Maradalsryggen/Sentraltind/Skagastølsryggen 5-6.08.2006 - Et døgn på stram line

[eaa]

Forord:

La det være sagt med én gang - dette er en voksen rapport.

Men så var det en voksen tur også, over 9 rå 2k-topper, i et av Norges røffeste landskap.

Hele 35 timer på farta, 24 av dem over 2000 moh. Et vell av mektige og pulsdrivende inntrykk, som ikke lar seg koke ned til et fåtall setninger, ikke engang så nøkternt beskrevet som her. Og ikke med et fåtall bilder heller. Men bildevalget er da også ment å være både representativt, illustrativt og ikke minst informativt, da visse av veivalgene våre er lite bekrevet fra før. Så derfor kan noen av bildene kanskje være til hjelp for andre som vil gå samme runden en gang - hvilket i høyeste grad anbefales! Så vil du være med så heng på - en tur som glatt topper alt hva jeg har gått av fjellturer til dags dato…

Ut av allfarvei

Klokka var blitt 03:45, og det var så smått blitt ganglys. Vi - Robert, Nils og meg - hadde allerede pakket sekkene v/ bilen på Skardstølen sør for Turtagrø, og fordelt litt på klatrestæsj, tau ol., og tok nå ivegen inn Skagadalen i retning Tindeklubbhytta. Litt oppe i lia ser vi et glimt av ei hodelykt, og oppdager et følge på en 5-6 personer foran oss. ”De skal sikkert på Storen” sier vi, noe som senere viste seg å stemme. Mens vi jobber oss opp motene innover dalen, pensles langsomt et rosa strøk av fjærskyer ut på nordhimmelen bak oss, og idet vi når Tindeklubbhytta forgylles toppen av St. Dyrhaugstind/2147 av morrasola som bikker over kanten av Skagadølsryggen, som rager høg og svart på vår venstre side. Langt der oppe ser vi konturen av Halls hammer, men det skal gå noen timer før vi er der...

For vårt mål er ikke det enkleste denne dagen. Vi akter å gå hele Maradalsryggen til endes nordover fra Maradalstind S-3, derfra rett opp i Sentraltind via SV-flanken, og endelig ut hele Skagadalsryggen fra Sentraltind til Nordre Skagastølstind - ei regle på 9 kronglete 2k-topper, 4 stk. langs Maradalsryggen og 5 stk. langs Skagastølsryggen (hvis ikke Sentraltind er å regne til Styggedalsryggen da). Videre vet vi nesten intet om vegen fra Maradalstind Nordre til Sentraltind, ruta er svært lite beskrevet, så vi er jo spente på om dette er gjennomførbart med vår ringe klatrekompetanse.

Vi ser folk foran oss på Skardstølbreen, og det kommer også flere bak oss. En del folk susler og klargjør seg til tur ved teltene sine rundt Tindeklubbhytta, så det ser ut til å bli en folksom dag i fjellet i godværet. Vi fyller opp vanntankene fra en bekk i røysa før vi går ut på Skardstølbreen, i den tro at dette kanskje er siste sjanse. Det skulle vise seg senere at vi faktisk kunne ha ventet helt til etter Slingsbybreen med dette... Skardstølbreen er som alle andre breer våt og blå i sommer, så vi tar på stegjerna på glatta oppover der. Øverst mot bandet krysser ei breglippe tversover stien, men den er enkel å komme over. Vi raster v/ hytta på bandet, og både hører og ser folk overalt oppi Storen allerede. Men vi skal ikke dit. Der de andre tar til venstre og følger ”mainstream” opp mot Storen, skal vi halvt ned mot høyre og ut av allfarvei, retning Berges chaussé og Maradalstinder. Og utover der gikk ingen andre enn oss denne dagen...

Berges chaussé

Etter en rast v/ hytta på bandet, søker vi nedover halvt til høyre, skrått over steinrøysa nedenfor svaene under Storen. Ingen sti eller tråkk er å se, men vi mener vi skal ned en 40-60 hm for å nå inngangen på Berges chaussé, den lille fjellhylla vi må finne for å traversere SØ over fjellveggen retning Slingsbybreen. Etter hvert oppdager vi en unnselig liten varde litt nedenfor og 150m foran oss. Vi tar peil på varden, og setter samtidig opp en liten ny en langs veien. Nede ved varden holder vi så høyden videre sørøstover, og snart gir Berges chaussé seg selv - ei drøyt meteren bred graskledt hylle i bergveggen dukker opp foran oss. Vi rusler iveg utover denne, og opplever den som helt udramatisk. Litt vann sikler ned og gjør torv og sva noe våte, men ingen vanskeligheter av den grunn. Halvveis fyker to ryper på vingene, og på pynten over hodene våre blir to andre ryper bare sittende mens vi passerer rett under dem på 6-7 m hold. Snart når vi den mye omtalte stenblokken som sperrer hylla, men også denne er slik vi opplever den totalt udramatisk, vi går alle tre ubekymret rundt den på utsiden. Chausséen framstår i det hele for oss slik Robert ynder å uttrykket det: ”A walk in the park!” - ja til og med med gras under bena!

Slingsbybreen

Vel forbi Berges chaussé kommer vi til ei bratt og solmjuk snøfonn, som vi greit tusler over til kantmorenen på Slingsbybreen. Denne ligger snøbar og blå i sola, men er i partier temmelig oppsprukket. Her klargjør vi tauet, tar på seler og stegjern, og med godt overblikk bestemmer vi oss for vegvalget over breen. Deretter går jeg først i tauet utover isen. Isen er helt grei å gå på, og vegvalget unngår de verste sprekkene. Faktisk hadde vi trodd dette skulle bli verre, for breen oppleves ikke på langt nær så bratt som vi hadde fryktet, og kryssingen er også kortere enn vi trodde. Et sted må vi hoppe over en sprekk på drøye meteren, men djup er den ikke, så alt er såre vel - bare ren nytelse dette, og vi stresser ikke. Vi har jo hele helga å ta av! En gang høres tunge rumlelyder fra brefallet rett nedenfor oss, men ingen bevegelse å se. Bak oss rager mektige Storen, og tidvis hører vi rop som gjaller i fjellstilla der oppe fra. Til høyre sjoer det tungt av rennende vann uti Midtmaradalen, og til venstre luter nå Maradalsryggen over oss, forreven og svart i sin egen slagskygge. Den uryddige ville eggen drar så over i Sentraltind, som risper det tynne cirrus-skylaget pokkerivold over hodene våre. Det hele ser nesten truende ut, og spenningen stiger i oss. Vil vi finne en veg oppi der? Hvor står vi når lyset engang ebber ut utpå kvelden? Og kommer vi ikke fram - klarer vi da å komme tilbake..?

Etter selve Slingsbybreen snirkler vi oss nedover mellom sprekkene over ei større snøflate, mot svaene på andre siden. Ute på barmark igjen, drikker vi fra en friskt rislende smeltebekk, som strømmer ut over svaene fra fonna. For å spare bæring, kan man trygt vente med å fylle vann til man står her i hvert fall. Stegjern og isøks hadde nå gjort nytten sin for denne turen, og kom ikke mer i bruk.

Mot Maradalsryggen

Vi lister oss direkte tversover svaene, noe som var kurant nå på det knusktørre føret. Men det er såpass bratt at på tynn snø eller i regnvær bør man nok krysse svaene på et smalere og mer stenet parti ca. 70-80 m lenger ned. Derfra skrår et markert, bredt og stenlagt drag oppover mot Maradalsryggen. Vi piler over svaene til draget, og følger så dette oppover et godt stykke.

Lenger opp nærmere Maradalsryggen ligger et tilsvarende drag parallellt ovenfor oss, men adkilt fra draget vi kommer i av et parti med svapregede bratter og småknauser. Dette øvre draget når nesten Maradalsryggen oppunder "innsteget" vårt til egga, mens draget vi kom i bunner i noen hammere. Vi søkte derfor å komme opp i dette øvre draget, og fant hver for oss litt forskjellige vegvalg over knausene opp dit. Jeg forlot det nedre draget først, og hadde ingen problemer med å forsere knausene opp til det øvre. Robert kom seg over noe lenger opp, mens Nils krysset øverst av oss alle (var det ikke slik'a, Nils?). Han måtte der ha litt tauhjelp fra Robert, som allerede hadde kommet seg over, så det lønner seg nok å forlate den nedre renna relativt tidlig her…

Spooky punkt

Vel oppe den øvre renna, når vi etter få klyv brått selve egga på Maradalsryggen. Her møter Styggedalsryggens enorme sørstup øyet, en vegg så massivt stor og så rå at man nesten mister pusten! Vi ser også folk i siluett oppå Styggedalsryggen, hvor to personer på veg vestover rappellerer en liten hammer midt ute langs ryggen. Og til høyre rager Gjertvasstindens monumentale sørstup som en monolitt over den ødslige og grovt oppsprukne Maradalsbreen. I sørøst svartner Mannen og Kjerringas råhugde profiler, og mot nordvest ligger dagens utfordringer på rekke og rad langs egga… Phuih - spennende gitt!

Østsiden av Maradalsryggen er mildt sagt stupbratt, ja delvis overhengende over Maradalsbreen, og høgden øker raskt mens vi klyver oppover den skarpe eggen. Ikke langt oppover langs denne, så når vi den første reélle utfordringen - en liten hammer som synes vanskelig å forsere. Men i dens loddrette høyreside (NØ) finnes en mulighet, ei spesiell og særdeles luftig hylle kan man si, for der løfter en 6-7 m lang og halvt liggende kamin seg skrått oppover i den ellers svaglatte hammersiden. Tenk deg en smal kanal helt uten høyrevegg, 70 cm høg og 50-60 cm bred, som stiger 30 grader, og der gulvet heller 10-15 grader utover mot den visse død, representert ved breen 200 meter loddrett ned… Og inne i kanalen finnes ingen håndtak, kun flekkvis et grunt og knapt fingertjukt riss mellom gulvet og venstreveggen, så her må man stole på friksjonen alene... Lene seg max mot venstre, unngå at sekk og isøks dunker eller hugger tak noe sted, kun konsentrere seg om å maksimere kontakten mot underlaget med skospisser, knær, underarmer og hender. Sekker på 17-18 kg gjør én ikke akkurat stødigere heller. Robert først, så Nils, så meg. Glem høyresiden, psyke den vekk, konse kun på mjuke, glidende og velbalanserte bevegelser…

Tjoih - pulsen kom ikke bare av motbakken her nei!

Ikke lenger ”A walk in the park!”

Etter denne pangstarten er det kurant videre til dagens første 2k, Maradalstind S-3/2080, som vi iflg. Nils’ tidtaking når kl. 12:22. Smalt, utsatt og eksponert javel, men gode håndtak og fast fjell, så greit likevel. ”Yeii!” , da er vi i gang, så vi toger raskt iveg mot neste, Maradals S-2/2091. Vi fortsetter dit på samme måte, mjukt og konsentrert, masser av spenstig klyving, som ikke rommer marginer for feil. For her er det sylsmalt, og langt ned på begge sider! Vi er vel framme på S-2/2091 kl. 1300, og tar her en kjapp rast. Vi ser herfra rett inn i neste utfordring, S-1/2148, men før denne ligger både en rappell og en stygg hammer gradert til 5.

Ute på pynten før dagens 1. rappell (10m), vurderer vi om vi kan omgå 5’er hammeren noe sted. Til høyre kan bare glemmes, men vi mener vi kan gå mot venstre ut av skaret etter rappellen, for så å traversere opp de bratte svaene på hammerens SV-side, og nå ryggen nord for toppen. Vi satser på dette, da vi helst vil unngå tidsbruk på den vanskelige klatringen, for å kunne nå lengst mulig før mørket. Vi vet jo på dette tidspunkt heller ikke hva som kan vente oss lenger fremme i Sentraltindens bratte SV-flanke…

Rappellen går fint, bare godt å komme skikkelig i gang med slikt. Vi dreier så av egga mot venstre, og klyver over ei mindre røys fram til de glattslepne svaene. Her blir det forsiktig å famle seg fram på blyanttjukke riss og småkuler, samt hele tiden å søke mest mulig friksjon på skosålene. Kun aktuell rute under knusktørre forhold dette! Veeeldig sakte vinner vi meter for meter over de bratte bergflatene, og kan etter hvert tråkke inn på bergkanten ovenfor svaene og følge denne opp igjen til hovedryggen. Herfra oppdager vi en enslig person som langsomt jabber seg direkte opp Slingsbybreen langs pionérruta mot Mohns skar. Dristig ja - en utglidning her, og man skyter som ei tomflaske ned breen og rett i grovura langt der nede! Vel oppe igjen på hovedryggen går vi greit tilbake til toppen på S-1/2148 - kl. er da 14:34. Noen bilder, og vi skjener videre mot Nordre/2160 som ikke er langt unna, og som da skal være den 4. og siste 2k-toppen på Maradalsryggen. Denne nås greit kl. 14:50. Vi begynner så smått å bli vant til konstant å være utsatte og eksponerte nå, blir flinkere til å konsentrere oss og psyke faremomentene vekk. Men man skal vokte seg vel for å psyke farene helt vekk - for de er så visserligen der i fullt monn likevel, hele tiden! Selve Nordre/2160 er sylspiss, og et pittelite flatt platå på nordsiden består av store blokker, der man alle steder igjennom ”gulvets” mange sprekker ser rett i breene på begge sider. Føltes ikke særlig betryggende liksom… Og breflata nede på Maradalsbreen er virkelig grovbarket her inne!

Vi tar en matpause her, men jeg har som vanlig null matlyst i høgfjellet, drøvtygger i evighet på en munnfull, og må til slutt nesten ta meg sammen for i det hele tatt å få svelget stasen. Drikke må rasjoneres, inntar vel ca. 1 dl i timen i snitt.

”Point of no return”

Fra Nordre skuer vi nå Sentraltind. Et sted langs dennes søregg eller SV-flanke må vi opp.

Vi vet at neste rappell sannsynligvis er vårt ”Point of no return”, går vi ned den klarer vi ikke å klatre oss tilbake. Og finner vi da ingen veg videre opp i Sentraltinden, ja da må vi lete opp en retur ut stupene mot den stygge Slingsbybreen i SV . Etter nøyere vurdering, mener vi å kunne følge søregga i Sentraltind opp et stykke, for så å traversere et stendrag ut til venstre, over mot en stor skråttliggende hammer litt ute i SV-flanken. Hammeren ser ut til å kunne omgås via nedre spissen til baksiden, så kanskje vi kan komme videre opp derfra? Ingen andre alternativer ser tilforlatelige ut fra Nordre, så vi satser på å omgå skråhammeren. Vi rusler av Nordre, og møter igjen, som vanlig, en ny utfordring tvert. Et 3m djupt hakk i egga må forseres, og etter litt sondering trekker vi ned i SV-siden også her. Derfra må vi opp igjen via en trang sprekk med et litt klønete opptak. Jeg vurderer å krype igjennom en tynn nordvendt tunnell under/mellom blokkene i stedet, men det blir så jeg dropper dette (hadde nok gått, tror jeg). Robert tar imot sekken, og jeg klatrer samme vei som de andre.

Kandidat Maradalstind N-1

Dagens 3. rappell ned fra Nordre er av det luftige slaget, vertikal og stedvis uten fotfeste.

Men alle kommer greit ned, og vi besøker så det vi bestemt mener er den femte 2k-toppen på Maradalsryggen. Kandidaten måler nok 12-13m i PF, har høyde ca. 2130, og nås kl. 16:50, 13 timer etter at vi forlot bilen. Høydemålerne til både Nils og Robert slår over fra 10m til 15m høydeforskjell nede i skaret. Selv om disse bare har 5m oppløsning, indikerte begge målerne klart mer enn 10m. Etter denne gyver vi på atter en rappell, ca. 10m, den 4. langs ryggen. Nå gjenstår kun en liten tagg, og vi vil være over i Sentraltind. Men selv denne lille taggen huser en utfordring. Her må vi ta av sekkene, og Nils åler seg rett ned en lang sylsmal kamin, med langt imellom fothyller og håndtak, ca. 5m ned taggens nordside. Vi sender sekkene ned til ham m/ et langt slyngebånd, før Robert og jeg åler oss samme vei.

Ok, vel av Maradalsryggen nå - so far , so good!

Opp Sentraltind

Vi klyver så bratt opp langs sørryggen på Sentraltind/2148. Temmelig bratt, og partivis litt dårlig med tak her, men tørt og fint, så framdriften er bra lell. Snaut 100m lenger opp kjenner vi igjen skråhammeren til venstre, og vi trekker over et parti m/ sten og småsva dit. Den lange hammeren skrår nedover til venstre, og har en del grove sprekker over ryggen. Men ingen av disse ser ut til å lede til noe vettugt vegvalg, så vi står tilbake m/ to alternativer.

Alt 1:

Opp til høyre i hammeren drar et langt glatt drag opp mot himmelranda ovenfor. Draget er ca. 25m langt, og holder anslagsvis klatring grad 3, hvor en ”laidback” teknikk nok kan benyttes i en 10-15 cm bred sprekk mellom gulvet og veggen til venstre. Ellers dårlig med sprekker og sikringsmuligheter, i hvert fall av det vi kunne se.

Alt.2:

Sjekke en omgåelse nesten helt nederst på hammerspissen, via den aller siste sprekken som krysser hammerryggen. Vi blir enige om at fjellreven Nils skal snuse på alt.2, mens Robert og jeg ser an standplassen for klatredraget i alt.1.

Robert og jeg vil avvente hva Nils finner ut før vi legger arbeid i standplassen, men det varer og rekker og ingen Nils er å se. Jeg rygger derfor ned igjen fra standplassen, for bedre å kunne se nedover langs hammersiden etter Nils. Vel ute på småsvaene igjen oppdager jeg tvert en blid Hiawata oppe på toppen av hammeren, mot himmelen ovenfor klatrealternativet! Stifinneren hadde krysset hammeren nederst, og havnet der i noen partielle sylsmale hyllegallerier, høgt over stupsvaene over Slingsbybreen nedenfor. Dog fantes relativt gode håndtak, og galleriene kunne traverseres over hammerveggens bakside, og inn til ei stenfylt renne som ubrutt dro seg videre langt opp i Sentraltindens SV-flanke! Vi fulgte rask etter, og herfra så resten bent fram enkelt ut!

Opprømte og fornøyde over løsningen, strener vi videre oppover renna, og når etter hvert oppunder selve frontveggen på Sentraltind. Denne lar seg nok også greit klatre tror vi, mange hylle-, sprekk- og renneformasjoner krysser fronten, der klatring på 3-tallet er sannsynlig ved riktig vegvalg. Men vi skal langt ennå, og kl. har blitt 19:30 allerede. Vi viker derfor ut venstre, og følger spent erosjonsrøysa innunder fronten rundt neste sving… Heldigvis ser også vegen videre grei ut, så vi holder oss inntil hammerveggene videre oppover røysa, som ligger som et bredt drag i retning Skagastølsryggen mellom Sentraltind og rappellhammeren på dennes vestrygg. Det er bratt, det er løst og delvis vått. Langt oppe ligger en snøflekk, og her smelter såpass at vi kan drikke noen kopper fra vannsikkelet. Herfra ser vi fortsatt folk i Storen, vi ser dem både i Mohns skar, på toppen og v/ Hjørnet.

Like ovenfor snøflekken dreier ei smal renne halvt høyre og bratt opp mot himmelen, og like etter står vi plutselig på egga oppunder selve toppen på Sentraltind! Jiihah, oppe! Vi kuter til topps, og kan tilfredse konstatere at uvissheten og de verste vanskelighetene er tilbakelagt. Kl. har blitt 19:50 idet vi bestiger Norges vanskeligst tilgjengelige tinde ! Vi fotograferer i hytt og pine. Mot sør og øst ruver Styggedals- og Maradalstinder, hvor vi nå kan beskue dagens utfordringer fra oven. I vest hytter Storen sin veldige knyttneve mot himmelkvelven, mens Skagastølsryggens tannede knivblad skjærer augustkveldens fargeteppe i fillebiter, og syr tåkeslør av kveldsvinden som uler ødslig over egga…

Men en nær forestående skumring presser oss videre i retning Vesle/2340, men først må vi ned atter en rappell, ut hammeren på Sentraltindens vestrygg. Denne kan vissnok kunne omgåes ut i nordveggen, men vi finner det minst like greit å rappellere. Etter dette ligger et kort litt bredere parti opp mot Vesle, og det føles godt, etter så mange høykonsentrerte timer, å endelig kunne slakke ørlite på årvåkenheten, presisjonen i fot-isettene og balanseringen.

Men snart smalner det av igjen mot toppen, som nås kl. 21:20. Og synet av Storen herfra?! Søkke ta for et fjell, sier jeg bare..!

Etterpå må et av dagens verste punkter krysses. Vi må runde Vesle/2340 litt nedenfor toppen og ut i sørsiden. Der ligger et heller spenstig klyvepunkt, med absolutt nulltoleranse for feil. Her må man i en forflytning et øyeblikk henge i begge henda på en liten stennakke i ei vertikalrenne over stupet, mens kun en fotspiss uten feste berører blokka på andre siden av renna. Deretter svinges kroppen etter hendene over avgrunnen, og man sklir seg så skrevsover blokka på motsatt og i sikkerhet. Det er hundrevis av meter i lodd rett ned, og det hele ser ganske skummelt ut. Nils går først, langsomt og konsentrert, med velberegnede og presise bevegelser. Igjen føles ikke sekk på 18 kg som noe sjakktrekk! Så er det min tur. Da stikker Nils hodet fram fra bak hjørnet på andre sia og sier med et skjevt halvglis:

”Her døde det én i 1992! Han glapp taket med henda…”

Litt av et pedagogtalent, den gutten du!

Men vi kommer greit over alle tre, og nå skurmrer det fort. Vi søker videre nordover egga, og finner snart ei lita hengerøys på lésida mot Styggedalen, kun noen metre før Halls hammer. Her ordner vi oss noen løsstener som sete, og tar på oss det vi har av klær, dvs. ei ekstra trøye og ei lang underbukse. Soveposer/fjellduk har vi ikke, så det vil bli ei hustrig natt. Vi tømmer ryggsekkene og bruker disse som sitteunderlag, snører alle snorer og hetter, luer og votter, og setter oss for å prøve å blunde litt mellom vindrossene som hvirvler ned over egga bak oss. Men før vi dupper, sikrer vi oss med hver vår slynge til fjellet, ikke plassen for å snu seg eller gå i søvne på dette…

Nils ”Rattlesnake” Haugene

Jeg dupper av etter hvert. Våkner igjen av at jeg fryser, fryser så jeg skjelver. Prøver å sitte så stille som mulig, sånn midt inne i klea liksom, og unngå enhver bevegelse som vil fjerne den smule varmluft man måtte ha samlet under vindklærne. Jeg tar til og med opp regntrekket til ryggsekken og trer mine korslagte armer inn i dette, og drar trekket opp over skuldrene. Dette hjelper faktisk litt, selv om det samler kondens. Utpå natta har jeg nok endelig duppet av litt, og våkner av en underlig lyd. ”Frrrrrrhh” sier det, ”frrrrrrhh... frrrrrrrhh... frrrrrhhhh” - en tynn og tørr raslelyd, omtrent som klapperslangene i gamle dagers westernfilmer. ”Jøss”, tenker jeg, ”hva pokker er det der?” Jeg tar av hetta for å høre bedre, og oppdager at det er Nils som ligger og skjelver! Han rister så skallbekledningen nesten freser, stakkars mann! Men han har likevel sovnet for en stakket stund. Jeg kan også tid om annen høre Robert som sitter bak og over meg, da han er oppe å gymmer for å holde varmen. Vi målte 3,9 grader om natta, og sure vindstøt falt hele tida ned på oss over egga. Ikke bare gromt å sitte i svette klær å hutre på en kald sten på 2250 moh hele natta da! Siden vi kjørte opp forrige natta, ble dette i praksis andre natta på rad uten søvn. Ulidelig langsomt begynner det endelig å lysne. Ved 4-tida bråskvetter vi av et skremmende tungt brøl fra Styggedalen, idet et svært så voksent isras drønner ned stupveggene og strør seg tilslutt utover Styggedalsbreen. Men kl. 5 orker vi ikke sitte lenger, det er lyst nok til å gå egga videre. Så vi pakker sekkene i en fart, og hutrer så videre mot Halls hammer, fortsatt gående i alt vi eier og har av klær…

Frisk åpning

Opp kl. 0500, og ti minutter senere henger førstemann i rappellen ned Halls hammer. Kvek åpning på dagen, spør du meg!

Hammeren er imponerende, kan godt skjønne at salige hr. Hall ble deppa da han møtte denne på veg opp! Men ned går det greit, og vi føtter oss forsiktig videre egga ut til Midtre/2284. Herlig å få leet seg litt, å få lenket våre støle legemer i gang igjen, og å få igjen varmen i skrotten! Sola gyller Skagastølsryggen bak oss nå, og Halls hammer kneiser gullbrun og utilnærmelig foran Storen. Ser temmelig vilt ut tilbakeblikket fra Midtre ja! Framme på Midtre er kl. blitt 06:25, og her myser 4 trøtte og smaløyde fjellfanter overrasket på oss, på sine tjukke oppblåsbare underlag og i tjukke soveposer. Sikkert godt ja, men mye å drasse på også, når man skal på Storen. Vi veksler noen ord, før vi piler videre nord og ned ryggen, og finner et fint rappellfeste helt uten slynger ute på brekket til høyre. Her knyter vi ei båndslynge, før vi heiser oss ned på Berges stol før V-skaret.

Mot fullførelse

Ned til V-skaret venter to luftige 25m rappeller etter hverandre. Begge disse går helt greit, selv om vi på hylla imellom måtte vente på to klatrere som kom motsatt veg. Her kunne potensielt tauet ha kilt seg i en lite gunstig sprekk like ut for rappellfestet. Jeg var sistemann ned, og var obs på taudraget, så jeg prøvde best mulig å styre tauet vekk fra faren, og det gikk heldigvis greit. Vel oppe på første hylla etter bunnen av V-skaret, pakket vi omsider ned tau og seler, og lettet litt på klærne. Etter et par bratte opptak opp av skaret, var vi på Skagastølsnebbet/2222 kl. 09:50, og fór raskt videre ut den siste ryggen langs stupkanten i øst, og endelig opp til Nordre Skagastølstind/2167. Klokka var blitt 10:25. Målet var nådd! Håndtrykk og ”Give me five!” . Ni nye 2k godt hermetisert i boksen, og hele ruta over Maradalsryggen, videre opp til Sentraltind og deretter ut igjen Skagastølsryggen var gått uten å sette en eneste sikring underveis! Så vi må vel si oss fornøyde med våre vegvalg. En fantastisk, lang og luftig tur var snart over, og vi var så fornøyde som vi overhodet kan bli! Og hvor godt det nå var, å endelig kunne slippe den mentale påkjenningen det tross alt er å måtte være så utsatt, så eksponert, og så konsentrert - så lenge som 24 t i strekk med nær null søvn!

Kvalitetsdupp

Nå gjensto kun den lange og digre røysa nedatt til Tindeklubbhytta. Her møtte vi fortsatt folk som skulle på Storen, enda klokka var snart 12. Og det i shorts og joggesko med ullsokker! Midt i den seige stenrøysa nedatt Nordre gikk jeg tom for vann, min 3l Camelbak var gått tom. Bra dosert det, for om kun om en times tid ville vi stå ved bekken nedmed hytta. Skjønt stå og stå fru Blom, vi deiset der nede av oss sekkene, dro av fjellstøvlene, og flatet rett ut i den solvarme mjuke lyngen langs bekken v/ hytta. Jeg duppet også undersåttene i det svale vannet, og vi drakk begjærlig av den solglitrende klukkende fjellbekken (men heldigvis i motsatt rekkefølge da!) . Og mens vi lyttet til den voggende lune fjellvinden som hvisket gjennom graset, og nøt solvarmen i fjellstilla, sovnet vi raskt alle tre... Der på lyngbakken sov vi som søkkstokker i tre kvarter, før vi i radig marsj turet ut dalen og ned til bilen på Skardstølen. Da var klokka allerede 15:05. En kattevask i bekken der, på med tørre klær, og vi tok av mot Årdal for å handle junkfood. Med min fraværende matlyst inntok jeg på hele turen bare 4 brødskiver og 8-9 kjeks, pluss 3-4 liter vann.

Så gjensto kun det farligste på hele turen - kjøringen hematt i kokvarmen uten søvn på nær 2½ døgn i forkant,

i tillegg til en formidabel trimøkt på halvannet døgn. Jeg kjørte til Aurdal i Valdres hvor bilen til Robert ventet.

Imens kjempet både han og Nils tappert imot søvnen nedover dalene, mens hodene kanglet og slang som dusken på ei sliten topplue!

Men det gikk jo bra da - det óg.

Hjertens takk for eminent turfølge, Nils og Robert!

Dette var for meg alle turers mor.

Hele 9 2k, 35 timer, hvorav 24 over 2000 moh. Og jeg har selv nå, mer enn 14 dager etterpå, fortsatt ikke landet..!

[eaa]

Flere bilder:

[eaa]

Og de siste bildene:

[Tom]

Turen er en bragd og var sikkert fantastisk. Men kan jeg få spørre deg om en ting? Er du overhodet ikke interessert i at folk skal gidde å lese rapportene dine? Tror du at kvantitet alltid er bedre enn kvalitet?

Det slo meg forresten da jeg så Storen-bildet ditt, at den har veldig mange likhetstrekk med Store Austabittind i formen.

[Lyngve]

Dette er en Kongerapport, som krever STOR plass Tom !!

Husk at her er det mange topper og detaljer å beskrive. Dette gir dessuten fyldig dokumentajon for andre som ønsker å ta en slik rundtur.

Forøvrig er jeg svært overasket over at dere fant en rute uten å sette en eneste sikring!

Takk for 30 meget fornøyelige minutter foran skjermen, eaa !!!

[Kim]

Imponerende, gratulerer med vel overstått tur alle tre! Interessant tur for en forhistorisk samler som meg og ikke minst spesielt flotte bilder!

Stusset litt over at dere ikke syntes blokka i Berges Chaussè var noe spesiell. Her syntes jeg det var litt kinkig med balansepunktet. Skulle ikke ha mye fett på ryggen der før tyngdepunktet dro skrotten feil vei og til den sikre død. Klyvepunktet under Vesle Skagastølstind derimot har jeg ikke syntes vært noe vanskelig eller ubehagelig, og her har jeg gått begge veier.

Nå begynner det virkelig å bli lett for de som kommer etter og samler. Med slik informasjon på forhånd får man et ganske annerledes utgangspunkt enn det som har vært vanlig før.

[vertikal]

Flott tur og flott rapport,

Men til Maradalsryggen hører jo også Mannen og Kjerringa og Jernskardtind, selv om de ikke er er 2K-topper.

[Roger]

Virker som om dere har hatt en fantastisk tur Erik! Og fortsett å skriv så utfyllende turrapporter

PS! Gratulerer så mye med 50-årsdagen i dag!!!!!

Roger

[Tom]

50 år? Gratulerer så mye Håper du får en fin dag.

[morten]

Der var'n. Den som venter på noe godt... Fulgte turen deres med spenning fra sidelinja. Sjelden jeg har vært så spent på en tur noen gang hvor jeg selv ikke har vært med. Bra gjennomført. Enda en topp å bestige og måle litt på for meg skjønner jeg. Det er fint med noen restmål.

Flotte stemninger og utfyllende rapport med stor informasjonsverdi.

Takk! !

[Nils]

Takk så mye for en kongetur jeg mest sannsynlig aldri kommer til å lande helt etter Erik og Robert! Maken til heftig rangletur har jeg nok aldri hatt tidligere! Jeg tror det bare er et par andre opplevelser i fjellet som er på høyden med denne traversen (Styggedalstindane i sept. 2004 m/Morten og Coni, og nattskituren til Lodalskåpa i mai 2005). Men aldri har en tur inneholdt så mye jobbing, aldri har jeg måttet ha full fokus på maks konsentrasjon over så lang tid. Det var nesten ikke en pause hvor en kunne gå ”med henda i lomma” fra vi kom opp på Maradalsryggen til vi hadde passert nordre Skagastølstind. Det var jo en lettelse å endelig komme opp på ryggen mellom Sentraltind og vesle Skagastølstind, hvor vi kunne rusle normalt en del av veien.

Det å befinne seg på noen av Norges råeste og høyest beliggende egger og tinder, er noe som definitivt gir minner for livet. Jeg tenkte på det da vi sto på Sentraltind, at får vi skikkelig styggvær nå, ja da er veien lang til trygg grunn.

Noe av det som gjorde turen ekstra spennende, var strekningen fra nordre Maradalstind til Sentraltind. Som Erik også påpeker, var det svært lite info om dette strekket. Vi følte vel oss litt som pionérer da vi skulle begynne på denne biten. Vanligvis gir dette turene en ekstra piff, det og ikke vite hva som venter en. Men der oppe mot Sentraltind, hvor returmulighetene er svært få og krevende, ble denne ekstra spenningen nesten vèl stor. Som Erik så treffende skriver, var det et sted vi hadde et ”point of no return”. Vél, vi hadde jo tau og en del slynger osv, så vi skulle vel alltids ha greid å karre oss ned til Slingsbybreen, men det hadde vært siste utvei også. Og muligens kunne det gå an å traversere litt ned i sørvestsiden på Maradalstindane.

Det er lenge siden jeg har følt en sånn lettelse og glede over å nå en topp som på Sentraltind. Men, så er jo veien til Norges mest utilgjengelige 2000-metertopp lang og krevende også. Og vi hadde ikke akkurat tatt noen shortcut heller. Gleden over å stå på denne tinden var nok allikevel ekstra stor på grunn av at nå var vi forbi det usikre. Skagastølsryggen kjente vi til rimelig godt, og alle potensielle vanskeligheter skulle vi stort sett rappellere forbi.

Tviler ikke på at jeg hørtes ut som en klapperslange utpå natta Erik! Jeg følte meg som en også! Var ganske ubehagelig å skjelve ukontrollert! Men jeg orket ikke tanken på å reise meg opp for å slå floka som Robert holdt på med. Det var jaggu godt når lyset var sterkt nok til at kunne hive oss utfor Halls Hammer! Minuttene den natta gikk sakte!

Skal si grasbakken ved Tindeklubbhytta var særdeles myk og god, og baconpølsa på Narvesen i Øvre Årdal smakte sjeldent godt etter turen på søndagen. Hadde ikke spesielt lyst på tørt brød med smøreost på hjemveien etter 35 timer i fjellskoa. Fruktnøtten smakte heller ikke like godt lenger.

[kjesso]

Som vanleg ein flott rapport, eea, med flotte bilete, og eit språk det er lett å la seg riva med av. For min del må du gjerne skriva lange rapportar frå alle turane dine, om det så berre er ned i kjellaren for å henta fleire kaker til femtiårslaget.

E

[ods]

Dette var en uhyre interessant rapport og nydelige bilder. Spesielt interessant fordi ruta fra Nordre Maradalstind (2160) til Centraltind har jeg aldri gått selv og nesten ikke sett beskrivelse av. Det eneste jeg kan huske av beskrivelser, er Roy Andersen sin glimrende artikkel i ”Norsk Fjellsport” (utgiver NTK) fra 1983. Det var en vintertur i romjula hvor de hadde fem overnattinger på turen (startet med Mannen). I tillegg til forfatteren var Bo Nyborg Andersen og råskinnene Finn Dæhli og Bjørn Myrer-Lund med på turen, mens Stein P Aasheim og Sven Carlsen ga seg i Maradalsskaret og rappellerte ned til tryggheten. Men denne beskrivelsen er naturlig nok ikke så detaljert som din da det er strabassene og den uutholdelige kulden som er det sentrale i artikkelen.

Angående kiling av rapelltau i V-skaret. Da jeg første gang gikk der i samme retningen, kilte tauet seg på siste rappellen, og jeg måtte klatre opp igjen for å få løsnet det.

Skal jeg kritisere noe ved rapporten, er det at du har døpt Skagastølsbreen om til Skardstølsbreen. Jeg vil be alle om ikke å være med på alle hopp og sprett og tjo og hei som navnekonsulentene i Statens kartverk finner på når det gjelder navn i fjellet.

[Alek]

Endelig litt info om N.Maradalstind til Sentraltind. Tenker å gå der neste sommer, men da ut Styggedalsryggen fra Sentraltind. Dette var gull verdt

[Bjarne Lindholdt]

Fantastisk flott turrapport eea, jeg leste med stor interesse hvert ord.

Har selv bare gått Skagastølsryggen, men fikk ikke bilder etter Midtre Skagastølstind, da lukkeren i min Contaflex hadde satt sig fast.

Har derfor storkoset meg med bilderne dine.

Jeg må si at bilderne og turbeskrivelserne dine danner skole her på fjellforun, en meget høy standard som få kan leve opp til.

[Robert]

Ja, selv takk for en Kongetur og en Kongebeskrivelse. Vi visste hva vi gjorde når vi gav Erik ansvaret for å formidle turinntrykkene til resten av verden, og Erik: du skuffer ikke. Detaljrikt og artig, beskrivende og fengslende. Bringer tankene tilbake til ryggen og en praktfull klyvetur.

Turen topper det meste jeg har gjort i fjellet. Min første tur til Hurrungane, og så plukker vi med oss omtrent det som er av kremtopper på første reis (får vi med oss Austanbotntraversen nå snart, så trenger jeg ikke komme tilbake til Hurrungane med det første...) Vi fikk masse klyving, konstant på en relativt utsatt rygg, spenningen ved å gå i "ukjent terreng" - usikkerheten ved om det var mulig for oss å fullføre traversen, en bitende kald overnatting (kanskje det eneste lille negative med hele turen, men i ettertid gøy å tenke tilbake på), og ikke minst svært hyggelig selskap i et terreng med utrolig flotte forhold. Når jeg tenker på hvor ekstremt glatt alt var når jeg og Morten gikk tur rundt Tjønnholet, er det nesten uvirkelig hvilket utrolig godt feste vi hadde overalt, både på Maradalsryggen og Skagastølsryggen. Vi kunne gå direkte opp bratte sva uten minste bekymring for utglidning. Selv om muligheten for utglidning alltid ligger litt latent i bakhodet når man setter ned foten på fjellet, sluttet jeg ikke å forundre meg over hvor godt føttene satt. Hele tiden! Tviler på at akkurat den ruta vi gikk hadde vært mulig med glatte sva.

Jeg hadde nok i motsetning til Erik landet etter turen, men når jeg nå leser rapporten, og begynner å minnes, er jeg i ferd med å ta av igjen. Fjellturer er gøy, men sjelden har de vært SÅ gøyale!

[paalv]

Ja, dette var morsom lesning, fine bilder og gode tegninger/ruter på bildene!

Takk for denne beretningen!

Vi var to som gikk akkurat samme turen 28.-29. juli 2000, og det var veldig artig å få en så detaljert gjenopplevelse. Vi var også helt ukjent i området og hadde kun NTKs noe knappe rutebeskrivelser i bakhodet.

Det var så mange opptak, toppunkter og rapeller at vi etterpå gikk helt surr i hva vi hadde opplevet. Derfor var denne beretningen veldig morsom.

Selve Maradalsryggen fulgte vi eggen stort sett hele veien, så vi satte noen sikringer under veis. Opp på Sentraltind gikk vi høyere slik at vi kom opp på noen gallerier i vestsida.

Og for oss tok det også mye tid, så natta ble tilbrakt på Skagastølsryggen ca 200 meter før vi kom til Midtre. Det ble ikke mye søvn, og hver gang jeg glippet opp med øynene så jeg rett bort i Mohns skar. Sola gikk opp i nord kl fem og da var det deilig å komme videre. Vann var vi tomme for, siste dråper fant vi i vesthellingen på Sentraltind, og om morgenen var alt rennende vann frosset, så først nede i dalen ble det drikke.

Men til tross for frost om natten var det lunt oppe på ryggen, vindstille og fjell som hadde slikket sol i dagevis sørget for det. Vi sov kun i det vi gikk i, med tauene som sikring og madrass.

Han karen dere så alene på Slingsbybreen er meget erfaren, jeg var sammen med ham på Turtagrø den helgen ...

[Nils]

Selv om Erik har dokumentert turen på en fenomenal måte, synes jeg nesten at noen bilder til hvor også turrapportforfatteren selv er med er på sin plass. Derfor noen smakebiter til...

[Lars M]

Uanset hvad Tom skriver, gider jeg godt læse sådan en flot, grundig og informativ beretning fra en flot tur. Det har været en fornøjelse at læse om, hvordan andre har oplevet de steder, som jeg også har oplevet (gik Skagastølsryggen i modsat retning med afslutning over Storen 22. juli i år med en gjeng fra DNT-OA Fjellsportgruppe). Det har også været en fornøjelse at læse om de steder, som jeg endnu har til gode til en anden gang (Maradalsryggen og Centraltind). Næste gang jeg skal til Hurrungane, vil jeg sikkert finde denne beretning frem igen og måske prøve at få nogen med på at gå Maradalsryggen på grundlag af information herfra. Det må alt andet lige være lettere end at skulle finde vej i helt ukendt terræn. Nils' bemærkning om den fine græsbakke ved Tindeklubhytten kan jeg også tilslutte mig. Der tog vi en middagslur 23. juli i år på vej ned fra Bandet mod Turtagrø.

Lars M

[Torgeir]

Angrer litt på at jeg ikke ble med dere nå, jeg hadde jo muligheten... Takker for en fantastisk turrapport, og skjønner at dere har hatt en herlig turopplevelse

Har ikke studert alle bilder og ruter enda, men alt skal nok studeres nøye i løpet av de kommende dagene. Mange detaljer å få med seg. Tror jeg må prøve meg på den samme turen opp til Sentraltind en gang, men satser da på en retur over Styggedalsryggen i stedet

[Nils]

Vi var to som gikk akkurat samme turen 28.-29. juli 2000, og det var veldig artig å få en så detaljert gjenopplevelse. Vi var også helt ukjent i området og hadde kun NTKs noe knappe rutebeskrivelser i bakhodet.

Vår rute på Sentraltinden:

Den tegningen du har der paalv, hadde jeg faktisk med i sekken på turen, som hjelp i tilfelle vi ikke fant noen enklere rute til Sentraltind. Info'en på din hjemmeside om strekningen mellom nordre Maradalstind og Sentraltind var den beste jeg hadde greid å oppspore før turen.

Det som slo oss litt da vi studerte tegningen, var om det ikke ville være mulig å følge ura i sørvestsiden på Sentraltind, rett under det bratte toppartiet. Jeg hadde på forhånd studert bilder av Sentraltind, som alltid viste at det lå noen snøfonner under den bratte hammeren dere klatret. Disse snøfonnene lå ofte i et nesten sammenhengende belte fra innsteget på tegningen, der topphammeren starter, til toppeggen nordvest for Sentraltind. Siden snøen alltid lå der, måtte det bety at terrenget var langt mindre bratt og at det muligens ville være en smal sak å ta seg opp der. Og det stemte meget godt!

Nå var forøvrig, som bildene viser, snøfonnene nesten helt smeltet vekk. Ofte dekker snøen mer av ura der. Er denne snøen steinhard, bør absolutt stegjern og isøks benyttes, mens det på myk snø vil være langt greiere.

Forøvrig er jeg svært overasket over at dere fant en rute uten å sette en eneste sikring!

Ja det ble vi også! Vi hadde absolutt forberedt oss på noe sikring på traversen, blant annet 5-er hammeren sørøst for Maradalstind S-1/2148, og opp mot Sentraltind. Men omgåelsene av klatrepunktene var jo rimelig greie på tørt føre, så da forble det nyinnkjøpte sikringsutstyret vårt like blankt.

[Tom]

Merkelig, jeg kan ikke erindre å ha fått tilbud om å være med.

[eaa]

Takker alle for tilbakemeldinger. Føles godt at bidraget kan være til nytte!

Og takk for gratulasjonene m/ alderstillegget også! (Sjøl om dette er litt depressivt som sådant…)

Dette er en Kongerapport, som krever STOR plass Tom !!

Husk at her er det mange topper og detaljer å beskrive. Dette gir dessuten fyldig dokumentajon for andre som ønsker å ta en slik rundtur.

Forøvrig er jeg svært overasket over at dere fant en rute uten å sette en eneste sikring!

Turen er lang og tidkrevende, så det er som du og også ”paalv” sier lenger ned her, at man går nesten surr i alle opptak, crux, rappeller, omgåelser og topper etter hvert . Faktum er at vi har alle tre måtte hjelpe/konferere hverandre i ettertid for å sortere ut alt korrekt. Tidstabellen til Nils, sammen m/ kl.slett og motivdetaljer på bildene har måttet til for å verifisere den rette rekkefølgen på ting. Derfor en litt jobbig rapport dette, men både for egen del, og forhåpentligvis også andre, var det verdt bryet. Var sjøl litt bange for at rapportvolumet ville virke litt anmassende her, så jeg må si meg høylytt og positivt overrasket over responsen!

At vi kom rundt uten sikring er en kombo av gode (heldige) vegvalg, samt en nødvendig porsjon høydestyrke. Vi hadde jo med godt m/ sikringsmidler, men som Nils også sier - de er fortsatt like blanke og jomfruelige!

Stusset litt over at dere ikke syntes blokka i Berges Chaussè var noe spesiell. Her syntes jeg det var litt kinkig med balansepunktet. Skulle ikke ha mye fett på ryggen der før tyngdepunktet dro skrotten feil vei og til den sikre død. Klyvepunktet under Vesle Skagastølstind derimot har jeg ikke syntes vært noe vanskelig eller ubehagelig, og her har jeg gått begge veier.

Hmmm - pussig ja, for selv m/ 18 kg på ryggen (og det med en fotosekk bakpå den egentlige ryggsekken til og med) var blokka som å gå forbi en hvilken som helst annen gråsten. Vel, nesten i hvert fall…

Skal jeg kritisere noe ved rapporten, er det at du har døpt Skagastølsbreen om til Skardstølsbreen. Jeg vil be alle om ikke å være med på alle hopp og sprett og tjo og hei som navnekonsulentene i Statens kartverk finner på når det gjelder navn i fjellet.

Helt enig her, ods, men jeg har sett Skardstølbreen brukt både her og der, og var litt usikker på hva som var det rette her - og valgte muligens feil.

Jeg bruker Skagadalen om dalføret, og breen ligger jo innunder Skagastølsryggen/tindene, så jeg skal heretter følge ditt forslag tror jeg.

Jeg må si at bilderne og turbeskrivelserne dine danner skole her på fjellforum, en meget høy standard som få kan leve opp til.

Du gjør en stakkar nærmest forlegen her, Bjarne! Men takk. Godt ikke alle er enige med Tom da..!

[paalv]

Her er vårt GPS-spor, som bærer preg av at mottaksforholdene ikke var gode hele veien og at GPSn var skrudd av i perioder.

[Parbat]

Imponerende tur og fin rapport. Gratulerer

Kan vel bare si at jeg både er lei meg og glad for at jeg ikke kunne være med