Skarvheimen vinter 2019

[Gisle Uren]

Drister meg til en aldri så liten turreportasje fra denne vinterens litt lengre tur. I år gikk turen gjennom deler av Skarvheimen og nordlige deler av Hardangervidda, nord om RV 7 altså. Opprinnelig var planen å gå fra Breistølen på RV 52, men grunnet kombinasjonen av sterk vind og lite snø i terrenget på avreisedagen endret vi startpunkt til Geiteryggen på RV 50.

Som tidligere så blir det ingen A til Å fortelling, men jeg lar et utvalg bilder få hovedfokus og kommenterer heller under bildene. Turen var en lørdag til lørdag tur og ruten vi gikk var fra Geiteryggen via Lågheller til Finse. Derfra videre en runde som grovt sett gikk via Kjeldebu, Halne, Krækkja, Finnsbergvatnet, det ble selvfølgelig også en og annen avstikker underveis, før turen ble avsluttet ved Haugastøl. Som turfølge hadde jeg som så ofte før kameraten min Jens og flokken med mine trofaste grønlandshunder.

 

Lunsjpause ved Omnsvatnet. Surt og kaldt, men det gjorde godt med litt næringsinntak før vi ga oss i kast med den bratte oppstigningen fra vatnet. 

 

 
En god soldat hviler når han kan. Grønlandshunder er ofte flinke til dette, særlig hunder som har vært med på langturer tidligere.

 

Sleden er ny av året. Jens og jeg har bygget en stor Nansenslede til bruk på langturer. Denne typen slede ble utviklet av Fridtjof Nansen før han krysset innlandsisen på Grønland i 1888. Sledetypen er senere blitt brukt av så godt som alle norske polfarere, forskere og fangstmenn helt frem til vår tid. En solid, men likevel smekker og lett slede. Den tåler store lass, men er fortsatt god å kjøre og flyter forbausende godt i snøen. Denne typen slede er ikke i sortimentet til noen produsenter i dag, vil man ha en må man bygge den selv.

Vår slede er en 5-bukkers slede, er litt over 3,5 meter lang, 70 cm bred og har et lasteplan på nesten 3 meter. Den veier litt over 35 kg med styrebøyle og bremse montert. Uten disse er den omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide de over det dobbelte.

Sleden er bygget i ask og vi har brukt fire helger sammen, i tillegg har jeg brukt en del ettermiddager og kvelder aleine. Vi begynte med en stor rundstokk, fikk den grovkappet på en lokal bygdesag og tørket materialene i to år. I vinter gikk vi i gang med oppsplitting, dimensjonering og så endelig produksjon av de enkelte delene til sleden. Sleden består av omkring 40 enkeltdeler. Alle komponenter i tre er surret sammen med polyesterline/flaggline som erstatning for tidligere tiders rålærsreimer.  

 

Å ha god kontroll over en stor og tungt lastet slede med et stort spann med sterke hunder framom, samtidig som du selv løper på ski, krever en del erfaring. Du skal ha oversikt over terrenget, kontakt med hundene, erfaring nok til å vite når du skal bremse og ikke minst når du helst bør slippe bremsen for å styre unna en hindring. Det blir en helt annen øvelse enn å stå på en liten og nett slede i aluminium og plast langs en hardpakket løpstrasé.

 

Det første vi gjør når vi stopper for dagen er å tråkke telplassen. Det andre vi gjør er å spenne opp langkjettingen og sette ut hundene. Langkjettingen er festet i hver ende til et snøanker i form av en kraftig furuplanke som graves ned og blir liggende på tvers i snøen. Dette er trolig det enkleste, men likevel ett av de sikreste snøankrene som finnes.

 

Langkjettingen strekker vi ut slik at den blir stående tvers på teltet. Da blir belastningen fra hundene fordelt på begge ankre når de alle rykker i enkeltkjettingene sine for å komme nærmere teltet og oss. Dette skjer stort sett kun under foring, men da er til gjengjeld iveren stor og potensialet for kaos enda større om de skulle rykke et anker opp. Åtte hunder som vikler seg sammen i en langkjetting blir en heftig floke å rydde opp i. Man kan også risikere at hundene blir stresset og skremt når de floker seg sammen og at de dermed kan begynne å slåss i panikk. Uten mulighet til å trekke seg unna hverandre kan det ende svært stygt.

 

Når hundene er på plass reiser vi teltet og flytter inn. Her er en typisk leirplass med sleden tett på teltet for å få kort vei med bagasje, og langkjetting på tvers. Alt som ikke er i teltet er nedpakket i sleden. Enkelt, ryddig og oversiktlig.

 

Alt du ser her er mitt! Gisle ved inngangen til Såtedalen.

 

på vei gjennom Såtedalen.

 

Nytt møter gammelt. Jeg har ingenting imot bruk av skuter til nyttekjøring som dette, men innrømmer villig at villmarksfølelsen forsvant litt når vi kjørte videre i skutersporet.

 

I løpet av turen stopper vi innom Finse der det står en kopi av Roald Amundsens Framheim. Framheim var overvintringshuset Amundsen og mennene bodde i gjennom den lange harde vinteren på Rossisen i Antarktis i 1911, mens de ventet på syd-sommeren som skulle gjøre det mulig å kjøre til Sydpolen. Det står en nesten autentisk kopi på Finse og jeg må innrømme at det ga et lite kikk å stille seg opp fremom Framheim med tidsriktige hunder og nesten tidsriktig slede, for en aldri så liten fotosesjon.

Dessverre er Framheim flyttet et lite stykke siden sist jeg var på Finse og stå nå rett fremom hotellet og ikke rett fremom/nedom stasjonsbygningen som sist. I tillegg var Framheim snudd med inngangen motsatt vei. Men skit au, vi fikk da bilder foran Framheim.

 

Ivrige hunder og hundekjører på vei ut fra Finse en forblåst og sur dag.

 

Vi slo leir oppunder Blåisen, en av armene fra Hardangerjøkulen. Det var fortsatt surt og gjorde godt å komme seg i teltet den kvelden.

 

En av de fascinerende tingene med grønlandshunder er de sterke overlevelsesegenskapene. Hele hunden er både fysisk og mentalt skapt for å klare seg under noen av de mest ekstreme forhold som finnes. På bildet her ligger søskenparet Truls og Skog (oppkalt etter Truls Svendsen og Cecilie Skog) på 11 mnd. De er ute på første langtur i høyfjellet, men er født med kunnskapen om hvordan de best skal holde varmen i ruskeværet. De kveiler seg sammen med ryggen mot vinden som den største selvfølge og lar seg føyke ned av snøen. Om det er mye snø som dekker dem, vil de med jevne mellomrom reise seg opp, riste snøen av seg og legge seg ned igjen. De vet instinktivt at de ikke skal la seg begrave av for mye snø.

 

Skog lurer litt på hva fotografen driver med i det sure været. Legg merke til hvordan snuten som har vært skjult under halen, og høyre kinn som har lagt an mot bakfoten er fri for snø, mens resten av den isolerende pelsen er dekket av et fint dryss snø som ikke smelter. Man ser her også hvor godt pelskledd ørene er, enda et utviklingstrekk hos polarhunder. Skog og de andre grønlandshundene overlever ikke bare en iskald vinternatt, de er skapt sånn at de også klarer å våkne restituert og godt uthvilt neste dag. Arbeidsinnsatsen er derfor akkurat like stor på turens siste dag som på den første.

 

Foringstid. Jens har blitt verdens mest interessante person.

 

På denne turen foret vi vekselvis med frosset råfor i form av Vom & hundemat, og med tørrfor med høyt energiinnhold. I tillegg fikk hundene rent fett, nyretalg fra storfe, for å øke energiinnholdet. På denne tyren fikk hannhundene oppunder 4000 kcal pr dag, tispene noe mindre. De dagene hundene fikk tørrfor fikk de også drikke i form av skyllevann fra våre egne middager, omkring en halvliter pr hund pr dag.

Når hundene spiser animalsk råfor med høyt nok fettinnhold, klarer de seg godt uten tilført væske. Vanninnholdet i foret sammen med snøen de spiser i løpet av dagen holder væskebalansen i orden. Med tørrfor liker jeg å tilføre minst en halvliter til hver hund for å holde væskebalansen oppe. Dette er faktisk viktigere i skikkelig kulde enn i påsketemperaturer. Hundene blir nemlig ikke like varm/tørst under arbeid i kalde forhold, samtidig som den tørre kalde luften gjør at de mister temmelig mye fuktighet gjennom pusting.

Indikatoren for væskebalanse er fargen på urinen. Fargeløs-lys gul urin er ok, mørk gul-oransje urin er et faretegn. Nedsatt ytelse er en av ulempene ved lav væskebalanse, mer alvorlige er at svært lav væskebalanse kan føre til nyreskader hos hunden. 

 

Til vår overraskelse oppdaget vi at vi over halvparten av dagene på turen hadde 4G-dekning. På leirplassen noen km unna Krækkja turisthytte hadde jeg bedre dekning enn jeg har hjemme i min egen stue. Følgen er jo selvfølgelig at vi både oppdaterer og sjekker sosiale medier underveis, noe jeg for noen få år siden aldri ville trodd jeg skulle gjøre. Om denne utviklingen er positivt eller negativt får bli opp til den enkelte å vurdere.

 

Kveldskos. Hundene får mye oppmerksomhet på fjellturer der vi er sammen nesten hele døgnet. De gjør en kjempeinnsats med å frakte alt utstyret vårt og fortjener hvert sekund av kos de får.

 

Tidlig morgen ved Drageidfjorden. Det så ut til å bli en svært fin dag, men to timer senere var det whiteout og vi så ingenting rundt oss. Vi kjørte på oppdagelsesferd innover Svartavatnet og Svartevasstjønna kun styrt av GPS og lederhundene. I litt bedre sikt mot slutten av dagen kjørte vi videre til Finnsbergvatnet og slo leir.

 

- Kanskje du skal legge bort kameraet og heller finne frem hundematen? Min nydelige, arbeidsvillige og kronisk sultne gjeng.

 

 
Jens er godtatt i hundenes øyne. Ikke at det nødvendigvis skal så mye til for å bli det, men det er alltid kjekt å bli satt pris på.

 

Teltet vi bruker er et Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp. Vi har fått satt på ekstra bardunfeste i «mønet» på hver ende og en pipe i taket for ekstra lufting. Det siste er noe vi er svært fornøyde med og som gjør at utfordringene med kondens blir betydelig mindre.

 

Inne rigger vi oss så det blir komfortabelt å leve i telt over lengre tid. Vi har hver vår faste side av teltet med to kasser i midtgangen; en kjøkkenkasse med proviant, bestikk og diverse, og en primuskasse med primuser, kasseroller og brennstoff.  Mellom de to kassene har vi to primuser som durer og går for snøsmelting, matlaging, klestørk og kosevarme. Litt luksus skal en unne seg når en reiser med grønlandshunder og storslede innover fjellet.

 

Soloppgang ved Finnsbergvatnet.

 

Soloppgang ved Finnsbergvatnet.

 

Gjengen er klar for nedkjøring til Haugastøl. En vel gjennomført tur er over og tankene går allerede til neste vinter og neste tur.

 

 

Endret 12. april 2019 av Gisle Uren

[+rayun]

Herlige bilder og turrapport og en fin start på dagen for meg. Satte veldig pris på orienteringen og tipsene underveis i bildekavalkaden. 

Rørte ved noe i langtidshukommelsen min og fikk en ordentlig mimrestund hvor tankene gikk tilbake til min tid i OMTK. Hele plassen oppstallet med Grønnlandshunder som mesteparten av døgnet var helt stille, men et svare leven ved foring og når det var tid for tur. Eget sledeverksted hadde vi også hvor sleder ble reparert og nye bygget. Mimre mimre, takk for at du delte. 

[Siggy Stardust]

Fantastisk, takk!

[elgen]

Hei

 

Flotte fotos fra en fin tur! Jeg har selv gått samme turen med telt, pulk 2 huskyer, men et år i Skarvheimen og et annet år på Hardangervidda. Flotte hunder og en fin slede!!

Jeg ville egentlig ha bygget en lett sprintslede i tre, men klarte ikke å finne frem til asketre i de rette dimensjoner. Så det ble i aluminium, som jeg heller ikke kunne finne i små mengder i Alu-produserende Norge. Endte med å kjøpe hos skipssmeden i Hirtshals på heisatur til Danmark. (prosjektet beskrevet på DIY tråden).

Elgen

 

[Turøystein]

Flott artikkel Gisle! Alt for sjelden man kan lese om litt lengre skiturer med grønlandshunder. Er selv eier av 2 grønlandshunder og etter å ha vært nesten 4 mnd sammenhengende på skitur gjennom Norges vakre natur i vinter er det utrolig gøy å se hvordan de oppfører seg og reagere i all slags vær. Interessant også å lese om fôring og om hvordan du gjør dette. Under langturen i vinter har hundene fått kun tørrfôr med høyt protein innhold (Canimat heter foret). Valgte bort å bruke vom fordi med det hadde pulken blitt for tung med mat for 2-3 uker i slengen (frysetørket vom er jo et alternativ men er også litt vel dyrt). Men synes dette har fungert fint. T.o.m har unghunden på  2,5 år lagt på seg litt (noe som ikke har skjedd tidligere😉). Tenkte før turen å bruke noe fett eller liknende men vanskelig å få tak i det så droppet det. Har du eller noen andre her på forumet noen tips på hvor jeg kan få kjøpt noe sånt? Bor i Finnmark så må jo gå an å bestille på nett eller liknende😁

Apropo fôring og væskeinntak, ene hunden heller alltid ut vannet når han får det med tørrforet så litt vanskelig å få i han nok vann på vinteren når d er kaldt. Har du selv (eller andre her😊 hatt noe erfaring med dette? Kanskje bruke skyllevannet fra middagen våres hadde vært noe. Eller noe olje som ikke fryser. Har jo gjort dette litt før og det har jo fungert bedre i form av at bikkja har drukket opp vannet med for i. Så egentlig er det jo innlysende hva jeg bør gjøre😉 Uansett er det jo et interessant tema. Man har sikkert masse å lære (også) når det gjelder foring 

[Gisle Uren]

  Turøystein skrev (På 1.5.2019 den 10.35):

Tenkte før turen å bruke noe fett eller liknende men vanskelig å få tak i det så droppet det. Har du eller noen andre her på forumet noen tips på hvor jeg kan få kjøpt noe sånt? Bor i Finnmark så må jo gå an å bestille på nett eller liknende😁

Apropo fôring og væskeinntak, ene hunden heller alltid ut vannet når han får det med tørrforet så litt vanskelig å få i han nok vann på vinteren når d er kaldt. Har du selv (eller andre her😊 hatt noe erfaring med dette? Kanskje bruke skyllevannet fra middagen våres hadde vært noe. Eller noe olje som ikke fryser. Har jo gjort dette litt før og det har jo fungert bedre i form av at bikkja har drukket opp vannet med for i. Så egentlig er det jo innlysende hva jeg bør gjøre😉 Uansett er det jo et interessant tema. Man har sikkert masse å lære (også) når det gjelder foring 

Ekspander  

Takk for skryt. Ja, jeg er enig det er alt for sjelden man får høre/lese om folk på langtur med grønlandshunder, eller med andre polarhunder for den del. Dessverre er vi nok ikke så veldig mange som driver med det, til tross for inntrykket man kan få i sosiale medier. De fleste som driver med hundekjøring også de med renrasede polarhunder, fokuserer på løpskjøring og langdistanse. Friluftsentusiastene er det alt for langt i mellom.

Jeg er heldig og får kjøpt fett/nyretalg fra storfe på det lokale slakteriet. Jeg kjøper en stor plastbakk på omkring 15 -20 kg om gangen. Deler den opp i mindre biter som jeg har i fryseren og supplerer med etter behov. For alle som ikke bor i nærheten av et slakteri så kan frysedisken på dagligvarebutikken være et sted å leite. Velassorterte butikker har gjerne pakker/poser med svinespekk til salgs. Om du er heldig har de kanskje også ister av svin tilgjengelig. Ister er merkbart billigere enn spekk. Ister er innvollsfettet, spekket er det fettet som ligger mellom musklene og skinnet. Om du ikke finner det i butikken så kanskje de er villige til å bestille for deg.

Væsketilførsel funker best gjennom foret, enten som helt oppbløtt tørrfor, råfor av kjøtt eller som smaksatt "suppe". Mine hunder viser svært liten interesse for rent vann om vinteren. På tur har jeg sluttet å ha med skåler til hundene. Åtte ulike skåler blir så uhåndterlig å holde på med. Foret får de rett på snøen og så blander jeg suppe i en kraftig 10-12 liters murerbøtte som jeg har med på sleden. Da blander jeg en halvliter eller mer til hver hund. Jeg bruker da varmt/lunket vann som jeg blander noe smakfullt oppi. Det aller meste funker som smakstilsetting; tørrfor, råfor, egne middagsrester, potetmospulver osv. Hundene er kronisk sultne på tur og setter pris på det meste. Når blandingen er ferdig går jeg fra hund til hund på langkjettingen og lar dem drikke. Jeg står ikke så lenge ved hver hund, men går heller frem og tilbake et par ganger så jeg er sikker på at det blir nok til alle.

Bøtten får fort et mat/fettlag inni, men det går ganske greit i kulden. Olje unngår jeg for det synes jeg er mer grisete å holde på med. Når jeg pakker sleden har jeg snøpluggene oppi bøtten for å utnytte tomrommet. Og utover turen har jeg søppelpose og lignende oppi bøtten også. Tørrfor foretrekker jeg å pakke i porsjonsposer pr hund/dag. Da er det raskt å fore, og raskt å holde oversikt over at det er nok hundemat også til siste dag på turen.

[elgen]

Hei

Gisle har jo gitt det ultimative svaret, men jeg kan ikke la være å referere til forhold på Grønland.jeg har selv 2 alaska husky. Bortsett fra at de er mindre skal de vel grunnleggende fores på samme måten og jeg sjekket derfor i sin tid.

Det er tildels er noe røft hundehold på Grønland, så distriktsveterinæren i Jakobshavn ga i sin tid ut en veiledning (kan ikke lenger finne den på nett). Foring med angmasetter (liten torskefisk) = for mye protein. Foring med HEL helleflynder = ok blanding av protein og fett. Foring med hel sel inkl. spekk = bra. Hunnes fordøyelse er sådan, at de danner vann av fett. Hunde vil faktisk foretrekke fett % opp mot 60% under hardt arbeid, hvis mulig.

På tur (ikke lenger enn max 1 uke) forer jeg selv med kraftfor (hundekuler) med litt høyt fettinnhold (activ) De får som regel diarre av det Superactive - for mye fett). Dertil frysetørket Vom, som er ganske dyrt, men ganske drøyt. Og så skal det jo stå til svelling i rikelig vann gjerne 20-30 min. Dermed får de en del vann - og er ville med det. Prøver at stjele det under svellingen, hvor de en gang klatret opp på toppen av en stein, hvor jeg tenkte det var i sikkerhet. Jeg snacker med Kronch Pemmikan fra Hennes. Ekstremt dyrt i Norge 80-90 kr, billigere i Danmark.

Men så denne:  /www.zoopermarked.no/henne-pet-kronch-pemmikan?gclid=Cj0KCQjwtr_mBRDeARIsALfBZA5VqgirWsU_6I2vJftRrn-Y9-4MhpNnAdT2NhjXHyPjcOdrdys5nCEaAoPzEALw_wcB  ???????

Ekstrem foring:

Den eneste offisielle statsdrevne hundepatrulje i verden jeg vet om drives av den danske marinen (nu arktisk kommando) i Nordøst Grønland, hvor hvert hold  patruljerer med hundeslede fra østkysten nord om til Thule ca. 3-4000 km pr. tur. Det er depoter underveis, men sleden veier 3-400 kg og trekkes av 12-14 hunder ofte i ekstrem kulde. De 2 mann kjører "Nordisk" på ski ved siden av sleden enten i oppstander eller tau.

Sirius patruljen forer således:

Ved Slædepatruljen Sirius affodres hundene normalt i tre omgange fordelt hen over aftenen. Hver hund får først 400 gram pemmikan, når der er slået lejr, lidt senere 350-400 gram tørfisk og sidst på aftenen en klump svinefedt på 125-250 gram (jo koldere, desto mere fedt). Tørfisken ligger hunden og bider i og leger med, og fortæring af fisken kan vare fra 15 minutter til en time. Fra tørfisken får hunden vigtige proteiner. Fra Pemmikan, der groft sagt består af fedt og sukker, får den masser af brændstof til musklerne.

Kronch Pemmikan

Kronch Pemmikan består af fedt (fedtprocenten er helt oppe på 58,5 % procent!), fiskemel, byg, majs, ølgær og forskellige vitaminer og mineraler. Det er en ekstrem kalorieplade, som indeholder ca. 6000 kcal. pr. kilo, eller ca. 2400 kcal. pr. plade.

Jeg har selv fremstillet en pemmikan av smult fra frysedisken (litt dyrt her i Norge faktisk), stekt og tørket kjøttdeig, havregryn, tørket kålrabi tern. Hundene likte det - og det var faktisk mulig å spise selv i nødstilfelle. For mye fiske avfall i Kronch til at jeg vil spise det!)

Sirus patuøje lar hundene ta oppvasken, dermed får de litt ekstra vann.

Elgen

[Gisle Uren]

Glimrende innspill Elgen!

Ja, alle hundetyper har i utgangspunktet samme preferanse/krav til innholdet i foret. Aktivitetsnivået, klimaforholdene de bor under og hundens tilpasning til disse avgjør mengden for de trenger.

Jeg har lest om et forsøk som ble gjort der en gruppe hunder selv fikk velge mellom fortyper som hadde ulikt blandingsforhold mellom fett, protein og karbohydrat. Det var hunder av flere typer/raser, både store og små. Resultatet tror jeg ble at så godt som alle hundene foretrakk blandingen som inneholdt 63 % fett, 30  % protein og kun 7 % karbohydrat.  Jeg har dessverre ikke link til denne rapporten, og har heller ikke klart å finne den igjen når jeg har søkt etter den.

Det er viktig å påpeke at det dreier seg om prosentvis energimengde, og ikke prosentvis volum eller vektmengde fra fett, protein og karbohydrat. Fett inneholder rundt dobbelte med energi pr gram som det både protein og karbohydrat har. Det er også viktig å være klar over om en skal supplere fettmengden i foret til sin egen hund en rask og stor økning fettmengde i foret kan føre til diaré hos hunden.

Resultatene fra foringsforsøket synes jeg er utrolig interessant og er ganske retningsgivende for hva jeg prøver å fore mine egne hunder med. Om en sammenligner med samtlige tørrfor i handelen, så ser en jo at de er milevis unna å treffe i forhold til det hunden foretrekker, og dermed også trolig har best av. Selv ekstremfor-typene har jo sjelden mer enn omkring 20 % fett og 30 % protein. Resten er jo da karbohydrat som hunden har mindre nytte/godt av og det som i praksis blir fyllstoff som hunden ikke klarer å fordøye, men som bare går rett til avføring.

Sammenlignet med frosset råfor som eks. Vom & hundemat, som inneholder en blanding som er svært nær 63 % fett, 30 % protein og 7 % karbohydrat, er jo det nesten nøyaktig det hunden ønsker og trenger. Dette merkes også i både mengde og konsistens på avføringen. Jeg ser på hundene mine at når de fores påråfor så får de relativt lite og fast avføring, mens på tørrfor får de betydelig mer og løsere avføring. En mye større andel av råforet blir utnyttet som energi hos hunden enn det gjøres av tørrfor.

En annen interessant og egentlig helt naturlig sammenheng er jo at dietten til viltlevende ulver også havner svært nær fordelingen 63 - 30 - 7, hvis man beregner gjennomsnitt av det de får i seg fra sine byttedyr. Ikke da vanskelig å forstå at hunder også naturlig foretrekker den blandingen.  

Og som Elgen skrev, så vil forbrenning av fett frigi en del vann som er med å hjelpe å holde hunden hydrert. Dette kalles metabolsk vann; metabolisme = kroppens stoffskifte/forbrenning. Og her er det greit å vite at det ikke er fordøyelsen som foregår i mage og tarm som frigir metabolsk vann, men den delen av stoffskiftet som foregår på cellenivå. Søk på celleånding eller oksidativ fosforylering for å lese mer. Jeg mener å ha lest at forbrenning av 1g fett gir 1,5 g vann. Forbrenning av karbohydrat og protein gir også metabolsk vann, men fett gir vel omkring det dobbelte av både protein og karbohydrat.

 

[elgen]

Hei

Vi har visst lest samme forsøk, som jeg i sin tid indirekte fant ved å google "test av hundefor". Selv minste "teppetisser" ville foretrekke denne fordeling. Jeg husket bare ikke % så presist som gisle.

De som er interessert i Grønlandshund kan jo google "Siriuspatruljen" og få en del svar frem både fra Forsvaret og ex. medlemmer som har diverse hjemmesider og holder fordrag mm. 

Elgen

[Emanuel Desperados]

Flott turrapport og flotte bilder! Er selv på tur med 2 siberian huskyer. Kjenner igjen mye av dette du beskriver i grønnlandshundene. Veldig interessant med denne pipa i teltet må jeg si! Hvordan fungerer denne i tungt snøvær/ snøstorm? Får du lukket den tilstrekkelig om nødvendig?

[Gisle Uren]

Pipen på teltet er helt suveren synes jeg. Den får kondensen veldig effektivt ut. Dette er Helsport sin egen løsning, og noe de ettermonterer om du sender teltet inn. Pipen har snorlukking i åpningen og blir snøtett/vindtett, men trolig ikke helt regntett. Det er en tilsvarende løsning på innerteltet som også kan lukkes.

[Emanuel Desperados]

  Gisle Uren skrev (På 11.9.2019 den 7.21):

Pipen på teltet er helt suveren synes jeg. Den får kondensen veldig effektivt ut. Dette er Helsport sin egen løsning, og noe de ettermonterer om du sender teltet inn. Pipen har snorlukking i åpningen og blir snøtett/vindtett, men trolig ikke helt regntett. Det er en tilsvarende løsning på innerteltet som også kan lukkes.

Ekspander  

Ja dette var ikke dumt. Sendte Helsport en mail om denne løsningen, og de svarte at man kan velge om man ville ha pipen fra bare ytterduk, eller både inner- og ytterduk. Hvilken løsning valgte du? Ser for meg at man mister en del av effekten om man har den kun ifra ytterduk

[Gisle Uren]

Vi valgte på både inner- og yttertelt for å være sikret maks effekt. Bare ytterteltet vil også ha ganske god effekt tror jeg, fordi det jo er her kondensen primært samles. Men betjeningen blir jo noe lettere om du kan gjøre det fra innerteltet uten å måtte åpne døren ut til ytterteltet. Vi plasserte også pipen i "hodeenden" av teltet siden vi smelter vann og koker all mat i innerteltet, med primuser plassert mellom oss i fremre halvdel av innerteltet. Da blir det kort vei for damp opp av grytene og ut pipen.

[borgern]

Har slik pipe på Svalbard 3 selv. Både inner og ytter. På mitt er det hvertfall såpass mye duk ovenfor røret at det kan henge ned. Så i praksis vanntett. Aldri fått vann inn der men teltet er ikke brukt så mye sommerstid pga vekt.