En liten turrapport en tidlig fredags morgen

[+Tom42]

Klokka er 0730.  Jeg fyller en flaske med vann, setter meg i bilen om kjører ut til et sted jeg har vært før.  Noe av hensikten er å trene opp balansen igjen, og stedet er sånn passe ullent, stilløst med mye vegetasjon. Men jeg måtte raskt lage meg en kjepp.

Og så opplever jeg noe jeg, og flere med meg har opplevd mange ganger før.  Jeg gjorde de samme veivalg som sist.  For rett foran meg  ser jeg en liten vedbit på bakken.  Her hadde blikkboksovnen vært i aksjon for et par måneder siden.

Det er en stille morgen. Solen skinner og regndråpene fra i går ligger som perler på liljekonvallbladene, og blader og blomst er så vakre der de står at jeg velger å la vær å plukke. 

Det er noe eget å rusle slik – uten noe bestemt mål, da får en bedre tid til å se seg om. 

En «grop» i fjellet viser seg å være mer enn en grop, for her har jegere fra «forna dar» bygd seg en ildstilling, eller kunne det ha vært en bogestilling?  Et ildsted var også synlig.   For øvrig en utrolig dårlig kombinasjon på et bilde.  Men jeg var visst for opptatt av selve stillingen og glemte å ta med hvor fint den lå i terrenget.  

 

Og som jeg rusler videre kommer jeg til et mosegrodd lite steingjerde. 

Og igjen gikk tankene tilbake til en tid hvor de hadde god tid, og et godt naboskap. Eller kanskje ikke. 

Gjennom vegetasjonen kunne jeg nå skimte bilen, og om jeg hadde vært i tvil om retningen viste en maurtue meg retningen til syd. 

En vakker blomsterbukett dukker også opp, og jeg må ta enda et bilde,

og som om ikke det var nok, plutselig hørte jeg advarende lyder fra en fugl.  Kanskje jeg var for nær redet? 

Men hadde hun tittet inn i mitt indre hadde hun sett at jeg hadde fred i sinnet og var ingen trussel.

Ingen spektakulær tur, ingen topper ble erobret, bare en stiløs kolle med liljekonvaller, einer, rogn, eik og furu. 

Men du verden, denne lille turen på en times tid gjorde godt.

Og hva var vel bedre enn å vite at jeg ikke trengte å bekymre meg for bilnøklene.  Klok av skade hang de trygd på en karabinkrok i sekkens lokklomme

Og så var det frokost i heimen

Endret 31. mai 2019 av Tom42
det er fredag ikke lørdag

[Siggy Stardust]

Fint skrevet!

[Martin HJ]

Flott å se du kommer deg ut og finner gleden

[+Tom42]

3 timer siden, Martin HJ skrev:

Flott å se du kommer deg ut og finner gleden

Det er ikke til å tro.  For nesten to måneder siden var jeg i ferd med å gi opp håpet om noen gang å kunne gå igjen, hvert fall over 300 meter.  men jeg har det faktisk skriftlig utsagnet:  "Du kommer alltid tilbake".  Og det har ringt i ørene mine i snart 2 år. 

Jeg har siden operasjonen i kneet forsøkt en mengde triks, nerveoperasjon, smerteplaster, TENS, strøm, men alt har vært mislykket.  .  

Men den 5 april ble starten på noe nytt, skjønt jeg gjorde ikke noe annet den kvelden enn så mange ganger før; jeg la på en kuldepakning på kneet i det jeg gikk til ro. 

Og våknet smertefri!  Hum.  Hum.  Så dukket ide nr ?? opp:  "Om kuldepakningen virket om natten, hvorfor ikke gå med den om dagen også".  

Og dermed var jeg i gang igjen.  Riktignok gled den glatte gelpakningen, men hva har man symaskin til? 

Og da hold den seg på plass.

Til å begynne med byttet jeg til ny kald pakning, men snart oppdaget jeg at det spilte ingen rolle om den var kald eller varm.   Men det som spilte en rolle var at å gå uten var å be om bråk.  Ja, selv i hvilemodus uten pakning kom smertene tilbake.  Så stort sett er den på plass 24/7,  med noen hvilepauser

Så begynte jeg å gå.  Akkurat dette var ikke noe nytt, men det som var nytt nå var at dette synes å vare. 

Til å begynne med tok jeg et med ro for det tok sin tid å få en 77 års kropp igang igjen, etter praktisk talt 2 års inaktivitet.  Jeg pustet som en hval etter 500 meter, men gradvis økte jeg marsjen til et par km, og fylte sekken med flere og flere brusflasker med vann.,

Og så kom 18 mai!  Nå eller aldri.  Pakket sekken, 18 kg og dro på tur.  6.3 km x 2. 

 

Klarte ikke å dy meg.  22 mai 

Ikke til å tro.  Joda smertene de sier innimellom "vi er der", men nå tror jeg jeg er i gang.  Legene tror ikke det de ser, og de prøver ikke engang å spekulere på hva som skjer.  Men det må ha noe med trykk på akupunkturpunktene å gjøre.

Og nå er jeg igang. Skal til Engerdal 10 juni, til Femundselva.  Med sekk og Aktoen.  Har vært ferdig pakket i et par uker nå.  Gleder meg som en unge.  

Det som skal tørkes, 5318 gram er er allerede redusert til 1047 gram

Og Hardangervidda blinker i øynene mine.  

Så er det store spørsmålet:  "Blir det nok en nedtur"?  Det aner jeg selvsagt ikke, men inntil så eventuelt skjer, nyter jeg hvert sekund. 

Skal en gang i høst til utprøving av en ryggmargsstimulator, og virker den blir den operert inn under huden.  men jeg får ta en ting ad gangen.  Men å gå med den store "kladasjen" på kneet er jeg blitt så vant til.  

 

Endret 31. mai 2019 av Tom42
Redigering

[a_aa]

Lykke til @Tom42!  Strengt tatt spiller det liten rolle om man blir bra av Placebo, Farmasi eller Overlege, så lenge man faktisk får gjort det man ønsker - ønsker deg lykke til videre, og har stor tro på at viljen din til å komme deg ut i naturen kan vise seg å være en kraftfull medisin