Prosjekt 4000: Piz Bernina, Sveits/Italia (sommeren 2006)

[Gunnar]

Sommerens Alpetur startet med en tredagerstur til og fra Alpenes østligste 4000-meter topp i sorøstlige del av Sveits - Piz Bernina på 4049 moh.

Dette viste seg å være en undervurdering av utfordringen, som ikke primært var toppbestigningen, men summen av anmarsj, toppstøt og tilbaketur. Fordi:

1. Turen går høyt til å være aklimatiseringstur. Første varierer mellom 2800 og ca. 3800 moh. Neste dag er det opp på 4049. Og så ned igjen i fortsatt stor høyde.

2. Men verre er det at anmarsjterrenget er noe av det røffeste jeg har vært borte i. Da tenker jeg ikke på den første brepasseringen på blåis. Der ser man sprekkene. Verre er det på og særlig ned fra den høyereliggende breen som utgjør den såkalte Bellavistaterassen. Her talte jeg 28 seriøse bresprekkpasseringer - hver vei. Fire-fem av disse var riktig ille, og en gang holdt jeg på å seile nedi en dyp bresprekk. Jeg driver med dette pga. klatringen, ikke pga. min pasjon for brevandring! So to speak. Kort sagt: En overdose bre. Paradoksalt nok samtidig som breene er på rask retur i Alpene og gjør de fleste tindebestigninger mer krevende.

3. De to breplatåene som brukes under anmarsjen til Marco e Rosa-hytta (som er utgangspunkt for toppdagen) forbindes av Fortessaryggen som gir fin, men tildels tidkrevende klatring opp til grad 2-3.

Vel fremme på Marco e Rosa-hytta på 3600 moh. føler man seg ferdig med turen før toppturen egentlig har begynt. Trøsten er at det er bare omlag 500 høydemeter og en kilometer til Piz Bernina via Spalla-ryggen. Det skal ikke ta mer enn ca. 4 timer tur/retur. Dette er en tidsanslagsteori som radikalt undergraves når 50 klatrere skal bestige toppen samtidig, en soloklatrer forsinker hele eggen med å involvere seg i en klatreulykke, og Espen og jeg er hyggelige nok til å invitere fire østerrikere i taulaget vårt. Men hva er problemet: En flott dag blir ikke mindre flott av å bli lengre?!

Jeg gruvde meg til returen til sivilisasjonen dagen etter toppdagen. Vi hadde 28 bresprekker å passere før vi kunne ta en øl på Diavolessahytta. Men det gikk bra - ikke minst fordi en tidlig og høyere start gjorde snøbreene vesentlig tryggere.

Piz Bernina anbefales på det sterkeste. Det er en av de flotteste og mest varierte tredagers ekspedisjonene jeg har gjort.

[Gunnar]

Flere bilder...

[eaa]

Voksne greier dette, Gunnar!

Flotte bilder fra en for meg fremmed verden.

Bruker dere kun et ½ til 1 døgn på hyttene for akklimatisering?

Og hvor lenge kan dere normalt oppholde dere uten problemer over 4000 moh (hvis vær/temp/klima tillater)?

Du sier "Så er nummer %& av firetusen-metertoppene besteget..."

Er det skrivefeil, eller er det hemmelig?

Og er du ikke i norske fjell noe mer?

Ser så få rapporter fra deg her...

[Gunnar]

Hei Erik,

Jeg har lest dine fabelaktige rapporter med stor interesse etter å ha vært borte fra Fjellforum en stund. Du er en sprek femtiåring!

Så til spørsmålene dine om aklimatisering.

I Alpene pleier jeg å starte med to overnattinger på ca. 3000-3200 meter med ditto beskjedne dagsturer - ofte ikke høyere enn til 3500 meter. Deretter ned i dalen et døgn, før jeg tar fatt på den første firetusenmeteren. Dette har fungert ganske smertefritt for meg.

Men i år og i fjor gjorde vi det annerledes. I fjor gikk vi rett på Lagginhorn og Weismies uten annen aklimatisering enn å overnatte på øverste heisstasjon (3100) natten før bestigningen. Fordelen med dette er at man bagger 4000-metere allerede fra starten. Ulempen er at jeg må ha et par hviledager å komme meg på deretter. Uansett kan ikke startprosjektene (4000-meterne være for krevende (lange/vanskelige).

I år valgte vi samme "rett-på-sak" approachen i litt mer radikal utgave med Piz Bernina (man vet aldri hvor lenge været holder). Vi sov en natt på 3000 og en natt på 3600 moh. før vi returnerte. Den siste natten ble det ikke mye søvn. Det kan det bli på 3000 moh. Men her må hver og en lære seg selv å kjenne. Min erfaring er at jeg sjelden har vondt i hodet eller er spyklein i høyden. Man blir bare fortere anpusten i motbakkene. Men om natten kan jeg få ødelagt søvnen av hyperventilering over ca. 3500 meter. Stort inntak av drikke og tilstrekkelig salt til å binde vannet i kroppsvevet er alfa et omega.

Vi vet fra bosettingsmønsteret i Nepal og Tibet, og fra høydemedisinen at ingen mennesker kan oppholde seg varig over 5500 moh uten å brytes ned. For hendelsesvise høydeoppholdere som oss er dette en yttergrense som sjelden aktualiseres - og slett ikke i Vest-Europa. I fjor hadde jeg et to døgns opphold på Margherita-hytta på Signalkuppe på 4554 moh. - Alpenes høyestliggende hytte. Det siste døgnet var ufrivillig (uvær). Vi var godt aklimatiserte med syv 4000-meter i sekken. Likevel var det ikke mye søvn å få det første døgnet. Mer overraskende var det å sove godt den andre natten. Det er altså mulig å få sove rimelig sammenhengende over 4500 meter med syv 4000 metere under beltet.

Antallet 4000-metere under beltet er litt hemmelig. Det ligger på 30-tallet et sted - avhengig av hvilke primærfaktor/lister som brukes. Den kjappeste måten å starte et 4000-meter prosjekt på er å:

1. Dra til Zermatt og gjør Breithornkjeden (fire til fem) og Pollux og Castor - alle topper innenfor rimelighetens grenser om været og solen er snill. Snill er også Klein Matterhorn-heisen som bringer deg til 3880 moh. Jeg var der med guttungen på seks i juli.

2. Dra til Alagna i Italia og ta heisen opp til 3200 meter og gå opp til Gnifettihytta på 3600 moh. og syv "snille" 4000-meter vil ligge for dine føtter (opp til PD) - samt Margherita-hytta nevnt ovenfor. Husk å bestille plass i tide!

Til slutt: Jeg er fortsatt i norske fjell! Guttungen Jon på 5-6 år var på Stetind, Storronden og Fannaråken i sommer - foruten Alpetur (se bilde). Det er slik fjelldrømmer unnfanges. Selv fikk jeg revet av to muskler bak i høyre lår i mars under et forsøk på å gå fra Chamonix til Zermatt på ski. Vi var heldige som overlevde to ras på fem minutter, og klager ikke. (se bilder) At jeg fire måneder senere er i stand til å gjennomføre tindebestigninger i alpene igjen er jeg bare takknemlig for. Men jeg merker at den økte oppmerksomheten på snøforhold og risikovurderinger reduserer turgleden noe. Jeg var simpelthen redd i bratte solvåte snesider.

Det man ikke dør av blir man klokere av, sies det. Kanskje var det derfor jeg snudde i mitt forsett om å bestige Skarstind og Nåla sist helg? Solo og uten tau var jeg godt fornøyd med å bestige Dumhøi og Vestre Skarstind uten at 50% kraftreduksjon i bakre høyre lår plaget meg nevnverdig (se bilde).

Til helgen - i morgen! - drar vi en liten gjeng til Jotunheimen for å bestige topper rundt Leirvassbu. Teltet mitt er et signalgult tomanns hvis du er i samme område...

PS: Har fått meg nytt kamera - en Sony R1. http://www.dpreview.com/reviews/specs/Sony/sony_dscr1.asp Du har en E-1, ikke sant? Har du fått med deg at Photokina har åpnet og at Olympus endelig har presentert et 10 MP-kamera? http://www.dpreview.com/news/0609/06091401olympuse400.asp#press

Enjoy.

[eaa]

Selv fikk jeg revet av to muskler bak i høyre lår i mars under et forsøk på å gå fra Chamonix til Zermatt på ski. Vi var heldige som overlevde to ras på fem minutter, og klager ikke.

Auda! Løste dere ut ras sjøl, eller var dere uforskyldt på feil plass til feil tid?

Hva skjedde idet du skadet deg egentlig? Og hvordan gikk det med de andre i følget?

Det man ikke dør av blir man klokere av, sies det. Kanskje var det derfor jeg snudde i mitt forsett om å bestige Skarstind og Nåla sist helg? Solo og uten tau var jeg godt fornøyd med å bestige Dumhøi og Vestre Skarstind uten at 50% kraftreduksjon i bakre høyre lår plaget meg nevnverdig.

Huff ja, blir litt sånn strømgjerde det der...

Halve kraften borte altså? Håper det er forbigående..?

Hva gjør du med slikt'a? Egentrening? Eller behandlinger fortsatt? Og hvordan er tidshorisonten for full restitusjon?

Men godt du kan bevege deg til fjells allerede da! Ønsker deg all god bedring videre!

Var også til fjells sjøl sist helg, så rapport kommer snart! Og også en fra tirsdag...

Men kan dessverre ikke kommende helg 16-17/9.

PS: Har fått meg nytt kamera - en Sony R1. http://www.dpreview.com/reviews/specs/Sony/sony_dscr1.asp Du har en E-1, ikke sant? Har du fått med deg at Photokina har åpnet og at Olympus endelig har presentert et 10 MP-kamera? http://www.dpreview.com/news/0609/06091401olympuse400.asp#press

Joda, har fått med meg det må vite!

Men min E-1 m/ 3 stk. Olympus ZD glugger duger godt den, så jeg får se hva neste år bringer, da kommer visst en E-3 eller noe slikt...

Det vet jeg blir gromme saker, så jeg må vel stable opp noen femøringer innen da!

Og din R1 er vel noe annet enn Ricoh'n tenker jeg?

[Gunnar]

Hei Erik,

Nedenfor er en rapport om hendelsesforløpet og konsekvensen av dobbeltraset ved Argentiere-hytta i slutten av mars:

Morten og min skitur fra Chamonix til Zermatt fikk en brå avslutning 150 meter fra Argentiere hytta på ca. 2700 meter, klokken 21.00, 28 mars.

Etter ankomst til Geneve samme dag, tok vi skiene fatt fra Grand Montets (heisens topp-punkt) på 3300 moh. Nedfarten mot Argentiere-breen på 2500 moh. var bratt, spennende og vindfull. Sikten varierte mellom dårlig og oppgløtt. Men Mortens forhåndsprogrammerte GPS (og kompass) gjør at vi aldri er i tvil om hovedretningen.

Da vi nærmer oss Argentiere-hytta forsvinner dagslyset. I ryggen har vi liten kuling. Kartet viser at Argentiere hytta skal ligge i fjellsiden overfor breen. Da GPS-en viser at vi er 232 meter fra hytta, velger vi å ta av skiene (og sette dem i ryggsekken) og følge en rygg oppover for å få bedre oversikt. Det er mulig å skimte lysene fra hytta innimellom snøkulene.

Nå er det ikke tvil om at GPS-en har gjort jobben sin og i hvilke sektor hytta ligger. Kjøttgrytene er innenfor rekkevidde. Utfordringen nå er mikronavigasjon i bratt terreng (35-45 grader) de siste meterne frem til hytta. Det er da det skjer.

Kombinasjonen snøvær og sterk vind ødelegger snøkrystallene og reduserer bindeevnen mellom snøkornene. Fokksnøen ligger i dynger langs med fjellsiden.

Under forsering av en av disse dyngene i bratt lende begynner grunnen å "svømme" under føttene mine. Bevegelsen lar seg ikke stoppe og jeg river med meg Morten i et par kollbøtter 20-30 meter ned fjellsiden (med fullt skirigg på sekkene) før jeg lander på en hylle over en skrent med munn og hals full av finkornet løssnø. Morten har landet noen meter høyere opp og vi konstaterer at ingen av oss er skadet.

Dette er ikke et blivende sted, men det er ikke gitt at det finnes en trygg vei ut av situasjonen. Nedover har jeg ved selvsyn konstatert at det er stuplignende formasjoner. Oppover er det fullt av sklivillig fokksnø. Tilbake er sjelden et attraktivt alternativ når man er 200 meter fra det varme turmålet for kvelden. Uansett har vi ikke informasjon til å bedømme om en taktisk retur kan åpne for en sikrere trase til hytta.

Vi velger å gå i en rett linje mot hyttelysene. Fra hva vi kan se i den ti meter lange lyskjeglen fra hodelyktene, har de siste 200 meterne frem til hytta mer rasutsatt flanke og renne å tilby. Snøen når oss til lårene og hoftene. Det er en kalkulert risiko vi ikke kjenner størrelsen på. Men vi oppfatter ikke at situasjonene tilbyr noen mindre risikable alternativer. Vi må bare konstatere at franskmennene liker å plassere hyttene sine i bratt terreng og at vi for lengst har passert "the point of no return". Senere kan hytteverten fortelle oss at vi beveger oss langs normaltraseen skrått opp til Argentiere-hytta.

Vi er midt i traverseringen av en en bred og snørik renneformasjon da et sammenfall av uheldige omstendigheter (stor sneskredfare pluss uflaks) gjør at gravitasjonskrefetene vinner over friksjonskreftene et sted høyt over hodene våre. Denne gang er det ikke vi som utløser skredet, men vi befinner oss i renna som er skredets fall-linje.

Vi får ikke noe forvarsel. Snemassene treffer oss som en brottsjø i fanget og sender oss hodestups nedover renna og fjellsiden. Dette skredet er lengre og kraftigere enn det forrige. Med betrakterens blikk kan jeg bare konstarere at jeg triller i kollbøtter ned renna. På et tidspunkt går jeg i spagaten og kjenner en smerte bak i låret. Mer påtrengende er det likevel at finsnøen prøver å erobre pusteevnen med tiltakende hell.

Det er sant som det er sagt at man rekker å tenke mye og komprimert i krisesituasjoner. Hva tenker man på i et snøskred? For min del to ting:

For det første er jeg akutt klar over hvem som er mine nærmeste - om jeg skulle være i tvil om det. For det andre er jeg opptatt av å posisjonere meg riktig i raset før det taper sitt moment og fryser enhver bevegelse. Fokus er på å få hodet opp og rydde rom foran ansiktet med hendene. Jeg skal ikke påstå jeg hadde mye innflytelse på at hodet endte nærmere overflaten av snøen enn bena (for det var det som skjedde), men det lå mye bevisst vilje bak armenes "vinduspusserbevegelser" som etter noen lange og stille sekunder gjorde det mulig å puste igjen.

Når luftveiene var frie meldte to andre spørsmål seg på dagsorden: Hvordan hadde det gått med Morten? Og hvordan skulle vi komme oss ut av raset og vekk fra rasutsatt område?

Det første spørsmålet ble besvart av Mortens rop. Det var ikke viktig HVA han ropte, men AT han ropte - ihvertfall i første omgang. Morten hadde kommet tilnærmet skadefri fra raset. Morten er en overlever - skadefri ut av to ras på fem minutter!

Jeg ble oppmerksom på skaden i benet da jeg forsøkte å frigjøre meg fra sekken som sammen med skiene låste meg fast til snøen. Vel utgravd av skredet var det åpenbart at jeg hadde fått strekkskader bak i låret. Dette gjorde det vanskelig å komme seg ut av skredsonen. Jeg endte med å rulle meg ut av det. Morten berget sekkene og skiutstyret som utrolig nok fortsatt satt på.

Hytta som før det siste raset befant seg på siden av oss, gjenfant vi nå langt over oss. Senere estimerte hytteverten fallet vårt til 150 høydemeter (ca. 400 lengdemeter). Mens Morten gravde dødmannsgrop (snøhule rett ned), sendte jeg SOS-signaler mot hytta med hodelykten. Vi hadde ikke til hensikt å prøve og finne en linje på egenhånd opp til hytta. To snøskred fikk være nok!

Vi forberedte oss på en kald overnatting i det Morten kunne klare å bygge av snøhule i flatt terreng. Selv var jeg invalidisert av ødelagt muskulatur bak i låret og mot lysken, og kunne ikke gjøre noe for å hjelpe Morten. Noen helikopterredning var ikke aktuelt i mørket og den harde vinden.

Det var derfor med noe mer enn betydelig lettelse vi observerte at en hodelykt beveget seg ned de bratte kneikene fra hytta mot oss. Det måtte være et hode inne i den hodelykta! Og der det er hode følger det gjerne med en kropp! Hjelp var underveis - med betydelig fare for Freddys egen helse.

Freddy er hyttevert på Argentiere-hytta og kompetent fjellmann. Han ga oss temmelig usentimentalt valget mellom å bli med opp eller å fryse ihjel. I denne situasjonen var det jeg og mitt ben som var begrensningen. Det var ikke mulig å belaste benet uten store smerter. Det hjalp ikke på at vi vasset i sne til låret. Men valget falt meg likevel enkelt. Kjøttgrytene fristet mye mer enn en iskald natt ute (liggeunderlaget var forsvunnet i skredet). Morten kunne ikke vært mer enig.

Etter den lengste (les: mest smertefulle) oppoverbakken i mitt liv (150 høydemeter), kom vi i hus. For min del betød dette at jeg var blitt Beatrice - hyttevertinnen - sitt ansvarsområde. Jeg ble pakket inn i ulltepper fra topp til tå og foret med te og suppe til kroppstemperaturen nådde et anstendig nivå. Deretter bar det til sengs.

For å gjøre en lang historie kort: Tre dager senere var værforholdene slik at vi kunne fraktes ut med helikopter og påfølgende legesjekk. I påvente av fly fikk Morten og jeg oss en tur på Aguille de Midi (heis helt opp) hvor jeg gikk amok med digitalt kamera. Benet unnlot ikke å minne om sin tilstand, men noe skulle vi jo få ut av denne lenge planlagte turen.

Vi er begge svært glade for å ha kommet ut av sneskredene med livet i behold. Vi har opplevd fransk gjestfrihet og handlekraft på sitt beste når vi virkelig behøvde det. Takkebrev er sendt til Freddy og Beatrice med kopi til CAF.

Hjemme i Norge viser røntgen at to av tre hamstring-muskler bak i låret er røket, og ikke kunne festes til bekkenet igjen. Radikal (kirurgisk) behandling utelukket, konservativ (fysikalsk) behandling anbefalt. Så gjort.

Det var med stor glede jeg besteg Storronden med femåringen min på dagen tre måneder etter sneraset. Siden den tid har det blitt fire 2000-meter og fire 4000-metere til. Det er utrolig hvordan kroppen kompenserer for at to muskler er revet av sitt feste og fått strikken slakket med 2 og 9 cm. Per i dag har jeg 50% av styrken bak i høyre lår. Men det stiger og legene sier jeg vil få tilbake 98% av styrken. Det tror jeg ikke helt på, men er fornøyd med 85%. I morgen skal Morten og jeg på vår første tur sammen etter Haute Route-forsøket i mars!

[Nils]

Det man ikke dør av blir man klokere av, sies det. Kanskje var det derfor jeg snudde i mitt forsett om å bestige Skarstind og Nåla sist helg? Solo og uten tau var jeg godt fornøyd med å bestige Dumhøi og Vestre Skarstind uten at 50% kraftreduksjon i bakre høyre lår plaget meg nevnverdig (se bilde).

Til helgen - i morgen! - drar vi en liten gjeng til Jotunheimen for å bestige topper rundt Leirvassbu. Teltet mitt er et signalgult tomanns hvis du er i samme område...

Flotte bilder fra noe som må være store opplevelser Gunnar! Må få tatt meg en tur opp i Alpene en gang, og ikke bare rase rundt på veiene nede i dalene som jeg har gjort til nå.

Skardstind fra vest på nysnø kan nok være litt drøy kost uten sikring ja. Har full forståelse for helomvending på vesttoppen under de rådende forhold. Skal vistnok være mulig å omgå hamrene i sørsiden (til høyre), men flanken der er jo bratt, og med nysnø blir det ikke spesielt lettere å finne en vei man kanskje ikke er helt sikker på hvor går.

PS! Skal passe på å ikke sparke borti teltsnorene til et signalgult tomannstelt ved Leirvassbu på lørdag morgen ved 8-9 tiden.

Ser forresten på hjemmesiden til Leirvassbu at de stengte forrige helg. Så det blir nok ingen middag der lørdag ettermiddag.

[old_hand]

Hi all

Lóvely thread: the reports, the many photos!

And Gunnar, I want to thank you for you've made my day with that photo of the dog (I presume) at "Marco e Rosa-hytta"!

I've seldom seen a picture só beautiful: the animal, the composition, and the colours...

Thánk you for sharing it here!

[Kjell Iver]

Hei Gunnar,

Det var virkelig dramatisk å lese om skredopplevelsen dere hadde! En viktig påminnelse foran en kommende ski og også skredsesong!

Kjell Iver

[espenh]

Hei,

Noen som vet om bomvegen fremdeles er åpen?

Synes å huske fra i fjor at de stengte veien omtrent samtidig som hytten.

Espen

[Nils]

Noen som vet om bomvegen fremdeles er åpen?

Synes å huske fra i fjor at de stengte veien omtrent samtidig som hytten.

Espen

Tok en kjapp tlf til Leirvassbu nettopp, og veien skulle være åpen litt til, ihvertfall nå i helgen. Uvisst når den stengte. Virket ikke som det var så lenge til.