Merkelig...

[eaa]

Opplevde engang en litt rar episode, ikke noe skummelt, men bare snålt...

Vi var 4 karer på fisketur i Trysilelva ei natt i sommerferien, mine to brødre, en felles kamerat, og undertegnede.

Vegen vi parkerte langs går her et stykke opp i lia, og det er halvbratt noen hundre meter nedover mot elva,

et sted mellom Engerneset og Sendsjøen, for de som er kjent i traktene.

Vi dro på elva relativt sent, og halvveis nede i lia spør så ene broder'n "Hvor mye er klokka blitt på kvelden'a?"

Jeg kikker på klokka og svarer "Akkurat tolv!"

Men da sier en av de andre "Nehei, den er jo snart ett!"

"Ja, det er mi også.", sier fjerdemann.

Når jeg da ser nærmere etter, så har klokka mi stoppet - så absolutt på prikken tolv som det går an,

alle tre viserne, til og med sekundviseren altså, står dønn stille på tolver-prikken.

"Jøss, sjekk denne da!?", sier jeg, og alle fire ser vi på armbåndsuret mitt med det pikante stopptidspunktet...

Deretter fisker vi igjennom natta, før vi utpå morrakvisten returnerer til bilen samme veg som vi kom ned.

På akkurat samme plassen som på nedturen spør så min klokkeløse bror igjen om hva klokka er.

Jeg ser automatisk og av gammel vane på klokka mi, og svarer "Kvart over åtte."

"Hæ - hadde ikke klokka di stoppa da?", spør de andre.

Men når vi nå sjekker, så går klokka mi atter korrekt, og helt likt med de andre to!

Merkelig, spør du meg...

[Nils]

Det var da tiden sto stille for deg eaa, mens de andre dro ifra og ble litt eldre.

Pussig sammentreff ja! Sjansen for at alle viserne stopper nøyaktig på 12-slaget er jo ikke overvettes stor. Kunne man hatt sånne såmmentreff med lottokupongen også...

Og at klokka di gikk igjen og med riktig tid a'gitt! Uten at du hadde rørt den i mellomtiden? Merkelig...

[eaa]

Det var da tiden sto stille for deg eaa, mens de andre dro ifra og ble litt eldre.

Hehe, var det så vel du!

For gudene skal vite at den har ikke stått stille for en stakkar etterpå!

[Vandraren]

Først ein liten honør til eaa som starta detta, god ide, og utrolig bra skreve den opplevelsen din.

No er ikkje eg so gammle karen, men har dreve med friluftsliv siden eg var liten dritt unge… Forholdt meg for så vidt altid i skogen og fjella heima i Hardanger, og vart godt kjend der i lag med andre, det førte til att ikkje orienteringskunnskapene var heilt på topp, i og med att eg har aldri brukt det i fjellet heima utanom for og bevist prøva og gå med da. SÅ…

1997 skrivast, og endelig fekk eg flytte heimante, jordbrukskulen på Voss var mitt skule valg og eg var glad for og komma meg litt vekk. Det lei utpå haust og eg fekk ein ide om å ta meg ein helge tur på Hardangervidda i Finse området, bestemte meg for å gjera da, men visste eg ikkje kom til og få låv av ho mor, så eg sa til ho at hadde helgevakt i fjøset på skulen, så eg vart verande på Voss… Fredag ettermiddag tok eg toget til Finse og trakka i veg… Hadde ikkje planlagt kor eg skulle gå, vegen vert til mens eg går som alltid for min del…Labbe ut av Finse og følgje ein sti eg kjenner att på kartet i nordvest rettning, trur eg, skjekka aldri kompasset for eg var sikker på kor eg gjekk(dumskap)… Vandre videre og innbille meg eg veit kor eg er, kvelden kommer og camp 1 opprettast… Fundere litt over kartet i teltet om kvelden og der no som ikkje stemmer heimt, men tenker ikkje stort meir over det… Neste morgen er det tåke og sludd i lufta, so eg verte liggande og kopa i teltet heile dagen, samme været på Sundagen når eg må heim att… Timane går og i 2 tide bestemme eg meg for og trossa været å fornuften og legga i veg mot Finse, er ikkje så alt for mange timar til ettermiddagstoget går attende til Voss… HELDIGVIS, så går eg etter det eg kjenner igjen i terrenget frå fredagen… Men, med ein værstasjon eller noko slikt, så ligg der ei litt stor snjo fonn som eg må over, og midt utpå der vert eg desorientert… Lurer på kor veien går vidare, samtidig som eg pakke meg bedre inn i sommarutrustninga eg har med meg(enda ein tabbe), mens eg står der og fundere litt og vurdere og følge spora min tilbake og orientera kartet der eg har kjenne merker(værstajonen) så kommer det plutselig, ut av tåke og sidelengs sludd foran meg kommer ein gammal mann gåande øve snjo fonna, iført gode gammle vadmelskle og ein ”ludvig” sekk over skuldrene… Står og prate litt med han og får vita han kommer i frå Finse og skal til Geiterygghytta før me ønsker kvarandre god tur videre… Der fekk spor og følga videre og slapp og gå tilbake og orientera kartet, resten av turen til Finse går greit…

På toget attende til Voss so trykker i meg eit par pylser i kafeteriaen på toget, og setter meg for meg sjølv og kjem til og tenka på han gammle mannen att og kor han skulle… Geiteryggen, var ikkje det langt unna tenkt eg med meg sjølv, og tok fram kartet for og sjå etter, og mens eg sitter der og myse so ser eg steike meg att eg har gått nesten 90 grader i ein anna rettning enn kva eg trudde, eg trudde eg gjekk nordvest, men so gjekk eg nordaust(flause)… Har aldri tenkt noe meir på det før, men eg låg i går kveld og tenkte på ein del av historiane her når eg skulle sova, og endte opp med at eg kom på denna turen og den gammle mannen… Hadde det ikkje vert for den karen som i ”grevens tid” kom meg i mot på den fonna så hadde eg havna langt pokker i vold og ikkje hatt snøring kor eg va før klarværet hadde komt att, og med sommarutrustninga mi som eg hadde med er det heller ikkje sikkert eg hadde vart til klarværet kom att…

Poenget mitt er, siden eg skriver på denna sida, er att, eg har aldri tvilt på att det er noe mellom himmel og jord som me ikkje kan sjå eller finna med hjelp av vitenskap, og det at vitenskapen avskriver slike ting heilt og prøver og bevisa alle at dei har rett, er fordi at dei ikkje sjølv skal tapa ansikt på at der er noko dei ikkje klare og finna ut, trur eg… Men igjen, tenk om det der ute mellom himmel og jord ”villmarksgudane” eller kva ein skal kalla da, visste om at dette kom til og henda meg, og at dei ordna da slik att eg møtte denna mannen akkurat der eg gjorde det… Just a thought, for det var akkurat der, i det minuttet, etter alle kilometrane og timane, eg møtte han, hadde det vært ti min. seinare, så hade eg vert på villspor, og hadde det vært ti min. før hadde spora hans vert vekke…

I don’t know… Men eg takkar mine villmarksgudar for veiledningen…

I ettertid har turane vert mange og orienteringane har gått bra i både godt og dårlig vær, og eg ser fram til ein kald og god vinter på sleden i lag med hundane mine.

Mvh

Vandraren

P.S. Ser fram til fleire gode innlegg her

[Carl S. Bj]

... Etterhvert registrerer vi en tett tåkedott som kommer sigende ned fra fjellet mot oss, den var ca. 50m i diameter. Når den kommer nærmere bynner hunden å reagere, hun gjør og gjør mot dotten, og reagerer langt fra normalt. En uhyggefølelse brer seg, og det begynner å bli merkbart ekkelt. ...

Fikk lettere gåsehud da jeg leste denne historien din, SRX. Du beskriver nesten nøyaktig en drøm - for ikke å si et mareritt - jeg hadde som 15-16 åring - av en eller annen grunn ligger den stadig i bakhodet. I drømmen var jeg sammen med mor, far og bror, i drømmen kom tåkedotten mot oss, oppslukte oss mens den roterte i spiral og de andre gikk i oppløsning mens jeg var alene tilbake i tåken - med en klar forvissning om at sånn var det å være død. Da våkna jeg, i en heller trist enn skremt stemning.

Nå er det jo ikke vanskelig å psykologisere over en slik drøm, men nr dere opplever det i virkeligheten høres det unektelig litt skummelt ut. Like bra dere ikke forsvant i tåkedotten...

---

Ellers er det dårlig med overnaturlige hendelser, bortsett fra at morfar hadde et tydelig vardøger. Kona sier hun enkelte ganger har merket at jeg også har tendensen, så kanskje det er arvelig?

[Gjest Srx (Ron)]

Fikk lettere gåsehud da jeg leste denne historien din, SRX.

Får litt gåsehud, æ og når æ tenke på det. Det verste var nokk slik hunden reagerte, og bare følelsen. Friste ivertfall ikke med flere turer dit.

Ellers er det dårlig med overnaturlige hendelser, bortsett fra at morfar hadde et tydelig vardøger. Kona sier hun enkelte ganger har merket at jeg også har tendensen, så kanskje det er arvelig?

Vardøger er jeg ganske vant med, de sier jeg selv har av og till. En sjef jeg hadde var ekstrem, det som var rart var det at det var kunn jeg som hørte det. Vi kunne sitte 3 stykker på kafferommet, og jeg hørte vedkommede 2-4 minutter før han kom. Det syns jeg var snodig.

En kamerat var ekstrem, en gang tok jeg fram kaffekopp og fylte opp kaffe i koppen klar til han kom.

Da ble han imponert, han kom inn døra og kaffen og koppen var klar. Han spurte va dette var, og jeg svarte at jeg hørte at du kom.

[Gjest Srx (Ron)]

… Hadde det ikkje vert for den karen som i ”grevens tid” kom meg i mot på den fonna så hadde eg havna langt pokker i vold og ikkje hatt snøring kor eg va før klarværet hadde komt att, og med sommarutrustninga mi som eg hadde med er det heller ikkje sikkert eg hadde vart til klarværet kom att…

Poenget mitt er, siden eg skriver på denna sida, er att, eg har aldri tvilt på att det er noe mellom himmel og jord som me ikkje kan sjå eller finna med hjelp av vitenskap, og det at vitenskapen avskriver slike ting heilt og prøver og bevisa alle at dei har rett, er fordi at dei ikkje sjølv skal tapa ansikt på at der er noko dei ikkje klare og finna ut, trur eg… Men igjen, tenk om det der ute mellom himmel og jord ”villmarksgudane” eller kva ein skal kalla da, visste om at dette kom til og henda meg, og at dei ordna da slik att eg møtte denna mannen akkurat der eg gjorde det… Just a thought, for det var akkurat der, i det minuttet, etter alle kilometrane og timane, eg møtte han, hadde det vært ti min. seinare, så hade eg vert på villspor, og hadde det vært ti min. før hadde spora hans vert vekke…

Ikke godt å si va det var, kansje tilfeldigheter, kansje god timing. Vært verre hvis han ikke hadde laget spor i sneen

Tror ikke man skal filosofere over alle tilfeldigheter, sikkert ikke sunt. Heldigvis er jeg en enkel sjel, og ingen filosof.

[Yngve]

Tørr ikke å lese mer i denne tråden.

[Astrid H]

Apropos hunder som gjør.

For mange år siden hadde vi to hunder som vi en natt tok med oss på en nattlig skitur over vidden i Bergen. Det var måne av og til, men også et skydekke som reflekterte lysene fra byen, slik at det var mulig å gå uten hodelykter. Stemningen var veldig spesiell - kanskje litt nervøs - og det var ingen andre mennesker der. Så begynner den ene hunden plutselig å gjø veldig, stiller seg opp med halen rett ut. Det viste seg å være et kjelkehus (for de som ikke er kjent i Bergensfjellene så er det plassert ut redningskjelker mange steder i populære løyper. Mange av disse ligger i store bokser som står på fire bein) Det viste seg at det var en slik redningskjelke hunden hadde bjeffet på. Den kunne i skumringen se ut som et stort dyr. Hvis vi ikke hadde oppdaget hva den egenlig gjødde mot hadde det vært lett å forestille seg at det kunne ha vært noe "overnaturlig". Jeg er ganske jordnær og har den holdningen at en skal være veldig skeptisk til "overnaturlige" forklaringer. Jeg tror også at hunden kunne merke vår litt nervøse stemning.

[Vandraren]

Ikke godt å si va det var, kansje tilfeldigheter, kansje god timing. Vært verre hvis han ikke hadde laget spor i sneen

Tror ikke man skal filosofere over alle tilfeldigheter, sikkert ikke sunt. Heldigvis er jeg en enkel sjel, og ingen filosof.

Sannsynlig nok var det nok berre tilfelldig, men det var no ein artig tanke som slo meg hinn kvelden:-) Trur nok det finns lite overnaturlig der ute i bushen, hvis ein skulle ha trudd alt ein høyre så hadde ein nok vært mørkeredd for lenge sida og pakka turutsyret vekk på loftet, men det er nå artigt og lesa om ting som har hendt folk og korleis da verte tolka... Skal sjølvsagt ikkje dermed påstå att ikkje historiane her er sanne, men er skeptisk til denslags... Lysekloster i Bergen er kjent for at da spøke, og der er ein del historiar om plassen angåande det, og walla, alle historiane får folk til smådt begynna å tro, og så begynne dei og innbilla seg ting, og der igjen holder dei liv i dei daude på lysekloster... I den situasjonen er det nok berre sinnet som spele ap med ein... Ein anna sak er det langt til skogs/fjells der ein er fri for ytre påvirkningar, og når det i tilegg to eller fleire som har sett det, som i din og eaa sin situasjon, så tyder det på eit av to ting, enten so hendte det"grøss", eller så har dere hatt det meget gøy med ei heilflaska rundt eit vinter bål langt til skogs ein gong og kokt i hop ei underholdane liten historie dere er einige om

[Gjest]

Eaa:

Du sier at Risbekksætra har en nifs historie, som også Stor-Hans kjente til. Hva dreier det seg egentlig om? Selv om jeg, som jeg har understreket, ikke tror på slikt, går jeg ikke av veien for en god historie. Og du har jo, som så mange her har påpekt, forteller-talent.

Jeg ble litt nysgjerrig på denne sæteren nå og har kikket litt på kartet. Ser ut som en avsidesliggende liten plass. Har det vært et "mystisk" dødsfall eller et drap eller noe sånt der en gang i tiden, eller?

[Stuttjukken]

Nord i Stølsheimen er det eit vatn som heiter Barnavatnet. Det ligg ved den gamle stølsvegen mellom Indrefjord/Arnafjord og Rappen, omtrent der stølsvegen tek av mot Åsedalen og Halsetsstølen. For 150-200 år sidan var det ei budeie som gjekk gravid på stølen, noko som var vanleg den gongen. Ho gjekk ein gong forbi dette vetle vatnet, og ein stad der missta ho barnet (fosteret) ho bar på. Sidan den gongen når det gjekk folk over fjellet der i skodde og regn, høyrde dei klagande barneskrik når dei gjekk forbi Barnavatnet. Det skal ha vore mange som har høyrt dette opp gjennom åra. Sjølv har eg vore der inne fleire gonger, noko utanfor allfarveg for dei raude T-ane, men eg har aldri høyrt noko så langt, (og eg har vore der i regnvêr, men ikkje i skodde). Ei tidlegare budeie i Framfjorden (nabobygda) fortalde dette til meg i 1994, det siste året Bjergane-budeia Anna Nummedal levde.

Helsing Stuttjukken.

[eaa]

Eaa:

Du sier at Risbekksætra har en nifs historie, som også Stor-Hans kjente til. Hva dreier det seg egentlig om?

Jeg har selv kun hørt historien muntlig fortalt, men som nevnt har visstnok Dagfinn Grønoset også skildret hendelsen i en av sine bøker. Jeg har ikke den skriftlige versjonen for hånden (dog var den nok ingen fasit den heller...), men kan ved anledning forsøke gjengi hva som skal ha hendt. Det må da bli slik jeg husker det hele - med egne ord og egen koloritt. Man vet jo hvordan historier over års og generasjoners gjenfortellinger kan endre seg, men jeg skal gjøre et forsøk.

Har ikke tid akkurat nå, men om litt..!

[eaa]

Sidan den gongen når det gjekk folk over fjellet der i skodde og regn, høyrde dei klagande barneskrik når dei gjekk forbi Barnavatnet.

Rart med det slik på folkemunne.

Når folk først vet om en slik historie, har det en tendens til å dukke opp slike litt skumle "senvirkninger"...

Det hele blir litt forutinntatt, og derfor også litt søkt til tider.

Annerledes er det når ingen kjent eller skummel foranledning finnes, og man bardust og uventet opplever ting på høylys dag,

som synes klinkeklare men likevel totalt uforklarlige. Da kan man begynne å undres. Da først får slike historier substans, enda så uhåndgripelige de til sjuende og slutt egentlig er.

[Gjest Srx (Ron)]

[Når folk først vet om en slik historie, har det en tendens til å dukke opp slike litt skumle "senvirkninger"...

Det hele blir litt forutinntatt, og derfor også litt søkt til tider.

Er enig på den. Kan fort bli slik at man går og jakter på, og forventer at noe uforklarlig skal dukke opp.

På fjellet overnattet jeg engang ved ett vann som heter dødningevann, skal tro hvorfor slike navn blir gitt? Det er nesten så man forventer at man skal få selskap av noe slag.

[Stuttjukken]

Det er ingen tvil om at historien eg nemnte om det vetle vatnet der somme har høyrt barneskrik, er noko som er forutinntatt. Dette er frå ei tid då folk levde tettare på naturen, og det vart trudd mykje om både det eine og det andre i naturen den gongen. Dette er nok grunnen til at det er mange år sidan nokon høyrde barneskrik der inne sist, etter kvart som folk vart meir opplyste. Elles er denne historien kjend blant folk i bygdane vest i Vik kommune, og eindel eldre fjellvandrarar som har gått mykje i Stølsheimen kjenner til denne historien.

Helsing Stuttjukken.

[andersno]

eaa skrev:

el gringo:

Du sier at Risbekksætra har en nifs historie, som også Stor-Hans kjente til. Hva dreier det seg egentlig om?

Eaa:

Jeg har selv kun hørt historien muntlig fortalt, men som nevnt har visstnok Dagfinn Grønoset også skildret hendelsen i en av sine bøker. Jeg har ikke den skriftlige versjonen for hånden (dog var den nok ingen fasit den heller...), men kan ved anledning forsøke gjengi hva som skal ha hendt. Det må da bli slik jeg husker det hele - med egne ord og egen koloritt. Man vet jo hvordan historier over års og generasjoners gjenfortellinger kan endre seg, men jeg skal gjøre et forsøk.

Har ikke tid akkurat nå, men om litt..!

Mens vi venter på din versjon av historien tillater jeg meg å gjengi Grønosets versjon(håper han tilgir at jeg gjengir hele siden som forteller om dette )

« Setra ligger enslig til, i en dal et stykke fra Femundsjøen. Folk og fe måtte forlate setra for over en mannsalder siden - det nyttet ikke å slå seg til ro der, skrømt og all verdens besynderlighet gjorde det ulevelig. Den siste som kom vettskremt til bygda var en budeie som ville trosse alle fordommer og dumme formaninger. Men det skulle hun aldri ha gjort. Midt på natta ble det arme kvinnfolket plutselig grepet i håret, dratt ut av senga og slengt som en snurrebass over golvet. Forskremt og oppjaget sprang hun gjennom natta og søkte Iy og trøst hos folk ved sjøen.

Det er mulig at Peder og Olaf Elgåen tenkte en smule på dette der de roet seg til for natta mens høstværet feide forbi og fikk det til å låte og spille og romstere i murpipe og husnov. Det dunket nok mer enn vanlig utafor veggen syntes de. Det rislet litt i jord, trampet litt på grasbakken. Jo, visst gjorde det så - men pytt san, ingen kan få til så mye rart som høstnatta. Den har spilt menneskene mange puss. En fikk bare være kald, holde nervene på plass og gi blaffen i om det huserte og hufset på seg aldri så mye ute i mørkret. Men det ble morgen den neste dag. Om søvnen hadde vært noe videre god, vil Peder ha usagt. - Vi slet oss nå gjennom natta, sier han. Og da kjenner vi med ett på oss, at vi har grunn til å være glad over å slippe slike påkjenninger som en høstnatt i Ristbekksetra. Karene pustet lettet da dagslyset ség inn i seterstua og de fant både stoler og bord og seg sjølve på plass. De kjente seg nokså trygge da de la i veg mot døra -.

Men - du skal ha takk! Døra ville ikke opp. Her nyttet ikke med god-ord og kjempebrødrekrefter. Det var som å stange mot Svukuen. Så var det ingen annen utveg enn å sprenge seg ut gjennom et trangt setervindu - ut i dagen, ut til en diger jordhaug som var måkt opp foran døra! Nå ja - en fikk nå likevel ikke rømme så brått, mente karene. En sterk kaffetår skulle tross alt smake før en ga seg i kast med å måke jorda bort igjen. Peder bar inn et stort fange ved, fyrte opp i ovnen og satte Kaffe-Lars over. Han la på den ene vedkubben etter den andre, satte trekken på vidt gap og fikk den svarte, umettelige slukeren til å hoppe som en eneste stor glo borti kroken. Men, du skal ha takk igjen! Vannet i kjelen holdt seg like kaldt som da Peder hentet det i fjellbekken! - Sia sett je aldri bena mine mer i Ristbekksetra, komme hå som heIst, sier Peder. Og det er hans ramme alvor. Jeg er ikke alene om å ha tigget og bedt om han ville følge med til Ristbekksetra igjen. Snakk aldri med ham om det! - Peder Elgåen far fryseknupper over kroppen når du nevner det.»

Håper jeg ikke har ødelagt et godt opplegg for deg eaa Historiene er alltid utrolig godt skrevet, og jeg ser frem til den neste, enten det blir om Ristbekksetra eller noe annet.

[eaa]

Håper jeg ikke har ødelagt et godt opplegg for deg eaa Historiene er alltid utrolig godt skrevet, og jeg ser frem til den neste, enten det blir om Ristbekksetra eller noe annet.

Nå har ikke jeg noe "opplegg" her da, men dette framkom mest i forlengelsen av vår egen opplevelse der inne.

Og historien du gjengir er en helt annen enn den jeg tenkte på.

Men som kjent så har det jo forekommet litt av hvert ved flere anledninger på Risbekksetra, så det finnes nok

derfor flere historier også. Ellers så heter vel setra Risbekksetra og ikke Ristbekksetra.

[Tiri]

eaa skrev:

Mens vi venter på din versjon av historien tillater jeg meg å gjengi Grønosets versjon(håper han tilgir at jeg gjengir hele siden som forteller om dette )

« Setra ligger enslig til, i en dal et stykke fra Femundsjøen. Folk og fe måtte forlate setra for over en mannsalder siden - det nyttet ikke å slå seg til ro der, skrømt og all verdens besynderlighet gjorde det ulevelig. Den siste som kom vettskremt til bygda var en budeie som ville trosse alle fordommer og dumme formaninger. Men det skulle hun aldri ha gjort. Midt på natta ble det arme kvinnfolket plutselig grepet i håret, dratt ut av senga og slengt som en snurrebass over golvet. Forskremt og oppjaget sprang hun gjennom natta og søkte Iy og trøst hos folk ved sjøen.

Det er mulig at Peder og Olaf Elgåen tenkte en smule på dette der de roet seg til for natta mens høstværet feide forbi og fikk det til å låte og spille og romstere i murpipe og husnov. Det dunket nok mer enn vanlig utafor veggen syntes de. Det rislet litt i jord, trampet litt på grasbakken. Jo, visst gjorde det så - men pytt san, ingen kan få til så mye rart som høstnatta. Den har spilt menneskene mange puss. En fikk bare være kald, holde nervene på plass og gi blaffen i om det huserte og hufset på seg aldri så mye ute i mørkret. Men det ble morgen den neste dag. Om søvnen hadde vært noe videre god, vil Peder ha usagt. - Vi slet oss nå gjennom natta, sier han. Og da kjenner vi med ett på oss, at vi har grunn til å være glad over å slippe slike påkjenninger som en høstnatt i Ristbekksetra. Karene pustet lettet da dagslyset ség inn i seterstua og de fant både stoler og bord og seg sjølve på plass. De kjente seg nokså trygge da de la i veg mot døra -.

Men - du skal ha takk! Døra ville ikke opp. Her nyttet ikke med god-ord og kjempebrødrekrefter. Det var som å stange mot Svukuen. Så var det ingen annen utveg enn å sprenge seg ut gjennom et trangt setervindu - ut i dagen, ut til en diger jordhaug som var måkt opp foran døra! Nå ja - en fikk nå likevel ikke rømme så brått, mente karene. En sterk kaffetår skulle tross alt smake før en ga seg i kast med å måke jorda bort igjen. Peder bar inn et stort fange ved, fyrte opp i ovnen og satte Kaffe-Lars over. Han la på den ene vedkubben etter den andre, satte trekken på vidt gap og fikk den svarte, umettelige slukeren til å hoppe som en eneste stor glo borti kroken. Men, du skal ha takk igjen! Vannet i kjelen holdt seg like kaldt som da Peder hentet det i fjellbekken! - Sia sett je aldri bena mine mer i Ristbekksetra, komme hå som heIst, sier Peder. Og det er hans ramme alvor. Jeg er ikke alene om å ha tigget og bedt om han ville følge med til Ristbekksetra igjen. Snakk aldri med ham om det! - Peder Elgåen far fryseknupper over kroppen når du nevner det.»

Håper jeg ikke har ødelagt et godt opplegg for deg eaa Historiene er alltid utrolig godt skrevet, og jeg ser frem til den neste, enten det blir om Ristbekksetra eller noe annet.

Høres veldig spennende ut!!

Kunne godt tenkt meg å overnatte her

[eaa]

Ble nesten en ren spøkelsestråd dette gitt!

Så jeg skal derfor legge inn noe mer moderat, nemlig en litt artig optisk/metereologisk observasjon.

Vedlegger et bilde av en halo, et lysbrytningsfenomen i regnbue-klassen.

Fenomenet er som regel temmelig vágt og lyssvakt, og derfor ikke bare enkelt å fotografere.

Sirkelen er også såpass vid at det krever sterk vidvinkel for å favne motivet.

Betrakt gjerne skjermen på litt økt avstand, da framstår motivet bedre!

Her vises en tåkehalo, som innimellom kan sees i tynn tåke, forutsatt relativt sterkt og rett medlys fra en lav bakenforliggende sol.

Sjekk også "innertieren", der min egen skygge står omgitt av en miniregnbue, som en liten glorie i sentrum av haloen.

Oftest vil kun et buesegment sees av en slik halo, fordi man selv står på flatmark, er i båt e.l., slik at sirkelen brytes av horisonten.

Men her står jeg fritt på et toppunkt (Dyrhaugstind M-2/2134), og overhøyden gir rom for mer av sirkelen til å dannes.

Jfr. de fullt sirkelformede regnbuer man kan se fra fly.

Så se godt på dette - når alt kommer til alt, så er vel dette eneste gangen jeg vil oppnå noen glorie!

[Gjest]

Artig liten historie, det!

Selv må jeg imidlertid innrømme at jeg aldri har opplevd noe lignende. Når kaffen ikke vil bli varm pleier jeg å skifte gassboks. Det pleier å hjelpe.

Hvordan står det til med Risbekksætra i dag? Er det bare noen halvt nedraste gamle hus som ingen bryr seg om, eller er det en sæter som benyttes av og til, og som restaureres?

Og Eaa....det var et stilig bilde! Jeg heller tror ikke jeg vil oppnå noen glorie noen gang, til det er nok min tilværelse alt for syndefull og hedensk...men jeg håper i det minste jeg vil få se en sånn der en!

[cato12371]

Artig å lese denne tråden

En liten små ekkel historie:

Jeg og noen andre, samt to fuglehunder overnattet mang en natt på en turistforenings hytte på Saltfjellet, Midtistua ( gammel telegrafhytte ). Under bordet er det en veldig spesiell bordskuffe. For mange titals år siden var det en del som krysset saltfjellet, en tid da mange gruve- og anleggsarbeidere tok turen over fjellet på leting etter arbeid. Da skrev de i skuffen (neppe noe hyttebok der da), noen skrev faktisk sine siste ord der

Men over til det merkelige, på kvelden satt vi alle rundt bordet, mens hundene lå slitne på gulvet og sov. En av oss leste høyt alt leselig som stod inni skuffen, da han leste en spesiell tekst, ble begge hundene helt spinnville og bjeffet. Vi alle syntes det var litt rart, men det kunne helt klart vært tilfeldig.

Senere da hundene var blitt rolige igjenn, foreslo en av oss å lese opp teksten på nytt, for å få bekreftet at hendelsen var tilfeldig. Da han på nytt leste opp kun den spesielle teksten skjedde nøyaktig det samme med hundene, helt spinnville og bjeffing. Alle satt mildt sagt sjokkert ved bordet. Det kunne da ikke være tilfeldig igjenn? Ble mye tenking den natta, og lite søvn

[eaa]

Hvordan står det til med Risbekksætra i dag? Er det bare noen halvt nedraste gamle hus som ingen bryr seg om, eller er det en sæter som benyttes av og til, og som restaureres?

Neida, setra er fullt oppestående og vel vedlikeholdt.

Dog er den ikke så ekstensivt i bruk, tror jeg. Ihvertfall var det nesten aldri folk der de 10-12 åra vi campet fast like ved.

Da han på nytt leste opp kun den spesielle teksten skjedde nøyaktig det samme med hundene, helt spinnville og bjeffing. Alle satt mildt sagt sjokkert ved bordet. Det kunne da ikke være tilfeldig igjen?

I jøssenavn!

Det blir alltid så mye mer reélt når dyr og små barn er involvert i slikt.

Disse er jo aldri forutinntatte, men reagerer fordomsfritt rett ut ifra ryggmargen.

Det blir noe alá det man utnytter i filmer som "Eksorsisten" og "Omen".

Men hva skal man tro da? Når slumrende fuglebikkjer bråvåkner og flerrer tenner mot ei skarve histore fra ei kjøkkenskuffe,

og det attpåtil to ganger på rappen..?

Jeg kan ikke si det annerledes enn slik Rolv Wesenlund uttrykte det:

"Det er mer mellom himmel og jord enn alle andre steder!"

[Carl S. Bj]

En av oss leste høyt alt leselig som stod inni skuffen, da han leste en spesiell tekst, ble begge hundene helt spinnville og bjeffet. Vi alle syntes det var litt rart, men det kunne helt klart vært tilfeldig.

Senere da hundene var blitt rolige igjenn, foreslo en av oss å lese opp teksten på nytt, for å få bekreftet at hendelsen var tilfeldig. Da han på nytt leste opp kun den spesielle teksten skjedde nøyaktig det samme med hundene, helt spinnville og bjeffing.

Hm.

Husker du hva som sto i den teksten da?

---

Ikke akkurat spøkelseshistorie, men - her er historien om den gangen jeg et øyeblikk trodde jeg ble tatt for den gjenoppståtte Messias/Mohammed:

I gymnasdagene bodde jeg på Nordberg i Oslo, i helgene gikk jeg av og til på ski opp til familiens hytte nord i Øyangen ved Ringkollen fredagskvelden og ned att på søndagen. Mørke var aldri noe problem fredagskveld og -natt - lysene fra bebyggelsen rundt Marka gjør at det aldri blir helt mørkt når det er snø.

En fredags ettermiddag i februar gikk jeg innover, det snødde tett etter hvert og det hadde kommet 20-30 cm nysnø da jeg kom fram til Katnosa. Dit var det spor, men midt på isen østover mot Spålsdammen hadde tråkkelaget fått nok og snudd. Dette var den gangen løypene i Oslomarka ennå ble "håndtråkka" uten hjelp av maskinelt utstyr.

På Blåskia langrennski med bjerkesåle og hickory kant var tråkkinga videre over Katnosa og Spålen og opp mot Øyangsrøysa en tung affære - hadde tross alt 2-3 mil i beina allerede den kvelden. Ble rimelig skremt på ei myr nord for Øyangsrøysa - to orrhaner basket opp under skituppene...

I andre enden av myra sto to karer, de hadde kommet tråkkende fra Spålen eller deromring ut fra sporet. Kommet innenfor snakkeavstand, kom spørsmålet:

- Er du han som skal komme?

- HÆ!? var mitt intelligente svar. Slikt kan jo vippe en erklært hedning litt av pinnen.

- Ja, han som skal komme fra Mylla!

Så det var den helliggjøringen.

Kom etterhvert fram på hytta, turen over Øyangen i motvind i langrennsklær med brøyting var drøy husker jeg.

[cato12371]

Jeg har besøkt hytta noen ganger etter hendelsen, men leste ikke den spesielle teksten, blir bare skremt av det.

Vet ikke om de som skrev teksten, skrev sine siste ord der, men det sto nå om at de var uten mat, og et veldig stygt vinter vær. (Sto skrevet med nokså utydelig skrift.) Husker kun det, prøver egentlig litt å glemme hva som sto der, siden jeg får en iskald frysning over hele kroppen når jeg tenker på teksten.

Men kommer muligens til å prøve det en gang til, skjer det da det samme blir det nok hjertestopp