Topptur og jakten på det perfekte Instagrambilde

[Gittiamo]

Jeg har jo latt meg trollbinde av vakre Instagrambilder fra perfekte toppturer med sol, pudder og vakre linjer nedover fjellsidene. Når Instagram kom seilende inn fra sidelinja og jeg selv begynte å utforske fjellturer og natur med fokus på klatring, så kom jeg også over toppturer på ski. For meg har ski i fjellet alltid vært trauste skiturer over vidda i Kvikklunsjtempo eller spektakulære nedkjøringer av proffe frikjørere med bøttevis av attitude. Og selv har jeg alltid vært et sted midt mellom traust og skikkelig spinnvill, så det å ha to planker under beina på fjellet var aldri aktuelt. Men det var som sagt før jeg oppdaget toppturer i sosiale medier.

 

For jeg ble helt bergtatt av alle de flotte bildene av myke linjer nedover snødekte fjellsider. Det ser ut som de flyter på hvit fløyel. Samtidig var jo dette helt normale mennesker jo. Til og med mennesker jeg kjenner. Sånne helt normale mennesker med en normal frykt for døden. Jøsses. Er det sant? Er det mulig at sånne som meg også kan? Jeg var rett og slett dypt fascinert over bildene jeg så. Og sånn kan man la seg lure av Instagram.

 

Jeg fikk jo noe å tenke på. Halvveis til hundre og med en gretten nakke og en stiv skulder etter det helvetes snøbrettet jeg lekte med da jeg var ung og kul, så var vel ikke en skikarriere det lureste? Ikke hadde jeg vært i en alpinbakke på over 15 år heller, og jeg var livredd etter de stygge fallene.  Nei jeg hadde ikke mye tro på dette. Men med venner som jobber i alpinanlegg så var det faktisk ikke snakk om ikke å tørre å stå på ski, selv om jeg kun har hatt slalåmski på beina en håndfull ganger i tenårene. 30 år siden sist jeg hadde planker under labbene der altså. Så med et par arvet twintip-ski, nyervervede barneskistøvler med rosa blomster på, og en islagt bakke etter en natt med regn, så ble jeg mer eller mindre dytta ut på ski. Himmel og hav. Galskap. Men som jeg koste meg, selv om plogemusklene skrek etter kun få minutter. Ski var jo bare så mye bedre enn snøbrett. 

Så det ble et par turer i barneløypa i bakken, før jeg fikk leid meg et par toppturski og sammen med @Denali bar det til Slettfjell i Hemsedal. Turen opp gikk lekende lett. Toppturski var jo bare helt magisk. Både feller og hælløfter var jo noe jeg knapt ante eksisterte før denne turen. Hele veien opp storkoste jeg meg. Dette var hjem. Endelig. Min første snukaffe! Men så var det ned da. Snøen var absolutt ikke som hvit fløyel der det veksla mellom skare og tung snø. Og dette var jo mye brattere enn barneløypa i Uvdal. Shit. Men jeg kom meg ned sakte men sikkert og alt annet enn vakkert. Det finnes en video av dette som jeg såvidt så en gang og heftig har prøvd å fortrenger i ettertid. 

 

Det ble så et år med drodling på om jeg skulle ta dette videre eller ei. Det krever ikke bare skiegenskaper, men også vite en del om fjell og snøskred, kjøpe kostbart utstyr og ha tid og bekjente å reise til fjells med. Så jeg la det hele litt på is. Jeg hadde ikke alle disse parameterne på plass. Men jeg fortsatte å leke meg i barnebakken på mine gamle arvede twintip og jeg fortsatte å sikle over toppturbilder. Drømmen var der fortsatt men jeg stresset ikke så mye med den. Bedre å heller tenke tanken om at jeg får holde alle dører oppe for engang å kanskje oppleve drømmen.

Men for et år siden så øynet jeg håp om å kjøpe meg egne ski da jeg snubla over et tilbud som faktisk var både godt og sant. Ting falt på plass og vips satt jeg der med et par brukte ski til en god pris, en heftig hjerteklapp og et noe lavere julegavebudsjett enn normalt. De perfekte skiene til meg kom bare rekende på en fjøl, og jeg kunne bare ikke la de gli avgårde 

Første tur ble en av årets mange turer til Gaustatoppen med @Terka. Han har heldigvis all den erfaringen jeg mangler, og generøst deler dette med meg. Det er en stor trygghet å gå med en med så mye erfaring. Vi kom litt sent i gang og møtte mange på vei ned. Alle med salige glis om munnen mens de lo og jublet nedover. Flere på veien sa til oss «gled dere». For dette var vel den dagen det var fløyelsmyk pudder og perfekte forhold. Men siden jeg var uvant med dette, så kom vi bare halvveis før vi snudde. Og jeg fant fort ut av det å kjøre i pudder faktisk ikke var så lett. Jeg så absolutt ikke ut som noe instavennlig ned bakken gitt. Det var blytungt for uvante bein og jeg ble bare hengende bakpå skia til lårene skrek og leggene verket. Sinna som fy blir jeg også, fordi jeg stiller alt for høye krav til meg selv. Jeg ville jo kjøre som de jeg så på vei ned, selv om jeg vet jeg faktisk må lære meg å krabbe før jeg kan gå. Tålmodig? Nope!

Det flere turer til Gaustatoppen denne vinteren, og jeg lærer også at fjell og snøforhold er vanskelig å forutse. Jeg lærer meg brutalt hva kartongsnø og betongsnø er og at pudder gjerne blåser vekk før man får glede av denne. Jeg bruker også mye tid på å lese og høre på andre forelese om snøskred. Men jeg har fortsatt for liten erfaring på snødekte fjellsider til at denne informasjonen gir meg trygghet. Den gir meg heller mer utslag i en frykt, siden all snakk om snøskred gjerne begynner med en real dose skremselspropaganda. Såpass voldsomme at jeg innimellom denne vinteren har mareritt. Akkurat det der sa Instagram aldri noe om... 

Etter en hel vinter med trening skal endelig den beryktede vårsnøen testes ut og jeg er klar, men det blir med kun en vårtur. Og denne vårturen veksler mellom å være et helvete men også den jeg har best minner fra når jeg ser tilbake på turåret 2018. Den troner helt klart øverst på turlista.  

 

Turens mål er Ulvanosa i Kvinnherad. Vi starter opp ved skisenteret i Tveitedalen og går på ski innover på hardpakka skispor før skiene må av og beina ta fatt. Snøen ligger kun i flekker i lavlandet og å gå på ski her er helt uaktuelt. Men turen opp er fin gjennom skogen. Og vips er vi over tregrensa. Vi var litt sent ute, så varmen fra sola var på hell og med en lufttemperatur på seks kalde, så frøys alt som var begynt å nærme seg for slush til is.  Så det hele begynte så vidt å skare seg til og samtidig syntes jeg det begynte å bli bratt, så jeg ble livredd. Livredd for skred, livredd for nedfarten, livredd for å traversere. Det var bare rett og slett kjipt å være der da og snørr og tårer renner. Men Terka fikk roet meg og forklart mer om snøen og forholdene vi hadde rundt oss og vi traska videre og vi kunne nyte en helt fantastisk tur på vei opp til toppen av Ulvanosa. Der oppe på toppen stod vi midt mellom havet og Folgefonna og jeg var overlykkelig. Dette var jo belønningen jeg har jobbet mot. Denne utsikten. Det var helt magisk. Sola stod fortsatt på, men kuldegradene begynte å ta mer og mer over på veien ned. På det varmeste hadde sola stekt bra på snøen og satt i gang en smelteprosess, men ikke mer enn at kun et tynt lag oppå hadde smeltet for så å fryse fort til is. Så når vi skulle ned igjen, så var hele fjellet glasert. Det virket som det var et tynt og hardt glasslag oppå hele fjellsiden. Jeg hadde ikke sjans enkelte steder. Klarte ikke å sette nok stålkant til at jeg var komfortabel, så et par steder var det kun en ting å gjøre og det var å ta av skia og gå ned. Snøen var hard som betong. Men betongsnø får man ikke se på Instagram så jeg fikk en brutal lærdom der. Men vi kom oss ned til skogkanten uten for mye knall og fall. Og turen ned igjen var like kos som turen opp, selv om skia satt på sekken og ikke beina. Det hele ga meg en veldig god turopplevelse fordi jeg fikk med meg alle elementer jeg ønsker. Jeg fikk ny læring, jeg fikk oppleve naturen og alle dens påfunn, jeg fikk testa psyken og bruke kroppen, og jeg fikk gå i godt selskap.

Og svingene mine? De er fortsatt ingen ting å legge ut på Instagram. Men en vakker dag nailer jeg det perfekte Instabilde. In the mean time - fake it til you make it! 

 

 

Endret 6. desember 2018 av Gittiamo

[Tessatroll]

Ei ærleg og flott skildring kanskje ser eg dykk her til seinvinteren/våren?

 

[fjellkaren]

Herleg!

[Gittiamo]

12 minutter siden, Tessatroll skrev:

Ei ærleg og flott skildring kanskje ser eg dykk her til seinvinteren/våren?

 

Det håper jeg virkelig på 😀

[Lompa]

Herlig! Denne skal jeg vise til samboer, som også føler på en del av det samme i forhold til nedkjøringene.

[Heriks]

Det ser jo så fint og lekende lett ut på instagram, youtube og diverse andre kanaler. Godt å se at det er flere enn meg med den følelsen når skia ikke lystrer og bakkene blir flere grader brattere på vei ned enn de var på vei opp  Fin skildring.  

[+Luesveis]

For en flott reise du har lagt ut på!

[Gittiamo]

4 timer siden, Lompa skrev:

Herlig! Denne skal jeg vise til samboer, som også føler på en del av det samme i forhold til nedkjøringene.

Så bra om innlegget kan hjelpe andre. Man kan faktisk kose seg maks på tur selv om man ikke behersker de bratteste bakkene 😀 

[Gittiamo]

På 6.12.2018 den 14.04, Heriks skrev:

Det ser jo så fint og lekende lett ut på instagram, youtube og diverse andre kanaler. Godt å se at det er flere enn meg med den følelsen når skia ikke lystrer og bakkene blir flere grader brattere på vei ned enn de var på vei opp  Fin skildring.  

Har kjøpt sesongkort til skibakken nå, så jeg kaaaaanskje ikke reagerer så mye på at det alltid er brattere nedover enn oppover 🙈 merkelig fenomen egentlig det der, for på sommeren er det alltid brattere oppover enn nedover. 

[Heriks]

1 time siden, Gittiamo skrev:

Har kjøpt sesongkort til skibakken nå, så jeg kaaaaanskje ikke reagerer så mye på at det alltid er brattere nedover enn oppover 🙈 merkelig fenomen egentlig det der, for på sommeren er det alltid brattere oppover enn nedover. 

Ikke dumt! her er det såpass langt til nærmeste skibakke at et sesongkort der ville nok bli tilnærmet like mye brukt som det støttemedlemskapet jeg hadde på treningssenteret ei stund ...