På sykkel rundt Jonsvatnet 148 moh

[andersno]

Det har vært mye innesitting i sommer, og fjellturenes antall kan telles uten å ta i bruk hverken tær eller fingre.

Men i dag skulle det skje, planen var en tur på et "skikkelig" fjell - f.eks. vesttoppen på Snøhetta. Men som vanlig er det kjelker som absolutt må komme i veien - selv midt på sommeren

De viktigste utfordringene ble parkert tidlig på morgenen, og det måtte bli en eller annen tur, men betingelsen var mobildekning, og en ørliten tanke på at gårsdagens terrengløp satt i beina. Vurderte en liten tur på Geitfjellet, men husket plutselig at det var lenge siden siste sykkeltur.

Veien fra tanke til handling er ikke alltid like lang her i gården, og matpakka ble hevet oppi sekken sammen med en flaske brus og planen ble lagt; En middels lang tur rundt Jonsvatnet.

Siden det er en rundtur, kan den både sykles medurs og moturs, men jeg valgte moturs siden det ville gi den letteste avslutningen på turen(var nok ikke helt trygg på formen). Så jeg syklet lystig avgårde over Bjørkmyr i retning Bratsberg. Allerede i stigningen fra Eklesbakken opp mot Randlia kjente jeg at formen ikke var på topp, forsto plutselig hvorfor det var så mange gir på sykkelen

Men belønningen kom i form av en flott utsikt mot Klæbu og markene østover etter at toppen var passert. Nedover mot Bruråk gikk det lett, og første motbakke ble taklet elegant, Men så begynte bakkene å bli mye brattere enn jeg kunne huske Oppover gjennom Digregården og videre opp mot neste topp gikk det elendig tregt - og bekken hvor jeg håpet å finne noe drikke var lagt i rør Men på toppen åpnet utsikten seg mot Jonsvatnet, eller rettere sagt; Kilvatnet som henger sammen med Jonsvatnet. Skogen er hugget ut i skråningen nedover der veien slynger seg og endelig fikk jeg en nedoverbakke som var brattere enn den jeg kom opp - hurra!

Veien slynger seg langs Kilvatnet og det er så lite trafikk her at det er en fornøyelse å sykle, men begynner jeg ikke å merke det i baken? Sykkelshortsen er polstret, men det hjelper ikke, ømt blir det. Etter Spillebakken er det slutt på asfalten, og baken merkes stadig bedre - skulle nok tatt med en sofapute i tillegg

Planen var å ta lunsjrasten nede ved Jonsvatnet på Jervan, der veien tar av opp mot Saksvikvollen og Dragsten. Etter å ha stått i pedalene ned bakkene mot vatnet, var det godt med en ansiktsvask i Sagelva som ikke var imponerende stor akkurat nå. Og vannet var kaldt nok til å slukke den verste tørsten. Stranda nede ved Jonsvatnet er den flotteste badestrand en kan tenke seg, men det er dessverre forbudt å bade her etter som dette er drikkevannskilden for Trondheim. Det ble en avslappet rast med hvitostskive som ennå ikke hadde rukket å få eselører og litt saltpålegg i tillegg til den "sunne" brusen. Pulsen roet seg atskillige hakk, og det er lett å drømme seg bort når man sitter og ser utover et stort vann.

Men jeg var knapt halveis på runden, og gruet meg litt for den "berg- og dalbanen" som lå foran meg, men alternativet å returnere samme vei var ikke det minste mer fristende - Digreslia fra den kanten er ikke å spøke med når melkesyra tar bolig i leggene. Det gikk over all forventning, bakkene var plutselig begynt å bli mindre bratte enn jeg husket, og baken var ikke lenger så ille. Var jeg kanskje mer lettrent enn jeg visste om

Da jeg passerte Solbakken bru, vurderte jeg alternativet med å ta av der og sykle til Bruråk og derfra heim igjen, men valgte å prioritere nedoverbakker de siste kilometrene og fortsatte til Solbakken skole der den siste skremmende bakken lå. Og under over alle undre, den bakken var også blitt mindre bratt enn jeg husket.

Veien derfra og heim er plankekjøring, men fra Dragvoll tok jeg snarveien på stien som fører opp i marka og brått ble det ståsykling igjen Vel heime var det tid for å summere opp; 42 km på 2 timer og 20 minutter - sikkert langsommere enn siste gang jeg syklet denne runden, men det er flere år siden.

Den store spenningen etter at sykkelen var parkert, var om det kom til å bli "stående buffet" til middag. Men jeg sitter da foran PCen nå, så plassen ved middagsbordet er sikret.

Dette har ikke vært verdens mest spennende tur, men jeg kom meg da endelig ut, og fjellet er neste