Gamle spor

+Luesveis · 21. desember 2019

På tur i Reinheimen i fjor sommer leste jeg "Istidens oppdager" av Geir Hestmark, en bok om Jens Esmark (1762-1839), som «snublet over den største vitenskapelige oppdagelse som noensinne er gjort i norsk natur», han oppdaget at Norge hadde vært dekket av en iskappe. Boka er velskrevet, den er en tungvekter både faglig og fysisk, et imponerende arbeid som tok 12 år, og jeg kan virkelig anbefale den til dem som er interessert i naturfagshistorie og geologi.

Sentralt i å forklare hvorfor Norge må ha vært dekket av is tidligere, er sporene Esmark så i landskapet: flyttblokker og morener. Det var på en tur mellom Stryn og Skjåk i 1823, sammen med de to studentene Otto Tank og Theodor Kielland, at brikkene falt på plass for ham. Under den lille istiden rundt 1750 dekket en utløper av Sikilbreen en god del av Merradalsbotn, og da Esmark, Tank og Kielland gikk der i 1823, var det fortsatt mye igjen av breutløperen, og sporene etter den var tydelige.

Illustrasjonen av breens utbredelse kommer fra Hestmarks bok [1] og er kopiert fra Morten Kiellands nettside "Istida vart oppdaga i Skjåk" [2].

[1] http://www.kagge.no/index.cfm?tmpl=butikk&a=product_inline&&b_kid=1044809&b_id=1677235

[2] http://mortenkielland.blogspot.com/2017/10/istida-vart-oppdaga-i-skjak.html

To ganger tidligere har jeg gått fra Stryn til Skjåk, uten å ha visst om hvor viktig dette landskapet er for norsk naturfagshistorie. Breheimen er favorittområdet mitt, jeg har vært her litt over 20 ganger, og i år var det 20 år siden jeg var på tur her første gang. Så da var det klart at jeg måtte på tur i Breheimen i sommer. Første del av turen fulgte grovt Esmarks fotspor: fra Folva i Stryn, inn Sunndalen, ta den gamle ferdselsveien over Kamperhamrene, gjennom Merradalsbotn, og forbi Ytste Leirvannet i Rauddalen. Deretter skulle jeg sørover over fjellet og ned mot Slæom, og avslutte på Sota sæter.

Fra Folva, via Sunndalen, forbi Tverrelvfossen (bilde to) og Sunndalssætra (bilde tre), opp Kamperhamrene. Stien opp til Kamperhamrene er steinsatt fra gammel tid (bilde fire), og for noen år siden jobbet sherpaer her, det ble til og med laget et løp for en bekk (bilde fem).

:

Så, den store dagen: Fra Kamperhamrene, gjennom Merradalsbotn og forbi Ytste Leirvatnet.

Første bilde: Store varder ved Kamperhamrene, for å vise vei i tåke og dårlig vær, som det ofte kan være her. Andre bilde: Utsikt mot Merradalsbotn og Ytste Leirvatnet.

Var så heldig å få se reinsdyr underveis:

Første bilde: Veldig redusert utløper av Sikilbreen, store flyttblokker transportert av bre. Andre bilde: Det er tydelig på vegetasjonen hvor langt breen strakte seg i 1750. Jeg fulgte dalbunnen, som er omtrent samme rute som Esmark og studentene tok over breen i 1823.

Så over fjellet mot Slæom. Fulgte T-stien inn Tverrbotnen (første bilde) og opp i høyden. Tok av fra stien for å gå over Bandet og bratt ned til det nordligste Vasstverratjønn (bilde tre til sju), kom inn på stien igjen ved det sørligste Vasstverratjønn. Bratt ned mot Slæom (bilde ni).