Johnsens turlogg Madlandsheia – Vådlandsnuten opp og ned.

[REJOHN]

En «topptur»

Det ble ingen søndagstur. Det ble en mandagstur i stede. Ingen ville bli med på søndag, og YR var mer velvillig på mandagen.

Bare unnskyldninger – selvsagt. Sannheten var at beina kjentes tunge og stive på søndagsmorgen. Jeg tok en hviledag. Det var snakk om mye bedre vær på mandag, og da ville solen ha tørket opp noe av regnet fra tidligere.

Det ble anledning til å «planlegge» en tur litt utenom det jeg har gått den siste tiden. Vådlandnuten er et turmål, jeg pleier å ta mot et par ganger i året. Det har ofte vært en vårtur, med snø og fenner i høyden.

Selv om det fortsatt er mai, mente jeg at all snø og spor av vinter ville være vekk, selv om toppen ligger på over 800 moh.

Jeg tok kontakt med broderen, og denne mandagen var han klar for tur. Og han kunne tenke seg en tur til Vådlandsnuten. Bare det ikke ble for fort oppover bakkene.

I «gamle dager» for bare noen få år siden, var en tur på en mil, og 5-600 høydemeter, ikke noe å skrive hjem om. Det var bare en helt alminnelig tur. Etter å ha blitt over 70, er ikke form og kondisjon helt den samme som den en gang var...

Vi var alene på parkeringsplassen, og regnet ikke med at det ville være særlig mange andre på tur i Madlandsheia denne dagen. Det har skjedd store endringer her oppe, siden første gang vi var på tur i området. Det var en gang på 50 tallet, sammen med våre foreldre, og senere ble det skiturer på vinteren.

Nå er terrenget overgrodd med bjørk, og vanskelig fremkommelig på ski. Det er først et godt stykke oppe i Høylandsskaret ar terrenget åpner seg.

Det var kjekt å være på tur i Madlandsheia denne mandagen. Vi klarte å holde jevn fart opp bakkene, og det ga overskudd til den siste bratte kneika mot toppen. Broderen var i utgangspunktet ikke sikker på om han ville komme opp til topps. Det har gått trått noen ganger her.

Med overskyet vær og trekken bakfra, var det også mulig å gå i bare blusen nesten til toppen. Bare det siste stykket ble det nødvendig å ta på jakke. For egen del tredde jeg også på vanter. Det var ikke mange gradene over null helt øverst.

I begynnelsen av Høylandsskaret går stien rett ved siden av bekken. Her er det offisiell drikkeplass. Også årgang 2019 ble testet og funnet i orden. Broderen ville også teste vannkvaliteten, men han klarte på ett eller annet forunderlig vis å miste snyltekoppen i bekken. Og så den blå koppene seile nedover mot indre Fisketjønn. Siden det var den eneste koppen vi hadde med, fikk vi klare oss uten resten av turen....

Det går greiere nedover bakken enn opp. Selv med en ankel fortsatt i uorden etter et overtråkk for mer enn 3 måneder siden, gikk det greit. Broderen var litt overrasket over at han var den som holdt farten opp nedover. Det pleier å være han som er mest forsiktig i nedoverbakker.

Vi kom til bilen etter vel tre timers tur. Det vil si omtrent 3 kilometer i timen, men med noen hundre meters stigning på oppturen, mener jeg vi holdt en grei fart.

Det var uansett en fin tur.

Les hele artikkelen