Geite 15.07.2006 - En dag av den gode sorten

[eaa]

Endelig godvær
Jeg våknet allerede kl. 0445 etter andra natta i bilen i Leirdalen, og hørte denne morran hverken vind eller regn. Derimot hørte jeg noen snåle dunkelyder i bilen, og oppdaget snart ei diger sautikke som sto og gnog på bilpanseret! Jeg vrengte opp framdøra på bilen og gaulet stygt, og tikka tok vel nesten baklengs salto, før den på stive ”krogenesben” nispurtet i rak linje nordover og forsvant, mens et knippe råferske saumøkkuler trillet ned i grøfta foran bilen. Jeg gliste høgt for meg sjøl der jeg satt . Bra åpning på dagen!

Deretter så jeg rett opp i dagens mål som glødet lakserødt under solgryet: Geite/2002. Himmelen var klar som ei speilglassrute, og jeg var klar som et egg! Men jeg hadde svært god tid, og slumret tilfreds litt til før jeg sto opp. Jeg tvang i meg et par brødskiver (hater mat om morran!), før jeg som på gårsdagens tur til Jervefonni, atter kjørte ned til brua v/ Storbreagrove. Derfra plystret jeg like glad og fornøyd som Veslefrikk innover langs åa, i retning svaene som stiger opp før grusflatene innover mot fronten på Storebrean. Det gode liv dette!

Jeg hadde beskuet breflata på Storebrean oppe fra Jervefonni/2001 dagen før. Breflata var snøfri og gråblå, og ingen seriøse sprekker eller breglepper var å se noensteds, så planen var å gå inn omtrent midt på breryggen ca. 1,5 km, før jeg skulle opp ei snøflanke mot bandet/1753 mellom Rundhøe/1822 og Geite/2002.

Hyggelig nerd
Vel oppe v/ brefronten blir jeg vár 2 karer som sitter på huk mellom grushaugene ved brekanten ute til venstre foran breen. Etter å ha tatt et par bilder fra haugen foran breen, tusler jeg ned til dem, for å se hva de holder på med. Det viser seg å være en professor m/ assistent, en skjeggete og bebrillet nerd fra Wales, som var professor i geomorfologi (læren om erosjonsmassers tilblivelse og bevegelsesdynamikk). Han fortalte at han hadde tatt sin doktorgrad på data fra Jotunheimen allerede i 1979, utgitt 160 vitenskapelige publikasjoner på emnet, og at han hadde ligget i telt i Leirdalen i 6-8 uker hvert eneste år de siste 35 år
Nå hadde han kun et år igjen før pensjonisttilværelsen.
Hvis noen så et par større gule mønetelt langs Leirdalsvegen ca. mellom Skagsnebb og Jervefonni i sommer, så var det leiren hans.

Vi snakket lenge om emnet, som jo er særs spennende synes jeg.
(han kunne ikke norsk, men snakket heldigvis ikke walisisk til meg heller!)
Så spurte jeg ham om forholdene oppe på isen, om evt. breglepper m.m.
”Aner ikke”, svarte han. ”Jeg er aldri på isen - jeg er geomorfolog, ikke glasiolog!”
Det viste seg at han aldri hadde vært på isen! Tenk det’a - sitte på huk v/ brefronten og pirke i grusen i 35 år, og aldri vært på isen! Helt utrolig, spør du meg. Da er man jaggu ekte nerd! Men assistenten hans syntes det var fint og morsomt på breen, men kunne ikke opplyse noe om de rådende forhold på tidspunktet…

Nedsmelting
Jeg tar på stegjerna og rusler iveg opp iskappa på Storebrean. Den er veldig løs og ”linsete” i overflata, så egentlig kunne jeg klart meg uten stegjern, ikke brattere enn det er oppover her. Overflata er også gjennomskåret av et utall små bekker og vassrenner, og det klukker, siver og suser overalt. Her skal jeg si det smelter unna! Og masser av finere sten og grus ligger overalt i isen og suger solvarme, og aksellererer smeltingen ytterligere. Et trist skue for meg som breelsker. En sval fallvind møter meg oppover isen, og alt er bare nydelig. Vel framme utenfor snøflanken jeg hadde tenkt å gå opp mot Geita, finner jeg et salongbord av en sten. Der setter jeg meg og tygger i meg ei brødskive, og drikker litt. Det rennende vannet i ei blå lita isrenne er friskt og helt uten bismak av noe slag. Rundt meg står svarte kjemper som Sokse/2189, Kniven/2133 og Store Smørstabbind/2208. Jeg ser også sporene av et følge som har gått isbratta rett opp fra brebassenget og videre i retning St. Smørstabbtind. Fra et bergheng i nord buldrer et lite isras ned, vannet muller og mumler i og oppå breen, og en lun føhnvind hvisker i det store rommet som brebassenget danner. Ellers er jeg alene med den store naturen, og alt føles så godt og riktig . Jeg nyter hvilen og sola i lange drag, før jeg igjen hufser på meg sekken, og tar iveg opp den solmjuke snøflanken mot bandet oppunder Geite...

Utsikt grand lux
Ura videre fra snøflanken er tørr, fast og fin, og snart er jeg oppe på bandet. Der oppe ligger en enslig kampesten av en helt annen bergart enn ura rundt, sikkert brelagt dit en gang i tiden. Oppover mot toppen på Geite brattner det til, med enkelte små sva og knauser. Men her finnes ingen vanskelige punkter, og jeg leter meg greit opp, og pluselig er varden like over meg til høyre. Noen titalls meter til, og brått når jeg egga som er skarp og rettlinjet, og en alldeles overveldende utsikt åpenbarer seg. Det enorme volumet over Tverrbytnet er som å ha selve himmelrommet under seg - under horisonten! Et stort sus fra bekker og smeltevann sjoer tungt gjennom lufta, og langt der nede lyser Tverrbyttjønne jadegrønt og blinkende under den høge julisola. Rett i front kneiser Stetind/2020 svart og stolt, og ute til høyre lyser den drivkvite ryggen på Storebjørn, som står som en diger knyttneve mot horisonten. Himmelen er blank og blå, og jeg ser dem alle, jotne bak jotne, hele gradskiva rundt, til øyet blir stort og vått...

Langs egga
Jeg hadde sånn halvveis tenkt å gå vestover egga til Sokse Ø-1, som er oppgitt til 2064 moh, med en tvilsom PF10. I ettertid har jeg hørt at dette er gal høyde, at toppen ligger nærmere selve Sokse/2189 enn tidl. anmerket, og at høyden er 2100 moh.
Like vest for toppen på Geite ligger to vertikale hammere på en 7-8 meters høyde, som begge greit omgås litt ned i nordflanken. Egga videre fra den første til den andre hammeren er artig, et glatt møneformet sva med gode bøttetak oppe på selve egga. Over egga på sørsiden ligger et stort sprekkfritt sva i 50-60 graders helling i 25-30m mot vertikalstupet i sør, og like bratt i nord ca. 7-8 m ned mot styggbratt steinrøys. Mens man holder i bøttetakene, kan man halvt nedhuket med føttene på nordsiden av egga, føtte seg langs egga til man må nedatt i nordflanken for å omgå hammer nr. to. Vel forbi den andre hammeren, er det planke til man møter en ny diger rød hammer, som danner den østlige avslutningen av ryggen som Sokse Ø-1 ligger på. Jeg kløv ca. en tredel opp i denne, og gikk der ut på en liten pynt til venstre. Defra ser det ut som en farbar veg er å traversere et stykke i sørsiden av hammeren, for så å gå opp i noen renneformasjoner lenger vest på hammeren. Men bratt er det, og jeg ble i tvil om jeg skulle prøve, alene som jeg var, og ingen som visste hvor jeg var... Ikke hadde jeg med hverken sikringsmidler eller tau heller. Men det springende punktet ble at skulle jeg klare å komme opp, var det ikke sikkert jeg klarte å komme ned igjen. Så det ble til at jeg snudde. Det lakket mot ettermiddag, og dessuten hadde jeg 3,5 t kjøring hjem på programmet også. Jeg trøstet meg selv med at egentlig er vel ikke Sokse Ø-1 en egen 2k heller, til det er nok PF’n for liten.

Lett retur
Hjemturen gikk greit. Pussig med slike returer - passasjer der man årvåkent og spent tviholdt seg forbi utover, nesten bare slentrer man over på tilbakeveien. Ser ut som man liksom blir litt høydeblind, omtrent som fartsblindhet i bil. Tror likevel ikke dette er særlig farlig, man blir bare mer avslappet, og ikke mer usikker av den grunn. Nedatt gikk alt greit, unntatt et gjennomslag på en bratt snøflekk. Jeg gikk igjennom der på skumsnøen oppover også, så nå gikk jeg forsiktig som ei trane nedover, men slo likevel brått igjennom til godt over knea. Jeg bikket forover, tryna på magen og tok meg instinktivt for med armene. Disse gikk jo også rett ned i snødypet, og jeg vrikket tommelen på høyrehånda mot en sten under snøen. Shit happens ! Nede på breen drakk jeg godt med vann og vasket svetten av panna, før jeg uten stegjern ruslet i medlyset til dals. Isen hadde fastnet litt siden oppoverturen, og nå var det som å gå på barmark. Vann fosset i smelterenner overalt, og jeg var bortom et par større sprekker for å kikke. Det gurglet av vann i dypet der nede, og de største sprekkene var vel ca. 7-8 m dype, og ingen var over 2m brede. Nede igjen v/ bilen tok jeg et minibad i Leira, og vannet var slettes ikke verst! Så sa jeg ”Takk for meg!” og kikket meg tilbake på de siste dagers ”erobringer” der jeg trillet utover Leirdalen, mens foran meg lyste en gammel kjenning i kveldssola, nemlig Hestbrepigg M-1, i klarvær for en gangs skyld...

[eaa]

Et lite knippe bilder til:

[panda]

Er litt lei meg for at jeg ikke fikk vært med på den turen ja.

Angående stigen på Storebjørn så var den opprinnelige hensikten med den at den skulle ligge over selve sprekken. Men sprekken var for bred og stigen for kort så de som hadde båret den hele veien opp plasserte den mellom kanten av sprekken og den markerte knausen på høyre siden av breen på omtrent 2050 meter. Den står i omtrent 45 graders vinkel over en jæklig dyp smeltevannskløft.

Ellers er det temmelig svære sprekker der oppe nå. Snøbroene var greie nok, men etter noen dager til med mildvær kan det bli vanskelig flere steder. Dessuten skal det ikke så mye til før den stigen ikke lenger er lang nok.

[Gjest]

Så det er slik det egentlig ser ut der oppe.....!

Jeg var på Geita 11. juli i år, men da var det både grått og surt og vått med sludd og tåke. Siden jeg hadde vært inne ved Storbreen før valgte imidlertid jeg å gå opp fra andre siden, altså Tverrbytn-siden, hvor jeg aldri hadde gått inn før. Jeg hadde planlagt å gå eggen helt inn til den timeteren nær Saksa, men droppet det pga manglende sikt og at steinene var riktig sleipe og ekle. I stedet gikk jeg over Rundhø. Ingen majestetisk topp akkurat, men en fin liten forlengelse av turen. Apropos majestetisk topp, har dere lagt merke til hvordan Geita ser ut fra et stykke lenger inne i Leirdalen? Til tross for sin beskjedne høyde i forhold til det meste av nabotopper ruver den bra over Tverrbytnet, spiss og mørk og med en liten bre på hver side.

Jeg brukte forresten tre år (!) på disse tre småtoppene som du brukte tre dager på.

En nydelig julikveld i 2003 var jeg på Skagsnebb hvor jeg kunne feire min femtiende 2000-metertopp, i juli 2004 var jeg på Storbreahø med tåke og nysnø, og i juli i år var jeg altså på Geita.

Til sist...du tar nydelige bilder!

Tror du har noen gode kandidater her om du hiver deg på fotokonkurransen som er i gang her på forumet.

[Bjarne Lindholdt]

Flott turbeskrivelse fra Geite eaa, og bildene dine er jo fremragende!

Bruker selv Nikon Coolpix 5400 (5,1MP) og jeg er ikke tilfreds med bildene mine, spesielt ikke etter å ha sett dine.

Men du bruker vel et tungt speilreflekskamera som jeg hverken har råd med eller lyst til å drasse på?

[eaa]

Flott turbeskrivelse fra Geite eaa, og bildene dine er jo fremragende!

Bruker selv Nikon Coolpix 5400 (5,1MP) og jeg er ikke tilfreds med bildene mine, spesielt ikke etter å ha sett dine.

Men du bruker vel et tungt speilreflekskamera som jeg hverken har råd med eller lyst til å drasse på?

Jo takk!

Jeg bruker en Olympus E-1 speilrefleks.

Denne har heller ikke mer enn 5.1 mpx, akkurat som din Coolpix.

Her er litt facts om bildebrikken i kameraet:

E-1 har en 4/3" (18x13,5 mm) Full Frame Transfer CCD i 4:3 bredde/høyde-format og innebygd low-pass filter. Hvert pixel har 6,8 µm størrelse, utstyrt med mikrolinse og RGB primære fargefiltre i Bayer matrise. Antall bildepunkter er brutto 2738x2044 (5,6 mill), mens antall effektive bildepunkter er 2614x1966 (5,1 mill).

Først og fremst er det her pixelstørrelsen som er avgjørende, ikke antallet. Jo større lysfangende overflate pr. pixel, jo bedre bilderesultat, fordi bildebrikken da yter en mye bedre fargetonalitet (fargenyanser og fargemetning) samt kontrastdynamikk (evnen til å skille nyansene mellom svart og hvitt).

Ytterligere detaljdata for E-1 finner du her:

http://www.olympus.no/consumer/dslr_E-1_Details.htm

Av optikk benytter jeg tre stk. Olympus Zuiko Digital originaloptikk:

http://www.olympus.no/consumer/dslr_ZUIKO_DIGITAL_ED_7-14mm_1_4_0_Specifications.htm

http://www.olympus.no/consumer/dslr_ZUIKODIGITAL_14-54mm_1_2_8-3_5_Specifications.htm

http://www.olympus.no/consumer/dslr_ZUIKO_DIGITAL_40-150mm_1_3_5-4_5_Specifications.htm

Ytterligere detaljdata for optikken finner du her:

http://www.olympus-esystem.com/dea/products/lens/index.html

Med bildebrikken i FourThirds formatet i E-1, har disse en cropfaktor på 2,0, dvs. at du ganger optikkens brennvidde med 2,0

for å sammenlikne hva brennviddene tilsvarer m/ trad. 135-filmformatet (24x36 mm).

Med bag, ekstra batteri ++ utgjør dette ca. 3,5 kg.

Men nå er ikke merke, utstyr eller antallet mpx alene avgjørende for resultatet heller.

En god digital etterbehandling i fx PS er alltid et must for optimal visning, være seg på web, lerret eller print.

Men det er en annen (og lang) historie...

Andre nyttige facts finner du i disse tildl. trådene her på FF:

http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=3944

http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=2296

[mattis]

Når skal du arrangere ditt første kurs i fjellfotografering, eaa:?: Jeg kommer!!

Er virkelig imponert over bildene du får til her, og ivrer etter å få til det samme selv. Har jo et forholdsvis ok kamera (350D), men føler ikke helt at jeg mestrer det enda. Klarer hvertfall ikke få til bilder i dette kaliberet. Har lyst til å investere i et nytt objektiv, men er usikker på om det vil gjøre ting noe bedre. Kanskje er det min kunnskap som rett og slett ikke strekker til..

Det du sier om innebygde filtre, er det spesielt for Olympus? Blir det tilsvarende om man setter på filtre på et canon/nikon-objektiv?

[Bjarne Lindholdt]

Takk for god veiledningen eea.

Jeg her sett på Canon 350D - ev. med valg av bedre optik end den der hører med til kittet. Det er ett meget lett kamera og det har fått mye ros.

[eaa]

Det du sier om innebygde filtre, er det spesielt for Olympus? Blir det tilsvarende om man setter på filtre på et canon/nikon-objektiv?

Du tenker på low-pass filteret jeg nevner, men dette er ikke et tradisjonelt optisk filter som settes på optikken, men et filter som sitter innebygd i kamerahuset, og som påvirker lysbrytningen inn mot bildebrikken. Poenget og funksjonen til low-pass filteret er å forhindre såkalte moiré-mønstre som kan oppstå i bildene hvis man fotograferer motiver med fine linje- eller prikkmønstre. Da oppstår uønskede interferensmønstre imellom motivets mønstre og pixselmatrisen på bildebrikka, en effekt som low-pass filteret fjerner.

Tenk at du legger to lag med fluenetting oppå hverandre, og så vrir litt på et av dem. Da ser du at nettingen synes tettere noen steder enn andre, fordi interferensmønstre dannes mellom nettingrutene i de to lagene. Dette fenomenet eksisterer også optisk når finmønstre skal nedfelles i pixselmatrisen på bildebrikka - derfor filteret. Som forøvrig ikke er Olympus-spesifikt, men finnes i ethvert DSLR.

Men den eminente støvfjerningsmekanismen for bildebrikken i FourThirds kamerahusene er det Olympus som har utviklet,

og denne finnes (merkelig nok!) kun i DSLRs under 4/3 consortiet, dvs. Olympus, Panasonic og Leica.

En kongelig funksjon, siden støv på bildebrikka medfører mye pirkete etterbehandling.

Anbefales på det sterkeste!