Korsika - Paglia Orba

[Vidar]

Korsika har en mengde flotte topper - muligens flere 2000 metere enn i Norge! En av de flotteste man kan gå på uten å være dreven tinderangler er Paglia Orba på 2525 meter. Kjørte fra leilighetshotellet i Calvi ved soloppgang, og parkerte ved vei D84 i hårnålssvingen 4 km nord for Col de Vergio, 1329 meter. La i vei innover stien kl 8.40, turen opp var normert til 5,5 timer iflg boka Corsica Mountains av Robin G Collomb. I første stikryss droppet jeg å ta fram kartet, men stusset over retningen stien jeg valgte etterhvert tok og dro kartet fram fra sekken. Feil - amatørmessig av en gammel o-løper Kom meg på rett sti og fulgte den forbi en seter (Bergeri de radule) som var i drift og solgte geitost. Var nå på GR20 stien som fulgte Golo dalen inn til foten av fjellet. Fra 1750 meter var det jevn fin skråning strake veien opp til Mori hytta på 2000 meter. Nådde denne etter 2.35.

Herfra gikk det en liten sti opp steindalen mellom Paglia Orba sin sør-vest rygg og Capu Tafunato (2335). Tråkket spredte seg innunder fjellet mot flere renner som ville gi noen meter bratt klyving. Sjekket boka og rundet nedenfor en hammer og fant en solid varde som markerte starten på en sti videre. Litt ovenfor møter man noen enorme blokker - flere muligheter her også - og igjen små varder på alle alternativene. Enkleste er nok å krype mot venstre bak en diger blokk. På omtrent 2300 meter må man opp en 10 meter bred / 30 meter høy bratt søkk. Første del gikk lett, men så ble det verre. Så ingen varder - og heller ingen ok avslutning på renna. Faen tenkte jeg, 1+ stod det i boka - det skal da ikke være så bratt? Gikk noen meter ned og der stod varden inntil en smal og våt renne helt til høyre. Renna så grei ut, bortsett fra at den startet 2,5 meter oppe. Etter 4 forsøk gav jeg opp. Pokker! Etter en del sondering fant jeg det mulig å klyve over til den smale renna 7-8 meter oppe. Deretter var det 10 meter klyving før det ble enkelt igjen.

Høyere opp ble jeg lurt av franskmennenes varding av alle mulige varianter. Vardingen gikk ut på en hylle man måtte krype på grunnet lavt overheng rett over. Der hylla åpnet seg hellet den feil vei, masse løs grus på og klyving videre opp. En titt utfor stupet ned i fjellsiden noen hundre meter nedenfor trigget all min høydeskrekk og det ble umiddelbart helt uaktuelt å fortsette Krabbet tilbake på hylla og gikk ned 30 -40 meter og fant en varde i renna til høyre. Her var det helt greit, og snart stod jeg på fortoppen. Rå utsikt og resten av ruta til hovedtoppen måtte være enkel. Først ned 50 meter i en renne til høyre, holde høyden 200 meter og så opp på sva og tråkket inn på den brede toppryggen. Stor var gleden over å sette seg på varden og skue utover store deler av øya! 4.40 hadde jeg brukt opp - utrolig nok en time raskere enn boka anga til tross for mye nøling og leting etter farbar vei. En titt utfor øststupet er nok til å beundre Torgeir Bryn, en av stifterne av Tindeklubben, som klatret opp denne veggen som førstemann i 1909.

[vertikal]

Torgeir Bryn er basketballspiller. Alf B. Bryn gikk opp veggen i påsken 1909 sammen med to australske venner. Står omtalt i boka Tinder og banditter av Alf B. Bryn. Anbefales!!

Men hvordan gikk returen? Var det lettere, og fant du riktig renner da?

[Vidar]

Alf B Bryn selvsagt! Ruta de klatret i 1909 er gradert til 4- i boka.

Returen gikk veldig greit da jeg visste hvilke renner og varder som skulle følges (og hvilke som var forbeholdt de mer høyde og klyvesterke), tok vel drøyt 3 timer tilbake. Forøvrig rikelig med rent drikkevann i bekken ved Mori hytta, lenger ned var det en del dyr på beite så man bør ha med drikke for strekket opp til 2000 meter.

[johnbb]

På omtrent 2300 meter må man opp en 10 meter bred / 30 meter høy bratt søkk. Første del gikk lett, men så ble det verre. Så ingen varder - og heller ingen ok avslutning på renna. Faen tenkte jeg, 1+ stod det i boka - det skal da ikke være så bratt? Gikk noen meter ned og der stod varden inntil en smal og våt renne helt til høyre. Renna så grei ut, bortsett fra at den startet 2,5 meter oppe. Etter 4 forsøk gav jeg opp. Pokker! Etter en del sondering fant jeg det mulig å klyve over til den smale renna 7-8 meter oppe. Deretter var det 10 meter klyving før det ble enkelt igjen.

Da jeg var på samme sted 11. juni, gjorde jeg akkurat det motsatte av deg. Prøvde meg først helt opp til venstre for så å forsøke å traversere over til høyre, men fant etterhvert ut at det sistnevnte ikke ville bli så lett ned igjen. Jeg "gikk" derfor ned igjen og over mot høyre og klyvde opp i/langs denne smale kløfta. Med "gikk" mener jeg egentlig ålte meg rundt i en ca. 2m dyp bergschrund; renna var her fylt med hardpakket snø som jeg vil anslå gikk omtrent opp til skuldrene dine på bildet.

Ellers så synes jeg graderingene til Collomb er konsistente og gode. Jeg har tidligere også brukt hans bok for Mercantour, og I+ har hver gang betydd klyving hvor det er nødvendig med litt prøving og feiling for å komme opp. Tau er tross alt anbefalt ved II- i følge boka.

Høyere opp ble jeg lurt av franskmennenes varding av alle mulige varianter. Vardingen gikk ut på en hylle man måtte krype på grunnet lavt overheng rett over. Der hylla åpnet seg hellet den feil vei, masse løs grus på og klyving videre opp. En titt utfor stupet ned i fjellsiden noen hundre meter nedenfor trigget all min høydeskrekk og det ble umiddelbart helt uaktuelt å fortsette Krabbet tilbake på hylla og gikk ned 30 -40 meter og fant en varde i renna til høyre. Her var det helt greit, og snart stod jeg på fortoppen.

Jeg gikk også ut på hylla og deretter opp en ganske kort kløft (til høyre) hvor det var gode tak. Det var faktisk mye lettere enn det kunne se ut til. Ned igjen tok jeg samme rute som deg (renna til høyre sett nedenfra). Etter min mening var denne minst like vanskelig, men det hjelper jo mye at det ikke er luftig.