Norges råeste toppturhytte - Snytindhytta i august

[Miamaria]

Jeg har lenge hatt lyst til å gå Snytindhytte-ruta fra Sigerfjorden. Jeg har prioritert padling foran gåing i marka de siste årene, så jeg har ikke helt sett for meg å gå den på en dag ut fra formen. Men nå hadde jeg begynt å tenke på å gå den med overnatting faktisk, underveis. Det hadde jeg tenkt litt på akkurat den dagen det kom melding fra Inger, med spørsmål om jeg ville bli med på en tur til Snytindhytta – men hun tenkte å gå fra Løbergbukta.

Derfra har jeg kun gått på senhøsten, og det sverget jeg at jeg aldri skulle med. En kjedelig dal man går i bunnen av, langs våte myrgreier og denslags, såvidt jeg husket det. Men når vi skulle gå to stykker, så åpnet det jo for helt nye muligheter – vi kunne sette en bil i Sigerfjorden.

Da kunne vi plutselig gå opp fra Løbergbukta, som var en lettere rute – og så gå ned til Sigerfjorden, som er noe lettere nedover enn oppover. Jeg ble med, så her på bildet er vi på tur innover Løbergdalen. Inger er jo i om lag tusen ganger bedre form enn meg, men hun hadde lovet å ta det med ro så jeg skulle greie å henge med.

En og annen bekk underveis var fint krydder på turen. 

Her har vi kommet litt lenger inn dalen, og det begynner så smått å bære oppover. I solskinn var den slett ikke så kjedelig og trasig som jeg husket. Hytta ligger på rundt fire hundre høydemeter bare, men vi må opp på fem hundre først. Ikke allverdens, det er derfor vi går denne veien opp – det er også noen kilometre kortere enn Sigerfjord-ruta.

Ny bekk, og frodig grønt opp mot røffere fjellsider.

Her har vi kommet til Regnhellaren. Ikke så mye regn i dag, heldigvis.

Vi trengte jo ikke egentlig kart, løypa er godt merket. Men det er med likevel, god trening i kart bruk å følge med på kartet uansett.

Nå begynner det å gå oppover ja! Utsikten blir stadig finere utover dalen.

Vegetasjonen endrer seg litt oppover. I tillegg til at det er høyere opp, så er dette området mye i skyggen.

Snø! Nå følte vi oss jo nesten som vi var på høyfjellet! Straks er vi oppe, og har stort sett bare bortover og nedover igjen til hytta. Det var i grunnen på tide, det begynte å kjennes nå at jeg ikke har gått allverdens i marka tidligere i sommer, spesielt med sekk.

Sprek grønnfarge på denne! Noen som kjenner til hva den heter?

Oppe! Nå er det bare litt bortover og så nedover – nuvel, den nedoverbakken kan bli interessant nok, etter å ha gått så pass langt først. Men det er i hvert fall ikke langt igjen.

Der! Der nede ligger hytta, så nå er det bare nedoverbakken igjen. Vi hadde betalt overnatting på forhånd, men fristen for å nå fram til hytta og ha reservert seng er så tidlig at det var ikke sjans å rekke på en fredag om man ikke har fri fra jobb. Så vi var litt spente på hvor fullt det ville være på hytta.

Folk var det, men vi fikk hver sin seng på et rom med noen utenlansske menn, en far og sønn. De gikk tidlig til sengs og var tidlig borte på morran, så det vil være drøyt å si at de var noe bry. Folk sto generelt overraskende tidlig opp egentlig. Men det var litt forskjellig folk skulle når de dro herfra, blant annet var hytta en stopp underveis på en tur med lang marsj videre denne dagen. Sistnevnte skulle i retningen vi ser her.

Vi derimot, skulle opp til Løbergsdalsskardet vi ser her, og så videre opp mot venstre og bortover fjellene. Det er noen år siden jeg fikk lyst til å gå denne ruta, men det har ikke passet bra før nå.

Vi hadde hele dagen på oss, så vi tok det med ro ved hytta ei god stund før vi tok på tur. Det skal jo vaskes ut av hytta etter oss, også – og fint vær som dette må jo nytes.

Dette er hovedhytta. Tofarget tak kommer av at den har vært bygget ut for noen år siden (2012), med ei ekstra soveavdeling. Hytta, som er kåret til Norges råeste toppturhytte, er så populær at det var nok lurt.

Vesterålen turlag markerte jubileumet til grunnloven i 2014 med denne varden med minneplakett. Her blir den nok stående.

Her ser vi bortover der ruta går ned mot Djupfjorden, ofte brukt vinterrute. Sist jeg kom hit kom jeg opp i ura cirka midt i bildet (fra Blokkenvassdraget), og gikk ned til høyre for vannet vi ser (Djupfjordruta) etter å ha blitt innelåst på hytta.

Dette vannet, og vannene nedenfor var det jeg fulgte opp med packraften sist. Det gjør jeg neppe igjen, for å si det sånn. Men tenk at med så mye folk på hytta, så fant jeg moden multe bare kort gangavstand fra den?

Den var slett ikke alene heller! Jeg spiste til jeg ble passelig småkvalm, og ga hyttevertene beskjed om hvor resten sto. Så kunne de sørge for at de ikke bare sto der og ble dårlige, det ville jo vært for galt.

Etter multefråtsing og utvask var vi klare for turen nedover til den ene bilen. Her med hyttene (Snytindhytta består egentlig av tre bygg) og Møysalen i bakgrunnen.

Her har vi gått opp første lia, og tatt av i skardet videre oppover. Inger står og ser bortover veien vi kom opp kvelden før.

Har det vært lemenår nå, tro? Det var i hvert fall all verdens masse skit, og jeg mistenker lemen sterkt – noen som vet med sikkerhet?

Puh, det er varmt i dag. Vi måtte litt opp innimellom, men faktisk mindre enn fryktet. Det hadde jeg også regnet med, etter å ha finstudert kartet mer før vi gikk. Men jeg er glad jeg gikk en annen vei ned sist, da det hang tåke her oppe.

Stor snøflekk! Tøft! Det er jo litt stilig i august, da.

Utsikt til havet langt der borte, faktisk. Såvidt. Så er det vel Øvre Vangpollvatnet, det stor her nærmest tror jeg.

Vi hadde god tid til å stoppe og kikke på utsikten jevnlig. Det er vel liten grunn til å stresse i så flott terreng.

Ei vaskeekte steinur! Den var bedre å gå enn det kan se ut for.

Sjekk det brune fjellet. Det var helt oppsmuldra, bare grus liksom.

Kan dette være en issoleie?

Her bortover skal vi. Akkurat her var vi litt i tvil om akkurat hvor ruta gikk, men det er heldigvis godt merket de aller fleste steder. Vi vet at det i hvert fall nå skal gå mye nedover resten av turen.

Det ble lunsj på vei nedover, dere ser nå har vi det morkne grusfjellet til venstre for oss, vi har gått forbi det.

Variert terreng var det, og det var mer enn en gang jeg var glad jeg hadde drasset med meg stavene. Det hadde vært upraktisk å vrikke foten her et sted, med staver kan man kjapt slenge vekta over på dem istedenfor foten hvis man kjenner at det holder på å skje. Jeg berget meg i hvert fall en gang på det.

Her tror jeg vi ser videre innover Tverrelevdalen. Dette hadde nok vært et fint sted å ha leir hvis man tok dette som en rolig tur med overnatting underveis, sånn som jeg opprinnelig hadde tenkt hvis jeg skulle gått motsatt vei. Men det er fullt overkommelig på en dag også, altså, det er ikke det.

Ved det nederste Tverrelevvatnet, så ser vi vel ned Tverrelva her. Tror det er tatt cirka fra brua øverst i elva.

Derfra var det ei stigning med mye blåbærspising, bortover langs ei ganske bratt side, og så bar det ganske jevnt nedover til bilen. Men her var vi kommet i multebærland, så det ble jevnlige stopp underveis. Grønt og frodig her nede.

Denne turen var minst like flott som jeg hadde sett for meg. Men i den (dårlige) formen jeg var i, så var jeg i grunnen glad for at jeg gikk den nedover. Jeg var også glad for at det ikke var lenger enn det var, for det var noe som begynte å halte kort tid før vi var ned. Husker heldigvis ikke lenger om det var kne eller ankel… Men det gikk bra, og i grunnen langt bedre enn jeg hadde regnet med ut fra (antatt) formen.

Flott tur, takk for turen!

Endret 20. desember 2019 av Miamaria