Soleibotntindene i knallvær 26/7 2006

[Ole-Petter]

Med gårsdagens klatre-/klyvetur over Urdanostinden i beina, hadde Lars-Petter (11) fått minst 4 gnagsår, og dermed ble det til at jeg igjen måtte på topptur alene. Dagens eggtraverser så jeg fram til med spenning, da både grad 2 og 3, ja endog 4 var nevnt i førerne.

Kl 9 la jeg i vei fra bilen, parkert like nord for Berdalsbandet. Dagens sekk var utrolig mye lettere enn gårsdagens, og jeg følte formelig jeg suste opp til vannet på 1512, med flott utsikt opp Berdalsbreen og Austanbotntinden. Elva hadde jeg steingått greit langt nede, og så hadde jeg fulgt venstresiden av denne hele veien opp til vannet. Nå svingte jeg nesten rett nord og opp ura, til den brede vestryggen på Soleibotntinden. Ura forekom noe langtekkelig og kjedelig, men heldigvis underholdt utsikten bort mot Austanbotntinden. Litt brattere mot slutten av det jeg trodde kunne være toppen, men nei da, enda noen meter til, men nå i slakere lende. En postkasse på en varde bar klart bud om at toppunktet på 2080 var nådd, etter drøye to timer. Noen som vet om det er eget postnummer hit?

Luftig egg til S-2
Samtidig dukket det opp en kar fra intet, nærmere bestemt fra den luftige NØ-eggen, og vi tok pausen på toppen sammen. Han mente eggen slett ikke var vanskelig under rådende forhold, men først skulle jeg ”varme” opp med SØ-eggen bort til S-2. Da han også skulle dit, ble det til at vi slo noenlunde følge. Det viste seg å være en trivelig kar fra Voss, som aldri hadde hørt om fjellforum før – velkommen som ny bruker!

En varde markerte nedgangen til det dype skaret før S-1, men etter noen meter ned var det stopp, og tydeligvis noe galt. Ja visst, tråkket gikk noe opp igjen, og så videre ned til bunns i skaret. Grei klyving ned, men hammeren som nå reiste seg opp til S-1 var bare å glemme. Jeg visste ruta gikk rundt i sørsida, og begynte på denne. Etter få meter tok jeg av fra tråkket, og klatra (II/III) rett opp på S-1 (2020). Eggen videre til S-2 så elegant og flott ut, og jeg småtrippet og i blant regelrett løp videre i mine – for anledningen – svasko. Akkurat slik jeg ønsker det; luftig, mye småklyving, vanskelige punkt som kan omgåes om man vil. Jeg fulgte i grove trekk skarpeggen hele tiden, og fikk noen punkter fin toerklatring.

Vel framme på S-2 (2049) var det flott utstyn opp mot Ringstind, der jeg var på ski i mai, og vestveggen var selvsagt imponerende herfra. Eggen videre ned til skaret mot Ringstind virket noe lettere enn den jeg hadde gått. Jeg kunne nå også betrakte profilen på eggen ut til Soleibotntind N-1 (2030), og gledet – og smågruet – meg. Så var det bare å kose seg i godværet tilbake samme vei, og litt over kl 13 var jeg tilbake ved sekken på hovedtoppen (2080). Eggen fram til S-2 og tilbake tok om lag 1,5 timer.

Enda luftigere til N-1
Jeg lot fortsatt sekken ligge på toppen, og listet meg utover nordøsteggen. Denne så meget spennende ut, men heldigvis var de fleste snøfeltene i nord borte. Et par steder turte jeg ikke følge skarpeggen, og da fantes alltid alternativer. Et luftig trinn på 2 meter dukket opp, og en omvei syntes noe lang. Ovenifra så jeg at det var et kjempegodt tak å holde i, og svingte meg utfor og ned. Dette var nok det punktet som var nevnt i føreren, 2 meter grad 4. Jeg ville kanskje sagt 3+, og legger til at dette punktet sett nedenifra kan synes svært vanskelig, da man ikke ser bøttetaket som ligger godt innenfor rekkevidden til en voksen person.

Snart var jeg nede i skaret, og så tydelig tråkket på vestsiden ned til skaret mot Lauvnostinden. Opp mot N-1 var eggen smal, luftig og elegant, men alltid var det mulig å omgå de vanskeligste punktene, slik at klatringen stort sett lå på II. Jeg valgte på ett sted å liste meg ut på den mer luftige østsiden, og fikk en kort III opp en kamin her, før jeg plutselig var oppe på N-1 (2030). På vei tilbake valgte jeg å omgå dette, og holdt meg til vestsida i stedet. Videre gikk det fortere nå som jeg kjente veien, og rundt kl 14 var jeg tilbake på hovedtoppen (2080) – altså en times tid fram og tilbake.

Jeg vil legge til at turen hadde vært langt mer utfordrende alene og uten tau og isøks dersom det hadde ligget en del mer snø i nordhellingene. Nå var det tørr klippe overalt, og optimale forhold – kjempegøy! Jeg skiftet til fjellstøvler igjen, som nå bare var deilige å ta på seg. Veien tilbake er ikke noe spesielt å nevne, annet enn at det tok snaut 2 timer ned – i høyt tempo, slik at jeg var ved bilen kl 16, etter nøyaktig 7 timer på tur.

[Ole-Petter]

Siste bilde

[Nils]

Du har fått deg noen herlige klyve-/klatreturer på et par dager nå Ole-Petter! Først Urdanostinder, og så Soleibotntinder. Fantastiske tinder og egger for de som liker luftige opplevelser!

Sønnen din må da begynne å få noen topper på samvittigheten tross sin unge alder? Synd han måtte stå over Soleibotntinder, men gnagsår er ikke spesielt behagelig og gir fort en time-out når det gjelder turer. Selv sitter jeg her med en saftig blemme bak på hælen etter onsdagen, og det med fjellsko som definitivt er skikkelig inngått. Eller kanskje snart utgått...

Mange fine bilder fra kjent terreng, og flott at du deler opplevelsene med oss andre!

[Lars M]

Dagen efter - d. 27.7 - var jeg på samme tur sammen med Kim fra Larvik. Vi deltog begge på DNT Oslo Fjellsportgruppes samling på Turtagrø. Nogle andre fra samlingen havde lavet denne tur d. 25.7, og jeg fortrød, at jeg ikke havde været med den dag. I stedet lavede Kim og jeg så turen d. 27. med retur over Lauvnostind.

Da vi kom op til Store Soleibotntind, så vi en person bevæge sig fra skaret mellem Lauvnostind og Nordre Soleibotntind ned i vestflanken af Nordre. Medens vi sad på toppen af Store Soleibotntind og fik en bid brød, kom hun op fra nordeggen og fortsatte videre mod S1 og S2. Der var kun gået ganske få minutter, siden vi havde set hende nede i vestflanken af Nordre. Vi brugte lidt tid på madpakken og skulle derefter også ud mod S1 og S2. I skaret mellem Store og S1 mødte vi hende igen. Hun havde allerede været ude ved S2 og var nu på vej tilbage. Jeg har sjældent set nogen bevæge sig så let og elegant i den slags terræn - imponerende.

Ud på eftermiddagen så det utrygt ud for regn, men vi slap heldigvis. I det fjerne hørte vi torden. Nogle andre fra samlingen, som havde klatret på Søre Austbotntind, havde mærket det elektriske felt i luften, medens de sad på toppen af en pinakkel, så de fik pludselig vældig travlt med at komme ned.

ADVARSEL: Det er vældigt løst derude, og man skal være skeptisk over for alt, hvad man tager fat i. Vi havde en flot tur alligevel i fantastiske omgivelser.

Lars M

[larspet]

Skulle ønske jeg var med på den turen, for det var kjeeeeeedelig og sitte i bilen.

Lars-Petter