En uvanlig turrapport eller kanskje ingen i det hele tatt

[Kjell-Erik]

Det var september 2005. Sykdom hadde redusert toppturene nesten til 0. Tid for planlegning for sommer 2006. Og det ble masse planer: både Italia og Norge. Neste år skulle bli mye bedre!

September 2006.

Sommeren er forbi og jeg lurer på hva jeg kan og vil skrive. Skal jeg fortelle om Monte Baldo? Tur over en lettgått rygg med topper rundt 2200 meter og utsikt rett ned på Lago di Garda 2000 meter under meg. Eller om hard vind, kaldt og dårlig sikt i Pala-gruppen i Dolomitene til Cima Vezzana (3192, høyeste i denne gruppen)? Vel fin klyving til toppen, tror jeg. Eller kanskje turen til Sella-gruppen og Piz Boe (3152, høyeste i denne gruppen): sne og glatt mot toppen. Absolutt beste hadde vel måtte bli Hochfeiler (3510) som høyeste topp i Zillertal-Alpene: 10 meters sikt på toppen og en smal snekam uten stegjern.

Nei, kanskje er det mer positivt å si om turene i august i Norge. Slettmarkskampen, Slettmarkspiggen, Vestre Torfinnstind (nei: neste dag så jeg at jeg i tåka antageligvis ikkke hadde vært på toppen likevel), Kvitskardtind, SV og SSV-Urdalstindene, Langvasshøe, Visbretind, Kyrkja, Stetind og Skardalstind. Flesteparten i regn, tåke eller til og med sne. Men kveldene var jo fine av og til? Hyggelige samtaler med andre fjellfolk. Likevel intet jeg har behov for å fortelle.

Hvordan er det mulig at jeg har fått så lite ut av sommeren og turene? Hvorfor gjorde ingen ting inntrykk i år? Gikk jeg med øynene lukket?

Sannheten er at jeg dro til fjells for å lete etter noe jeg har mistet, noe jeg vet at jeg ikke kan finne helt tilbake, men som jeg likevel håpet ville komme litt nærmere meg i fjellene. På tur i fjellet har alltid gitt meg følelsen av at det er mer her i verden enn bare materialisme: at det fins en høyere dimensjon. Den kontakten trengte jeg. Jeg lette og lette, men fant ikke hva jeg lette etter.

Kanskje hadde jeg for store krav, for store håp til fjellet. Jeg burde vel være takknemlig for de 19 år vi fikk lov til gleden av å ha vår eldste sønn hos oss her på jorden før en sykdom rev ham bort i løpet av mindre enn 24 timer. Det er jeg jo, men likevel hadde jeg et stille håp om å finne litt igjen av han i fjellet eller i hvert fall litt ro eller trøst eller kanskje skjønne det hele litt bedre. Dessverre fant jeg bare stillhet.

Det var den sommeren som bare gikk forbi meg........

[Tom]

Hei.

Jeg tror det finnes en del ting her i verden som gjør så vondt at de ikke kan leges, bare lindres. Det var helt nytt for meg at du har mistet sønnen din, og det var forferdelig trist å høre. Var dette noe som skjedde i løpet av det siste året?

Når man går i fjellet kjenner man hvor liten man er, og man får den kaotiske delen av verden litt på avstand. Samtidig får man anledning til å tenke på en annen måte, i hvert fall gjør jeg det. Ting blir satt i perspektiv. Det blir lettere å se klart, se hva som er viktig i livet. Sånn sett er det sunt å ta en tur til fjells.

Men man kan selvfølgelig ikke forvente mirakler heller. Natur har helsebringende effekt, det er godt dokumentert. Men for en som har mistet noe så dyrebart som du har, blir antakelig naturens gaver en dårlig erstatning. Du leter kanskje etter den følelsen du hadde mens sønnen din var i live; følelsen av tett samhold, tilhørighet, ubetinget kjærlighet. Jeg har aldri hatt noen sønn, men hvis jeg tenker på mine nærmeste og et tap av en av dem, skjønner jeg fort at det ikke er noe man kommer over. Det er knallhardt å miste besteforeldre og foreldre, men å miste et barn er sikkert enda verre.

En ting ved innlegget ditt blir litt kryptisk for meg. Det virker som om du håpet fjellene skulle gi deg en pause fra det materialistiske samfunnet. Samtidig virker det som om du søkte "fred" i forhold til sorgen din. Jeg vil tro at flukten fra materialismen er langt enklere enn å hanskes med sorgen. Å være i fjellet i kanskje et par uker gir en helt annen ro enn hvis man bare er der et par dager. Jeg opplevde i hvert fall en utrolig god ro da jeg var nesten to uker i Valdres i begynnelsen av august, en følelse jeg prøver å ta med meg inn i den kjipe tiden som ligger foran. Drømmen om en ny sommer ligger der.

Sommeren går fort, og mange vil nok sitte igjen med en følelse av tomhet etter at den er slutt. Det blir gjerne slik når man har sett frem til noe i lang tid. Det tar en stund før man får samlet seg og atter kan se frem mot nye drømmer og mål. Men du håpet kanskje at oppholdet på fjellet skulle gi deg tilbake en glede som på en måte tilhørte livet før tapet av sønnen din. Jeg tror ordtaket "tiden lindrer alle sår" er det mest nærliggende å tenke på her. Tid er nok den beste medisinen, men det er snakk om lindring og ikke leging. Fjelloppholdet kan jo også ha slått ut motsatt. Hvis du har gode fjellminner fra tiden sammen med sønnen din, hvis stillheten og roen gir deg anledning til å samle tankene og fokusere på det som er viktig. Da vil tapet føles enda sterkere.

Selv om det neppe er noen trøst kan jeg si at også jeg opplever å lete etter en følelse jeg savner av og til. Kanskje det er det som kalles nostalgi, når man savner noe som en gang var. Man håper det skal komme tilbake, men livet går fremover enten man vil eller ikke. Hvis gode opplevelser begynner å forsvinne fra netthinnen føler man kanskje at man taper identitet, og får panikk. Ikke vet jeg, men av og til tenker jeg "å, om jeg bare kunne få den følelsen tilbake". Da kan det være greit å dra til steder der ting ikke forandrer seg så raskt. Steder som fortsatt ser ut som de gjorde da du hadde den gode følelsen. Du kan høre musikk fra den tiden, se på bilder, rett og slett mimre. Antakelig vil det gjøre både godt og vondt på samme tid.

Jeg er ikke så arrogant at jeg kommer med fraser som "livet må gå videre", "det går nok over, skal du se", og lignende følelseskaldt pjatt. Du har mistet noe du ikke hadde råd til å miste, og jeg aner ikke når eller om det blir bedre. Men jeg krysser fingrene, og for guds skyld: Snakk med folk om det. Ikke steng deg inne.

Dette ble rotete, men det var de tankene som kom til meg.

[Kjell-Erik]

Hei Tom,

Takk vor et varmt svar. Det gjorde godt. Du har fullstendig rett i at det er viktig å snakke med folk om det vi har opplevd. Det er faktisk første gang jeg klarer å sette noe på papir siden min sønn Olav døde 17. januar i år. Det vi har opplevd har lagt en slags grå tåke over alt siden den tid. Selv om vi bor i Nederland var Olav veldig opptatt av Norge. Han ville flytte dit etter studiene. Var glad i natur og alt som fins av utesport. Også fjellturer. Jeg gledet meg til masse turer med ham i fremtiden. De blir det ikke noe av.

vennlig hilsen,

Kjell-Erik

[Tom]

Det gjør veldig vondt å høre. Den grå tåken du beskriver er antakelig en av den menneskelige psykens forsvarsmekanismer - en form for "bedøvelse". Det kan sikkert være en av årsakene til at det ofte tar lang tid å ta innover seg vonde ting og opplevelser. Jeg tror det beste man kan gjøre er å være ærlig med seg selv, og prøve å innstille seg på at det skal gjøre vondt, lenge. Man kan selvfølgelig prøve en motsatt taktikk, men jeg mener det lønner seg i lengden å være realistisk. Det er klart at man blir merket for livet.

Hvis jeg var i din situasjon ville jeg antakelig prøvd å ha mye og tett kontakt med dem som står meg nærmest, ikke være flau over å fortelle omgivelsene at "i dag har jeg det veldig vanskelig". Jeg ville forsøkt å gjøre som deg, nemlig å oppsøke steder og opplevelser som har gitt gleder tidligere. Ikke fordi de kan lege smerten, men fordi det er en måte å sakte vende tilbake til noe som igjen skal bli et allright liv. Det er jo å håpe at du kan ha glede av livet også etter dette, selv om savnet av sønnen din ikke forsvinner. Hvis alt bare er mørkt går det også an å vurdere en prat med lege eller psykolog, men bare hvis det føles riktig å gjøre det. Jeg håper ting vil bli så bra som overhodet mulig for deg etterhvert som tiden går.

[ods]

Til Kjell-Erik. Det var et vakkert innlegg du ga oss med tankefulle refleksjoner omkring livets tildragelser. Mange har nok opplevd det samme som deg, at søken tilbake til det som ga store gleder i livet, ikke lenger virker når sorgen eller angsten har tatt krampetaket om sjelen. For i bakhodet ligger det hele tiden noe som legger en klam hånd over den gleden en søkte.

Håper inderlig at du igjen vil oppleve fjellturene som noe som gir deg rike opplevelser, glede og inspirasjon.

Oddvar

[Kjell-Erik]

Hvis jeg var i din situasjon ville jeg antakelig prøvd å ha mye og tett kontakt med dem som står meg nærmest, ikke være flau over å fortelle omgivelsene at "i dag har jeg det veldig vanskelig". Jeg ville forsøkt å gjøre som deg, nemlig å oppsøke steder og opplevelser som har gitt gleder tidligere. Ikke fordi de kan lege smerten, men fordi det er en måte å sakte vende tilbake til noe som igjen skal bli et allright liv. Det er jo å håpe at du kan ha glede av livet også etter dette, selv om savnet av sønnen din ikke forsvinner.

Igjen de riktige ordene Tom. Heldigvis har vi mennesker rundt oss som sier det samme. På jobben har jeg opplevd fin støtte. Jeg kunne gå hjem når jeg ville: avtaler ble overtatt eller avsagt for meg. Merkelig nok, eller kanskje helt normalt, er at først nå de virkelig vanskelige dagene er kommet. Kanskje har naturen sørget for at jeg til nå ikke helt skjønte hva som var skjedd: at det psykisk ville ha blitt for mye for meg tidligere.

Som både du og Oddvar sier: vi håper at gleden av livet kommer igjen. Vi har en sønn til og det gir styrke til å i hvert fall å fortsette å prøve. Han trenger oss og har selvsagt behov for 'fullverdige' foreldre. Han ble med meg på en av turene til Monte Baldo i Italia og uten at vi pratet direkte om Olav var det en slags trøst å oppleve turen sammen.