Island, Kerlingarfjöll

[Bjellesau]

Tirsdag 23.07.19 gjør jeg noe jeg har gledet meg til i lang tid; jeg og kona mi drar til Island for å gå på fjelltur. Dette har vært planlagt siden senhøsten i fjor og forventningene er rimelig høye. Tidlig i planleggingen er det selvsagt lett å bli oppmerksom på Laugavegur og områdene rundt. Dette er vel Island sin mest populære tur, og derfor til tider ganske overfylt. Kanskje litt som Besseggen frykter jeg. Drømmen er jo en øde lavaslette. Sånn omtrent. Etter å ha rundet internettet faller endelig øynene mine på Kerlingarfjøll. Dette er en fjellkjede på høyfjellsplatået mellom isbreene Hofsjøkull og Langjøkull. De høyeste fjelltoppene er over 1400 meter og det er mye geotermisk aktivitet i området. Det er relativt få turister og forbindelse med buss fra Reykjavik. Solgt!!

Etter en obligatorisk dag i hovedstaden står jeg og konemor nede på bussterminalen i Reykjavik klokka 07:30 onsdags morgen. Klare for eventyr. Etter 3 timer humper bussen fra asfalt og over på grove grusveier. Fra bussvinduet får vi visuell kontakt med den mektige isbreen Langjøkull, som reiser seg opp fra det brune ørkenlandskapet. Omsider svinger vi inn ved Åsgard, inngangen til Kerlingarfjøll.  Der er det 8-10 små hytter og et service bygg. Det er mulig å overnatte der, og bruke det som base for å gå dagsturer. Vi tar en rask sandwich og kaffe før vi spenner sekkene på oss. Min sekk veier 15 kilo og jeg er glad jeg ikke har lastet den tyngre. Så går vi løs på Åsgardsryggur. Det er delvis skyet og 12 grader med en svak vind i luften. Vi kommer snart opp i et goldt landskap med grus og stein i ulike farger. Alt i fra beige, kakaobrunt, sennepsgult, grått og sort. Bortsett fra en mystisk kryptonittgrønn mose som gror langs rolige bekker finnes det nesten ingen vegitasjon her.

 

Vi har beveget oss opp fra 700 til 950 meter og tar av vestover fra hovedstien. Vi  følger vestsiden av fjelltoppen Mænir ved 950 meter og må til stadighet krysse snøfonner som fyller kløfter og raviner. I dette området er ikke ravinene så dype, men det vi ikke vet er at et tilsvarende landskap vil skape vanskeligheter for oss neste dag. Etter  7-8 km kommer vi til Slettaskard; en enorm steinete flate mellom fjellene Mænir, Øgmundur og Høttur. En stor snøfonn sørger for en livlig bekk med krystallklart smeltevann. Her slår vi leir.

 

Et lyseblått Fjellreven Abisko endurance 3 tunelltelt reises. Det er mest stein og sand i grunnen så jeg legger store steiner over pluggene for å få Onkel Blå til å stå fint. 

Her skulle jeg kanskje tatt med Tante Grønn? (Det selvstående kuppelteltet Vaude invenio 3 ul.) Etter litt jobbing står teltet fint og kakao og brødskiver nytes innendørs i ly fra en økende kald vind. 

Jeg våkner uthvilt og klar, men et grynt fra koneposen forteller meg at vi må ta det rolig og at hun forventer frokost på sengen. Det blir servert havregrøt med nøtter og eple, kaffe og Anton Berg marsipanbrød. Planen er å gå til Hverabotn, slynge oss opp til topp 1232 og ned til Hveradalir før lunsj. Fra Hverabotn tar plutselig landskapet helt av; sennepsgult og okerfarget med kokende kilder og svovelgasser som damper opp fra overflaten. Dette er som å gå på en annen planet. Venus kanskje? 

 

 Nå skal 300 høydemeter klatres på kort tid. Det er svært bratt her, og vi må hjelpe til med begge hendene. Det tar lenger tid og koster mer krefter enn forventet. Og da vi endelig står på topp 1232 finner vi ut at planen må forandres. Tanken på å gå ned 300 høydemeter til Hveradalir og opp i høyden igjen via Langafønn er ikke særlig fristende. Vi bestemmer oss for en snarvei.

Med den gode utsikten ser vi hvor svær, bratt og nifs Langafønn ser ut. Store sprekker har den også. Jeg setter kompasskurs på stien rett over snøfonna. Her oppi høyden vokser det absolutt ingenting. Ingen lyder fra fugl eller insekter. Bare knasing av stein under fjellsko. Og vinden. 

Når vi kommer ned til stien oppdager vi at det ikke er noen sti videre. Noen løyper i Kerlingarfjøll er merket med kjepper som er slått ned i bakken. Dessverre er ikke alle disse merkede stiene tegnet inn i kartet jeg bestilte fra Island. (Kerlingarfjøll 1:50 000, Mal og menning) Kartet skiller heller ikke mellom merket og umerket sti. Så videre er det umerket og heller ikke noe synlig sti eller tråkk. Vi tar en pause og koker risotto og kaffe. Det er nydelig utsikt mot sør der vi ser Svarthyrna og Gråkollur som bærer navnene sine med rette. Svarthyrna er beksvart og onde krefter holder med stor sannsynlighet bolig der. Plutselig får vi øye på en vegg av regn i det fjerne som har retning mot oss. Regntrekk på sekker og regnbukse må på. Nå får vi etter hvert problemer med dype bratte raviner og kløfter og vi må lete en stund etter trygge veier ned og opp. De ligger på rekke og rad bortover i landskapet, og motet og humøret synker i regnværet. Vi må forbi, ellers havner vi ned i Kerlingardalur med sine altfor høye og steile sider. Endelig kommer vi til den siste ravinen med en elv som må vades. Vi har crocks med oss. Etter dette blir det lettere å gå, og vi er snart nede på sletta mellom Svarhyrna og Gråkollur.

Etter mine beregninger skal vi ved Gråkollur komme inn på merket sti igjen, og det er en god følelse å endelig se kjeppene som snor seg rundt foten av fjellet. Her nede er Kerlingadalur litt mindre bratt, så etter enda mer vading i crocks og klatring slår vi leir ved en trivelig liten bekk. Det blir fest i teltet med hjemmelaget chili con carne og istè. Etterpå litt kryssord i posen før vi døser inn.

Vi er veldig spente på hvordan været vil bli denne dagen, da vi hører lett tromming av regn mot teltduken da vi spiser frokost. Vi har vært uten dekning siden vi forlot Åsgard og har derfor ikke kunnet sjekke værmeldingen. Da vi bryter leir er heldigvis regnet borte og vi kan til og med skimte blå himmel. Planen i dag er å følge merket sti gjennom fjellpasset som går mellom Øgmundur og Høttur. På kartet er det ikke tegnet inn noen sti her, men et nedlastet kart på appen Mapy har heldigvis oppdatert informasjon. Etter at en litt mør setemusklatur løser seg opp går marsjen lett og fint og vi er oppe på det høyeste punktet tidligere enn vi regnet med.

 

En flott utsikt er det her i fra, med blåne på blåne bakover i horisonten.

l

Etter en liten pause med energibar, nøtter og tørket frukt begynner nedstigningen. Alt går lett og fint i dag og snart kommer vi ut ved snøfonnen der vi slo leir i forgårs. 

Ruta videre går vestover rundt Kerlingartindur, der det står en 20 meter høy bauta midt i fjellsiden. Det er denne rare steinen som har gitt fjellene navnet sitt. Kerling betyr kjerring. Kjerringfjellene. Og vi skal nå møte kjerringa sjøl....Men først må vi ned fra 1000 til 700 meter. Det føles plutselig tyngre å gå. Landskapet er småkupert og går etter hvert bratt nedover. Vi får øye på bautaen i det fjerne som står og speider gåtefullt utover viddene.

Vi ser også den altfor bratte stien som går omtrent 100 høydemeter opp løsmassene. Og vi kjenner det er på tide med litt mat. Vi koker nudler og skjærer opp en krydret spekepølse som jeg legger oppi. Knekkebrød og kaffe har vi til dessert. Vi lurer på om det er tryggere å runde fjellet ved foten, og heller gå opp på baksiden der det ikke er så bratt, men da får vi øye på et reisefølge på 3 personer som kommer ned fjellsiden. Dette er de første menneskene vi har truffet siden vi startet turen. De er fra Tyskland og er på dagstur, og kan fortelle at det var bratt ned men føltes greit nok. Så da prøver vi også. Det er tungt, og mye løs grus og kjennes på grensen til hva jeg er komfortabel med. I ettertid tenker jeg at vi burde gått lenger nede. Så står vi ansikt til ansikt med den enorme steinen.

Dette er jo Påskeøya møter Island. Synd Thor Heyerdahl ikke visste om denne her. Han hadde nok oppklart en og annen hemmelighet tenker jeg. Vi fortsetter rundt Kerlingartindur og får utsikt over slettelandet.

Dagens etappe avsluttes ved å vade Fremri Åsgardså, og der får vi for første gang se gressbakker. Jeg gjør som jeg pleier når teltet reises; sender "alt vel"-melding med spoten min. Da får den sende 20 til 30 minutter til leiren er etablert, og sekkene pakket ut. Det jeg ikke vet nå, men oppdager når vi kommer til Åsgard er at bare 1 av alle meldingene med nødpeilesenderen gikk gjennom. Så der mister den en kunde....  Onkel Blå får en perfekt flate å stå på. Og i grevens tid. Det kommer mye regn denne kvelden og natten.

Makaroni med fløtesaus, skinke og erter står på menyen, og nytes mens regnet dundrer ned. Mens jeg ligger og halvsover i posen får jeg plutselig øye på en diger dam som er i ferd med å samle seg på taket av teltet. Da må jeg ut og stramme opp og endelig kan roen senke seg. Jeg sovner raskt.

Neste dag har vi bare noen få kilometer å gå. Siden de andre dagene hadde gitt oss overaskende utfordringer, ville vi være ute i god tid for å rekke bussen tilbake til Reykjavik. Spesielt siden den bare går annenhver dag. 

Det var litt småregn i luften på starten av dagen som tryllet frem litt regnbuemagi.

Deretter gikk stien opp på fjellet igjen med frisk vind og endeløse vidder. Det hadde heldigvis sluttet å regne.

Og så er vi plutselig ved veis ende. De grønne takene på hyttene ved Åsgard kommer til syne. 

En eventyrlig turopplevelse.

[whistler]

Flott rapport fra spennende områder!

 

[Kjell Iver]

Flott rapport fra et spennende område og land! 

Var drikkevann et problem? Var det behov for å gi beskjed på forhånd hvor dere skulle telte eller var det OK å bare telte hvor som helst? 

[Bjellesau]

På Island har de strammet inn reglene for camping. Det oppfordres til å bruke campingplasser eller tilrettelagte områder. Men så lenge det ikke er nasjonalpark, naturreservat, privat grunn eller lagt ned forbud av andre grunner har en lov til å campe en natt på samme sted. Vi var selvsagt nøye med å ikke etterlate oss noe. 

Vann som er klart kunne i følge Åsgard drikkes. Endel vann fra bre og vann fra de geotermiske områdene bør unngås. Heldigvis var det nok smeltevann fra snøfonner. Klart og friskt. 

[+Luesveis]

Virkelig en eventyrlig tur, og inspirerende bilder!    Jeg har vurdert å gå Laugavegur, men denne turen ser jo mye finere ut.  Takk!

[Bjellesau]

Det er nok like flott natur ved Laugavegur, men i Kerlingarfjöll slipper du å gå i kø. Vi gikk i to døgn før vi traff andre folk.