eaa Skrevet 3. september 2006 Skrevet 3. september 2006 Kanskje, kanskje ikke... Da vi passerte Vang i Valdres var det stapp mørkt, og det begynte å regne. Stikk i strid med værmeldinga dette, som sa oppklarning og en del sol på lørdagen. Vi tippet at dette var en lokal byge, en etterslenger etter fredagens miserable vær over østlandet. Så vi turet videre retning Tyin, med mot i brøstet og håp i blikket. Reiseskjemaet tilsa avgang fra Berdalsbandet retning sørryggen på Austanbotn-massivet ca. kl. 0500. Vi regnet med skapelig ganglys da. Men reisen hadde til nå gått svært så greit, så vi var litt foran skjema, og vi parkerte bilen 150m sør for bommen på Tindevegen mot Turtagrø allerede kl. 0330. Det var fortsatt stapp mørkt, og det var fortsatt regnvær, og i tillegg lå tåka klam og grå nesten helt nedpå høyspentlinjene langs fjellfoten foran oss. Hmm - dette så da vitterlig ikke lovende ut. ”Blir det noe av dette i det hele tatt da?”, undret vi oss... Men vi hadde jo litt tid til å vente ut situasjonen, så vi, Robert, Nils og jeg, satte oss til å sove litt i bilen. Dvs. det ble jo bare litt stivnakket smådupping, skjevt og vondt som vi halvt lå, halvt satt i setene, og stundom våknet vi av hissige regnslep som trommet hardt og hult på biltaket. Slik satt vi og vansmektes til kl. var nesten 0700, da brått ei lita glippe av guloransje himmel åpenbarte seg lavt over fjella i øst. Over hodene våre føk også et og annet forrevet blått hull i skydekket forbi, og med ett ga det seg også å regne. Lysglippa i øst vokste seg raskt oppover himmelen, og da kl. var 0720 ruslet vi fornøyde avgårde i morralyset under en temmelig opplett himmel. Kontant åpning Vi holdt nord for vannene i Vesle Austanbotnen, og tok peil på foten av den digre svarte røysa som dro opp i tåka der framme, og som skulle lede oss opp til vårt første mål for dagen, Austanbotntind S-2/2020, den sørligste 2k-toppen på sørryggen. Røysa var fortsatt våt, glatt, temmelig så bratt, og svært løs. Ikke noe gromt å bevege seg her i det hele tatt. Vi spredte oss litt ut, og føttet oss varsomt oppover ura, mens tåka kom og gikk. Et godt stykke oppe i røysa bemerket vi at tåka stort sett lå like foran oss - hele vegen. Dvs. at den steg den også. Lovende det! Etter en tid med jamn tygging av høydemeter, avtok brattheten en smule, blokkene ble større og fastere, brått hadde vi stupkanter på begge sider av oss. Samtidig dukket S-2/2020 opp like foran oss, en diger massiv blokk m/ glatte sider mot stupene, og en front som heller ikke fristet særlig på det ennå glatte føret. Hau, den kom tvert gitt! Foran opptaket mot toppen lå en diger rund sten og sperret vegen. Men rundt den på østsiden dannet ei 25 cm bred og utoverhellende hylle kanten mot øststupet, sleip av brun bløtjord. Man skjønner jo når man runder der at navnet på dalen innunder øststupet er godt valgt: Gravdalen... Robert listet seg forbi, med armene vidt ut for liksom å favne hele stenen, da det ikke er særlig med tak på annen måte. Derfra skrår ei smal svahylle opp på venstresiden (V) av toppblokka. Fra enden av denne, der den tupper utfor veststupet, må man til høyre opp på selve toppunktet. Det opptaket er litt guffent. Man står ekstremt eksponert, og det avrundede opptaket i brøsthøyde gir deg ingen skikkelige håndtak overhodet. Robert meldte tilbake ovenfra at ”Herregud - det her liker jeg ikke! Dette var vél spooky. Neiggu om jeg går opp her uten sikring!” Nils og jeg skottet på hverandre og mumlet: "Urk, allerede her, etter skarve 10 meter langs sørryggen? Og til og med Robert sier noe slikt? Hva har vi begitt oss ut på nå?!” Robert kom listende tilbake, og vi etablerte en standplass før rundstenen. Deretter sikret jeg Robert, som gjorde et nytt forsøk, men denne gangen med et mentalt overtak, sikret i Nils sitt nye gule tau som han var! Med sine lange armer (bra apefaktor på Robert! ), klynget han seg over opptaket, og var allerede på dagens første 2k! Deretter etablerte han ny standplass der oppe, og sikret Nils og meg opp på topptau. Yes! Bra åpning dette! Vi snur oss så og kikker videre nordover langs egga, og inntar innstinktivt et lavt tyngdepunkt - bare ved synet alene... Pinakkelen For videre skjærer egga kvass og svart inn i tåka, med evighøge stup kun et halvt steg ut på hver side, og vi kan ane et skyggesvart fantom der inne i gråa foran oss, der pinakkelen mellom S-2/2020 og S-1/2103 strekker sin grymme hals mot himmelkvelven. Den drivende råtåka soper over egga fra øst, og i det dimme morralyset blir det råhugde landskapet enda mer ødslig i sitt inntrykk, ja nesten litt uggent. Men idet vi konsentrert klyver nedover egga til laveste før pinakkelen, river tåka litt av, og vi ser klart hele pinakkelen og de store bakenforliggende svaene videre mot S-1. Disse stiger opp styggbratte og glatte, tilsynelatende helt nedenfra Gravdalen, til oppunder en diger sperrende og overhengende hammer som svartner ovenfor det hele. ”Uffda”, sier vi, ”får håpe vi ikke får mer regn oppover der!” Vel nede v/ laveste er egga smal, 50-70 cm bred. Der nede setter vi standplass, bestående av to slynger rundt et par stenskjær, samt ei kile. Jeg skal her sikre Robert som skal lede opp den 8-9 m høge piggen. Vi rigger ham opp m/ isenkram av ymse slag, så Robert formelig klirrer av metall, og klukker av fryd! Det er som nevnt meget smalt, og halvbratt oppover mot pinakkelen, så jeg velger å sitte på egga, med ryggen halvt imot klatreretningen. Jeg forer ut tau mens Robert sakte klorer seg iveg oppover. Beste ruta synes å være ut til venstre på pinakkelen de første 6-7 metrene, før man krysser tversover langs et grunt og syltynt riss under toppen. Først etter 4m finner Robert et sikringspunkt, og setter ei kile. Deretter når han risset, men idet han skal sette ei til der oppe, løsner den første kila av tauløftet, og kommer dansende på karabineren langsmed tauet ned til meg! Best Robert ikke faller nå, før han får satt kila v/ risset, for eneste sikring er nå selve standplassen på smalegga 6m lenger ned! Men det går bra, ny sikring sitter godt, og Robert famler seg prøvende videre på høyst magre fingertak i risset, og på nær fraværende fotisett, tversover den glatte pinakkelfronten, og når høyrekanten som gir grei adkomst videre opp til toppen. Yeei, bra det! Robert setter standplass i en 8-10 eldre slynger på toppen. Disse er alle tredd langt innunder sprekken på ei toppblokk, og det er nesten ikke plass til nye slynger i den tynne slissen. Etter nøye inspeksjon velger vi derfor å bruke slyngeklysa både som topptausikring for Nils og meg, samt for rappellen ned nordsiden av pinakkelen. Nils er nestemann opp, og da er det ikke plass til flere på toppen! Vel oppunder toppen venter jeg derfor på ei lita hylle en drøy meter før toppunktet, mens Nils rappellerer ned baksiden. Deretter følger jeg på. Rappellen er kort og grei, kun 7-8 m, med et ørlite overheng i midtpartiet. Til slutt kommer Robert ned, mens jeg knepper et par bilder. Jeg har ikke lest klatreføreren, men sett skrevet annetsteds at føreren graderer pinakkelen til 4- også fra sør, men jeg opplevde den som mye enklere. Max 3- vil jeg si, dog meget utsatt. Verst er risstraversen (vel 2 m lang) under toppen, med meget tynne fingertuppgrep, og helt elendige fotisett. Mulig det blir enklere med svasko hvis man tågår over for å få større sålekontakt, men ihvertfall med slitte fjellstøvler m/ runde sålekanter er dette på grensen... Både Robert og jeg hadde svasko i sekken, men de kom aldri fram på denne turen. Svaene under S-1 Så var altså pinakkelen unnagjort! Foran oss stiger nå store sva videre mot S-1. Samtidig tetner skodda til igjen, og den digre overhengende hammeren øverst på svaene mot veststupet, svartner tung og truende over hodene våre. Men verre enn det, er at vi sanser rengdrypp som kommer gyvende inn fra øst sammen med tåka. ”Neeei, ikke akkurat her..!”, klager vi med tynne stemmer. Men klagen tas ikke til følge, og øyeblikket etterpå klasker regnet mot berget, som på et øyeblikk er blankt og tre ganger så glatt som når tørt... Første svapartiet er greit, og vi føtter oss langs en sprekk/hylle-formasjon halvt opp mot høyre. Der fremme blir det brattere, og under oss stuper glatte berget ut i skoddegrått og ingenting. Vannsikkel renner på svaoverflata, som mørk og sleip brattner opp mot hammerrota over oss. Vi setter ei tauslynge rundt spissen på et par langslanke blokker som ligger oppå svaet, og Nils sikrer Robert. Vi har finmyst på vegvalget, og funnet det best at Robert drar rettlinjet opp til hammerrota, og forsøker å sette en sikring i en større sprekk oppunder denne, for så å følge hammerrota vannrett til høyre, og opp forbi hjørnet på hammeren lenger borte. Robert sliter på det glatte føret, men makter å sette en medium hex under hammeren. Så er det å snike seg på glatta bort til hjørnet, og få satt en ny sikring der. Et fall på mellomstrekket ville gitt en bra pendel tilbake, men svaene er så glatte at det nok ville vært ufarlig. Ny sikring på kile under hjørnet, og så gjenstår et sleipt og litt guffent opptak rundt selve hammerhjørnet. Men med Roberts nevnte apefaktor karrer han seg opp, og får satt en slags standplass på to kiler med halvannen meters mellomrom oppover langs hammerrota bak hjørnet. ”Standplass!” ropes fra oven, og Nils følger etter. Alt går greit, og jeg følger så sist, og rensker ruta. Hexen sitter godt, så jeg vurderer å bruke nøttepirkeren på denne. Jeg har stukket den ned i høyre brystlomme på klatrebuksa, kipper den nå ut og lar den foreløpig henge i mellomstroppen på selen. I det jeg trekker den ut, kommer jeg brått på at jeg har jo også bilnøklene i samme lomma! Phiu, gudskjelov hang de seg ikke på pirkeren da denne forlot lomma. Tenk bare å høre dem plinge nedover svaene og forsvinne ut i Gravdalen..! Standplassen rundt hjørnet er bratt og glatt. Herfra går et vannrett syltynt riss over svaene mot øststupet. En 6-7 meter ute på svaene begynner ei gruslagt hylle litt nedenfor, så vi søker å krysse langs risset og så ned på hylla. Robert leder forsiktig videre på det søkkvåte svaet, og med et laaangt og týnt steg senker han seg ned på hylla. Huhh, so far so good. Nils etter, greit med ham også. Jeg må først renske standplassen før jeg går, og dette er såpeglatt arbeid. Men jeg får rigget det hele ned, og formelig kryper langs risset etter de andre. Vel over her så gir regnet seg, og det ser faktisk ut til å klarne litt opp! Men fortsatt ryker dampen og tåka av ryggen vi har kommet fra sør... Robert pakker ned tauet, og vi følger så kammen mot øststupet videre bratt opp mot S-1. 100 - og nest siste! Det er bratt et stykke, men faste og gode tak, før det flater ut mot selve S-1/2103. Her oppe åpenbarer også den imponerende sørveggen på Store Austanbotn seg. "Uææh - og der skal vi liksom opp!?" Vi rusler de siste flate svablokkene til varden på S-1, og jeg kan minijubilere med min 100. 2k! Samtidig er dette Nils’ sin nest siste... Hva hans siste er skal ikke jeg røpe her, for den rapporten skal Nils selv få presentere om litt! Vi studerer veggen opp mot Austanbotn V-0/2175 og Store/2204. Ser ikke bare greit ut. Forvitret og uryddig, og styggbratt. Men i hovedtrekk enes vi om å forsøke å traversere veggen ca. vannrett mot høyre fra vi når enden på egga, og over i ei større renne som skrår opp retning V-0. Man kan ta vegvalg på avstand, men ikke alltid enkelt å kjenne seg igjen, når man etterpå står midt oppe i det, med nesa klint i fjellveggen, så vi håper det beste... Vi ser også folk oppe i veggen under V-0, på veg ned mot egga vi kommer langs. Etter en matbit tar vi fatt på siste delen av søregga. Denne er meget smal og luftig, noe uryddig, og svært utsatt. Det er grøssende langt ned på begge sider her. En bit nordover fra S-1, møter man et kilent klyvepunkt, der man må hylbratt ned en 6-7 meter på den stadig ljåskarpe egga. Her må men se seg godt for, og forsøke å sette bena på sikre punkter nær senterlinjen, siden både fotisett og håndtak flekkvis kan være noe løse, da særlig de mer utstikkende punktene, slik jeg opplevde det hele. Videre konsentrert med lavt tyngdepunkt til neste crux på egga, der man nær vertikalt må ned en snaut 3m høg speilblank stenflate, som vinkler skjevt vestover og ut av egga. Stenflata kan la deg gli rett ut i ingenting, hvis man ikke passer på å henge/rutsje ned på klippens skarpskårne østre hjørne. Vær konsentrert her! Omsider nådde vi så punktet der søregga møter veggen under V-0. Der kom også de folka vi hadde sett rappellerende ned, hele 7 i tallet, guidet av to DNT-folk. De skulle gå sørtoppene motsatt veg av oss. Sørflanken til V-0 Egga fra S-1 bunner tvert i sørveggen under V-0/2175. Videre rett opp er gradert 5-, og ser slik ut også. Men vi søker nå vegvalget vi vurderte m/ oversikt fra S-1, og smyger oss svakt ned og til høyre. Der finner vi punktet som Kim har beskrevet på Bergtatt.net, og som Morten beskriver både i boka si og på Etojm.com. Ei nesten vertikal glatt stenflate på venstre hånd stuper ned mot et smalt bratt sva som kommer opp fra høyre (øst). Langs toppen av stenflata ligger en djup lårtjukk sprekk, som man må legge begge armene inni, og hengende på armene kan man så la seg skli nedover med kroppen hengende foran stenflata, til føttene møter svaet. Litt spooky, for her må man ikke glippe taket, og føttene møter heller ikke trygg grunn v/ første tøtsj. Lange Robert nådde ned først, og hengte like så godt opp ei fotslynge, slik at Nils og jeg nådde noe å trå på før svaet. Enkleste måten her tror jeg er å legge seg på magen, la hele høyrebenet gli ned inne i sprekken først, mens også begge armene legges i sprekken når man har kommet så langt ned at dette lar seg gjøre. Dermed ligger man halvt oppå stenen liksom, mens man sakte lar seg gli ned mot svaet. Videre søkte vi hårfint ned i et urbelte, som ledet oss bort til ei glatt renne med rennende vann. Renna må krysses med forsiktighet. Den er glatt, og rutsjer deg rett ut i døden hvis du sklir her. Bak renna ventet det vanskeligste punktet i hele flanken, en nær 3m høg glatt blokkfront. Vi satte ei lita kile m/ fotløkke midt i denne, og jukset oss greit opp alle tre. Videre var det sprek klyving i både løsgods og knauser, delvis utsatt, til vi etterhvert skrådde over i hovedrenna mer ute til høyre, for så å følge denne greit nesten til topps på V-0. Like før toppen gikk vi venstre ut av renna og opp på ryggen 20m sør for toppen på V-0. Herfra skuet vi nå tilbake på hele sørryggen, der tåka fortsatt skaptes idet østatrekken dro over egga, klart på østsiden, skodde på motsatt. Store Austanbotntind Nå gjensto kun det enkle. Eggen mot Store/2204 er bred, fast og trygg i forhold til det vi hadde vært igjennom. Etter litt fotografering fra V-0 fór vi dit. Nordafor oss sopte digre skodde- og skystreif helt nedpå Berdalsbreen, og kun flekkvis skimtet vi Ringstind over dalrommet. Oppunder selve toppen på Store så vi at stenbrua ut til varden hadde digre lufthull under seg. Skal undres på når disse blokkene raser ned, de hviler ikke på så mye akkurat! Så, endelig var vi på Store Austanbotn/2204! Et fjell som har kranset himmelranda på så mange turer, og som øyet har søkt med både lyst og skrekk. Nå rev heldigvis også skyene av, og Ringstinder og Soleibotntinder avslørte seg i all sin velde. Ja selv Storen hilste på, en stakket stund. Robert lyste av opprømt fryd , og pilte raskt ut til varden, ja ikke bare ut til - men attpåtil oppå! Bilder ble tatt i rad og rekke, etterhvert som alle av oss jo måtte utom varden. Gud bedre for en luftfølelse! Toppunktet er pittelite, og det er hundrevis av vertikale i både nord og øst, og vestunder varden skrår et pregløst 60 graders sva rett utover stupkanten 40m lenger nede. Og vegen tilbake til trygg grunn går over disse langsmale stenblokkene som vagler på høgkant oppå nesten ingenting... Mens nedenfor venter Berdalsbreen grov og gruv, med blådjupe gigantsprekker mellom råsvarte stensprang og morenetunger. Best å trå varsomt her ja! Retur mot vest Snøfonna i nordveggen på Store er i praksis borte i år. Kun en liten vassen og grå snøflekk er tilbake. Hele nordflanken ligger gulblek og naken, med fullt av løs småsten på vippen, strødd utover svaflatene. Returen ned langs egga er litt utsatt, idet en utglidning utover svaene definitivt er fatalt. Men med forsiktighet går det bra, vær bare nøye på valg av fotisett og håndtak. De er små her, men til gjengjeld mange. Klyvingen fra bandet på egga og opp til V-1/2100 er bombefast, kjempetak for både hender og føtter hele vegen, og ikke særlig utsatt heller. Vi tar en rask matbit på V-1, samt obligatorisk foto, før vi tar peil på dagens siste, V-2/2020. Idet vi forlater V-1 suser ei lita men hissig regnbyge inn fra øst, og for et skarve minutt lyser ei nydelig regnbue opp, som en perleport over Berdalsbreen og St. Ringstind/2124. Så tandert og vakkert, men likevel så rått og vilt... Vi krysser ved toppen av den store is-/snørenna som drar ned nordsiden av Austanbotnmassivet mellom V-1/2100 og V-2/2020, før vi piler til topps på sistnevnte, dagens siste 2k, som er jamnhøg med dagens første forøvrig. Nils gikk benste forbi på sørsia siden han har vært der før, mens Robert og jeg tar en ”Give me five!” på toppen, særs fornøyde med at 6 nye 2k var huket av, og at oppdraget herved var fullført! Nede i lia under V-2 brenner dagen ut som et Soria Moria vestover fjellheimen, mens vi strener over det lettgåtte svapregede landskapet nedatt mot bilen langt der nede. Ved utoset av tjennet nedved vegen tar vi en kjapp kattvask før vi ruller mot Årdal, 14 timer etter avmarsjen. Men på vegen snur vi oss atter mot tindene, peker, og sier med stemmer yre av glede: ”Se - der oppe har vi vært!” Siter
MariusRH Skrevet 4. september 2006 Skrevet 4. september 2006 Dette så ut som en helt fantastisk tur! Jeg har hatt lyst til å gå den lenge, men må vel skynde meg hvis det skal være mulig i år. Takk for en flott turrapport, eaa! Siter
ods Skrevet 4. september 2006 Skrevet 4. september 2006 Som vanlig, spennende og flott rapport mad ditto bilder fra eaa. Ser dere valgte samme vei som oss opp fra Søndre til Store, dvs gikk til høyre for eggen istedenfor rett opp denne. Men hvor er det blitt av varden på Store. Jeg har et bilde på veggen fra ca 5 år tilbake hvor varden er betydelig større. Siter
kjesso Skrevet 4. september 2006 Skrevet 4. september 2006 flott rapport igjen, eaa! bra at du berre har 100 toppar, slik at me har mange rapportar i vente. E Siter
Langbein Rise Skrevet 4. september 2006 Skrevet 4. september 2006 Som vanlig, spennende og flott rapport mad ditto bilder fra eaa. Ser dere valgte samme vei som oss opp fra Søndre til Store, dvs gikk til høyre for eggen istedenfor rett opp denne. Men hvor er det blitt av varden på Store. Jeg har et bilde på veggen fra ca 5 år tilbake hvor varden er betydelig større. Varden har krympet betraktlig i løpet av året. I fjor høst rakk den meg til livet. Siter
Tom Skrevet 4. september 2006 Skrevet 4. september 2006 Jeg fatter ikke at dere tør. Herlige bilder. Siter
Jobru Skrevet 4. september 2006 Skrevet 4. september 2006 Takk for en levende turrapport og fine bilder eaa. Når jeg leser er det som jeg er på tur selv. Austanbotntraversen er min favoritt. 2006 må ha vært et bra turår for dere. Dere har vel jafset over de fineste 2000 meter turene. Hvordan blir det til neste år? Det blir vel kanskje en nedtur å fortsette med Kjeldhø, Spiterhø og Galdeberg? Siter
Alek Skrevet 4. september 2006 Skrevet 4. september 2006 Og jeg som syntes denne traversen var spennende i tørt vær. Våte sva er jo et helvete, dere er gale. Fatter heller ikke hvordan eaa får til så utrolig bra bilder Siter
Kim Skrevet 4. september 2006 Skrevet 4. september 2006 Tøft! Men er det slik dette bildet viser dere sikrer? https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=4211 Det ser ikke ut som om Nils har selvforankring på standplass. Hva om Robert sklir og 1. mellomforankring ryker? Da forsvinner begge trolig utfor stupet! Og hvor tykt tau bruker dere, 8,5 mm? Jeg mener at hvis så er tilfelle burde tauet brukes dobbelt både større fare for taubrudd og for lite friksjon ved brå belastning gjennom taubrems. Siter
Langbein Rise Skrevet 4. september 2006 Skrevet 4. september 2006 Varden har krympet betraktlig i løpet av året. I fjor høst rakk den meg til livet. Jeg har kommet hjem og kikket på bildene mine. Her er det litt minneforskyving. Varden var visst like liten i fjor. Det var luftig og spennende å stå utpå tuppen, så det virket som det var værre å være der selv. Siter
Robert Skrevet 4. september 2006 Skrevet 4. september 2006 Dette var bare herlig! Når jeg leser rapporten din, Erik, vekkes det så mange gode minner. Denne rundturen har stått på ønskelista en god stund nå, og den svarte i høyeste grad til forventningene. Dette er nok den stiligste turen jeg har gått - ever! Trolig verken den tøffeste, mest krevende eller mest fotogene (pga værforholdene), og heller kanskje ikke den mest ettertraktede (mange topper henger nok høyere for mange - særlig i Hurrungane). Men når traversen går over et av de vakreste fjellene i Norge (Store Austanbotntind er praktfull fra omtrent alle kanter), og jeg får prøvd meg på leding for alvor for første gang, da ble det ganske spesielt. Riktignok ledet jeg noen korte strekk mellom Eggi og Høgdebrotet sammen med Morten også, men dette ble både lengre, mer krevende og mer utsatt. Det ble fryktelig spennende allerede før vi nådde S-2, som var noe overraskende. Det siste opptaket før toppen satte meg helt ut, det var utrolig utsatt, takene manglet og svaene var utrolig glatte. Men når tauet satt ble det noe helt annet. Det var egentlig utrolig gøy å kjenne hvordan psyken fungerte på led, og det var moro å se at klatringen egentlig gikk veldig greit. Etter at S-2 var bak oss var kroppen aklimatisert for høyden, og både glatte sva, stupbratte skrenter, sylskarpe egger og omgivelsene forøvrig gav bare mer og mer mersmak. Tror nok det var det som gav turen prikken over i'en. Jeg gliste nesten hele veien, og ettertid har jeg glist og tenkt mye på turen. Dette var en fantastisk tur, som virkelig var kremturen for året. Og når jeg kan sammenligne med Maradalsryggen/skagastølsryggen, Knutsholet rundt og Tjønnholet rundt føler jeg at jeg har sammenligningsgrunnlag. Austanbotnen topper mitt 2006. Siter
eaa Skrevet 4. september 2006 Forfatter Skrevet 4. september 2006 Det ser ikke ut som om Nils har selvforankring på standplass. Hva om Robert sklir og 1. mellomforankring ryker? Da forsvinner begge trolig utfor stupet! Og hvor tykt tau bruker dere, 8,5 mm? Jeg mener at hvis så er tilfelle burde tauet brukes dobbelt både større fare for taubrudd og for lite friksjon ved brå belastning gjennom taubrems. Normalt står sikrer i min. 2, helst 3 selvstendige sikringspunkter. Akkurat her vurderte vi vel faren for fall som liten, selv om det var sleipt. En glipp ville mest føre til en kort rutsjing på svaet, og ikke noe fall i ordets rette forstand. Robert gikk opp mot neste forankring slik at en tilbakeglidning ville føre ham rett nedatt på hylla tilside for Nils, og vi regnet blokkene og tauslynga som bombesikre for en slik belastning. Slynga (rød) mener jeg er 8,5 mm (det kan Robert bekrefte - hans tau), mens det gule klatretauet er et splitter nytt 60m/9,8mm. Så normalt sikrer vi mer enn her. Andre standplasser på turen besto av 2-3 forankringer av sikrer, for belastning både oppover og nedover, og både i slynger og på kiler. Men jeg ser jo hva du påpeker - vi kunne jo alltids ha satt en ekstra forankring her også. Siter
Torgeir Skrevet 4. september 2006 Skrevet 4. september 2006 Nok en kongerapport fra fjellskribenten eaa Gikk samme turen i 1997, men da under "tørre" forhold. Husker den ikke som fullt så dramatisk som dette, men det kan ha noe med tidens tann å gjøre. Vi gikk rett opp fra søreggen mot V-0/Store, etter å ha sittet der nede og vurdert alternativer ei stund. Gikk greit etter et noe spennede opptak (tror jeg hadde 5 forsøk der før jeg "gutset" meg forbi). Neppe særlig greit når det er vått... En tur jeg helt sikkert skal gå om igjen, hvis liv og helse tillater det Når ble V-0 en "topp" da..? Hmmm... Den tror jeg ikke på før den er nøye innmålt Siter
Gjest Skrevet 4. september 2006 Skrevet 4. september 2006 Flotte bilder! De svaene der så nokså sleipe og ekle ut. Rapporten får jeg vel lese i detalj hvis (når!!!) jeg selv en gang får sjansen til å ta denne turen. Søndre Austabotntind er enda ikke krysset av i listen min. Ellers, gratulerer med topp nr. 100! Og Nils da, med (fremdeles?) bare én topp igjen....da blir jeg nysgjerrig på hvilken topp den ene som står igjen til sist er!? Siter
morten Skrevet 4. september 2006 Skrevet 4. september 2006 Ja en skikkelig kongetur detta. Som Torgeir også sier, her kommer jeg tilbake. Dette er en tur som er så mye mer enn bare kryss i lista. Dette er luftig tinderangling på sitt beste, helst med tørt vær riktignok Vi hadde lignende vær da vi var her første gangen og måtte snu oppunder hammeren siden Tor Eriks kjæreste ventet på S-2. Den gangen kom også fuktige skyer inn fra sør og kløvdes over den skarpe eggen, men da heldigvis uten nedbør. Slett ingen dårlig sesong du har hatt Robert (eller Nils og Erik for den saks skyld), blir vanskelig å toppe detta - kanskje en litt mer traust toppsommer neste år? Siter
Nils Skrevet 4. september 2006 Skrevet 4. september 2006 Er lenge siden jeg har reist på tur med så usikker værmelding. Og når så skjedde, skulle det bli på en rundtur hvor jeg ihvertfall ville ha tørt føre. Garantert tørt fjell! Men sommeren lakket mot slutten, og vi fant ut at det måtte bli nå eller neste år. Turte ikke gamble på septemberhelger med stor fare for nysnø og ennå kortere dager. Og så kom regnet akkurat der hvor vi sist ville ha det... Som Jobru sier lenger oppe, dette har vært et fantastisk turår for oss! Definitivt kvalitet framfor kvantitet på turene. Jeg har hatt 3 turer i sommer, og alle tre har alene vært kremturer nok til at jeg fint skulle ha klart å vente til neste år med de andre. Så får vi gjort unna alle 3 i løpet av 1 måned! Jeg hadde jo ikke landet etter Maradalsryggen, Sentraltind og Skagastølstinder, og så gjøv vi løs på Austanbotntindane!? Dette var nok ennå mer luftig og utsatt enn vår forrige tur, men selvsagt en del kortere. Mer intenst og spennende når det sto på, og kanskje vél spennende da regnet satte inn på svaene. Da likte jeg meg ikke så veldig! Men så ble jo lettelsen og ekstasen desto større da sola tittet fram opp de siste metrene mot søre/2103, og vi hadde unnagjort det aller værste, attpåtil i tåke og nedbør! Denne traversen svarte absolutt til forventningene! Eggtraversering på sitt beste! Luftig og utsatt så til de grader, og her var det liksom ingen tvil om at sikring var på sin plass. Må si jeg storkoste meg på denne turen også, og smilte bredt med bein som ved et par tilfeller føltes som gele. Allikevel, sommeren 2006 toppes nok for min del av forrige travers (så vidt ), mest pga dens lengde og at vi beveget oss i mer ukjent terreng med en brepassasje som krydder. Uansett har dette vært turer jeg lenge har drømt om og gledet meg til. Og Erik, du har igjen gjennskapt turen på en fenomenal måte! Med bilder som gjør at jeg lurer på om mine bilder er fra samme tur... Siter
Nils Skrevet 4. september 2006 Skrevet 4. september 2006 Og Nils da, med (fremdeles?) bare én topp igjen....da blir jeg nysgjerrig på hvilken topp den ene som står igjen til sist er!? Det er en typisk konetopp! Har bevisst spart igjen en enkel til slutt... Så får vi se om det blir i år eller neste år. Siter
Tom Skrevet 5. september 2006 Skrevet 5. september 2006 Hvis noen vil dra med en pingle opp på en slik tøff topp er det bare å si fra. Siter
eaa Skrevet 5. september 2006 Forfatter Skrevet 5. september 2006 2006 må ha vært et bra turår for dere. Dere har vel jafset over de fineste 2000 meter turene. Hvordan blir det til neste år? Det blir vel kanskje en nedtur å fortsette med Kjeldhø, Spiterhø og Galdeberg? Flott år ja, med flere kveke turer! Sjøl setter jeg nok Maradalsturen høgest i år, grunnet dens store variasjon: Flott vær, godt kameratskap, spenningen og uvissheten på vegvalget, den laaange egga med nær fryktinngytende omgivelser, en nyfiken spennende brekryssing, og ikke minst den øde utilgjengeligheten, midt der inne blant landets minst tilgjengelige tinder... Og ei overnatting som er som militæret - artigst etterpå! Men nedtur herfra? Nope!!! Gleder meg allerede til Gråhø - og resten av Hestbrepiggene... Slike fjell gir meg en annen, men like helhetlig opplevelse som de alpine turene. Da kan man ta inn ting man under klatringen bare må konse vekk. Der finner jeg ro og tidløshet. Jeg ser lys- og fargespillet vandre over flyene, hører heiloas vemodige fløyt over viddene i avdagslyset, kjenner angen av viju og røsslyng, og lyer på fjellvindens sjoende søg over gråvolene... Eller lyden av stille snøvær, en ting så liten at den nesten ikke finnes... Men hva var vel altet og storheten uten de små ting? Intet - for summen av alt dette "nesten ingenting" skaper vår verden. I slike fjell kan jeg bekymringsløst sammen med fjelldagen vandre solleia mot vest, til lengselslyset dør ut over østfjella, og den første stjerna atter kan anes på himmelkvelven... Jeg styrkes og heles av slikt. Man ser ydmykt menneskekrypets sanne målestokk, noe som vitterlig er verdt å ta med seg som bakteppe inn i hverdagen, i et materialistisk, gjennomkommersialisert og hektisk karrieresamfunn. Så nei - det blir ingen nedtur herfra, men som før sjelebotelige dypdykk inn i stillhet og undring... Siter
Gjest Skrevet 5. september 2006 Skrevet 5. september 2006 Nils: "Typisk konetopp". Jeg ser også for meg at jeg kommer til å spare en lett bestigelig topp til sist. Fint å avslutte et mange år langt og enormt arbeids- og tidkrevende prosjekt med en trygg rusletur i godt lag - og kanskje litt feiring på toppen! Eaa: Der er jeg helt enig! Nå har ikke jeg akkurat erfaring med turer som den runden deres over Austabotntindene, men jeg har da klyvet dypt konsentrert på luftige egger, jeg også. Og det er skikkelig kult, rett og slett! Men likevel synes jeg ikke det overgår de beste av de lange rusleturene der man virkelig har tid til å suge inn alle inntrykkene som naturen gir. Siter
Robert Skrevet 5. september 2006 Skrevet 5. september 2006 Du har nok rett i det, Kim. Nils har ingen selvforankring i den situasjonen. I utgangspunktet var den første slynga tiltenkt som Nils' selvforankring. I tillegg har jeg lagt til meg en god vane å legge første selvforankring i standplassen, som anbefales av Klatreboka, da blir sikrer tratt mot sikringen istedet for i fallretningen. I denne situasjonen var strekket til første (andre) mellomforankring relativt kort, noenlunde lite utsatt, og vi oppfattet slyngen som bombesikker, så vi droppet selvforankringen til Nils. Helt enig i at akkurat det ikke er i henhold til verken boka eller god klatreskikk, men der og da oppfattet vi at det var uproblematisk - som forsåvidt også Erik påpeker. Rundt hammeren jabbet jeg imidlertid rundt i ca 10 minutter for å finne to uavhengige og gode sikringer å lage standplass til topptauet. Når de endelig lå der var de sikre som banken. Så alt i alt føler jeg i ettertid at vi var veldig sikre på denne turen. Selv om vi droppet en selvforankring oppi der... Og, Morten: selv om sesongen altialt har vært veldig bra, og jeg er godt fornøyd, så er det mye igjen. Jeg ligger på ca 150 Helgesen-topper, så mye skal plukkes før jeg gir meg. Å toppe årets sesong er kanskje ikke så vanskelig heller. Det sies at de aller beste turene og opplevelsene er de du har foran deg! Det lover godt, for jeg har tenkt meg til fjells igjen. Og igjen. Og igjen... Siter
Mari K Skrevet 5. september 2006 Skrevet 5. september 2006 Flott turrapport! Gikk turen motsatt vei i 2004. Et av de flotteste turminnene. Husker å ha høy puls etter å skrå nedover tørre sva mot pinakelen. Tør nesten ikke tenke på hvordan disse må ha vært i regn. Barskinger! Siter
eaa Skrevet 5. september 2006 Forfatter Skrevet 5. september 2006 Barskinger! Hehe, ja særlig det! Må vel innrømme vi ikke følte oss særlig barske til tider underveis... Velkommen til forumet forresten, og gratulerer med ditt første inlegg! Flott at flere bidrar til et levende nettsted! (og skryt gjerne mer av oss..! ) Siter
ozzi Skrevet 5. september 2006 Skrevet 5. september 2006 Der finner jeg ro og tidløshet. Jeg ser lys- og fargespillet vandre over flyene, hører heiloas vemodige fløyt over viddene i avdagslyset, kjenner angen av viju og røsslyng, og lyer på fjellvindens sjoende søg over gråvolene... Eller lyden av stille snøvær, en ting så liten at den nesten ikke finnes... Men hva var vel altet og storheten uten de små ting? Intet - for summen av alt dette "nesten ingenting" skaper vår verden. I slike fjell kan jeg bekymringsløst sammen med fjelldagen vandre solleia mot vest, til lengselslyset dør ut over østfjella, og den første stjerna atter kan anes på himmelkvelven... Jeg styrkes og heles av slikt. Man ser ydmykt menneskekrypets sanne målestokk, noe som vitterlig er verdt å ta med seg som bakteppe inn i hverdagen, i et materialistisk, gjennomkommersialisert og hektisk karrieresamfunn. Så nei - det blir ingen nedtur herfra, men som før sjelebotelige dypdykk i stillhet og undring... Helt enig. Skulle ønske jeg kunne sagt det bedre selv, men det blir nok vanskelig . Vakkert formulert av ordkunstneren. Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.