Soleibotntraversen 12.09.2006 - Innertier blant stup og skodde

[eaa]

Bonustur

Etter helgas tur over topper rundt Langedalen (https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldPid=49053), var neste mål helt i det uvisse. Jeg visste dog at kopplamma Lars og Roger over litt tid hadde planlagt fjelltur på tirsdagen, men dette er normalt en ikke-dag for meg, grunnet fast oppsatt kvelds-/nattjobbing. De snakket om Austanbotn, men den rapporterte nysnøen i fjellet etter helga virket litt avskrekkende for Austanbotn-tur. De ble derfor noe usikre på denne, og ville ha med seg meg - akkurat som om det ville hjelpe..! Men jeg var jo over Austanbotntindene for ikke lenge siden (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=6286), og ville, smittet av 2k-basillen som jeg er, foretrekke nye topper.

Men etter en grundigere undersøkelse jobbmessig, kunne jeg faktisk sjekke ut alle oppsatte aksjonspunkter for tirsdagen, og hadde derfor mulighet for en bonustur likevel! Jiha - gladmelding til kopplamma , og vi enedes raskt om Soleibotntravers som et godt og felles alternativ. Så kl. 0230 durte en bil med to halvtrøtte kopplam inn på gårdplassen.

Tåketopp

Mens Lars flekksov i baksetet, turet vi i mørket vestover. Værvarslet var tålelig bra, men allerede på høgåsen før Valdres nådde tåkeskyene nedpå lyngen, men ingen nedbør i hvertfall. Langs Tyin grånet volene så smått fram av mørket, og vel oppe på Tindevegen fra Årdal var det allerede godt ganglys, mens tåka lå godt nedpå høgfjella. Men været var lunt og godt, og en mild føhnvind strøk inn fra sør når vi parkerte der Tverrelvi krysser vegen på sin ferd ned fra Soleibotnen. Vi gikk fra bilen kl. 0715. Da så også skylaget ut til å løfte litt, men hang trassig igjen til anslagsvis 2000 moh, slik at St. Soleibotntind/2083 forble borte i skodda, mens Nordre/2030 vandret litt inn og ut av syne…

Vi har alle tre vært sammen på St. Soleibotntind/2083 før - den 28.04.2004 var det. Den gang hadde vi stiv SV, snøvær, snødrev og tåke, men nådde likevel toppen i total whiteout. Etterpå har Roger vært der en gang til, også da i tett tåke. Og slik så det ut til å bli denne gangen også. Men nå var det liksom en lovende lét i været, som tilsa oppletning etterhvert. Så vi tok iveg i god stemning opp motene mot Soleibotnen, der rypebærlyngen så smått begynte å anta sin djuprøde høstfarge.

Vi satset på å gå inn Soleibotnen på nordsida av 1412-vannet, og videre opp langs vestkanten på istunga opp mot Bukkanosi/1674. Her inne gror store, putemjuke og irrgrønne mosetepper på stengrunnen rundt tjennskantene. Et vakkert brudd på det ellers golde stenødet. Ved tjennet glemte jo jeg selvfølgelig å fylle vann , så jeg måtte nedatt grovura 300 distansemeter for å fylle et par liter på Camelbak’n. Ura opp langs den blågrå bretunga er hvit og renskurt, men med friksjon som ei spikermatte. Lars og Roger gikk opp på ryggen av røysa, mens jeg fulgte iskanten. Vel oppe på høgryggen var det nå bare til å jabbe høgdemeter mot St. Soleibotntind/2083. Vi tok en 5-minutter litt før vi nådde skjæret som markerer adkomsten opp på selve topplatået. Der oppe nådde vi også opp i tåka, som gøv med god fart på sønnaværet over toppen.

Hvor er Nordre?

Oppe på Store står flere varder, og ei postkasse m/ gjestebok. Ingen kjente navn å lese i boka, som gikk tilbake t.o.m. august. Tåka var nå grauttjukk, og ut over storstupet i nord hørtes kun suset av smeltevann fra veggen og breen nedenfor, samt rakling av en og annen sten som falt… Og ingen Nordre/2030 var å se. Ingen naturlig nedgang heller, og ingen av oss har noen gang opplevd utsikt her oppe, så vi sjekket kart og kompass for retningen mot Nordre. Vi fant da ut at nedgangen måtte være ut for en mannshøg, slank og skorsteinsliknende varde noen timetre ute til høyre (N) for postkassa. Der stuper en lav egg ned i tåka, og til venstre for denne ligger ei lita bratt isrenne, og den har vi jo sett beskrevet vedr. ruta til Nordre. Så vi klyver iveg ned den bratte egga, kun desimetre unna stupkanten mot Ringsdalen. Fjellet er fast og fint, men litt lenger nede ligger noen vél drøye nedklyv, der vi også finner ei rappellslynge. Vi er nok noe forskjellig tilvant slik utsatt brattklyving, og Roger synes en passasje der nede er litt spooky. Men han konsentrerer seg kun om klatroppgaven, og kommer problemfritt ned. Bra gjort det! Vi trekker da mer unna stupet, til venstre over mot den råslagne isrenna. Nå dukker endelig Nordre fram fra tåka også! Langs isrenna klatrer vi videre ned i råtten, løs og frostsprengt småsten, og passer på ikke å sende sten i hodet på hverandre. Snart er vi nede på laveste før Nordre. Vi studerer flanken, og bestemmer oss for et vegvalg som skrått stigende traverserer flanken opp til en hylle under toppen, og som vil føre oss bort til nordryggen. Derfra ser det greit ut til topps. Fra laveste følger vi ei svakt stigende grushylle mot venstre, og havner bortenfor i en halvmeter bred sprekk imellom en høg stenblokk og fjellveggen. Bortenfor blokka ligger det vanskeligste punktet langs vegvalget vårt, et 3m bredt styggbratt klippeparti, med relativt små fottak, men med et par gode håndtak i sprekker høgere oppe. Det er dessuten ikke særlig utsatt heller, selv om man nok vil slå seg i røysa 3-4 meter lenger nede om man faller… Etter egga ned fra Store er alle nå litt mer klatrevante og varme i trøya, så alt går fint her, og videre er det bare bratt, men helt uproblematisk opp til den nevnte hylla under toppen. Den er spasertur, og likeså oppatt nordryggen de siste 30 metrene til varden. Hah! Dagens første nye 2k i boks! Vi nyter utsikten, som er tiltakende bedre. Særlig våre neste mål, Soleibotn S-1/2020 og S-2/2049 ligger rett i glaningen herfra, likeså brekompleksene rundt Ringsdalen. Men ute i sør blåholder St. Austanbotn fortsatt på tåkehatten sin… Dessverre skaper det tunge gråværet en nesten svart/hvit verden her oppe, så fotolyset er vel så håpløst som det kan bli. Blir ikke mye sting og snert i bildene denne dagen.

Over skaret

Etter obligatorisk fotografering, virker returen som vanlig mye enklere enn ankomsten. Opp igjen mot Store/2083, velger vi nå å gå på vestsiden av isrenna. Vi krysser renna der isen slutter, omtrent på høyde med laveste mot Nordre. Vestsida byr på fin klyving på fast og variert klippe oppatt mot Store. Anbefales! På aller siste biten følger vi igjen stupkanten forbi rappellfestet, rett på egga, mest for moro og utfordringens skyld! Den orange rappellslynga virker helt fersk, så vi plukker den likesågodt med oss.

Vi piler opp til Store, hvor vi legger att sekkene, men jeg tar som vanlig med fotobagen videre. Vi søker så ned mot skaret mot S-1/2020, der to små varder på brekket viser vegen. Disse markerer nok to forskjellige muligheter ned til skaret, og vi velger den venstre, nærmest skaret. Noe løs småsten nedover, så man må bare passe på ikke å sende sten på hverandre, men ellers er det enkelt helt ned i skaret. Ikke vanskelig, og ikke utsatt. Normalt har ei isbru ligget over bunnen av skaret her, men nå er det bar blokkmark tversover hele skarbredden. Men kun et par meter mot NØ glinser holka på toppen av isrenna som går nær vertikalt ned i Ringsdalen fra skaret. Også ei stor haifinneformet snøskavle, stående oppå isen, har overlevd sommeren i skyggen her nede. Kopplamma må jo prøve isen , før vi går halvt høyre ut av skaret, runder greit hammeren under S-1/2020 på sørsiden, for så å dreie opp og til topps på S-1. Nå har i mellomtiden skydekket hevet seg også, og St. Austanbotn/2204 troner i all sin velde over Berdalsbreen sør for oss.

Det gode liv på søregga

Fortsatt stryker en lun sønnavind over egga, og ute mot horisonten i sør lyser ei blek guloransje himmelstripe - med bud om bedre tider… Ahhh! Kan man ha det bedre enn dette? Fantomutsikt over noe av Norges vakreste natur, godfølelsen av frihet, flukt og høyde, spenningen over nye opplevelser i nytt landskap, det gode slitet, mestringsfølelsen, og et godt etablert kameratskap. Kombinert med en smule foto og en genuin landskapsinteresse er dette for meg den ultimate hobby for tiden. Og vil nok forbli det lenge...!

Fra S-1 rusler vi så den nydelige søregga videre mot S-2/2049. Ute langs egga hører vi brått et sterkt rummel fra Ringsdalen, og vi ser et temmelig massivt isras dundre ned bergveggen ved siden av fossen fra Ringsbreen , etter en større kalving oppe ved brefronten. Den sønderknuste isen flommer så ut som ei hvit elv 300m nedover erosjonsrøysa under berget. Man skal med andre ord aldri føle seg for trygg innunder storveggene her, hvor både stein og issprang kan styrte temmelig så langt ut fra fjellveggene.

Men søregga fra S-1 er et gromt stykke fjell. Akkurat så passe luftig og utsatt at man må være skjerpet hele tiden, men fast og fint uten risikable vanskeligheter. Og med en keiserlig utsikt til begge sider, der brebotnene sjoer under blåbleke iskapper, omkranset av himmelstrebende tinder, som evige rager kjente og kjære under himmelkvelven. Slik har de stått i tusener av år, og slik skal de fortsatt stå når gresset har visnet på min grav… Det er noe langlinjet og gripende over dette synes jeg, en sær sansning av rom og tidløshet, som inngyter en paradoksal fornemmelse av maktesløshet, ærbødig respekt og lykke på samme tid. Man innser at vår daglige menneskeskapte streben kun blir ørsmå slepespor i støvet, og det gjør godt å bare hengi sitt sinn til et svimlende svev blant stillhet, storhet og skjønnhet… Dette er terapi på høgeste plan, for den som lytter, for den som ser.

Opp mot S-2 henger et par grove halvt overhengende blokker ut på Ringsdalsiden. Lars og Roger måtte ut på hver sin, og et par stilrene bilder ble samtidig lagret på bildebrikka! S-2/2049 så jamnhøg ut med en varde på enden av egga, så vi fortsatte denne til endes i retning storveggen på St. Ringstind/2124. Et sted langs egga her meldte Roger at han nesten stivnet over en litt kilen passasje. Men atter en gang taklet han frykten mesterlig, og brøt seg videre med full kons på hvert steg han tok . Ute ved siste varden var det bråslutt, og man skuer rett ned i gapende bresprekker på Ringsbreen under St. Ringstind. Dennes enorme vestvegg fronter synet herfra, et mektig skue fra en litt uvant vinkel. Breen under storveggen er helt skittengrå og nedsmeltet i år, ikke rart det tiner ekstra når breflatene blir så møkkete av erosjonsmasser som nå, blir litt som å strø aske på snøen dette. Til venstre for St. Ringstind ligger det digre dalrommet over Ringsdalen, hvor det er artig å lete opp igjen vinterléden med øynene, og over det hele reiser Storen seg over resten av jotne-flokken. Mens i sør dominerer som nevnt ”Absolute Austanbotn”, et imponerende massiv som skjærer opp helt fra det mintgrønne Berdalsvannet, og ender i den kanskje kvasseste og råeste tindespiss som Jotunheimen kan by på, himmelhøgt over Gravdalen der nede under øststupet . Etter en nyte-pause på enden av egga , ruslet vi så tilbake mot Store. Og nå var igjen Roger i sitt ess, ingen som helst problemer på punktet som opplevdes skummelt på tur ut. God til å tyne grenser den gutten!

Og alle var enige…

Returen tilbake gikk også fint. Merkelig hvor fort man venner seg til høydene og farene. Der man var på vakt på tur ut, kunne vi nå gå med henda i lomma! En matbit ble inntatt på Store, før vi slapp oss utover den lange stenryggen vestover mot vegen og bilen. Nå kom også sola fram, og det ble reneste sommerdagen nedover mot Bukkanosi/1674. Vi fulgte ryggen på denne nå, helt til endes like ovenfor bilen. Både Lars og Roger følte at de hadde flyttet litt på grensene sine under turen, hvilket jo kan være en seriøs utfordring under slike reélle og ukontrollerte forhold. Det er jo ikke som i en gjennomregulert klatrehall det her..! Så vel fornøyde med dette, samt tre nye 2k i boks, vandret vi i sommervarmen tilbake til Tverrelvi, hvor vi tok et raskt fuglebad i det friske vannet. Deretter svingte vi i krik og krok ned til Årdal for å kjøpe usunn kost som vanlig. Men ingen dårlig samvittighet av den grunn, for vi hadde såmen svidd av nok kalorier på det gode slitet på forhånd vi! Så derfor til slutt, som uttrykt i så mange skolestiler: ”Og alle var enige om at det var en fiiin tur!”

[eaa]

Og noen flere bilder som vanlig!

[Tom]

Fantastiske bilder som vanlig. Her så ikke Nordre Soleitind så vanskelig ut som jeg trodde. Kan det være fordi det er så lite snø der nå?

[kjesso]

Imponerande bilete, imponerande rapport - og du har jo òg hatt ein imponerande seinsommar, med mange flotte og krevande turar!

[Nils]

Du har igjen greid å trylle fram strålende bilder til tross for, som du også selv påpeker, blasse fotoforhold. Og givende lesning selvfølgelig!

Artig travers i et råflott landskap dette, med utfordringer underveis som setter den lille ekstra spissen på turen. Moro å se litt flere bilder fra denne traversen, da jeg selv tok så altfor få over der. Det var dengang man rotet med film og måtte rasjonere...

Ser forøvrig ut til at dere tok en litt annen rute opp på nordre enn oss. Fra skaret mellom nordre og store gikk vi ca 10 meter svakt nedover mot venstre/nord, og tok så rett opp mot eggen og endte opp noe til høyre for den lille fortoppen som igjen sees til høyre for nordre/2030 på bildet ditt ( https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=4417 ). Dvs, at der streken din nederst gjør en skarp knekk mot venstre, fortsatte vi oppover svakt mot høyre til vi var oppe på eggen. Det ga klving rundt grad 2+.

Nils og Roger måtte ut på hver sin, og et par stilrene bilder ble samtidig lagret på bildebrikka! S-2/2049 så jamnhøg ut med en varde på enden av egga, så vi fortsatte denne til endes i retning storveggen på St. Ringstind/2124.

Hmm, denne turen kan jeg ikke huske noe av... Eller var det en annen Nils?

[eaa]

Hmm, denne turen kan jeg ikke huske noe av... Eller var det en annen Nils?

Hehe - vi har nok vært nesten for mye på tur ihop vi Nils! Blir en vane å skrive slikt da, vet du!

Takker for rettelsen, originalteksten herved korrigert! Og unnskyld, Lars!

Ellers var vegvalget vårt til Nordre svært så kurant. Ville nok vært greit også med noe snø vil jeg tippe,

da vi kløv skorter og drag som antakelig vil samle snø, og dermed gi brukelig fotfeste.

[morten]

Ellers var vegvalget vårt til Nordre svært så kurant. Ville nok vært greit også med noe snø vil jeg tippe,

da vi kløv skorter og drag som antakelig vil samle snø, og dermed gi brukelig fotfeste.

Spennende veivalg til Nørdre, som jeg ikke har hørt om før. !!

[Lars M]

Igen en flot turberetning fra eaa, denne gang fra et område, hvor jeg selv har været i sommers (27/7) i tørt og solrigt vejr. Vi tog toppene i lidt anden ordning. Vi startede også med at gå op til Store Soleibotntind letteste vej fra vest, men derefter tog vi S-2 og helt ud på enden af eggen, hvor I også var. På de billeder, du har taget fra Nordre mod Søre, ser man, at dette punkt er mere markant, end jeg umiddelbart oplevede det i sommers. S-1 tog vi på returen til Store. Fra Store fortsatte vi ud til Nordre og videre til Lauvnostind og hjem derfra. Jeg ved godt, at Lauvnostind mangler nogle få meter i at komme på 2000 m-listen, men selv om man ikke skal den vej for at sætte et kryds på listen, kan man godt vælge at gå der for at få en rundtur, og det må da altid være mere interessant end at gå ned samme vej, som man gik op.

Fra Store ned til skaret mod Søre gik vi i en rende med en masse løse småsten. Da vi kom tilbage, valgte vi at gå ret op, hvor det var betydeligt brattere, men vi undgik den løse rende. Fra Store ned mod Nordre fulgte vi stort set ryggen. Et sted måtte vi klyve ned en 2 meter svagt overhængende hammer. Hvis vi skulle have omgået den, måtte vi ned i en isrende, og så foretrak vi alligevel hammeren. Min kammerat lagde sin rygsæk på toppen og klatrede først ned; derefter hejste jeg begge rygsækkene ned til ham, og til sidst klatrede jeg ned.

Op til Nordre fulgte vi nok delvis samme rute som jer. Blokken med den smalle passage bagom husker jeg også. Derfra gik vi ud på et sva, som var lidt delikat. Det passer også fint med din beskrivelse. På den anden side af svaet - lidt nede til venstre - lå der et rappelfæste, men det kan være forsvundet siden i sommers. Vi gik over svaet i en skrå travers op over mod venstre. Det førte op i et område, der var lidt løst og temmelig begroet. Derefter kom vi op på nordeggen, hvor der var fast og fint til toppen. Hylden, som du skriver om, og som man også tydeligt ser på det billede, hvor du har tegnet ruten ind, husker jeg ikke noget om. Det er muligt, det bare er mig, der husker dårligt. Der hvor den røde streg starter på dit billede, er der en stigende travers til højre. Den vej, tror jeg ikke, vi gik. Jeg har brugt lidt tid nu på at studere dit billede, men jeg kan ikke pege ud, hvad vej vi gik.

Jeg tog nogle få billeder fra toppen af Store Soleibotntind, men jeg fik ikke taget billeder på de andre toppe eller andre steder på turen. Når man har et kamera, som er så stort, at det ikke kan være i en lomme, må man have det i rygsækken, og så tager det tid hver gang, man skal pakke det ud for at tage et billede. Så får jeg desværre taget færre billeder. Jeg har spekuleret lidt på at købe et kompaktkamera, fordi det kan man have i en lomme, hvor man meget hurtigere kan tage det frem, tage et billede og putte det ned i lommen igen. Det kan måske ikke tage helt så gode billeder, men til gengæld kan man tage flere.

Lars M

[Ole-Petter]

Så levende fortalt! Så interessante ordvalg. Jeg gjenopplevde hele turen min fra i sommer, identisk rute, men i nydelig sommervær. Den eneste forskjellen var at jeg kløv noenlunde rett opp eggen til Nordre (hadde på svasko, så marginene økes).

Mange takk!

[Roger]

Et sted måtte vi klyve ned en 2 meter svagt overhængende hammer. Hvis vi skulle have omgået den, måtte vi ned i en isrende, og så foretrak vi alligevel hammeren. Min kammerat lagde sin rygsæk på toppen og klatrede først ned; derefter hejste jeg begge rygsækkene ned til ham, og til sidst klatrede jeg ned.

Det var nok her jeg syns det var litt ekkelt. Erik klatret med sekken, mens jeg og Lars heiste ned sekkene før vi klatret.

Blokken med den smalle passage bagom husker jeg også. Derfra gik vi ud på et sva, som var lidt delikat. Det passer også fint med din beskrivelse. På den anden side af svaet - lidt nede til venstre - lå der et rappelfæste, men det kan være forsvundet siden i sommers. Vi gik over svaet i en skrå travers op over mod venstre. Det førte op i et område, der var lidt løst og temmelig begroet.

Det var akkurat der vi gikk også. Rappellfestet var der fortsatt. Ruten herfra til toppen gir seg vel egentlig selv. Når du kommer opp fra det du kaller "lidt løst og temmelig begroet" område, havner du på den markerte hyllen vi gikk på. Hyllen er der den røde streken til Erik tar en siste sving til venstre.

Roger

[eaa]

Jeg ved godt, at Lauvnostind mangler nogle få meter i at komme på 2000 m-listen, men selv om man ikke skal den vej for at sætte et kryds på listen, kan man godt vælge at gå der for at få en rundtur, og det må da altid være mere interessant end at gå ned samme vej, som man gik op.

Enig! En runde er alltid mer variert enn tur/retur samme veg.

Lars og Roger var på skitur til Lauvnostind/1970 i apr. 2004, mens jeg gikk til St. Dyrhaugstind/2147.

De skryter derfor til meg av å ha vært der, mens jeg kaller den bare for Lauvåsen..!

Fra Store ned til skaret mod Søre gik vi i en rende med en masse løse småsten. Da vi kom tilbage, valgte vi at gå ret op, hvor det var betydeligt brattere, men vi undgik den løse rende.

Den renna m/ løs sten går nok ned fra den høyre varden på brekket. Vi valgte som sagt å ned fra den venstre varden (østre),

som leder ned den veien dere gikk opp på returen.

Et sted måtte vi klyve ned en 2 meter svagt overhængende hammer. Hvis vi skulle have omgået den, måtte vi ned i en isrende, og så foretrak vi alligevel hammeren.

Det var rett etter denne vi trakk ut til isrenna.

Op til Nordre fulgte vi nok delvis samme rute som jer. Blokken med den smalle passage bagom husker jeg også. Derfra gik vi ud på et sva, som var lidt delikat. Det passer også fint med din beskrivelse. På den anden side af svaet - lidt nede til venstre - lå der et rappelfæste, men det kan være forsvundet siden i sommers.

Neida, som også Roger sier henger slynga der ennå - en hvit sådan.

Når man har et kamera, som er så stort, at det ikke kan være i en lomme, må man have det i rygsækken, og så tager det tid hver gang, man skal pakke det ud for at tage et billede. Så får jeg desværre taget færre billeder.

Joa, litt pes til tider å hanke opp et større kamera fra sekk/bag, særlig i dårlig vær. Føler tidvis at jeg hefter turkameratene litt med denne fotograferingen , men det synes oftest verdt det i etterkant!

[ods]

Igjen en kjempeflott turrapport fra eaa. Artig å se at dere tok samme rutevalg som oss da vi første gang besøkte Nordre Soleibotntind. Hylla bort til nordryggen var et ganske naturlig valg for oss også den gangen.

Neste gang jeg var på toppen, kom vi fra Lauvnostind, traverserte bort til skaret mellom Nordre og Store og tok vi tidlig opp på sydryggen og fulgte denne til topps. Kanskje en smule morsommere rute på grunn av luftigheten.

Da vi på en av turene traverserte sydtoppen, fortsatte vi ned i skaret mot Store Riingstind, rundet Ravneskar og gikk ned Berdalsbreen som ga en fin rundtur.

[Parbat]

Gratulerer med flere(!) fine nye rapporter. Jeg er imponert over hvor aktive dere har vært denne sesongen

Gikk denne turen( - N1) i fjor(uten å ta bilder) og derfor var det spesielt artig å se bildene dine.

[Bjarne Lindholdt]

Stor takk til eaa for ennå en flott turrapport.

Jeg var dér i 1983 med en kompis, min fikk ikke noen bilder fra turen da lukkeren på min Contaflex hadde satt sig fast.

Det er derfor en stor fornøyelse å få se de flotte bildene dine og lese den fyldige turbeskrivelse.

Jeg er dypt imponert over bildene dine; at du kan få så flotte bilder i det kjedelige været.

Turrapporten din giver en lyst på å komme igjen.