at det ikke virker. Jeg skjønner ikke helt hva annet det er å diskutere egentlig?

[Edsson]

Jeg tror du misforstår meg litt her. Jeg trenger ikke vite hvordan det virker. Jeg trenger å vite at det virker. Og ved å gjøre studier så har man jo flere ganger funnet ut at det ikke virker. Jeg skjønner ikke helt hva annet det er å diskutere egentlig?

AT det i gitte tilfeller virker har jeg selv opplevd, uansett hvor lite andre klarer å forklare hvorfor/hvordan. De kan gjerne studere dette så mye de vil for meg, men jeg opplevde dette selv, og da "virket" det uten at jeg (og andre) vet hvorfor/hvordan.

[Tor Magnus]

AT det i gitte tilfeller virker har jeg selv opplevd, uansett hvor lite andre klarer å forklare hvorfor/hvordan. De kan gjerne studere dette så mye de vil for meg, men jeg opplevde dette selv, og da "virket" det uten at jeg (og andre) vet hvorfor/hvordan.

Mulig jeg ikke forstår deg helt rett her, men du mener altså at din subjektive forståelse av en opplevelse er mer virkelig enn en repetert objektiv studie?

Som sagt trengs det ikke (i første omgang) å forklares hvorfor noe virker. Først er man bare interessert i om det virker.

[Edsson]

Mulig jeg ikke forstår deg helt rett her, men du mener altså at din subjektive forståelse av en opplevelse er mer virkelig enn en repetert objektiv studie?

Som sagt trengs det ikke (i første omgang) å forklares hvorfor noe virker. Først er man bare interessert i om det virker.

Hva vil du jeg skal skrive, da? Jeg gikk med ståltråden løst i hånden, og den svingte langs røret, som jeg IKKE visste lå der, selv når jeg kom fra forskjellige retninger. At noen som forsker på dette hittil ikke har klart å forklare det, forandrer ikke det faktum at dette skjedde meg.

At ting ikke er forklart, betyr ikke at noe ikke er mulig. Det er flere ting som har virket uforklarige, men som senere har blitt forklart. Kanskje er det slik at dersom noen skulle forklare dette, måtte de være der der og da med alt mulig av instrumenter, da jeg var der og opplevde dette. Det er ikke sikkert jeg hade klart å "påvise" dette røret i dag, hva jeg vet, selv om jeg gjorde det da. Derfor sier jeg heller ikke at jeg kan påvise rør hvorsomhelst, nårsomhelst, men utelukkende at jeg klarte det DEN gangen, DEN dagen, uvisst av hvilken grunn.

Jeg vet om mange ting som kan påvirke metall til å "svinge" i gitte forhold (strøm, magnetisme, etc..), og det er kanskje noe slikt jeg opplevde for alt jeg vet. Jeg sier ikke at JEG har noe mystisk i kroppen som gjør at jeg er unik. Jeg var bare "bærer" av en ståltråd som svingte langs røret da jeg passerte over den. Derfor sier jeg at det "virket" å bruke ståltråd for meg for å finne vannrør DEN gangen.

Det er vel slik skepsis vedkommende som påsto hun hørte radiosignaler i et ståltrådgjerde ble møtt med også, men som dog ble forklart senere (i gitte atmosfæriske forhold er dette nemlig mulig).

[Tor Magnus]

At noen som forsker på dette hittil ikke har klart å forklare det, forandrer ikke det faktum at dette skjedde meg.

For å gjenta nok en gang. Forklaring er ikke nødvendig. Først trenger vi bare se om det i det hele tatt er noe som skjedde. Når man prøver å se om dette er en faktisk hendelse eller bare tilfeldigheter så viser det seg gang på gang at det bare er tilfeldigheter.

Det som er ganske interessant her er at du later til å forsvare det at det er en sammenheng mellom ståltrådene og vannet, fordi du mener at de rørte på seg fordi du var over røret. Dersom det er som du sier at vi ikke kan forklare det så må du jo være åpen for at det bare var en tilfeldighet og? Og hvis vi kombinerer dette med de studiene som har blitt gjort av dowsing så kan vi rimelig trygt anslå at det var en tilfeldighet (eller en million andre faktorer som har ingenting med ståltrådene i hendene dine).

At ting ikke er forklart, betyr ikke at noe ikke er mulig.

Neida, det er riktig det. Men noen ting er mer sannsynlig enn andre. Men igjen så trenger vi ikke i første omgang å se hvordan noe fungerer, bare at det fungerer. Og som sagt så har vi ikke det.

[Edsson]

Det som er ganske interessant her er at du later til å forsvare det at det er en sammenheng mellom ståltrådene og vannet, fordi du mener at de rørte på seg fordi du var over røret. Dersom det er som du sier at vi ikke kan forklare det så må du jo være åpen for at det bare var en tilfeldighet og? Og hvis vi kombinerer dette med de studiene som har blitt gjort av dowsing så kan vi rimelig trygt anslå at det var en tilfeldighet (eller en million andre faktorer som har ingenting med ståltrådene i hendene dine).

Jeg later ikke som eller forsvarer om det er en sammenheng med vannrør eller ståltråd. Sammenhengen slik jeg beskrev er at ståltråden svingte over vannrøret, og det er den eneste sammenhengen jeg har påpekt. Ikke "hvordan", etc. Jeg påpeker bare at det hendelsen, tilfeldig eller ei, skjedde over vannrøret. Jeg har heller ikke antydet annet enn at det kan gjerne være en tilfeldighet slik du antyder, fordi jeg vet vel ikke hvorfor/hvordan dette skjedde! Det eneste jeg har skrevet, er at dette skjedde meg, den dagen, tilfeldig eller ikke (men trolig). DU derimot, tror det ikke uansett før du ser det og vel knapt nok da, fordi du trenger en skriftelig forklaring på det hvilket jeg ikke har. Så JA, det kan utmerket godt være en tilfeldighet, men det "VIRKET" i den forstand at jeg fant røret, igjen, tilfeldig eller ei. Om du hadde slengt katta over nakken i håp om å finne vannrøret, og du gjorde det, vel, så hadde det også "VIRKET" i mine øyne. Hadde jeg påstått at jeg visste HVORDAN det virket, så hadde jeg derimot beveget meg utpå noe jeg ikke har dekning for..

Men igjen så trenger vi ikke i første omgang å se hvordan noe fungerer, bare at det fungerer. Og som sagt så har vi ikke det.

Jo, det fungerte, fordi jeg fant vannrøret. Det var hensikten for meg, ikke hvordan det fungerte slik det vel er for deg.. Kall det gjerne "plasebo" (eller hva det nå enn heter når det gjelder tekniske fenomener som ikke er forklart, men allikevel gir et ønsket resultat), men at det fungerte mht å finne vannrøret, JA!

Jeg tror EGENTLIG vi er enige, bare at definisjonen av hva som "virker" eller ikke er forskjellig. Virker for deg er kanskje nøyaktig hvordan dette skjer, mens virker for meg er at jeg brukte et "redskap"/ting/plasebo og oppnådde det jeg var ute etter, tilfeldig eller ei. Med andre ord - hadde jeg ikke brukt ståltråden slik at den ikke svingte over røret, hadde jeg ikke funnet røret. Eller hadde jeg brukt ståltråden og den ikke hadde svingt over røret, så hadde den i mine øyne ikke virket.

[Tor Magnus]

Jo, det fungerte, fordi jeg fant vannrøret.

Jeg gir opp.

[ingebrigt_bj]

Dette må være Fjellforums mest spennende tråd. Få steder skapes så mange overnaturlige, spennende og morsomme historier som på tur i fjell og skog. Jeg har nok ingen som kan måle seg med den første i tråden her, ei heller kan jeg fortelle like godt. Men jeg har en opplevelse jeg aldri vil glemme, men gjerne deler!

Det må ha vært i 2006. Året før hadde jeg konfirmert meg, tatt jegerprøven og kjøpt meg hagle for konfirmasjonspengene. Min far, onkel og en god venn av dem hadde som tradisjon at den første helga i rypejakta, dro de på jakt i Sunndalsfjella. Dette var det andre året mitt som jeger, og det andre året jeg var med på den tradisjonelle jaktturen.

Sunndalsfjella er et stort fjellområde ved Dovre og Snøhetta. Området er preget av alpine fjelltopper med stup på oppmot halvannet tusen meter på baksiden. Men også kjempevide og lange daler, helt nakne, og ved første øyekast livløse. I dalbunnen finnes litt kortvokst lyng og krekling, men lenger opp er det bare mose og ei og anna rype som lever. Dette er moskusens og villreinens land. Ja, også Dovregubbens da. Området har alltid gitt meg en slags ærefrykt. Dalene får deg til å føle deg liten. Som i en båt på havet. Og jakt her føles helt spesielt. Her må du spille på lag med naturen, for mot den er du sjanseløs.

Sist år hadde hytta de vanlig vis leier vært opptatt, så vi måtte sove i telt. Men i år skulle jeg endelig få bli med til hytta jeg hadde hørt så mange gode historier fra. Dog er vel koie den riktige betegnelsen på den. Den ligger en halv dagsmarsjs gange, fra veien som går over fjellet fra Litldalen i Sunndal, via Osvatnet og Aursjøen til Eikesdalen i Nesset.

På vei til koia må du krysse ei elv som ofte er såpass stri at det er helt på grensen til at det går an, og kanskje over grensen for hva som er forsvarlig. Langt der inne har den ligget, i mange herrens år, koksgrå og gjemt bak en diger stein så selv den som har vært der før kan slite med å finne den. Den er drøye 6kvm stor med ei køyeseng, et lite bord, en vedovn og en kjøkkenbenk. Nå med eneste funksjon som et lite krypinn for slitne reins- og rypejegre, eller oppsynsmenn på jobb i fjellet.

Drar du på jakt med min onkel blir det aldri noe latmannsliv. Vi hadde som alltid stått opp slik at vi kunne starte å jakte i grålysninga når jakta er best, altså skulle vi være ute i sjutida. Resten av dagen gitt med til å prøve å holde følge med en ivrig onkel, opp, ned og bort bratte fjellsider i grov steinur. Særdeles slitsomt var det, men av og til ble det tid til å nyte det fantastiske landskapet. Rart er det, men ingen andre steder føler jeg meg mer hjemme, enn sliten og svett høyt der oppe på det nakne fjellet. Og når ettermiddagen kommer er det tid for å dra ned til hytta igjen for noen timers hvile i høstsola. Da er livet godt. Så kommer kveldsjakta, og det er ut på ny runde.

Som vi vanlig vis gjør, oppdaget vi et nytt rypekull i den tida da det begynte å bli på tide å vende nesen hjemover. Og en rypejeger med ferten av fugl snur ikke for ingenting. Så skumringstimen var kommet for lengst da vi endelig var tilbake i koia. Jakta hadde gått som den bruker, få ryper og mange bom, men noen hadde vi da felt.

Etter en velsmakende middag, og et par gamle skrøner som blir mer utrolig hvert år skulle vi endelig krype til køys. Det vil si to på gulvet, og en i hver seng. Stemningen en får etter en lang dag på jakt, i ei lita hytte langt inne på fjellet, er helt spesiell. Det er nesten så en forventer å se tusser og troll, eller dovregubben selv om en kikker ut vinduet. Men det var en stemning som hører påsken til jeg skulle dominere den kvelden.

For etter vi hadde lagt oss ble det fortalt noen vitser, og så ble den gamle reiseradioen på hytta slått på. Vi måtte høre ønskekonserten mente onkel. Vitsingen fortsatte, men når nyhetene begynte ble det brått stille.

Nyhetsoppleseren fortalte at det var funnet en ung kvinne død ved et vann i Sunndal Kommune. Politiet fant dødsfallet sterkt mistenkelig, og hadde straks koblet inn KRIPOS, og satt i gang full drapsetterforskning. Identiteten til kvinnen var ikke kjent. Politiet ba alle som hadde oppholdt seg i området straks å kontakte politiet.

Kvinnen var funnet rett i nærheten av der bilene våre stod parkert. Hjernen som hadde vært på ferie fra skolens tunge tanker jobbet plutselig for fullt. Der hadde jeg ligget og følt meg så langt unna resten av verden som det var mulig å komme. Også hadde en kvinne blitt myrdet så nært? Selv om det var kilometer unna, føltes det som like utenfor dørstokken. Og her var vi, alene på fjellet. Eller var vi egentlig det? Om morderen trengte et sted å gjemme seg var jeg sikker på at denne lille koia var det perfekte sted. Kanskje fikk vi besøk i natt? Jeg angret brått på at jeg hadde hengt igjen hagla på ytterveggen sammen med resten. Mobildekning var det heller ikke så langt inn på fjellet. Plutselig var den søvnen som hadde virket så forlokkende for minutter siden helt fjern. Men selv om det var ganske skummelt var det mest spennende. Nettopp en slik spenning du får når du leser en skikkelig god påskekrim. Men ingen bok har noen gang kunnet måle seg med dette. Nå sto vi midt oppi mysteriet selv! Dette var ekte!

Ingen våget å si noe før nyhetssendingen var over. Det ble raskt konstatert at: jo, det var riktig vann. Forbløffelsen var ikke over, nå gikk tankene i om dette kunne være et triks. Var det noen som lurte oss? Var det de som lurte meg, ferskingen? Men nei, hvordan kunne de gjøre det. Dessuten så de like forbløffet ut selv. Å ta inn haglene ble først foreslått på spøk. Like etter var de tatt inn alle sammen. Ingen grunn til at morderen skulle finne mordvåpen utenfor døren. Det ble ganske fort slått fast at for i kveld kunne vi ikke gjøre annet enn å legge oss. Men praten gikk ut i de små timer den natten, før søvnen til slutt vant.

Dessverre er jeg fristet til å si, er dette en sann historie, så den ender der. Det fantasien min sa ville skje hører kriminalromaner til, og skjer (heldig vis) sjelden i virkeligheten. Og dessverre er det egentlig en trist historie. Damen viste seg å være en psykiatrisk pasient som hadde stukket av fra Trondheim. Hun hadde tatt livet sitt etter å ha bodd i en hytte der i noen uker.

Men jeg vil aldri glemme denne kvelden, i koia, langt inne på fjellet.

Link til dagbladet med omtrent samme opplysninger som vi fikk på radioen den kvelden: http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/09/11/476404.html

[Gjest Srx (Ron)]

Bra historie, bra fortalt og skjønner godt tankene dere fikk.

Angående pinner og vann. Jeg benytter stålstenger.

Det merkelige er at vi har forsøkt kompisene mine og jeg, min samboer også. Ca bare halvparten finner vann, ikke alle. Merkelig, og jeg er 100% sikker på at jeg ikke "manipulerer" stengene til å krysses.

Dog er dette en usikker måte på å lete etter rør el. lign. fordi en også finner strømkabler, underliggende vannkilder etc. Men jeg har benyttet dette flere steder på jakt etter vannledninger og om jeg vet ca hvor de er så treffer jeg.

[cornix]

Tror tvert imot at det er godt dokumentert at dette ikke virker. Det vanlige er at folk husker når de er heldige og treffer og glemmer alle bommene. Statistisk sett er det noen som treffer oftere enn andre og de som driver mer med dette vil ha mer treff (ikke prosentmessig av egne forsøk) fordi de har gjort det oftere.

http://en.wikipedia.org/wiki/Dowsing#Evidence

At noen undersøkelser ikke har greid å påvise eksistensen av dette fenomenet er en ting. Noe annet er de mange historiene jeg har hørt av gamle folk.

Det har blitt meg fortalt at man ikke så på dette som en overnaturlig evne, men en egenskap som enkelte hadde. Men det var bare noen få som kunne bruke metoden effektivt. Fenomenet er så rart at de snakket mye om dette før også.

Grunnvannsnivå kan variere mye. Det kan være fjell som ligger høyere enn selve grunnvannsspeilet. Det kan være forskjellige typer vannførende lag, og stor forskjell på hvor tette eller vannledende massene er på de forskjellige stedene. Noen ganger kan massene i grunnen rett og slett drenere bort vann og andre ganger kan man finne "bekker" som går gjennom grunnen. Vann kan til og med komme opp gjennom sprekker i fjellet fra store dyp.

I gamledager var det svært viktig med nok vann så nære fjøset som mulig så de ikke trengte å bære så mye. Dette med å finne vann og grave brønner var nesten et fag. Jeg tviler på at hele bygder sendte bud på en spesiell person hvis de bare kunne begynne å grave der det passet seg og ha like stor sjanse for å finne vann. Tror ikke disse vannmennene hadde blitt særlig populære i bygda hvis de sa til en bonde at en vannåre f.eks lå fem meter nede i bakken og de ikke fant noe.

[Linda Therese]

Dette må være Fjellforums mest spennende tråd. Få steder skapes så mange overnaturlige, spennende og morsomme historier som på tur i fjell og skog. Jeg har nok ingen som kan måle seg med den første i tråden her, ei heller kan jeg fortelle like godt. Men jeg har en opplevelse jeg aldri vil glemme, men gjerne deler!

Jeg synes du skriver fantastisk bra, og selv om det er mange gode historier i tråden tror jeg nok det er denne som hadde skremt meg mest hvis jeg skulle ha opplevd det selv

[Bettina]

Skulle ønske det kom opp flere historier  noen fra Finnmarksvidda ?

[Kjellis]

Herlig, denne tråden har jeg rent glemt. @eaa har en veldig god fortellerevne som får nakkehårene til å reise seg 

Etter å ha kosa meg litt med tråden nå kom jeg til å tenke på en opplevelse jeg hadde for en ti års tid siden. Jeg og en kompis var på fisketur til et vann som etter sigende skulle huse røyer av fin størrelse. Etter å ha gått rundt vannet fant vi en liten gresslette som nærmest var slett som en plen å se til. Perfekt til å slå opp hvert vårt telt. 

Etter å ha fisket rundt hele vannet i løpet av kvelden, og inn i natten, klarte jeg ikke å riste av meg tanken på at denne lille gressletten slettes ikke passet naturlig inn i det kupperte og myrlendte landskapet. Tilbake til teltene stupte min turkamerat rett inn i teltet og det tok ikke lange tiden før jeg hørte det snorket godt inne i teltet hans. Jeg satt i teltåpningen hos meg selv å kikket ut over vannet da jeg skulle ta av meg fjellskoene. Øynene mine fant etterhvert tilbake til denne lille gressletten rundt teltene våre. Lave fjellbjørker og ormegress er spredt rundt på denne lille sletta. Bak teltet mitt er det rundt 50 meter fjellbjørkeskog bort til en liten bekk som renner inn i vannet. Mellom teltene våre er det noen steiner med litt størrelse som fanger oppmerksomheten min. Steinene er da veldig firkanta med rette flater slår det meg. I stedet for å ta av meg skoene reiser jeg meg og går en runde for å se meg litt om på sletta. Vårnatta er lys, et slør av dis legger seg over vannet, fremdeles snorkes det tungt fra naboteltet. 

I et einerkjerr finner jeg flere slike firkanta stener, det samme blant det høye ormegresset. Da slår det meg, her har det en gang stått en seter. Det forklarer den slette, fine sletta vi har slått opp teltene. Jeg leiter, men finner ikke noe tømmer - så setra må virkelig være gammel. 

Etter hvert kjenner jeg at jeg er trøtt, klokka er allerede mye for mye og morgenen er ikke langt unna. Jeg finner soveposen og faller raskt i søvn. Etter et par timers søvn bråvåkner jeg av et leven som får meg til skvette kraftig til og sette meg raskt opp i soveposen. Jeg kjenner nakkehårene reise seg, jeg sitter og lytter til jeg hører mine egne pulslag. Det hørtes sannelig ut som om noen stod utenfor teltet mitt og slo en tresleiv rundt i et kokekar. Det er fremdeles helt stille. Jeg ser på klokka at det er tidlig morgen. Jeg bestemmer meg for å stikke hodet ut av teltet for å se hvem som driver med slike usmakelige spøker til en ukristelig tid langt inne på fjellet.

Ute ligger tåka tykkere over vannet, fra naboteltet snorkes det fremdeles. Det er helt stille. Jeg hutrer og krymper meg da jeg stiger ut av teltet i den kjølige lufta. Jeg kjenner på uhyggen og tør nærmest ikke å snu meg for å se over teltet. Jeg er veldig spent på hvem denne spøkefuglen er. Men jeg ser ingen! Ikke en kjeft er å se rundt vannet. Stillheten rår, eneste lyden er duren fra kompisens telt.

Jeg er ikke trøtt lengre og jeg kjenner fremdeles litt på uhyggen. Jeg tar heller en økt med fiskestanga bestemmer jeg meg for. Da klokka begynner å vise et snillere tall, fyrer jeg opp primusen og vekker turkompisen med rykende fersk kokekaffe. Da jeg spør han hvordan hans natt hadde vært, sier han at han har sovet helt til jeg vekte han.

Drømte jeg, eller...?

Jeg nevner ikke morgenens episode for han og etter frokost river vi leir og fortsetter videre til neste fiskevann.

 

Det går noen år før jeg forteller denne hendelsen tilfeldigvis til en venn av meg som er hobbyornitolog. Han tenker en stund før han spør meg ut om hvordan vegetasjon rundt vannet var, og hvor mange høydemeter vannet ligger på. Videre forteller han om en fugl jeg ikke kommer på navnet på, en fugl han også har hørt andre har sagt lager lyder som kan minne på det jeg synes jeg hørte. Mest trolig hadde nok denne fuglen sitter i nærheten av teltene og blitt skremt når jeg stakk trynet ut av teltåpningen

Nå er ikke jeg noen god forteller, men i den rette settingen, og med en god porsjon fantasi, kan vist de naturligste lyder bli til skrømt som skranger med tresleiver og kokekar  

Endret 2. april 2017 av Kjellis

[Miamaria]

16 minutter siden, Kjellis skrev:

Videre forteller han om en fugl jeg ikke kommer på navnet på, en fugl han også har hørt andre har sagt lager lyder som kan minne på det jeg synes jeg hørte.

Si fra når du kommer på navnet, eller spør på nytt. Det hadde vært artig å vite.