Merkelig...

[eaa]

Her på FF finnes mye folk, med til sammen en rimelig anselig mengde erfaringer fra variert friluftsliv.

Blant oss finnes sikkert flere som en eller annen gang i livet har opplevd noe vi finner merkelig, uforståelig, eller kanskje skummelt.

Tenkte vi kanskje kunne dele noen slike undringer, spørsmål, svar og beretninger med hverandre u/ denne tråden..?

Det være seg naturfenomener, gåtefulle observasjoner/opplevelser, dramatiske hendelser, nestenulykker, "spøkelseshistorer" mm.

Og som det står i annonsene: "Alt av interesse..."

Så da kan jeg vel begynne sjøl, med ei reéll og sann historie som jeg til dags dato ikke har funnet svar på.

-----

Dette hendte i 1993, på sjøen Isteren i Engerdal kommune, Hedmark.

Min faste fiskekamerat Tore og jeg var trofast i mange år på båtfiske på Isteren, normalt en 9-10 dager i begynnelsen av juni. Sjøen som ligger 646 moh huser en praktfull stamme av endemisk (stedegen) storørret, og vi bedrev dreggefiske (dorging) etter denne. Senest i år ble det tatt en bjesse på 9,2 kg der oppe. Som med alt annet fiske etter ørret, er nattfiske effektivt også her. Øktene kunne bli lange, normalt var vi i båten 10-13 timer av gangen. Med åra samlet vi stor erfaring samt inngående lokalkjennskap til sjøen, så fisket ga til tider strålende resultater.

Ei tidlig juninatt var i ferd med å gli over i dag, da vi i det halvdimme morralyset sakte ség sørover langs Bjønnfjordneset vest

i Nord-Isteren (sjøen består av to hovedbassenger). Kl. var ca. 0230, og vi hadde vært utpå siden kl. 19 kvelden før. Det var kjølig, men blikk stille. Sjøen lå blank som smeltet tinn under gryet, og langsomt steg råtåka opp fra vassyta, og la seg som langstrakte buede silkeslør over vannet, og videre innover de glissent furubevokste myrflatene langs sjøkanten. Ei gluttsnipe plystret innpå myrflatene vestafor oss et sted, og i landskyggen under Bjønnberga i motsatt retning, klaget en storlom hult gjennom nattestilla. Innover myrflatene sto kvite tåkesopper som små cumulusskyer opp over alle tjenn og pytter, der de humusfargede kaffebrune vassflatene nå lå svartblanke lik døde rådyrøyne i demringslyset. Vi var her på fjerde dagen nå, og hadde allerede saumfart sjøen fra ende til annen. Det var midt i uka, og vi visste vi var alene langs vassdraget. Ingen andre hadde vi sett disse dagene, ikke en båt, ingen kanoer, ingen telt. Og ingen veger finnes langs sjøen noe sted.

Vi rådet altså farvannet alene...

Bettet var dårlig, og det var lenge siden siste fiskekontakt. Vi begynte så smått å bli litt trøtte, og den ensformige lavmælte murringen fra den vesle påhengsmotoren ble etterhvert reneste nattasangen. Jeg må så vidt ha duppet noen sekunder, og våknet av at jeg skuttet meg av kulde i den kalde og rå nattekjøla. Jeg orket ikke tanken på mer kaffe, hadde den helt opp i halsen fra før, så det var liksom ikke noe hjelp i den heller... Vi ligger her kun 30 meter fra land, og langsomt siger de tynne myrfuruene forbi der borte i tåkesløret. De grisne armtjukke furutrærne står som skygger i skyggen, tilfeldig spredt med meters mellomrom innover den våte starrbevokste myrflata, der kun enkelte tynnhalsede vaklete grastuer bryter myrhorisonten mellom trærne. Langt bakenfor innpå myrflata ligger det et grunt og nær gjengrodd tjenn ved navn Svinsjøen.

Jeg kikker til høyre bort på Tore, for å sjå om han er like trøtt som meg, men han sitter bare murende stille og sammensunken på setet, med strake ben, og henda djupt i lommene på varmedressen. Og han har trekt hake og kinn langt ned i den oppbrettede kraven inni hetta, der kun et par apatiske øyne stirrer stive og ubevegelige skrått ned i dekket foran bakfjøla.

Da!!!

Brått fanger øyet en bevegelse bakenfor Tore, bortpå myra rett inn for oss, kun 10 meter innenfor strandlinja.

Jeg skvetter til der jeg sitter så det aldeles rugger i båten, ranker meg tvert opp og stirrer.

Slik sitter jeg i 4-5 lange sekunder, før jeg instinktivt og sjokkert halvdukker, dulter til Tore og peker!

Jeg tar meg selv i ikke å tørre å snakke høyt, så jeg formelig hveser til Tore "Ser du det samme som meg..!?"

Han tverrsnur seg, og blir sittende som frosset - like målløs og kvitøgd som jeg var.

For der borte halvt løper, halvt hopper en lett krumrygget helhvit skikkelse bortetter myra, fjørlett fra tue til tue.

Holdningen minner litt om indianernes dans i bållyset rundt totempelen. Jeg tolker vesenet umiddelbart som en kvinneskikkelse, som synes å være ikledd et heldekkende langt makkoliknende klede, og "hun" har noe som likner et sammentullet håndkle på hodet, som en hvit turban nesten. Skikkelsen beveger seg i samme retning som oss, og i noenlunde samme fart, helt parallellt med stranda. Vesenet snur seg aldri og ser på oss, men stirrer ufravendt ned i myra foran seg, mens "hun" dansende hopper vektløst avgårde over den vassjuke myrheden. Avstanden er altså ikke mer enn 40 meter, og ikke et strå hindrer sikten. Vi har kun de slørtynne duvende tåkestreifene imellom, men disse er klart gjennomsiktige ihvertfall til 400 meters distanse, det ser vi jo på trærne innetter myra... Ingen lyd eller plask kan høres, mens "hun" følger oss slik i kanskje 100 meter, før skikkelsen når litt tørrere lende i en glissen skauhol sør for blautmyra. Der svinger "hun" av fra stranda, og forsvinner langsomt inn i tåke og skygge i den fattigslige skauholen. Vi aner flekkvis den hvitbleke skikkelsen danse seg vekk mellom trea, før alt igjen er som før - like stilt, like blankt, som om ingenting noensinne hadde hendt...

Vi stirrer stumt på hverandre. Adrenalinet flommer varmt i kinna, og all trøtthet er som fordampet vekk.

Jeg bryter stillheten først og sier skjelvende: "Hva var det der???!!!"

Tore bare skaker på hodet, som liksom for å kláre synet, snur seg igjen og koper lenge innover Bjønnfjordneset.

"Fyyy faen!" kommer det lavmælt fra hetta, hvorpå han setter to kulerunde og skrekkslagne auer på meg og sier "Aner ikke! Grøss og helvete, nå drar vi innat åt lavvúen!" Vi stopper båten helt, og skrur av motoren. Bare et og annet ryt fra en granmeis inni holen høres, samt et lite smikkvak fra en småsik noen meter unna båten. Ellers ruger fortsatt nattestilla stor over landskapet...

Vi nøster inn stengene, og koster tilbake til leiren på motsatt side lenger NØ i fjorden. "Nei fytterakkern, var det huldra eller?" spør Tore, men han får intet svar. Vi så det begge to, to klink edrue mennesker med øya på vid vegg, og på relativt kloss hold. Og vi reagerte begge likt, med en instinktivt gysende og skrekkblandet følelse.

Før vi bikker i lavvúen står jeg en stund i døråpningen, strekker hals og myser langsynt tilbake mot Bjønnfjordneset og tåkeskya over Svinsjøen. Men kun et fjernt fløyt fra gluttsnipa høres der bortefra, ellers rår "den allra størsta tystnad"...

Utpå formiddagen kjørte vi enskomst runden rundt hele neset for å sjekke, vi dro til og med et stykke opp elva Sømåa på baksiden, for å se etter tegn til mennesker noe sted. Men alt var som før - ingen telt, leir, bålrøyk, kano, båt eller folk var å sanse noe sted.

Vi var fortsatt dønn alene der inne.

Eller - var vi egentlig det .....?

[nilsj]

Grøss!!! Det kan nok være mer mellom himmel og jord enn vi aner..

Flott fortalt historie!

[Torgeir]

En annen uforklarlig historie, men ikke like skremmende:

Det var sommeren 1988, jeg var 14 år og visste lite om høye tinder og skarpe egger. Var på hytta på Hemsedalsfjellet med bestemor mye av sommeren, og dro ut på tur i de snille fjellene der hver eneste dag. Litt for å få nye fjellopplevelser og litt for å komme bort fra ei gammel dame som alltid skulle vaske hus, banke tepper, lufte sengetøy, etc, etc...

På en av mine mange turer hadde jeg "oppdaget" en ny vei til Ulvehaugsnosi, ett av de nærmeste fjellene i området. Det var en bratt atkomst, men det meste av den var dekket av frodige gresstuer og verdens vakreste fjellblomster. Et mindre parti var litt skumlere, med overhengende fjell og mange brune hull i marka etter steinsprang. Men det raste aldri der om sommeren.

Jeg var på vei oppover der for n'te gang, på vei mot toppen av Ulvehaugsnosi. Intet unormalt i bratthenget, og jeg fortsatte innover det flatere partiet over. Så skjedde det... Et voldsomt bulder og brak, jeg syntes jeg kjente bakken riste i flere sekunder! Så ble det stille. Alle sanser sa meg at det hadde gått et vanvittig ras i bratthenget... Ble stående i ro ei stund, men så tok nysgjerrigheten overhånd. Jeg gikk tilbake og så nedover lia, regnet med å se et enormt kaos av stein og jord, kjenne lukten av knust stein... Men ingenting hadde skjedd, lia var akkurat like fin som før. Gikk flere hundre meter bortover kanten for å få oversikt, men det var ikke ett eneste spor etter ras. Hadde jeg drømt..? Det bråkte jo så voldsomt at jeg kjente det i marg og bein... Var det bare tull..? Jeg skjønte ingenting, og ble gående å gruble hele resten av dagen. Selv etter 18 år tenker jeg på episoden innimellom, og kjenner at pust og puls øker hver gang.

Hva f... var dette for noe..?

[Tom]

Jeg skal ikke forsøke å gå eea etter i sømmene når det gjelder fortellerkunst, for der er han rett og slett et geni. Men jeg kan berette om en opplevelse som var litt spesiell, den eneste sådanne jeg kan huske. Det var i august 1991. Fattern og jeg hadde tatt båten inn til Torfinnsbu i middels vær for å forsøke oss på Østre Torfinnstind. Vi fant den riktige renna oppover forholdsvis greit, og turen videre oppover fortonet seg som seg hør og bør. Vi kom oss opp med en viss grad av forsiktighet, som er smart å vise i en bratt renne med mye løs stein.

Været hadde imidlertid forverret seg underveis. Tunge skyer drev inn mot tinden, og satt seg fast. Følgelig ble sikten minimal, det begynte å snø, og en viss uhyggesstemning var det der oppe. Mange har sikkert opplevd hvor annerledes et sted fortoner seg i tåke, så også vi denne dagen. Og da vi skulle ned begynte vi å rote det skikkelig til. Det går nemlig flere renner nedover fra toppen, og bare en av dem er farbar helt ned - i hvert fall etter våre ferdigheter. Det som skjedde var selvfølgelig at vi tok feil renne. Etter å ha gått et stykke nedover forsto vi at det ikke var den samme vi hadde benyttet på veien opp, men vi hadde et håp om at den skulle føre oss ned likevel. Så flaks hadde vi imidlertid ikke. Renna endte i et stup. Det var som nevnt en uhyggelig stemning, og kjipt å måtte returnere til toppen med issnøen piskende i ansiktet.

Etter litt rådslagning forsøkte vi oss på nok en vei som, med den lille sikt vi hadde, så aktuell ut. Men også denne gang gikk vi oss fast etter å ha gått et godt stykke nedover. Vi så ingen andre muligheter enn å returnere til toppen atter en gang. Steinene var sleipe, vi begynte å bli slitne, og undertegnede var bekymret. Siste båtavgang hjem begynte også å nærme seg faretruende. Vi var rett og slett i trøbbel, og der vi satt på toppen visste vi ikke hva vi skulle gjøre.

Mens vi satt og samlet krefter for å lete ytterligere etter riktig nedgang, kom det plutselig en liten fugl og satt seg like ved siden av oss. Vi synes det var en smule merkverdig, og undret oss over hva den hadde å gjøre der oppe i slikt vær. Fuglen pep for harde livet, og i den psykiske tilstanden vi var føltes det koselig med selskap, men vi fikk også et inntrykk av at den ville fortelle oss noe. Med ett fløy den et stykke nedover ryggen, satt seg på en stein og så på oss mens den pep igjen- så ble den borte. Det var da fattern sa halvveis på spøk: "Kanskje den er sendt for å vise oss veien. Vi går ned til steinen der nede og ser om det finnes en vei ned". Og jammen lå ikke den steinen fuglen hadde sittet på akkurat der hvor den riktige nedgangen lå - mye lenger ned på ryggen enn vi hadde tenkt på å lete. Vi var rett og slett rundlurt av tåken, og nå hadde vi fått hjelp fra "det overnaturlige".

Det var med stor lettelse vi returnerte ned rennen, og etterhvert kom oss trygt ned til Torfinnsbu. Båten hadde for lengst gått, så vi måtte ta beina fatt tre timer langs Bygdin, som vi ankom i måneskinn sent på kvelden. Slitne, men med en spesiell opplevelse rikere.

[eaa]

Hva f... var dette for noe..?

Hmmm - fly gjennom lydmuren?

Jeg har selv både hørt - og ikke minst kjent - hvor voldsomt dette kan oppfattes. Det varer noen sekunder også.

Senest i fjor sprakk vinduer i Hamar da to militære jetjagere brøt muren langt vest over Mjøsa sør for Gjøvik et sted...

[eaa]

Vi går ned til steinen der nede og ser om det finnes en vei ned". Og jammen lå ikke den steinen fuglen hadde sittet på akkurat der hvor den riktige nedgangen lå - mye lenger ned på ryggen enn vi hadde tenkt på å lete. Vi var rett og slett rundlurt av tåken, og nå hadde vi fått hjelp fra "det overnaturlige".

Stilig!

Ja somme tider kan man faktisk begynne og undre, uansett hvor realistisk eller ateistisk man måtte være.

Så nå skjønner du kanskje hvorfor jeg er hobbyornitolog da..?

[Tom]

Til eea,

Jeg har alltid drømt om å få oppleve skrømt, slik dere gjorde. Det har nok skjedd et eller annet uhyggelig der inne på myra en gang...

For øvrig skulle jeg ønske at du var forfatter. Du kunne blitt den nye Mikkjel Fønhus.

[Rune]

At det finnes endel merkelige fenomener, som vi med dagens viten ikke kan forklare, kan jeg selv skrive under på; Jeg opplever nemlig selv, nesten daglig, et svært merkelig fenomen. Dette er ikke noe visuelt, men en slags psykisk realitet eller åpenbaring iform av merkelige og fremmede stemmer i ..... ja, nettopp - hodet.

Disse stemmene er ikke egne tanker, men en slags sjette sans iform av et eller annet viruslignende- eller oversanselig vesen. Det er forsket endel på dette fenomenet fra medisinsk hold, men de leter nærmest i blinde uten å finne svar.

Hjernen er jo det organet vitenskapen vet minst om, så her finnes det nok mange muligheter. Rent medisinsk sett, skulle man i utgangspunktet tro at fenomenet hadde en logisk indre forklaring (dvs; f.eks ens egne tanker man på en måte mister kontrollen på, eller en slags underbevisst prosess som dukker frem på det bevisste plan, i våken tilstand - iform av merkelige stemmer), men slik er det egentlig ikke ..... (for meg og sikkert flere andre).

Virusteorien over virker interessant, ettersom fenomenet har visse likhetstrekk med andre virustyper man kjenner, uten at man vet noe sikkert.

Andre mer kontroversielle teorier, går ut på at det kanskje finnes et slags "kontrollsystem for den menneskelige bevissthet", iform av et eller annet "oversanselig vesen" som vitenskapen, egentlig ikke vet hva er!

En ting er ihvertfall sikkert, og det er at dette fenomenet representerer "ugler i mosen" for de som er berørt av det. Dette er et fenomen som ikke hører naturlig hjemme i menneskepsyken. Det er slett ingen spøk å være plaget med dette, ettersom "kilden" både kan være uberegnelig, til tider ondskapsfull, krenkende, utspekulert og villedende, på den ene siden og snill, forførende, berusende og tendensiøs på den andre siden.

De representerer m.a.o. to slags motpoler på en og samme tid. Det er ikke alltid like lett, å vite hvilken som er den rette og sannferdige siden!

___________________________

Rune.

[Tom]

En ting som fascinerer meg veldig er fenomenet deja vu, men det er kanskje ikke så relevant akkurat her.

[Joachim]

Jeg opplever veldig ofte å være sanndrømt! Det er ikke sjeldent at jeg vet hva jeg kommer til å tenke de neste sekundene, hva jeg kommer til å se, hvilke beveglser jeg og de rundt meg kommer til å foretas seg, og hvordan magefølelsen kommer til å være. De varer bare 1- 2 sekunder av ganger.

Akkurat som om jeg har opplevd situasjonen tidligere.

Hentet fra Oraklet på psykologi.no

Hukommelse er en aktiv, dynamisk ting, og den er slett ikke pålitelig, særlig ikke når det gjelder drømmer. Det er fullt mulig å oppleve ting i våken tilstand og deretter få seg til å tro at man har drømt det. Det er også slik at man drømmer om veldig mange ting, at man drømmer om noe som ligner på noe som skjer seinere må du regne med er tilfeldig.

[Gjest Srx (Ron)]

Dette kunne vært i 1990.

Jeg og tre kamerater fant ut vi skulle dra til ett vann oppe i fjellet som vi aldri hadde vært på før, dette vannet låg litt utenfor de andre vannene, avsides til ca 3 timer å gå.

Jeg var 16 på den tiden, ene kameraten 18 og den siste var 15. Han på femten fikk ikke lov å dra til det vannet. Han fikk lov å dra på nabovann og vann lengre inn på fjellet men ikke til det vannet. Så vi ble kun to som dro.

Når vi kom opp var det mye liv i vannet, vak og alt var ok. Det var skyfri himmel og ikke ett vindpust.

En stund etter at klokka bikket tolv, ble det helt stille og ikke ett vak, alt var dødt. Etterhvert registrerer vi en tett tåkedott som kommer sigende ned fra fjellet mot oss, den var ca. 50m i diameter. Når den kommer nærmere bynner hunden å reagere, hun gjør og gjør mot dotten, og reagerer langt fra normalt. En uhyggefølelse brer seg, og det begynner å bli merkbart ekkelt. Vi prøvde vell begge å late som ingenting, men når hunden oppførte seg så merkelig så ble det slutt på fiskinga også.

Til slutt stopper dotten kansje ett par hundre meter fra oss, da står vi i ro og bare ser på den. Hunden springer bak oss og inn imellom bena på oss. Pistrer og er tydelig skremt, i starten var det tydelig at hunden skulle beskytte oss, men atferden var nå endret. Jeg har aldri kjent en så brutal uhyggesfølelse, det kjentes som om alt av hår på kroppen sto rett ut.

Det var langt ifra koslig, både jeg og kameraten merket dette, og jeg husker jeg sa noe slikt som "synes ikke det er noe koslig, det hær". Vi turte ikke å snu ryggen til dotten, tro om den hadde ment seg nærmere, og når hunden oppførte seg slik i tillegg, var det ikke artig.

Vi fant ut at vi går ned, her er ikke noe særlig koslig sted å være.

Når vi kom ned, nevnte vi det til faren til kameraten. Da ble han tankefull, og så spurte han oss om det var to stenblokker som såg ut som en en bordplate og en krakk ute i vannet. Ja sa vi, det var det.

Da var det det vannnet bestefar pratet om, sa han. Bestefaren hadde en gang vært på ett vann på denne siden av fjorden (de var opprinnelig ifra andre siden) og på det vannet hadde han sett en bordplate og en krakk ute i vannet, og mens han var der kom det en trekantlue (samelue) glidende over vannet mot bølgene imot ham. Han hadde vell gådd derifra før det begynte å bli grunt, slik at lua ikke kom på land.

PS! Han som ikke fikk lov å gå, mistet onkelen sin ved det vannet på 60-70 tallet. trur det var på jakt/fiske han fant ikke frem i uvær og døde bare noen hundre meter fra teltet.

Kommer nokk ikke til å dra dit flere ganger, det var rett og slett helt forferdelig, jeg har vært i flere hus som det er " noe ekstra" i, samt hørt og merket mye som liksom ikke stemmer. Men en så brutal uhygge som jeg opplevde der oppe, har jeg aldri opplevd maken til.

Ikke var fisken så veldig fin heller!

[Nils]

Så da kan jeg vel begynne sjøl, med ei reéll og sann historie som jeg til dags dato ikke har funnet svar på.

Fy flate for en opplevelse! Og for en suverén måte den er gjenfortalt på! Levde meg svært godt inn i hendelsen. Noe man virkelig husker resten av livet.

Godt at man minst er to som opplever noe sånt. Greit å ha noen "nålevende" personer å dele en sånn grøssende opplevelse med. Det er da man skulle hatt videokameraet klart, om man hadde tenkt på eller hatt evnen til å bruke det der og da.

Selv har jeg ikke opplevd noe lignende eller andre veldig merkelig hendelser. Bare hørt andre som har foralt om sine merkelige og uforklarlige opplevelser. Er like fascinert hver gang. Spennende å lese om sånt! SRX sin historie var også av den mer uhyggelige sorten.

En fin tråd som allerede har noen meget gode bidrag.

[Gjest Srx (Ron)]

At det finnes endel merkelige fenomener, som vi med dagens viten ikke kan forklare, kan jeg selv skrive under på; Jeg opplever nemlig selv, nesten daglig, et svært merkelig fenomen. Dette er ikke noe visuelt, men en slags psykisk realitet eller åpenbaring iform av merkelige og fremmede stemmer i ..... ja, nettopp - hodet.

Disse stemmene er ikke egne tanker, men en slags sjette sans iform av et eller annet viruslignende- eller oversanselig vesen. Det er forsket endel på dette fenomenet fra medisinsk hold, men de leter nærmest i blinde uten å finne svar.

Hjernen er jo det organet vitenskapen vet minst om, så her finnes det nok mange muligheter. Rent medisinsk sett, skulle man i utgangspunktet tro at fenomenet hadde en logisk indre forklaring (dvs; f.eks ens egne tanker man på en måte mister kontrollen på, eller en slags underbevisst prosess som dukker frem på det bevisste plan, i våken tilstand - iform av merkelige stemmer), men slik er det egentlig ikke ..... (for meg og sikkert flere andre).

Virusteorien over virker interessant, ettersom fenomenet har visse likhetstrekk med andre virustyper man kjenner, uten at man vet noe sikkert.

Andre mer kontroversielle teorier, går ut på at det kanskje finnes et slags "kontrollsystem for den menneskelige bevissthet", iform av et eller annet "oversanselig vesen" som vitenskapen, egentlig ikke vet hva er!

En ting er ihvertfall sikkert, og det er at dette fenomenet representerer "ugler i mosen" for de som er berørt av det. Dette er et fenomen som ikke hører naturlig hjemme i menneskepsyken. Det er slett ingen spøk å være plaget med dette, ettersom "kilden" både kan være uberegnelig, til tider ondskapsfull, krenkende, utspekulert og villedende, på den ene siden og snill, forførende, berusende og tendensiøs på den andre siden.

De representerer m.a.o. to slags motpoler på en og samme tid. Det er ikke alltid like lett, å vite hvilken som er den rette og sannferdige siden!

___________________________

Rune.

Kan dette være en årsak til psykiske problemer hos noen?

Jeg er hører heldigvis ikke blant de som hører stemmer i hodet. Eneste jeg hører er summetonen, og den er plagsom nokk.

Blir det litt som vi ser i tegnefilmer, hvor du har en snill kar på ene siden av skuldra, og en ondskapsfull kar på andre skuldra, og begge prøver å fortelle deg hva du skal gjøre og hva du skal si?

Neida fra spøk til alvor, tror nokk at dette kan være sporen til psykiske problemer for enkelte.........

[Rune]

Kan dette være en årsak til psykiske problemer hos noen?

Årsaken til psykiske problemer kan vær mange, og dette fenomenet (eller lidelsen som mange vil kalle det), kan uten tvil være en av dem! Graden av denne lidelsen varierer endel (fra person til person), og noen er derfor mer utsatt/plaget enn andre.

__________________________

Rune.

[eaa]

Jeg opplever nemlig selv, nesten daglig, et svært merkelig fenomen. Dette er ikke noe visuelt, men en slags psykisk realitet eller åpenbaring iform av merkelige og fremmede stemmer i ..... ja, nettopp - hodet.

Merkelige greier ja...

Siden du selv tar opp dette, drister jeg meg til å spørre litt, siden jeg er helt ukjent med fenomenet.

Så får du selv bestemme hvorvidt du vil svare, eller hvor langt du vil dra dette "in public" som her.

1. Hvor ofte eller når opplever du dette?

2. Er det på noen måte situasjonsbetinget, eller finnes det forhold som trigger det hele?

3. Er det flere forskjellige stemmer?

4. Opptrer de samtidig?

5. Snakker de bare til deg, eller snakker du også med dem?

6. Og er "stemmene" uenige seg imellom, er de med deg, eller er det deg alene mot røkla?

7. Forteller de bare ting, eller formaner de deg også?

8. Og hva gjør du i en sådan stund?

Og unnskyld meg hvis jeg virker veldig nyskjerrig, det er ikke meningen.

Jeg er bare litt nyfiken på hva folk kan være så uheldige å slite med.

En forklaring gir lettere et bilde på hva man kan risikere å overse når man uvitende snakker med folk,

eller uvitende tråkker i salaten, fordi man i hverdagen kan finne på å si ting man overhodet ikke har tenkt igjennom...

[ods]

Jeg ble meget betatt av den stemningen eaa er i stand til å formidle. Naturskildringen er jo utrolig levende. Jeg vet at under ekstreme fysiske påkjenninger og mangel på søvn kan mennesker se ting veldig konkret selv om det bare er fantasi. Dette har jeg hørt av bekjente som selv har opplevd det. Men i eaa’s tilfelle er vel ikke dette situasjonen. Dessuten var dere to sammen som så det samme.

En av de største Jotunheimenkjennere fra mellomkrigstiden, Rolv Ødegård, forteller i en artikkel i en DNT-årbok fra flere ti-år tilbake (jeg tror artikkelen heter noe sånt som ”Minner gjennom 40 års eventyr i Jotunheimen) om to merkelig og overnaturlige hendelser. Han opplevde det samme på to forskjellige steder, Trollsteineggi og, jeg tror det var Mjølkedalstind. Han beskriver det han opplevde som et budskap fra en annen og bedre verden, men kommer dessverre ikke nærmere inn på hva han så.

[Rune]

Merkelige greier ja...

Siden du selv tar opp dette, drister jeg meg til å spørre litt, siden jeg er helt ukjent med fenomenet.

Grunnen til at jeg tok opp dette fenomenet, er bl.a. fordi det på mange måter hører inn under samme kategorien som enkelte visuelle observasjoner, som f.eks. den opplevelsen du selv hadde i 1993, i Engerdal kommune.

Slike fenomener, enten de er visuelle eller psykiske, blir som regel betraktet som hallusinasjoner eller annet forvrengt sanseintrykk, fordi de mangler en fullgod og/eller adekvat logisk forklaring. Dette betyr, at man ikke er istand til å bevise at det man opplever, er noe reelt og virkelig.

Siden denne greia jeg opplever, er noe som skjer internt (altså på det psykiske plan), vil jeg ikke gå i detalj på hva dette går ut på. Dette hører ikke hjemme "in public" .....

NB: Det er iorden at du spør, og jeg skjønner at enkelte kan bli nysgjerrig!

_________________________

Rune.

[Erik]

[...]

normalt en 9-10 dager

[...]

Øktene kunne bli lange, normalt var vi i båten 10-13 timer av gangen.

[...]

Ei tidlig juninatt var i ferd med å gli over i dag, da vi i det halvdimme morralyset sakte ség sørover langs Bjønnfjordneset vest

[...]

Kl. var ca. 0230, og vi hadde vært utpå siden kl. 19 kvelden før.

[...]

Vi begynte så smått å bli litt trøtte, og den ensformige lavmælte murringen fra den vesle påhengsmotoren ble etterhvert reneste nattasangen. Jeg må så vidt ha duppet noen sekunder, og våknet av at jeg skuttet meg av kulde i den kalde og rå nattekjøla. Jeg orket ikke tanken på mer kaffe, hadde den helt opp i halsen fra før, så det var liksom ikke noe hjelp i den heller...

[...]

Jeg kikker til høyre bort på Tore, for å sjå om han er like trøtt som meg, men han sitter bare murende stille og sammensunken på setet, med strake ben, og henda djupt i lommene på varmedressen. Og han har trekt hake og kinn langt ned i den oppbrettede kraven inni hetta, der kun et par apatiske øyne stirrer stive og ubevegelige skrått ned i dekket foran bakfjøla.

[...]

Da!!!

Brått fanger øyet en bevegelse bakenfor Tore, bortpå myra rett inn for oss, kun 10m innenfor strandlinja.

Jeg skvetter til der jeg sitter så det aldeles rugger i båten, ranker meg tvert opp og stirrer.

Jeg skjønner ikke hva som er problemet. Her har vi to utslitte karer, midt på natten, langt ut i villmarken, og som ikke har sett damer på x antall dager. Dere er imidlertid ikke i et potensielt livstruende situasjon (noe som gjerne får overlevelsesinstinktene til å fortrenger forplantningsinstinktene). Enten begynner dere å hallusjonere om damer eller, hvis dere har tilbøyeligheter innen den retning, risikerer å ta en tur innom Brokeback Mountain. (Begynner visstnok å bli et fast uttrykk nå.)

Denne damehistorien hørtes uansett helt normalt ut og dere kan ta det med ro. Eneste som jeg stusser over er antrekket hennes, og AT hun hadde antrekk.. Hadde dere diskutert Nerdrum-malerier tidligere på turen?

Det var uansett meget bra skrevet. Jeg ble faktisk litt redd mitt i fortellingen.

[eaa]

Slike fenomener, enten de er visuelle eller psykiske, blir som regel betraktet som hallusinasjoner eller annet forvrengt sanseintrykk, fordi de mangler en fullgod og/eller adekvat logisk forklaring.

Nettopp. Fordi menneskesinnet er rasjonelt og logisk innrettet, og derfor "krever" en konkret og begripelig forklaring.

Siden denne greia jeg opplever, er noe som skjer internt (altså på det psykiske plan), vil jeg ikke gå i detalj på hva dette går ut på.

Dette hører ikke hjemme "in public" .....

NB: Det er iorden at du spør, og jeg skjønner at enkelte kan bli nysgjerrig!

Full forståelse for det. Håper det løser seg på en god måte.

[eaa]

Her har vi to utslitte karer, midt på natten, langt ut i villmarken, og som ikke har sett damer på x antall dager. Dere er imidlertid ikke i et potensielt livstruende situasjon (noe som gjerne får overlevelsesinstinktene til å fortrenger forplantningsinstinktene). Enten begynner dere å hallusjonere om damer eller, hvis dere har tilbøyeligheter innen den retning, risikerer å ta en tur innom Brokeback Mountain. (Begynner visstnok å bli et fast uttrykk nå.)

...

Eneste som jeg stusser over er antrekket hennes, og AT hun hadde antrekk.. Hadde dere diskutert Nerdrum-malerier tidligere på turen?

Hehe! Ser den.

Innimellom var det faktisk litt jævlig. Særlig etter noen kvasse karsk attmed leirbålet!

Man kan vel si at sjøl om ryggen kunne bli litt krum etter noen dager, så gjaldt vel ikke det alle andre ting!

Men Brokeback Mountain? Nope! Det får holde med Bjønnberga.

Tore så nok ikke så fristende ut, der han med fett hår, fiskeslo på henda og med kaffesikkel på haka,

slevjet og ravlet rundt i varmestøvla etter x antall kaffedoktre..! Så Nerdrum hadde nok ingen effekt der gitt - takk og lov!

Og antrekket til huldra var bare snålt, ingen sexbomde akkurat, og definitivt ikke GoreTex!

Og ikke hadde'a rumpe heller...

[Gjest]

Men hva i all verden er dette her!? Jeg som trodde det bare var hardbarkede realister med beina godt plantet på jorden som vanket på dette forumet.

Når noen mennesker hører stemmer, ser UFO'er eller møter Jesus eller Elvis oftere enn andre mennesker, så skyldes det som regel noe sånt som overaktivitet i visse deler av hjernen.

Og når det gjelder sjelsbegrepet, så er forøvrig de fleste nevrofysiologer, molekylærbiologer og hjerneforskere i ferd med å gå fra det. Alt tyder på at hjernen utelukkende er et fysisk og materialistisk system, og at selv det vi opplever som bevissthet henger sammen med dette på et eller annet vis. Det er til og med en britisk fysiker, Roger Penrose, sikkert flere også, som jobber med å forklare bevissthet ut i fra kvantefysikkens prinsipper. Hvordan han gjør det aner jeg ikke, men han vet vel hva han driver med.

Så antageligvis går det med teorien om at vi har en ikke-materialistisk "sjel" som med teorier som at Jorden er flat, at Jorden ble skapt på 7 dager, at mennesker er radikalt forskjellige fra dyr, osv....de blir spist av vitenskapen!

Så jeg må innrømme at jeg har litt problemer med å svelge de historiene deres, selv om jeg skal innrømme at de er godt fortalt.

Det mest mystiske jeg selv har opplevd i naturen er nok perleuglenes smånifse lokk rundt påsketider.

La meg fortelle en kort fjellhistorie om noe JEG synes er skummelt - nemlig mennesker!

Etter et par herlige dager og netter med telt et godt stykke inne i Visdalen i Jotunheimen, godværsturer til flere 2000-metertopper, stillhet, perfekt isolasjon fra alt som heter sivilisasjon...og ikke en eneste ekkel eller uforklarlig opplevelse....kom jeg sliten og trøtt inn på Spiterstulen lenge etter at det var blitt mørkt. Jeg hadde tenkt til å slå opp telt på Spiterstulens teltplass på andre siden av Visa. Den delen av teltleiren som ligger nærmest bruen/hytta var full av telt, og siden jeg ikke liker å telte helt oppi andre, så gikk jeg bort til den fjerneste delen av teltplassen. Skuffelsen var stor da jeg så at det sto masser av telt der også, men nå hadde jeg ikke noe valg, her måtte jeg telte. Jeg slo opp teltet og begynte å koke og spise middag mens jeg irriterte meg over hvor høylydte folkene i disse teltene faktisk var. Rå latter og hyppige utrop av ord som ikke egner seg på trykk fikk meg til å mistenke at jeg var omringet av virkelig stereotype bygutter. Og plutselig kom en diger (!) kar bort til meg mens jeg satt der og gomlet Real turmat...han tok til å stille meg de merkeligste spørsmål, og jeg svarte som best jeg kunne mens jeg lurte på om denne fyren faktisk var totalt forvirret, eller om han bare prøvde å forvirre eller uroe meg. Samtalen sluttet brått med et "haha! vi snakkes!" og et jovialt klapp på skulderen, hvorpå han snublet i en teltsnor, holdt på å rive ned hele teltet mitt og gjorde et elendig forsøk på å rette opp igjen skaden før han forsvant. Jeg klødde meg i hodet og tygde videre, men så kom den samme fyren tilbake igjen. Nå snakket han imidlertid litt mer sammenhengende, og det kom frem at han sonet en narkotika-dom, og at han og resten av gjengen i teltene rundt meg alle var fengselsfugler på en slags organisert tur. Neste dag skulle de visstnok på Galdhøpiggen. Jeg spiste ferdig, pakket sammen teltet og tok det med meg til andre enden av teltplassen igjen...og sov godt.

Moren min er engstelig av natur, og vil ofte vite om jeg ikke er redd når jeg drar på disse telt-turene mine i naturen, ofte helt alene. Nei, svarer jeg da, jeg er egentlig ikke det. Bare når jeg telter nær folk!

[Tom]

Enig med deg. Det finnes ingen skumlere ting enn mennesker. Og det er jo det som er så herlig med fjellet, at det er langt færre av arten der enn i byen. Hadde jeg ikke vært stuck med kjerring hadde jeg flyttet til Valdres tvert.

[toffsen]

Intressant "eaa"!

Man har ju hørt en massa mystiske historier, men det som er intressant med din fortelling, sorry før min darlige blandning av svensk/norsk forresten... er at det skjedde vid isteren! ... har du lest boken vandring i villmark av dagfinn grønoset?.. i denne boka forteller de om en plats som heter "ristbekksætra".. og efter å "forsket" lite så har "jeg" funnit ut at det må være platsen som heter "risbekksætra", vid isteren... muligens det også kan være svukuriset... fordi det finnes en bekk som heter ristbekken der... men tviler på det, hvis noen veit så fortell.. iallafall så var det i boken flere som fortalte at de absolut IKKE ville besøke ristbekksætra fordi ---- ja, akurrat!...

Spennende...

Noen som blir med på telttur... dere telter og jeg filmer fra avstand.. hahaha..

[eaa]

Man har ju hørt en massa mystiske historier, men det som er intressant med din fortelling, er at det skjedde vid isteren! ... har du lest boken vandring i villmark av dagfinn grønoset?.. i denne boka forteller de om en plats som heter "ristbekksætra".. og efter å "forsket" lite så har "jeg" funnit ut at det må være platsen som heter "risbekksætra", vid isteren... muligens det også kan være svukuriset... fordi det finnes en bekk som heter ristbekken der... men tviler på det, hvis noen veit så fortell.. iallafall så var det i boken flere som fortalte at de absolut IKKE ville besøke ristbekksætra fordi ---- ja, akurrat!...

Det er Risbekksetra v/ Isteren som Grønoset forteller om. Den ligger bare 400m nordover langs stranda fra der vi hadde lavvúen vår,

på østsiden av Bjønnfjorden (Nord-Isteren) innunder Bjønnberget/955 (som jeg har vært på forøvrig! ).

Sjekk vedlagte kartutsnitt, der leiren er merket m/ rød ring like nedenfor setra. På motsatt side av fjorden ligger Bjønnfjordneset,

i nedre venstre hjørne av kartet. Den røde ringen der viser stedet vi observerte "skrømtet".

Risbekksetra har vi passert like utfor så mange ganger under fisket, natt som dag, og vi har myst inn på de mørke lave bygningene som hviler tomme og svarte i fjellfuruskogen attmed Risbekken. Jeg har til og med ruslet rundt mellom dem, og kikket inn et par vinduer. Vi har aldri sanset noe spesielt der borte, og ei heller synes setra skummel på noe vis, slik den hviler i tørrlendt, lunt og solvendt terreng nedmed Isterstranda. Men skinnet kan jo bedra...

Grønoset skriver jo om Stor-Hans, denne legendariske kjempen av en kar, som levde sitt hardbarkede liv rundt omkring i Femundsmarka i en mannsalder. Han levde av hva marka kunne gi, sommer som vinter, og var såmen ingen mørkredd eller pinglete type! Han levde ute all sin dag, og sov der det falt seg etter situasjonen - i gammer, koier, huler, innunder Femundsmarkas digre stenblokker eller ved en nyingsflamme djupt inni trollskogen en plass. Han tok det som det falt seg, men én plass nektet høvdingen å overnatte - på Risbekksetra...

Og jeg har hørt beretningen om årsaken, så jeg kan vel skjønne hvorfor.

Men som sagt, vi hadde leir i årevis kloss ved, men så aldri noe som helst der oppe. Ingenting.

Ikke der......

[Stuttjukken]

Det er mangt mellom himmel og jord som me ikkje forstår, som enkelte av oss likevel får sjå og oppleva. Greitt nok at mangt har sin naturlege forklaring, men det hender at den naturlege forklaringa aldri kjem, rett og slett fordi den ikkje kan det.

Eg tenkte på det hin dagen. Då påska tok slutt i 2004, var det ein kar som skulle ta seg ein kjapp ettermiddagsskitur på vestsida av Vikjafjellet (Voss - Vik). Dette viste seg å vera broren til ein som eg hadde gått i klasse med på gymnaset i Balestrand ein gong i tida (1982-85). Dette er ein sprek kar i god form, og han skulle ta seg ein liten (?) runde vestover frå Sendedalen på sørsida av høgda. Han hadde gått over Finnbufjellet ein stad og var truleg komen ned i Grøndalen, som er forlenginga av Sendedalen bortanfor vasskiljet, og dalføret trekkjer nedover mot Gullbrå i Eksingedalen (for lokalkjende). Dagen etter kom meldingane om at han var sakna. Ei dame hadde møtt han i Grøndalen, og fekk fortalt frå han at han var på ein runde, og skulle dreia mot venstre (nordvest) og koma seg attende til Vikjafjellsvegen lenger nord. Det var kome uvêr innover utpå kvelden, og det skulle setjast i gong leiteaksjon dagen etter. Det vart prøvd, men uvêret gjorde leitinga nærast umogleg. Det vart brukt snøscutarar, men helikopteret kunne ikkje brukast pga. sikta.

No nådde desse nyhenda meg óg. Det som var var at ingen forstod kvar han kunne ha gått hen, og teoriane var mange. Fleire stadnamn vart nemnt, men framleis var det ingen som visste kvar han var. Uvêret stod på i fleire dagar, før den første pausen i uvêret kom. Av ein eller annan grunn tenkte eg ganske umiddelbart på etter at meldinga om den sakna var kome ut, var at han hadde gått over Kvanndalsleitet og låg vêrfast der. Kvanndalsleitet ligg på vasskiljet mellom Kvanndalen innanfor Trefall i Eksingedalen, Grøndalen innanfor Gullbrå og Kvilesteinsvatnet i Vik kommune på Sognesida (Framfjordfjelli). Eg gjekk over der i august i 1997.

1-2 dagar etterpå vart Kvanndalsleitet nemnt i nyhenda, med tanke på leiting der. Så kom dagen dei fann han, nettopp på Kvanndalsleitet. Han var nedkjølt og utmatta, men var elles i god form. Han hadde overlevd på snøvatn og appesinskal, men vêret gjorde at han måtte halda seg der oppe på den vêrharde fjellryggen i 1000-1100 meters høgde, med Tindafjellet litt innanfor. Han kom til hektene etter ei tid, og kom i full vigør att. Dette enda godt, men moralen i dette er a ein må vera utrusta for at turen kan verta varig, sjølv om ein planlegg ein kort tur. Det var no det. Sjølv vart eg overraska over at det viste seg at han var akkurat der eg hadde tenkt at han var. Ingen hadde nemnt staden då eg tenkte på at han var på Kvanndalsleitet, men det var nettopp der han var. Nei, eg har ingen forklaring på kvifor eg visste det. Denne historien har eg ikkje fortald til fleire enn nokre få, men broren hans som eg kjenner fekk vita det. Det hadde ingen betydning for leiteaksjonen dette, og dessutan trudde eg ikkje på det heller før eg var nøydd til det då dei fann han. Sjølv synest eg dette verkar både merkeleg og skremande, og dette er berre ein av fleire merkelege ting eg har opplevd som har med fjellet og gjera. (Tida vil visa om eg tør koma med fleire historiar, og eg tvilar ikkje eit sekund på at eaa og Tore har sett noko, sjølv om det ikkje treng vera snakk om ekte huldrer).

Helsing Stuttjukken.