Uranostinden - klyveklatring opp søreggen (25.juli 2006)

[Ole-Petter]

25.juli skulle Lars-Petter (11) få sin første klatretur i høyfjellet, og far gledet seg ikke så rent lite han heller: Søreggen på Uranostind skulle være en passe utfordring, med noe toerklatring og noen punkter med grad 3. Jeg hadde stått på Uranostinden for over ti år siden og med respekt sett nedover den kvasse søreggen, og lurt på om det var mulig å ta seg opp denne alene. Den gangen hadde vi gått normalveien over Urdanosbreen, som er et lengre alternativ.

Vi kjørte på anleggsveien helt inn til nordenden av Koldedalsvannet, og fikk minimal anmarsj. Veien var ikke mye å skryte av, men ved å ta det med ro (en del punkter 1.gir) slapp vi å skade understellet på bilen. Så lastet vi sekkene fulle av utstyr, så ingenting skulle stoppe oss. Dette skulle vise seg å være helt unødvendig…Snart var vi oppe ved sti-skillet like sør for Uradalsvannet, og svingte østover, for litt seinere svinge nordover i retning sørryggen. Det var små varder og i blant tydelige spor etter folk før oss. Jeg konstaterte at det var rett, det som jeg hadde lest et sted, at det rett øst for høyde 1450 på kartet finnes gode campingmuligheter.

Søreggen – overraskende lett
Fra 1500 meter var det stort sett jevn steinur oppover den brede ryggen, som på snaut 1800 meter flatet ut. Nå så vi det smalnet skikkelig av, og måtte etter hvert så smått ta hendene i bruk. Litt overrasket kom vi med tiden opp på et tydelig toppunkt over 2000 meter. Dette måtte være sørtoppen, for nå gikk det minst 30 meter ned igjen. Samtidig så vi for første gang søreggen opp mot hovedtoppen: Det stemte med et bilde jeg hadde med, og den så ganske avskrekkende ut. Vi bestemte oss for å sette igjen sekkene nede på det laveste punktet på eggen, og bare ta med tau og sikringsutstyr, hjelm og …kamera! (Kameraet hadde jeg glemt igjen hjemme sist gang, for ti år siden.)

Vi trippet deretter på svasko oppover, og over en liten høyde (S-1?) med svært lav primærfaktor, og gledet oss vilt til klyvinga. Fra nå stemte ingenting med rutebeskrivelsen, antakelig fordi vi straks omgikk eggen ved å holde litt ut i vestsiden, og det gjorde vi stort sett oppover hele veien. Bare innimellom svingte vi oppom eggen og kikket ned den langt brattere østsiden. Verken jeg eller Lars-Petter følte noe behov for sikring så langt, og noen treerpunkter (nevnt i føreren) så vi aldri snurten av. Forklaringen må være at vi i liten grad fulgte selve skarpeggen.

Først langt oppe ”stemte kartet med terrenget”: En ruglete, avrundet kam på eggen, men enkel å gå opp på venstre side, bratt, men nesten som en trapp. Her ville jeg at Lars-Petter skulle ha tau, siden han ikke hadde så mye erfaring. Det var noe utsatt, men personlig følte jeg overhodet ikke noe sikringsbehov. Forholdene var da også optimale, med tørt fjell og lite vind. Skyene var også i stor grad drevet bort, som værmeldinga hadde varslet.

Litt overrasket var vi så oppe på toppen (2157m). Dette var jo lett! Helt mulig å gå uten tau hvis man er en erfaren tinderangler, eller hvis man er rimelig høydesterk.

Fryktelig retur i vestsida
Tilbake og nedover igjen, fulgte vi eggen i langt større grad enn opp. For sikkerhets skyld fikk Lars-Petter tau ovenfra om lag to lengder, mens jeg fulgte etter uten tau. Så fikk han en rappell i meget løst lende, og var nede. Jeg kløv rolig og greit etter. Følte aldri noe taubehov, men vet av erfaring at dette til og med kan variere med dagsformen.

Vel nede ved sekkene skiftet vi om til fjellstøvler igjen, og tok en svært dum bestemmelse: I turrapporten sto det at det antakelig var mulig å gå ned fjellsida i vest for dette laveste punktet på eggen mellom S-2 og S-1/hovedtoppen. Dette måtte vi prøve, og la i vei. Det var konstant svært løs ur, og vi måtte til stadighet krysse nord- og sørover for å unngå svaparti med løsgrus. (I tett tåke hadde det vært en sann labyrint å finne fram i!) Lars-Petter var ikke vant med ferdsel i slikt terreng, og vi brukte 2 timer på de 700 høydemeterne ned til Uradalsvannet. Konklusjon: Aldri mer gå ned denne ura!

Til slutt kan jeg jo legge til at det opplevdes noe langt å gå rundt Urdadalsvannet på turiststien med tunge sekker, så jeg uten tvil heller ville valgt en retur over søreggen neste gang, ja.

[morten]

Ole-Petter: Ikke glem at 3'er er lett. Noen baker grad av utsatthet inn (som f.eks. Jon Gangdal i sin beskrivelse) ved gradering. Er enig i at eggen er rimelig enkel, men tidvis ganske så luftig (utsatt om man vil).

Du får heller ikke glemme at vi alle reagerer så forskjellig i fjellet, samt at du er en rimelig høydesterk erfaren tindrangler med mange bratte turer på samvittigheten

[Vidar]

Imponerende luftig/utsatt tur! For de som har høydeskrekk (som meg) og vil på sør-toppene er den flotte ryggen opp til S2 litt bratt men ikke for luftig før man er omtrent 20 høydemeter unner toppen. Der er det 5-10 meter på meget smal egg med langt nok ned på hver side. Etter litt vurdering ble det derfor retur ned til ca 1840 meter og ura bort til like bortenfor det laveste mellom S1 og S2. Start med litt sva og så mer ur oppover. Løse småsteiner, men de større er faste nok. Kommer opp på søreggen til S1. Derfra enkelt til S1 og S2 selv med høydeskrekk!

[pb]

Jeg har sympati med Vidar, selv om han neppe lider

av framskreden høydeskrekk.

Jeg forsøkte samme rute igår, søndag, etter å ha vært på

Austabottind på lørdagen. Sistnevnte gikk greitt alene og

jeg hadde et (noe feilaktig) inntrykk av at denne turen fra sør

til Uranos ikke skulle være vesentlig vanskligere. Jeg trodde også at

det var selve ryggen mellom de to toppene som var krevende, ble

derfor noe overrasket da jeg først støtte på et relativt bratt

opptak, deretter et meget eksponert "søkk" som endatil var smalt.

Jeg var enda ikke kommet til det terrenget jeg "trodde" skulle være

mest krevende, dette bidro nok til å psyke meg noe ut.. Ingen tvil

om at jeg akkurat da og der likte veien videre dårlig. Det så også

løst ut i venstre siden, jeg hadde gledet meg til fast fjell. Jeg snudde

slik Vidar gjorde, traverserte i fryktelig løs ur fra omlag 1800 meter

høyde helt bort til nordsiden. Vidar var nok mye smartere som gikk

opp i skaret mellom.. Hadde jeg visst hvor mange timer som ble

tilbragt i den forferdelige vestsida (både opp og ned!), hadde jeg nok

gjort et mer alvorlig forsøk på traversen.

Petter

Bilder fra turen:

[morten]

Interessante betraktninger PB. Jeg synes på mange måter Austanbotntinden er hakket mer psykisk enn Uranostindens sørrygg. Men dagsform og folks reaksjonsmønster er så ulike. Jeg har aldri rotet meg ned i vestsiden på Uranostindens sørrygg, men jeg har vært to ganger i vestflanken på selve tinden og syntes det var grisete nok.

[pb]

Morten har meget rett i at dagsform og ulike reaksjoner paa

ulikt terreng varierer mye baade fra person til person og

for samme kvinne/mann..

Jeg burde antagelig ha sjekket opp denne ruten bedre foer jeg gav

meg ivei, men diverse lesing ogsaa her paa Fjellforum overbeviste meg

rimlig om at forholdet var omtrent som Morten beskriver. Austabottind

"hakket" mer krevende.. Ingen steder hadde jeg sett at de kanskje mest

utsatte punktene var FOER sydtoppen. Vidar skriver jo dette temmelig klart,

men dette saa jeg foerst i etterkant,...

han gikk hele eggen mellom toppene, men likte ikke passasjen syd

for toppen. At jeg "subjektivt" saa vansker foer jeg kom til der jeg trodde

ruten begynte, bidro nok til refleksjoner om at "alene over her idag er kanskje

ikke det smarteste du kan gjoere".. Uansett, slik turen ble med 11 timer gange

hvorav minst 8 i loes UR og glatte sva (Hele vestsida er hermed traversert..), tror

jeg nok at jeg heller skulle sjekket opp den passasjen i mer detalj, jeg gjorde

aldri noe forsok, kom, kastet et (forhastet??) blikk, for saa aa snu...

Petter

[morten]

Ingen steder hadde jeg sett at de kanskje mest

utsatte punktene var FOER sydtoppen. Vidar skriver jo dette temmelig klart,

men dette saa jeg foerst i etterkant,... Petter

Jeg mener dog bestemt at om man følger ryggen så er ryggen opp til hovedtoppen fra sør langt mer luftig og ev. utsatt enn dette ene punktet før Sørtoppen. Jeg vet flere har reagert på dette punktet, inkl. meg første gangen jeg gikk der, men sist gang jeg passerte enset jeg det knapt. Lavt tyngdepunkt, et kort skritt og vips forbi.

Men du er nå i alle fall lokalkjent i Us. vestflanke Sikkert ikke det mest hyggelige bekjentskap?

[ods]

Da vi gikk sydeggen på Uranostind for noen år siden, tok vi igjen en som hadde vært leder på klatrekurs i Innerdalen og en kamerat av ham. Dette var ved det nevnte litt luftige punktet før sydtoppen. Da vi passerte, tok de av seg tauet og gikk sammen med oss hele veien opp til hovedtoppen uten å sikre med tau videre. Det viser vel at flere føler punktet før sydtoppen som litt ekkelt. Men det er ingen tvil om at dette punktet er enklere enn eggen opp til hovedtoppen.