Hjemkomst

[+Tom42]

[Martin HJ]

Vellykket tur? Turrapport? 

[+Tom42]

10 timer siden, Tom42 skrev:

kl 1800

[+Tom42]

På 9.8.2019 den 10.16, Martin HJ skrev:

Vellykket tur? Turrapport? 

"Takk for meg"

2016.  Jeg er på hjemvei, og det er sen kveld.  Hele dagen hadde jeg tilbrakt i teltet, det regnet og en kraftig vind fra sør, motvind, gjorde at jeg ville vente med å gå.  Og nå hadde jeg søkt ly bak en stor stein.  Der og da fikk jeg en innskytelse:  «Ta en selfie»  Og der på bilde så jeg en trett, sliten, sulten og våt, og lykkelig Tom, som etter litt hvike ankom Synken i fint driv.

 

2019:  Ennå en gang var jeg på hjemvei, det var strålende vær og ingen vind, men jeg trengte ikke å ta en selfie for å dokumentere situasjonen:  Ulykkelig.  Og som om ikke det var nok, min trofaste følgesvenn gjennom mange år var avlivet.

Egentlig begynte turen så bra, riktignok var det en endring.  Det som begynte som et lite mirakel 6 april, med en stram gelpakning surret rundt kneet, som gjorde at jeg igjen kunne gå uten smerter, endret gradvis karakter - til det verre. Til tross for at jeg har gått ned 9 kg.

Men da jeg gikk ut fra parkeringsplassen ved Synken, ved Mårs bredd gikk det overraskende bra.  Og ikke minst sendte jeg en takk til @ost som så sterkt anbefalte gåstaver.  Tror aldri jeg har gått så raskt opp Mårshallene noen gang.  Snart bikket jeg toppen og så mot målet Holken.  Ennå lå vannet skjult , ennå, ennå og ennå.  Jeg kom visst ikke så høyt at jeg så speilflaten.

Og "vei" oppe gjorde jeg den genistreken og ta av meg sekken for å finne et par kvadratmeter til teltet.  Men fant jeg den igjen?  Nei da,  Joda, til slutt.  Heldigvis så jeg blinkingen fra SPOTen.

På dette tidspunktet var jeg sliten, grusomt sliten, men jeg hadde minimalt med vond.  Jeg krysset bekken og en ur i mørket, og snart var jeg på vei mot teltplassen.  Og nok en gang talte jeg antall dyregraver som lå kloss inntil stien. 

Og det er nå elendigheten starter.  Ifm med teltoppsetting, gjorde at jeg måtte ned i knestående.  Og da ødela jeg alt.  Joda, jeg hentet ved, jeg lagde en stol og bord av steiner,  men hovedretten heretter var Paralgin Forte og Paracet 1 gr.  Gjett om ikke jeg hadde treg mage!

Ennå engang et joda, joda jeg tok frem stang og snelle, "Truet" meg rundt vannet, men så la jeg fiskesakene vekk for godt, og ble sittende ved bålet.  Og heller ikke det som jeg elsker ble den store susen.

Litt sus forresten.  Jeg elsker sjokolade, men spiser den opp med en gang. Nå kjøper jeg en boks Nugatti.  godt på maten og god som kaffesnacks.

Og så kl 03 ett eller annet fikk jeg nok.  Rev teltet og pakket sekken og satte nesa hjemover. 40 skritt, så pause, så var det på`n igjen. 

Men så kommer det rareste.  Vel hjemme, henger, jeg alt vått opp til tørk. 

Vasker opp kopper og kar – og så legger jeg alt på plassen sin – klart til ny tur.  Men jeg har en, min fru hustruen, som står over meg.

PS.  Har et håp:  I morgen skal jeg på Smertepoliklinikken i Drammen, og der kan, håper jeg, få et innplantet, likt en pacemaker som skal blokkere nervesmertesignalene til hjernen.

 

 

 

 

Endret 26. august 2019 av Tom42

[+Tom42]

På 26.8.2019 den 15.12, Tom42 skrev:

"Takk for meg"

2016.  Jeg er på hjemvei, og det er sen kveld.  Hele dagen hadde jeg tilbrakt i teltet, det regnet og en kraftig vind fra sør, motvind, gjorde at jeg ville vente med å gå.  Og nå hadde jeg søkt ly bak en stor stein.  Der og da fikk jeg en innskytelse:  «Ta en selfie»  Og der på bilde så jeg en trett, sliten, sulten og våt, og lykkelig Tom, som etter litt hvike ankom Synken i fint driv.

 

2019:  Ennå en gang var jeg på hjemvei, det var strålende vær og ingen vind, men jeg trengte ikke å ta en selfie for å dokumentere situasjonen:  Ulykkelig.  Og som om ikke det var nok, min trofaste følgesvenn gjennom mange år var avlivet.

Egentlig begynte turen så bra, riktignok var det en endring.  Det som begynte som et lite mirakel 6 april, med en stram gelpakning surret rundt kneet, som gjorde at jeg igjen kunne gå uten smerter, endret gradvis karakter - til det verre. Til tross for at jeg har gått ned 9 kg.

Men da jeg gikk ut fra parkeringsplassen ved Synken, ved Mårs bredd gikk det overraskende bra.  Og ikke minst sendte jeg en takk til @ost som så sterkt anbefalte gåstaver.  Tror aldri jeg har gått så raskt opp Mårshallene noen gang.  Snart bikket jeg toppen og så mot målet Holken.  Ennå lå vannet skjult , ennå, ennå og ennå.  Jeg kom visst ikke så høyt at jeg så speilflaten.

Og "vei" oppe gjorde jeg den genistreken og ta av meg sekken for å finne et par kvadratmeter til teltet.  Men fant jeg den igjen?  Nei da,  Joda, til slutt.  Heldigvis så jeg blinkingen fra SPOTen.

På dette tidspunktet var jeg sliten, grusomt sliten, men jeg hadde minimalt med vond.  Jeg krysset bekken og en ur i mørket, og snart var jeg på vei mot teltplassen.  Og nok en gang talte jeg antall dyregraver som lå kloss inntil stien. 

Og det er nå elendigheten starter.  Ifm med teltoppsetting, gjorde at jeg måtte ned i knestående.  Og da ødela jeg alt.  Joda, jeg hentet ved, jeg lagde en stol og bord av steiner,  men hovedretten heretter var Paralgin Forte og Paracet 1 gr.  Gjett om ikke jeg hadde treg mage!

Ennå engang et joda, joda jeg tok frem stang og snelle, "Truet" meg rundt vannet, men så la jeg fiskesakene vekk for godt, og ble sittende ved bålet.  Og heller ikke det som jeg elsker ble den store susen.

Litt sus forresten.  Jeg elsker sjokolade, men spiser den opp med en gang. Nå kjøper jeg en boks Nugatti.  godt på maten og god som kaffesnacks.

Og så kl 03 ett eller annet fikk jeg nok.  Rev teltet og pakket sekken og satte nesa hjemover. 40 skritt, så pause, så var det på`n igjen. 

Men så kommer det rareste.  Vel hjemme, henger, jeg alt vått opp til tørk. 

Vasker opp kopper og kar – og så legger jeg alt på plassen sin – klart til ny tur.  Men jeg har en, min fru hustruen, som står over meg.

PS.  Har et håp:  I morgen skal jeg på Smertepoliklinikken i Drammen, og der kan, håper jeg, få et innplantet, likt en pacemaker som skal blokkere nervesmertesignalene til hjernen.

Det ble intet inplantat, og når jeg så hva det vikke bety er jeg glad til.  I stedet har jeg bestemt følgende.  "Reduser lystene".  Så om jeg klarer å unngå knestående så kanskje det blir ny tur likevel.