Toppturer, og man har med følge som er litt usikker når det blir luftig

[Varde]

Toppturer og man har med følge som er litt usikker når det blir luftig.

Det som eg lurer på er.

Der er mange finne toppturer som man kan ta.

Men hva når man skal ta med seg en kompis som er noe usikker når det begynner å

bli litt luftig, Har dere noen råd på hvordan man bør sikre seg uten at det blir for komplisert.

Dette er toppturer som ikke trenger noen form for sikring.

mvh

[Dalegudbrand]

Spørs hva slags type topp det er, løpende sikringer er greit hvis det ikke er for bratt, men fare for fall til sidene. Hvis det er bratt og vedkommende føler han trenger sikring er det best om du leder og etablerer standplass for hver taulengde.

[Julia]

Dersom en selv ikke trenger sikring og kompisen derfor ikke trenger å være med helt opp, men nyter en fjell(topp)tur også fra 50 m under toppvarden, kan han rett og slett vente der det begynner å bli for luftig. Har gjort det mange ganger selv og ikke hatt noen dårligere turer av den grunnen.

[Svein]

Usikkerhet, høydeskrekk osv "kureres" for de aller fleste (ikke alle) helt greit ved å stadig flytte grensene, noen raskere enn andre. Et godt tips er å gå så langt man klarer før man begynner å kjenne uggenheten i kroppen, finn en passelig sitteplass der man kan kjenne på luften, ta en halvtimes pause og nyt utsikten mens maten inntas. Kall det gjerne akklimatisering

[Parbat]

Enig med tidligere talere.

Om du føler deg komfortabel med det så kan det også være en mulighet å "shortrope" kompisen din.

Dvs å binde dere sammen med bare noen meter tau imellom. Det kan gi en ganske stor psykisk effekt for den som er usikker, men forutsetter at du som "sikrer" føler at det ikke går (for mye) ut over felles sikkerhet.

[Varde]

Spørs hva slags type topp det er, løpende sikringer er greit hvis det ikke er for bratt, men fare for fall til sidene. Hvis det er bratt og vedkommende føler han trenger sikring er det best om du leder og etablerer standplass for hver taulengde.

Dette med å etablere en standplass og sikre, høres greit ut. Takk for tips.

Dette vil vel sikkert sjå noe rart ut for de som går der uten sikring, men det får man vel ikke bry seg noe om.

mvh

[Julia]

Et godt tips er å gå så langt man klarer før man begynner å kjenne uggenheten i kroppen, finn en passelig sitteplass der man kan kjenne på luften, ta en halvtimes pause og nyt utsikten mens maten inntas. Kall det gjerne akklimatisering

Her er du inne på noe vensentlig, Svein, nemlig at man må bruke god tid i slike tilfeller. Dersom en har tidspress på seg og kanskje blir stresset, kan du bare glemme det. Tar en seg derimot tid til "akklimatisering", tid til tilvenning og bruker god tid på de vanskelige passasjene, kan det gå rimelig greit.

[Julia]

Dette vil vel sikkert sjå noe rart ut for de som går der uten sikring, men det får man vel ikke bry seg noe om.

Nei, det må dere ikke bry dere om!

[+PTG]

Hva andre gjør må en absolutt ikke bry seg om! Det er jo heller ikke de andre som detter ned hvis du er usikker og gjør feil. Fallet blir ofte like fatalt om du faller fra vanskelig eller lett klatring/klyving.

Sjøl så følger jeg alltid min egen magefølelse, (nesten )uavhengig av hva andre gjør. Dessuten spiller dagsform, vær, hvor lenge en har vært på tur, hva en faktisk har giddet å ta med seg av utstyr inn på hvilken approach en velger.

Det er også viktig som det blir sagt ikke å stresse, men ta det rolig og kontrollert. Føle hva kroppen forteller en.

Jeg har vært på klatring hvor jeg presset over evne, med påfølgende "falle"drømmer i lengre tid etterpå. Det var en nyttig erfaring (gammel tysk svarute i Setesdal med nesten ingen mellomforankringer).

Har opplevd andre sprinte oppover og forbi meg på grad 2 (hvor jeg og makkern gikk med løpende sikring), men for deretter å stoppe helt opp hvor selve klatringa begynner (normalruta Romsdalshornet), mens vi som tok det rolig og kontrollert, hadde "panikk terskelen" på betrygge nivå, og oppelvde en fin dag med kaffe raster i veggen og kjempeutsikt.

Har opplevd sysmaskinknær og snudd i noe som skulle være lett intro rut i Østveggen, Kolsås. Det føltes flaut dengang, men var en riktig avgjørelse. I etterkant viste det seg at vi hadde vært i "feil" område (veldig løst og utskravert ifra klatreføreren). Den riktige ruta gikk lengre til venstre og var akkurat så enkel som den burde være.

Så stol på deg sjøl !

[Yngve]

Standplass krever egen sikring, og ev. mellomforankringer som du stoler på,hvilket betyr at du må vite hva du gjør,ellers ikke gjør det.

Tau har mirakeløs effekt på begynnere og de mer sarte,men bruk det med vett,skjønnt du greier de fleste topper uten.

[Håvard]

Helt enig med Svein!!!

De aller fleste har vel på et tidlig tidspunkt dyttet litt på "kompetanseboksen", eller vi gjør det vel egentlig fortsatt iblant....

Noen har godt av et realt spark i ræva....... andre blir skremt ned av fjellet for alltid, med samme fremgangsmåte!....og det ønsker vel ingen?

Hva andre tenker og gjør rundt dere syns jeg absolutt du skal drite i.

Syns det er en veldig grei regel jeg, at føler noen behov for tau........ DA tas det frem, punktum!!!!

Noe helt annet er ved lengre traverser hvor tid er viktig, men da er jo standarden satt før avmarsj........håper jeg

[Varde]

Hei.

Og eg takker for alle de gode rådene og tipsene.

De turene de er snakk om er egentlig vanlige toppturer som Lauparen

som et eksempel, der man kanskje må ta noen klyv for å komme videre.

Dette høres sikkert rart ut for de som går der, men er man litt høyde redd

Så er vel dette veien å gå. Men klart at når man først skal bruke tau så må

det gjøres skikkelig for at det ikke skal bli en falsk trygghet.

Mvh

[Svein]

Bruk tid, følt trygghet er viktig!!

[K]

Vet ikke om det hjelper på dem som lider av høydeskrekk, men på turer med barn som kanskje ikke har vært så høyt til værs tidligere, har jeg god erfaring med å forklare risikoen på en saklig måte.

Eks: Her har vi en fjellhylle. Hvis vi detter ned fra denne hylla, er det 2 meter ned til neste platå. Deretter følger det et nytt platå, og så har vi en bratt ur på 12-13 meter. Hvis vi gjør en feil eller taket glipper litt, faller vi altså ikke helt ned i bunnen av dalen med en gang. Det finnes flere steder å stoppe opp før vi når kanten av stupet.

Farligere enn som så bør det helst ikke være på usikrede turer med barn (eller med folk med høydeskrekk)? Barn er gjerne vel så rasjonelle som oss voksne, og når de først får forklart hva de er med på, blir de mange ganger så modige.