Merkelig...

[Gjest Srx (Ron)]

Hvem vet hva skriften betydde, og om det var noe "hektet" til den. Men i bunn og grunn så er frykt til for å overvinnes. Det er bare å peise på og tøye dine egne grenser for frykt. Der kan ivertfall jeg skrive under på at jeg har gjort. Fra barnsben av har jeg hadt vannskrekk, høydeskrekk, mørkeredd, husredd og fan vite alt jeg har vært og ikke vært redd for. Det er bare hvor tøff man er med seg selv og hele tiden tøye sine egne grenser. De gangene jeg har opplevd noe "unormalt" har jeg alltid gådd og sjekket. Ikke alltid fådd de svarene jeg ønsket heller.

Men så lenge denne tråden omhandler uhyggelige / merkelige ting opplevd på fjellet har jeg kunn den ene opplevelsen som beskrevet tidligere, alt hva andre forteller til meg, det stiller meg for det meste tvilsom til.

[ozzi]

men det sto nå om at de var uten mat, og et veldig stygt vinter vær.

Hvis du la trykk på ordet mat så er det ikke rart at bikkjene ulte

[fuglehunden]

Nå må dere kome med flere historier. Dette var en spennende side.

Husk at når seterfolket i fjellet flytter hjem til bygda for vinteren så flytter huldra og skrømt inn.

[Brainspin]

Du har ikke Junghans-arbåndsur? Jeg hadde et som oppførte seg slik for noen år siden. Selv om det var et billig plastur, koblet det seg opp mot tidssignalet fra fabrikken i Tyskland hver natt. Siden Østlandet er helt i utkanten av dekningsområdet, gikk klokke noen ganger i spinn. Den kunne plutselig stille seg et par timer. Litt senere på natta var den i ruten igjen

[eaa]

Du har ikke Junghans-arbåndsur?

Nix, dette var en Seiko-klokke. En analog sådan til og med!

[Radiowave]

For en tråd. Har kun lest den første siden, men allikevel. Spennende historier som blir fortalt. Flere ganger kjenner jeg hårene reiser seg i nakken. Nå er det leggetid, men du kan være sikker på at jeg skal lese side 2 og 3 imorgen!

[eaa]

Foruten hendelsen som starter denne tråden, har jeg én gang til i livet opplevd noe som jeg fortsatt tolker som uforklarlig. Også det skjedde utendørs, på en fisketur langs Mjøsa, en lun og stille sommerdag for akk så lenge siden…

Det må ha vært i 1970-71, det var moden høysommer, det var skolefri, og det var abborfiske med spinner langs mjøsstranda, mellom korngule åkre og min barndoms grønne markblomstenger. Vi var to, en nabogutt ved navn Bjørn og meg. Været var lettskyet, stille og varmt, der Mjøsa lå blank og lunken og døste gjennom julidagen. Kun noen sjeldne skvulp fra enkelte halvhjertede småbølger kunne tidvis høres, som om den digre innsjøen nærmest sukket av velvære i høgstdagsvarmen.

Bjørn og jeg var særdeles lommekjente langs strandsona. Vi var der nesten dagstøtt, ja ikke bare om dagen heller forresten, for vi fisket ofte ut i de duggvåte slørblå nettene méd. Vi kjente hver en sten, vi kjente absolutt alle som bodde der nede, og visste også godt hvor den enkelte holdt hus. Dovrebanen går jo også langs Mjøsa her. Jernbanen ligger kun 15-25 m fra strandlinja, og ligger overveiende på digre stensatte fyllinger, kun avbrutt av noen korte og grunne skjæringer gjennom et par mindre flisfjellknauser. Bana etterlater altså ei smal strandsone utenfor seg, og alle husene, med unntak av to ubebodde hytter, ligger på andre siden, innenfor banetraséen. Stranda består mest av erodert flisfjell, en knasende og litt skarp grusstrand, med mørk grus som blir glovarm under sommersola. Innenfor grusstripa står oreskauen pinntett i fyllinga opp til jernbanen. Langs hele fiskestrekningen vår var det slik. Inne i orekrattet lå alltid et 10-15 cm tjukt lag med brunt knusktørt fjorårsløv, og når vi sto i stillheten langs stranda og fisket, hørte vi trosten tasse og rote etter mat under løvlaget der inne…

Vi hadde oppholdt oss ei god stund på et sted midt langs strekningen omtrent, fordi det var bra bett, og vi fikk en del abbor bortpå der. Bjørn hadde tuslet utpå en bitteliten skjærodde som stakk et par meter ut fra strandlinja, og sto der og slengte ABU Refleksen sin ut i sjøblanka (4 gr. m/ kobberskje - husker det som det var i går). Men jeg belaget meg etterhvert på å dra videre, og ble stående like bak Bjørn og vente. Så tok jeg på gjørs en knyttnevestor sten og lobbet den i fin bue over hue på'n, og ut i vannet tre meter foran ham. ”Spla-dæsj!” sa det, og ringene spredte seg utover den tinnblanke vannflata. Bjørn tok hintet, og snellet kjapt spinneren inn. Men idet denne passerer boblene etter plasket, hogger det på fisk midt i ”stenvaket”. Bjørn tar fisken kjapt og bestemt inn, og heiser så en ganske pen harr opp av vannet! ”Heeiii! ” jubler han, og snur seg i smørblid triumf mot meg, mens han stolt holder opp fisken.

Jeg ser på ham og ler fornøyd - men registrerer i samme sekund at Bjørn formelig stivner til der han står . Det leende ansiktet nesten kollapser, øynene står kvite og kulerunde, og jubelen skjæres rett av til stumhet. Så sanser jeg at han ikke ser på meg, men over skuldra mi, på noe som åpenbart befinner seg rett bak meg…

Instinktivt snur jeg meg rundt, og blir stående som frosset til bakken - jeg også.

Kun to meter bak meg står en fargeløs og grøssal skikkelse på stranda - vendt direkte mot oss. En stum og pergamentgrå olding står kloss ved oss, rett opp og ned, uten bevegelse og uten den ringeste lyd… Det er en utgammel mann vi aldri har sett før i våre liv. De blasse døde øynene stirrer mer igjennom oss enn på oss, bak et par eldgamle runde brillefatninger av tynt svart jern. På hodet har han ei svart alpelue, og han er kledd i gammeldagse, tunge og svarte bukser. Han bærer også en sid kartonggrå frakk, en slik man kan se på foreldede svarthvittbilder fra forrige århundre et sted. På bena har han noe som likner på lave gummikalosjer, svarte de også.

Men ansiktet er uhyggelig blekt, nesten blågrått, og forblir totalt dødt og uttrykksløst der han står, uten bevegelser eller miner av noe slag. Armene henger klokkestille rett ned langs kroppssidene, og ”varelsen” står stille som ei granittstatue på strandgrusen.

En isende uhyggefølelse ryser igjennom meg, og jeg snur meg automatisk vekk, fornekter liksom at han er der, vil liksom ikke se... Bjørn har gjort det samme, der han duknakket og bortvendt står på skjæret og pusler stilt med å putte fisken ned i fiskeveska. Jeg hekter forsiktig spinneren min innpå en stangring, og forsøker av uforklarlig grunn å gjøre det så stille som mulig, som om både kropp og sjel gjorde alt som gjøres kunne for å komme seg unna det som nå sto like bak oss…

For noe fortalte meg at alt ikke var som det skulle, noe kaldt, noe uggent hvilte over stillheten på den ellers folketomme stranda...

Jeg tar to steg fram mot Bjørn, vil liksom ikke være så alene utpå den åpne strandstripa, og jeg nesten krymper meg av lyden jeg lager i den knasende strandgrusen. Jeg tør ikke snu meg, men øra står rettet bakover som paraboler på hodet på meg. Jeg vil gå - jeg vil vekk, men før jeg tør ta iveg snur jeg meg atter, med et kontrollerende øyekast mot gjenferdet –

Vantro blir jeg igjen stående å stirre. Stranda - er - tom Ingen er å se noe sted! Ikke langs de hundrevis av meter strand i begge retninger, og ingen sti kommer ned gjennom det attgrodde orekrattet langs jernbanefyllinga her heller. Knapt en lyd er å høre. Inni krattet langs jernbanefyllinga til høyre for oss tasler en gråtrost uskremt i brunløvet, og Mjøsa sukker lavmælt mot stranda som før…

Vi glaner med digre auer på hverandre, stirrer forferdet og forvirret rundt i alle retninger, men alt er og blir normalt.

Skikkelsen var bare borte - sporløst, lydløst og uten skygge...

Hvilket skulle være fysisk umulig - å gå derfra på grusen eller gjennom krattet hadde hørtes lang lei!

Vi rasker så sammen det vi har, før vi piler, nesten småløper, nordover langs stranda, mot mer åpent og bebodd lende. Ingen av oss sa noe, for ingen hadde noe svar. Bare et evig digert spørsmålstegn hang igjen imellom oss. Lenger nord kurver stranda inn i ei vik, og på odden før vika snur vi oss, og gyner langsynt tilbake til skjærodden der sør. Ei enslig måke ror seg lavt over vassyta sørover, og svalene risser himmelen over oss. Ellers er sommerdagen lys, varm og stille over landskapet. Langt ute i sør bader noen ubekymret under halvsola, og Skreia hviler som alltid fjernblå og trygg i disen over Mjøsflata.

Etterpå gikk vi en omveg hjem.

Vi aner ikke den dag i dag hvem det var vi møtte der på stranda, eller hva det var…

Vi så ham aldri mer. Men vi oppholdt oss heller aldri lenge på den fiskeplassen etter dette.

Begynner å bli lenge siden nå, som et gammelt svarthvittbilde nesten, brent i minnet for alltid…

[fuglehunden]

Kanskje det er han som var i bua da du var på fjelltur også

Kanskje han sto rett bak deg da klokka oppførte seg merkelig

Takk for enda ei spennende historie

[Jan-Eilert Pedersen]

Noen skikkelig gode historie-fortellere er det her. Jeg er glad jeg slipper å ha dere ved leirbålet. Da hadde kanskje fantasien sluppet til og da kunne man kanskje blitt lettskremt når man er alene på tur.

Vi har jo spredd noen rykter om Daudingmyra og Daumannstjønna vi også. For å ikke snakke om gammer og åpne koier som det spøker i. Folk uten spor i snøen, gamle kjerringer, kvinnfolk i hvite kjoler på myrene og barnelatter/gråt fra tømmerkoiene i skogen. Slik kan man fortsette så lenge fantasien holder.

Et enkelt tiltak for å holde en del lettskremte vekk fra koiene, de beste fiskevanna og multemyrene. Slik får de stå i fred og det er skjeldnere at man kommer til tomme vedskjul e.t.c.

mvh

[Nils]

Der kom den ja, hendelsen du fortalte om på skituren for snart 14 dager siden. Like gnistrende skrevet her som du fortalte den ”live”. Ufyselig og skremmende opplevelse, og det spesielle er jo at dere nok en gang var to som opplevde og så det samme.

Kanskje var det en helsikes god fiskeplass akkurat der som ”han” ville ha for seg selv til evig tid…

[eaa]

Ikke noe spooky denne gangen, men jeg vil bare vise dere ei snål gran vi fant inni almenningen her om dagen.

Den ser mer ut som et Kongslys enn ei gran egentlig.

I bunn en paddeflat og vid grenrosett trill rundt hele rota (all grankvisten v/ bakken tilhører treet),

og oppi den et langt tett spir helt uten grenlengde. Snodig. Man kan undres på hva som har gjort den slik.

Treet virket friskt og fint, ingen sykdomstegn å spore, samt masser av små nyskudd.

Foruten fasongen skiller den seg pr. dato kun på én ting, den har nemlig ingen kongler,

hvilket er særs avvikende for østlandet i år, etter århundrets frøår i fjor.

Kanskje er det et sykdomstegn i seg sjøl..?

Treet står på ca. 630 moh.

Flere som har tøffe trær å vise kanskje?

[Nils]

Flere som har tøffe trær å vise kanskje?

Jeg kom over et bilde av en snodig gran som min far og jeg støtte på en novemberdag i 1995, etter en tur til en liten topp sør for Beitostølen:

[Frifant]

Søkki ta, som de sier i Trøndelag. Jeg begynte å lese denne tråden etter at alle i huset hadde lagt seg i går kveld, men uroen steg i takt med den økende vinden på utsiden. Idag, når solen skinner inn gjennom vinduet (og jeg sitter her og utsetter helgevasken min kone har satt meg til), oppleves historiene ikke fullt så nifse. Heldigvis, gåsehuden bølget gjentatte ganger over kroppen i går kveld, og jeg følte meg som en femåring etter å ha sett Hufsa på Barne-TV.

Heldigvis har jeg til "gode" å oppleve tusser og skrømt på mine turer, men jeg har flere ganger hørt barnestemmer på et bestemt sted (ved en gammel seter), uten at det har vært noen i nærheten. Også min åtte år gamle datter kommenterte stemmene en gang vi var der sammen. Jeg rasjonaliserer kraftig i slike situasjoner, og tenker at vinder har båret stemmene med seg fra en barnehage på tur...et sted...langt borte...tror jeg...vil jeg tro...

Artig tråd, håper den vokser!

[gremlin]

Naturmystikk kombinert med lokalhistorie det er saker det!!!

Da kan man "oppleve" litt av hvert.....

[Chivato]

Har ett eksempel på en slik sak.

I ovennevnte hus, første gang jeg overnattet der alene. Kunne vell vært i 94.

Jeg hadde selvfølgelig blitt gjenfortalt alt det uhyggelig som alle mine slektninger hadde opplevd og blitt gjenfortalt om huset.

Selv så tok jeg ikke det så hardt, ikke tror jeg helt 100% på det heller, og er vell en ganske nøktern person.

Det var midt på vinteren og nærmeste nabo ser du ikke fra huset det er ett stykke dit.

Jeg skulle overnatte en helg, det var mørkt, kaldt og ikke direkte trivelig å komme dit.

Fikk etterhvert varme i huset, hentet ved, kokt kaffe og spist litt.

Etter å ha spist satt jeg med en kopp kaffe og koste meg, varmen begynte å bre seg og alt virket kosligere og lunere, klokka var vell rundt tolv.

Jeg satt der og filosoferte over huset og spøkelser og slikt.

Plutselig gikk strømmen og hovedsikringa i huset, akkurat i det tidspunktet som jeg filosoferte over at her spøker det ikke.

Var ganske skjelven da jeg gikk opp trappa og sto der med lighteren min og byttet hovedsikring ca klokka 12.00 midt på natta.

Hadde jeg hørt noe da, så hadde jeg nokk blitt vettskremt.

Etterpå tenkte jeg: Det er greit at sikringa går, men ikke akkurat nu............

Våknet også samme helg av mistenkelig lyder som jeg ikke helt klarte å plassere, sto opp og lukte alle dører og vinduer i kjeller, hovedetg og loft.

Da ble det stilt.

Korleis kan eit 100-150-200 år gamalt spøkjelse kobla ut sikringar?

[Gjest Srx (Ron)]

For det første... har ikke påstått at det spøker, bare refererer til noe jeg har opplevd.

Har hørt at er det noe som "spøkelser" liker å leke med så er det strøm.

I ett annet hus opplevde jeg at elektriske leker begynte å leke av seg selv når de ligger på gulvet, eller i lekekassa.

Om det spøkte der eller ei er en annen sak.

[Gjest Srx (Ron)]

Tro om man skal fortsette tråden uten fjelltilknytning?

Jeg vet av ett vann til som jeg heller ikke trives på, der bruker jeg å fiske en del også.

Er ett lite myrvann, fisken der er ikke så verst, og i og med at det er selvtillitsvann så hender jeg at jeg drar dit og fisker steikfisk.

Uansett så merker jeg uhygge på vannet, ikke godt å si va det er, det er bare uhygge.

Er ikke mange plasser på fjellet jeg har opplevd uhygge av den sorten, er vell kunn 2-3 steder tror jeg.

[Gjest Srx (Ron)]

Men hadde det ikke vært spennende å undersøke litt mer'a?

Sjøl har jeg vært ved Bjønnfjordneset mange ganger etterpå, natt som dag, et par vinternetter på isen på lakepilking til og med,

i tillegg til å ha kryssjekket området på ski. Men bare granmeisen var fortsatt tilbake...

Løfter opp dene spesialtråden. For nye medlemmer.

Var ved dette vannet på jakt med en kompis for tre år siden.

Litt uhygge var det men ikke noe spesielt.

[SuperTed]

Tror ikke at spøkelser eksisterer. Man nå ha en form for masse om man skal reflektere lys. Det samme må man ha for å bevege på fysiske gjenstander. Det samme for å kunne stå på bakken. Skal man lage lyd må man også kunne røre på fysisk masse. Når det er sagt har jeg aldri opplevd noe som ikke på en eller annen måte kan forklares, jeg har sett syner - men da hjelper det å vite hvordan hjernen og sinnet fungerer.

Har på den andre siden sett uforklarlig flygende ett eller annet. Det brøt med alt jeg kjenner fra moderne aerodynamikk og konstruksjon.

Samtidig er jeg tilhenger av at bigfoot burde gjøres mer forsking på siden der er ekstreme mengder bevis og observasjoner. Ingen tegn på at dette meget intelligente dyret burde holde til i skandinavia derimot.

[Mathern]

Synes at Eaa kan fortelle beretningen han har hørt fra Risbekksætra, og hvorfor Stor-Hans ikke ville sove der . Ble jævlig interessert/spent/skremt nå, ettersom jeg selv har overnattet like ved, ved siden av sætra!

Fikk hjertet i halsen da jeg leste dette i dag tidlig, ble rett og slett vettskremt. Turte så vidt å lukke øynene mens jeg dusjet, så redd ble jeg.

Er ganske vettskremt av meg, men er fortsatt tenåring,så, eh, heh

Hvis flere har historier fra Risbekksætra så kom med de!

[mindviruz]

[Man nå ha en form for masse om man skal reflektere lys. Det samme må man ha for å bevege på fysiske gjenstander. Det samme for å kunne stå på bakken. Skal man lage lyd må man også kunne røre på fysisk masse.]

Dette er det man lærer på skolen, og i fysikken. Men ingen av oss VET 100% bombesikkert at dette faktisk stemmer. Det er bare lover som er laget, fordi det alltid stemmer med det vi opfatter som den virkelige verden. Det finnes kanskje unntak som svært få ha fått oppleve...

Det er alt for mange som forteller om stemmer, lyder, syner og uforklarlige følelser til at man kan være 100% sikker på at hver eneste fortelling er tull og tøys, eller har en helt vanlig forklaring som kan forklares ved hjelp av lærebøkene.

Det er ihvertfall mitt syn på saken.

Kanskje om 1000år så lærer man om sjeler som går igjen og de fysiske lovene og matematiske formlene for dette i fysikken også?..

[SuperTed]

Godt mulig det finnes en verden utenfor den fysiske som du sier som ikke fungerer etter lovene i vårt fysiske univers. Men det forklarer ikke hvordan dette under noen omstendighet kan påvirke hva vi ser (reflektert lys) og hva vi hører og ting som beveger seg uten at energi blir tilført, som igjen krever masse, reaksjon eller akselerasjon.

Om du ikke mener at det som blir hørt eller sett faktisk ikke eksisterer og er en form for telepatisk kobling mellom to personer som gir inntrykk i bevisst eller underbevisstheten at der faktisk er noe i vår fysiske verden der som egentlig ikke er der. Dvs en person på 1km avstand hadde ikke sett det to nærme personer kokte sammen telepatisk. Å se syner sammen rett og slett.

Men nå er vel telepati motbevist et utall ganger også. Noe felles hjerne aktivitet blant slektninger, men ingenting konsist. Det samme gjelder synske evner.

Med andre ord, når du dør, vil du merke tiden? Nei

Dette er fordi du uten bevissthet eller underbevissthet rent fysisk ikke kan det. Siden tiden også baserer seg på masse, energi, distanse og akselerasjon.

Så om du døde nå, ville det kunne gå en milliard år uten at du merket noe tid.

Samtidig ville sannsynligheten for at du ville eksistere igjen ila. det uendelige være 100% siden du sitter her i dag,, GITT at universet ville vare evig. Noe det ikke ser ut til å gjøre.

Prinsippet av tidens pil og kaos teori støtter begge dette. Kaos teori bevises enkelt, alt i universet går fra orden til kaos rent fysisk. Dette gjelder også energi. Prinsippet om tidens pil og multiple univers er verre å bevise, for da måtte schrødinger både kunne sjekket om katten var død og ikke sjekket, uten å gjøre noen av delene hadde han både sjekket og ikke sjekket samtidig og alt annet var like så hadde du hatt et konsist svar, noe som er umulig uten at du kan reise tilbake i tid. Men hadde du da ikke erstattet din fysiske entitet, men skapt en ny entitet i din fortid så hadde multiple universer faktisk vært sannsynlig.

Puh*

Ble en rask grov introduksjon til litt av fysikkens godis

[SuperTed]

Kort svar:

Du åpner for en ikke fysisk ting som en gang skal forklares av en ikke fysisk formel i et fysisk univers.

Da foreslår jeg at du heller tar turen tilbake til teorien du sier du lærer på skolen (om du er fysiker) og lærer mer om det

Mao. Der du sitter er det 100% bombesikkert.

Kan det være en merkelig form for speil bilde av en fugl i tåke eller en japansk turist på et fjell, mye mulig. Men "gjenferd", nei.

Kan det være et speilbilde av fortid eller fremtid gjenom et lite sort hull som ikke er fysisk bevist på jorden i vårt gravitasjonsfelt enda, klart en spennende teori.. Men igjen, ikke et "gjenferd".

[SuperTed]

Ps. Du prater om sjeler som går igjen. Fint om du definerer hva det er,for det er et ord skapt for å forklare noe man ikke har klart å forklare.

Hva skjer når treet faller i skogen og ingen er der? Jeg ville sagt det lager lyd, sånn kjenner vi verden. For meg blir din oppfatning det samme som du.sier at.det ikke er BOMBESIKKERT at det gjør det.

[famjsv]

SuperTed: Ikke ødelegg denne morsomme tråden med så mye god fortellerglede

Jeg tror heller ikke på det, men sier til meg selv at jeg skal være åpen for at andre kan snakke sant selv om det ikke virker trolig. Fysikken kan forklare mye, men det er vel fremdelses mye som er uforklart. Hvis ikke kan vi vel legge ned alle forskningsinstituttene? Tror gutta og jentene på Ceern ville blitt skuffa