Skagsnebb 13.07.2006 - Tåkevandring i julisnø

[eaa]

Stusselig vær
Turmålenes høyder hørtes denne gangen ut som reneste trafikksikkerhetstipset: 2001 - 2002 - 2003, nemlig hhv. Jervefonni, Geite og Skagsnebb, dog ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Meningen var å ta disse sammen med Panda, men han måtte dessverre melde avbud i siste liten, så jeg tok likesågodt med en skumgummimadrass for å ligge i bilen i Leirdalen et par netter. Regnet trommet på biltaket da jeg våknet om morgenen, så det fristet lite å gå ut av den varme soveposen. Bilen sto vannrett og fint også, så jeg lå faktisk ganske godt på madrassen, selv om det tidlig ble vél lyst… Det endte med at jeg slumret inn igjen, og jeg sto ikke opp før v/ 10-tida. Da hadde været letnet noe, selv om skystrøket fortsatt lå ned til 18-1900 moh.
Jeg valgte å begynne med Skagsnebbet.

Jeg kjørte ned til Geitsetra, for å krysse Leira på brua der nede. Derfra vaglet jeg meg greit over Hurra, som fosser grå og blakk ned moreneura innunder Skagsnebbet. Videre fulgte jeg så moreneryggen langs sørsiden av Hurra oppover, nesten helt til ryggen møter svaene i selve Skagsnebbet. Der oppe gikk jeg så av moreneryggen, og traverserte så over hele østflanken på nebbet temmelig høgt oppe, på et markert 10-20 m bredt grus- og småstensbelte som som svakt stigende krysser hele flanken. Oppi der gikk jeg rett på en fjellrypefamilie, som med lavmælte mjauende lyder trippet duknakkede og sky vekk over stenura…

Etter hvert som jeg rundet østflanken økte motvinden, og et stadig tiltakende regnvær drev inn fra sørvest. Jeg tok sikte på en liten hammer ved enden av grusbeltet. Vel framme ved denne, begynte jeg så å runde mer vestlig og oppover bratta mot rennene i Skagsnebbets sørflanke. Jeg hadde ikke lyst på å gå rett opp østryggen, da denne har et 5m dropp et sted mellom for- og hovedtoppen, og jeg hadde ikke med meg tau. I sørflanken drar vinden ytterligere på, og regnet går over i sludd. Jeg stopper og tar på meg en fleecegenser under jakka, samt både vanter og lue. Foran meg er nå det meste borte i tåka, og den lavbevokste ura begynner å bli svært så glatt.

Vanskelig veivalg
Jeg klorer meg oppover den første renna, og ovenfor meg materialiserer det seg etterhvert et mylder av hamre fram av tåkehavet. Manglende sikt mot toppryggen forhindrer meg fra å vurdere mulige vegvalg, så jeg satser på en port imellom to hamre på hver side av den neste renna vestafor meg. Jeg tar meg på løs og glatt ur over i den renna, og går oppunder den østligste hammeren. Denne er bratt og glatt, så jeg tar peiling på den nevnte porten, som viser seg å huse et sleipt og såpeglatt vannsikkel, med et ca. 3 m stupbratt opptak, så og si uten hverken håndtak eller fothyller. Jeg famler her litt på begge sider av vannsikkelet, men gir raskt opp. Så jeg trekker meg tilbake i retning den første renna igjen, og finner da ei smal hylle i den østligste hammeren, som skrår opp imot et pittelite skar imellom hammeren jeg er i og en liten knaus/blokk til høyre for denne. Her holder jeg på å gå meg fast. Den svarte navlelaven sveller i regnet, og berget blir svært glatt, så jeg har knapt fotfeste. Under meg er det nær loddrett en 7-8 m, før den svapregede og bratte renna overtar... Men jeg trekker inn magan, og smyger meg så mjukt jeg kan videre, satser mest på håndtakene, samt på å nærmest lime klærne innpå berget. Phui! Lettet når jeg endelig det lille skaret, og derfra er det greit videre oppover ovenfor hamrene.

Julisnø
Der når jeg et lite snøfelt, og føtter meg videre opp på dette. Vel forbi snøen kommer jeg plutselig opp på selve toppryggen, og varden ligger like til venstre! Tåka er klam og tjukk, og et nær vannrett snøvær prikker på jakka og i ansiktet. Et tynt krav av nysnø ligger på stenene og varden, og mot øst toner ryggen raskt bort i tåka mot fortoppen. Det hele er kaldt, skumt og ødslig, så jeg tar kun en liten sjokoladebit og en slurk drikke, før jeg returnerer.

Nedatt går jeg ørlite lenger øst enn der jeg kom opp, men tvinges snart av hamrene og glatte svapregede renner tilbake til omtrent der jeg gikk opp. Her går jeg meg også på nedturen nesten fast igjen, kun en 4-5 meter unna der jeg sto og glodde på tur opp! Men jeg har intet valg, og med samme teknikk som på oppturen, åler jeg meg nedatt på ei hylle nærmere hammerfoten, og derfra til venstre, og når endelig toppen av renna hvor jeg først kom opp. Svaene i renna er for glatte til å følges, så jeg går stenryggen langsmed, helt til jeg når et 200 m langt snøfelt i renna. Dette følger jeg til endes, for derfra å vakle meg nedover bratt, løs og nesten usannsynlig glatt ur - ikke moro i det hele tatt! På denne glatta vil jeg ikke gå tilbake østflanken, men trekker mer rett ned til dals for å få mer vegetasjon å gå på. Dessverre besto denne etterhvert av tett og søkkvått kjerringris og vijukratt, så ur og sten i bunnen var vanskelig å se, og dermed også vanskelig å gå på. Og nå høljeregnet det igjen, og jeg var etterhvert blitt skinnvåt. Men jeg hadde bare å følge dalsida langs Leira nedover mot brua. Omsider nådde jeg så Hurra, sa ”Hurra!” idet jeg hoppet over denne og kunne se brua og bilen igjen.

Etterpå dro jeg og tok en dusj på Leirvassbu, hang klærne på tørkerommet, og parkerte så igjen bilen på nattplassen min. Der stekte jeg pølser på primusen - inni bilen! Så litt sliten etter all balanseringen på glatta, kunne jeg bikke meg ned i soveposen, varmt og tørt, og høre på regnet som fortsatt trommet på biltaket. Med god samvittighet over å ha brukt uværsdagen til å få et nytt 2k-kryss, sovnet jeg godt inn. Men før jeg sovnet var neste dags tur bestemt - det skulle bli Jervefonni!

[Nils]

Det er litt forskjell på vått og tørt føre i fjellet kan man si! Heldigvis ligger det svært godt an til tørt føre nå til helgen!

Lurer på om du gikk noe mer til venstre/vest for der vi gikk opp og ned i 1998? Tror vi kom opp ved det grå feltet nær toppeggen (med en liten rest av snø midt i) litt til høyre for midten av bildet, dvs. like til venstre for de største snørestene øverst til høyre. Selv om vi også hadde korte, bratte klyvepunkter, opplevde vi aldri at vi holdt på å gå oss fast. Men, så hadde vi tørre forhold mens vi var i steinura. Bygen kom da vi var nede på vegetasjonen igjen.

[Lyngve]

Jeg prøvde meg på Skagsnebb noen dager etter eaa, men valgte istedet den profilerte ryggen som sees i første bildet. Jeg trodde dette var en klyverute, og tok derfor ikke med tau/sikringsmidler. Jeg støtte på 3 "rockbands" underveis, men disse kunne klyves ganske greit på de riktige stedene. Siste stykket opp til fortoppen ser bratt ut, men jeg rundet dette litt på venstresiden, og det gikk greit opp til fortoppen.

Men bare noen meter etter fortoppen, var det et hakk i ryggen, dvs et 5-6 meters vertikalt dropp. Det var ingen gode festepunkter for slynger, men jeg fant en rusten bolt. Uansett jeg hadde ikke tau, og jeg valgte å returnere samme vei. Bomtur med andre ord (og dårlig research-arbeid)