Johnsens turlogg Påsketur på truger.

[REJOHN]

Drømmepåske i heia.

For meg betyr påske, et opphold på Blåfjellenden. Det er mer enn femogtyve år siden sist jeg var noen annen plass i påsken. De siste ni årene har vi også invitert gjester til komlemiddag på skjærtorsdag.

Blåfjellenden er en ubetjent turistforeningshytte (STF), uten strøm (men solcellestrøm), vann og ingen annen oppvarming enn ved. All mat (også komlene – i to stor gryter) blir laget på gassprimuser.

Som oftest har vi gått inn på ski, De siste årene har vi sittet på snøskuter på veien inn. Med komlemiddagen som unnskyldning, har vi ordnet oss transport.

Dette året var det ikke mulig å komme inn til hytta på snøskuter. Vi måtte gå de siste par kilometerne. Ikke lange turen, og ikke egentlig en tur, men en transportetappe.

Jeg hadde nok 30 kilo i sekken. Heldigvis var det steinhard snø. Det gikk greit å komme seg ned bakken og til hytta.

Vi hadde diskutert hva vi skulle gjøre i forkant av påsken. Ski på betongføre er ikke det vi ønsker oss. Skiferdighetene har aldri vært bra, og er blitt vesentlig dårligere med årene – spesielt med tung sekk....

Løsningen var å kjøpe nye truger til Bestyrerinnen. Mine truger er kjøpt brukt for mange år siden – angivelig etter å ha vært brukt på «71 grader nord» utflukt.

Trugene kom ikke på beina på veien mot hytta. Da var det helt greit å bare gå på snøen.

Vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg, går ikke mye på tur de dagene vi er på hytta. Det blir ganske mye jobbing. Det tar på armer å skifte sengetøy på omtrent 40 senger. I tillegg er det alltid mye annet som må gjøres, og det meste krever armbruk. Rengjøring er slitsomt.

For egen del blir det en del bøtter vann som må bæres opp bakken til hytta.

Men lite tur...

Etter 5 dager på Blåfjellenden sto hjemturen på planen. Påsken vi bli husket for det gode været. Sol fra blå himmel omtrent fra vi kom til vi reiste. Det kom riktig nok noe snø onsdagskvelden, men det dårlige været varte bare noen timer.

Ut over påsken steg temperaturen og de siste dagene var det knapt nattefrost. Torsdags morgen sto jeg opp til knallblå himmel, sol, vindstille og termometeret viste 4 grader. I sola var det varmt.

Småfuglene var i full gang, det flaget noen få sommerfugler og det var en «drømmemorgen» som bare måtte nytes. Selv midt på sommeren er det ikke ofte jeg opplever en slike morgen.

Lørdagsmorgen var det hjemtur. Med høy temperatur og uten frost om nettene, ville snøen bli bløt ut over dagen. Erfaringen er at snøen blir hard, selv om det er noen få varmegrader. Vi skulle opp noen hundre høydemeter og jeg håpet at det ville holde seg hardt et godt stykke.

Vi startet uten truger...

Opp bakken gikk det ikke fort. Vi kunne ikke gå i stien, den lå godt gjemt under snøen. Den første bakken kunne likevel tas uten å tråkke på snø, men da måtte vi gå temmelig rett opp. Vi kom opp...

Det gikk helt greit oppover. Vi kunne ikke følge sommerstien – under snøen – helt. En plass kom jeg ut av «stien» og vi måtte klatre ned et par meter. Selvsagt var den fonna jeg hadde «drømt» om så avgjort ikke brattere enn det gikk greit å komme opp.

Den fonna ligger litt forskjellig fra år til år. I år var det enkelt å komme opp.

I høyden var det greit fremkommelig. Selv over bekken øverst, hadde vi ingen problemer. Litt overraskende lå det et telt rett etter «vaet».

I det vi kunne se nedover mot Hunnedalen – i sørhellingene, ble det tyngre å gå. Snøen var bløt, og jeg gikk igjennom. Etter bare noen hundre meter nedover, kom trugene på.

Det var helt greit å gå med truger på det føret vi hadde. Det hadde gått fortere med ski, men da vi kom ned til Oleskaret, og det siste stykket mot veien, var truger antakelig mye enklere enn ski. Nederst var det ikke mye snø igjen og skisporene gikk mellom og over tuene.

Vi hadde bruket omtrent tre timer på turen tilbake. Det ble en skikkelig flott tur i det fine været.

Les hele artikkelen