pannebandFjellfiske i moskusens rike

[Anders Eriksen]

 

Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark var et ubeskrevet blad for min del og hadde lenge stått på listen for potensielle fisketurer. Dette høyfjellsområde er blant annet kjent for å ha en bestand av villrein, og ikke minst moskus. Landskapet går for å være storslått og preget av spektakulære topper, som Snøhetta og Storskrymten. Dette er jo eksotisk i seg selv, men det var rykter om storfisk, som fikk meg til å sette kompasskursen mot områdene mellom Sunndalen og Lesja. Datoen viste 13 august og nå ventet fem dager med godt gammeldags villmarksliv. Telt, primus, fiskestang og kølsvart kaffi, en dødelig kombinasjon. Ikke minst skulle jeg være helt mutters alene. Fyttifasiken som jeg gledet meg! Det ble lagt opp til ei forholdsvis ambisiøs rute der det ville bli en del lengre etapper for å komme til områdene jeg ønsket å besøke. Etter en sommer med fotball VM, alt for mye usunn mat og voksenbrus, ville det mildt sagt ikke skade med litt ekstra trim. Dessuten begynte det å bli ei stund siden sist jeg passerte kilosgrensa på ørretfronten, nesten litt flaut for en som fisker såpass mye som meg. Dermed ble det store spørsmålet om Sunndalsfjella skulle være i det spandable hjørne, eller skulle skuffe en fjellfisker med ganske så høye skuldre? Oddsen var mildt sagt lav på at det ville bli nok en nedtur.
 

Jakten på storfisken i moskusens rike.

 

Dagen fikk en hyggelig start da jeg under lunsjpause på Bjorli kjente igjen et av mine egne bilder i brosjyren På tur i Lesja. Alltid trivelig når bildene mine blir brukt i sånne sammenhenger. Bare å sjekke ut linken for å se bilde og lese om flere flotte turmuligheter. Min tur startet på Skamsdalsætrin, ikke langt fra Aursjøen. I dag var det virkelig flott vær og det gikk rimelig fort unna når jeg trasket oppover langs Jori, elven som renner ut av Lesjøen. Det tok ikke lang tid før jeg virkelig fikk følelsen av å være på høyfjellet. Terrenget ble mer og mer preget av bratte fjell og steinur. Langt opp i fjellsiden kunne jeg se noen reinsdyr som stod i silhuett mot himmelen, men etter bare noen sekunder var de borte. Det fikk meg til å tenke på Helge Ingstads kjente ord om villreinen som han lærte av indianerne på tundraen. "De er som ånder, kommer ingensteds fra, fyller landet - og bare forsvinner". Jeg kunne bare puste den friske fjellufta godt inn, nyte utsikten og være veldig glad for at jeg var akkurat her akkurat nå. Det føltes nesten litt som å komme hjem. Ved Lesjøen stoppet jeg for å se litt på Lesjøhytta som Lesja fjellstyre leier ut. Dette så ut som et koselig krypinn, og den første tanken som slo meg var at opp hit, hadde det vært gull å tatt med Kathrine og Tormund på en familietur. Det er herved notert. Etter å ha passert Lesjøen observerte jeg det som etter mitt syn var en våk av et slag, kanskje en fjellvåk. Jeg ble stående å se på denne en stund og fikk tatt noen dårlige bilder, før jeg måtte sette kursen videre. Det var fortsatt langt igjen å gå.

 

Så var jeg innafor nasjonalparkgrensa.

Jori.

Lesjøhytta.

Første del av dagen fulgte jeg en DNT-sti.

Fjellvåk

Du må belage deg på en del steinur om du skal på tur i Sunndalsfjella.

Av og til må man bare stoppe å nyte utsikten.

Ut på kvelden var jeg endelig fremme ved Barmenvatnet, som jeg har døpt det til. Her så det lovende ut og teltet ble slått opp i full fart. Nå skulle det endelig fiskes, men ørreten var tydeligvis ikke helt i humør denne kvelden. Desperasjonen ble større og større. Etter å ha fisket gjennom stort sett hele slukskrinet, gikk jeg for en rød og svart kystwobbler. Ikke akkurat den som har blitt brukt mest de siste åra, men jeg kunne huske tilbake til min første langtur i Finnmark, da funket kystwobbleren som bare juling. Min skepsis sa at der oppe beit jo fisken på alt, å fiske i høyfjellet i disse trakter var noe helt annet. Men så feil kan man altså ta, det ble jaggu fisk på første kast. En flott ørret som ved første øyekast så ut som kilosfisk. Før turen fant jeg ut at den digitale fiskevekten min var ødelagt, så nå hadde jeg kun med en helt enkel analog vekt. Da var det helt innafor å runde oppover. Men den lille moralen jeg hadde igjen, satte en stopper for å runde den helt opp til kilosgrensen, det fikk holde med 800 gram. Kanskje det er håp for meg også? Moral eller ei, sprøstekt ørret til kveldsmat smakte uansett nydelig, og det var liten tvil om at første dag av turen her i Sunndalsfjella hadde vært en innertier. Dette lovde bra!
 

Endelig fremme.

Tok ikke lang tid før teltet var oppe, nå skulle det fiskes!

Bingo! 800 gram....ish.

Lite å si på kvaliteten her gitt.

Proppfull av ørret betyr god natt.

 

Neste morgen våknet jeg i åttetiden, godt uthvilt etter det solide ørretmåltidet kvelden før. Som alltid,  stod vatnet klart i kjelen. Det var bare å fyre opp primusen og etterhvert unne seg en kopp med rykende fersk, og velsmakende kaffi. Fra teltåpningen hadde jeg det som for meg akkurat der og da, var verdens fineste utsikt. Barmenvatnet lå blikkstille kun forstyrret av et par vakringer av ørreten som slurpet i seg forsvarsløse insekt som sprellet i vannskorpa. Så jeg videre utover, stod Storskrymten der majestetisk med sine 1905 moh. På hver side hadde han selskap av to litt mindre kamerater, nemlig Salhøe 1853 moh og Grøvudalstinden 1844 moh. Nok en gang måtte jeg bare konstatere for ei perle dette var. Her kunne jeg egentlig lagt i dagevis og glana, men lysten etter å utforske nye områder fristet mer. Når frokosten var ferdig, ble det en kjapp fiskerunde før jeg gikk videre. Det ventet en lang marsj i dag også. Nå stod nemlig Haugenvatnet for tur, nok et vatn som har fått nytt navn av undertegnende. Denne etappen ble litt tyngre enn nødvendig, i stede for å følge sti, valgte jeg å gå korteste vei i luftlinje. Dette lønner seg sjelden, og plutselig stod jeg mitt i ei enorm steinur og banna for meg selv. Dermed ble det en møysommelig forflytning over krevende terreng, som krevde både mer tid og energi enn hvis jeg hadde tatt et bedre rutevalg. Jeg må vel gå på denne smellen et par ganger til før det er håp om at jeg lærer.
 

Dagens teltutsikt.

Kaffi og kartstudier. En bra start på dagen.

Lite navnløst tjønn jeg passerte på dagens etappe. Ingen fisk å få her.

 

 

Godt utpå dagen var jeg endelig fremme. Som alltid når man kommer til et nytt fiskevatn stiger forventingene, og det var ikke noe unntak denne gangen heller. Et aller annet i meg sa at her var det bra. Klok av skade har jeg lært å aldri stole på egen magefølelse når det kommer til fiskelykke, men akkurat i dag hadde jeg virkelig trua. En Aura flake 12 gram ble satt på svivelen. Nok et uortodoks slukvalg for min del. Jeg hadde ikke en gang fått tatt av meg sekken før stanga bøyde seg, og bremsa hylte. Jeg tok meg virkelig god tid med ørreten, denne skulle på land. Flere ganger raste den ut igjen da den nærmet seg land, en skikkelig spreking. Et eksempel på at jeg faktisk av og til lærer av egne feil, er at på denne turen hadde jeg med håv. Det har ikke vært vanlig de siste åra, men denne gangen skulle absolutt ingenting overlates til tilfeldigheter. Da den endelig var på land viste vekta et sted mellom 0,9 og 1 kg. Nok engang fikk jeg glede av analogvekta, ørreten ble sporenstreks stemplet som kilosfisk. Moralen ble tydeligvis brukt opp dagen før. Dermed ble det nok en ørretmiddag, og enda en kveld med slumring i posen der kaffikoppen aldri lå langt unna. Da det mørknet ble det stjerneklart, og bare for å toppe hele mannskiten, lyste plutselig hele himmelen opp av et enormt stjerneskudd. Eller kanskje det var noe annet? Det så ut som ei stor ildkule med en lang hale av flammer. Som du sikkert skjønner er ikke astronomi min sterke side. Bare så det er sagt, jeg hadde ikke med alkohol på turen. Uansett bidro dette til at turen så langt lå på 9,9 på den velkjente turkos-skalaen. Det er sjelden vare.
 

Leir etablert ved Haugenvatnet.

Kilosfisk?

Kilosfisk...Ish.

Snaddermat.

En killer kombo. Polarbrød, smørsost, ørret og sprøstekt løk.

Fin leirplass.

Mer fisking utpå kvelden, men det ble ikke mer fisk.

 

At været snur fort på fjellet, er vel noe som de fleste har hørt om. Det er egentlig ikke så rart siden dette ser ut til å stemme ganske så bra. Da jeg våknet var det ikke samme idyllen som dagen før. Nå var det grått, en del kjøligere og det regnet. Javel, ikke like lett å komme seg opp på morgenen da, men det fristet fortsatt å traske videre. I dag var det Skålevikvatnet som stod for tur. Der oppe visste jeg at det hadde blitt tatt virkelig stor fisk, da snakker vi over to kg. Det er nok til å gi en fjellfisker hjertebank og elveblest. Jeg måtte dit. I det jeg forlot Haugenvatnet la jeg merke til noe som så ut som en slags matstasjon, eller et menneskebygd hi. Det ble vist satt ut fjellrev i nasjonalparken i 2007, kanskje dette kan være noe som har blitt brukt som hi, eller til å mate disse små sjarmerende pelsdottene? Jeg holdt uansett god avstand i tilfelle det fortsatt var beboere tilstede. Når det gjelder Skålevikvatnet kan jeg kjapt oppsummere at storfisken ikke ville ta, og for så vidt ikke småfisken heller. Noen napp ble det, solide napp også, men det virket som at ørreten ikke var helt på hugget i det kalde været. Ut på kvelden ble det gråere og gråere, og jeg ble for det meste liggende i teltet å lese bok. Spennende lesning om ekspedisjoner i den Canadiske villmarken var ikke feil i dag. En dag.....
 

Litt gråere i dag gitt.

Til fjellreven?

 

På vei til Skålevikvatnet.

Her også kan du leie hytte av Lesja fjellstyre.

Dårlig med fisk i dag.

Teltkos.

Av og til føles teltet litt i minste laget.

Boklesing.

 

På dag fire av turen var været fortsatt rimelig midt på treet. Det begynte å lukte hjemkomst, men først var det enda et spennende vatn jeg ville prøve. Etter en solid havregrøtfrokost, og en ufrivillig selfie da jeg skulle gå ut av teltet for å slå lens, pakket jeg sammen og gikk til Lanvatnet. Det regnet enda mer nå og jeg kjente at regntøyet ikke lenger er så veldig vanntett. Kanskje på tide å investere i noe nytt der snart. Det var tydelig at villreinen trasket en del i området her. Jeg kunne se spor flere ganger, dessuten fant jeg gamle beinrester. Trolig er det reinsdyrsjegere som har slaktet, men jeg lekte også med tanken at kanskje det kunne være et rovdyr som hadde tatt rein her. Kanskje en jerv? Nesten så jeg håper på det siste. Lanvatnet leverte som bare juling. Først fikk jeg opp en rugg på 1,1 kg, da var det hvertfall ingen tvil om at kilosgrensa var brutt. Endelig! I dag spilte manglende moral ingen rolle. Dette prakteksemplaret av en ørret fikk svømme videre siden han ikke var skadet. Å fiske med enkeltkrok har sine fordeler. Like etter landet jeg en på 0,6 kg. Perfekt til lunsj. Jeg søkte ly bak en stein der jeg fikk le for den kalde vinden, og unngikk det verste av plaskregnet. Siste rest av polarbrød og løk gikk ned sammen med sprøstekt ørret. Må virkelig si at jeg har fått smaken på ørret igjen etter å ha vært litt lei noen år. Under langturene våre på Nordkalotten ble det spist så mye fisk, at jeg faktisk fikk litt nok. At jeg nå hadde fått smaken igjen passet egentlig bra, siden jeg er seriøst dritlei Real turmat. 

 

Ufrivillig selfie. Ikke vakkert

Det fyres med primus for å få en liten lunk i teltet.

På vei til Lanvatnet.

Turens største 1,1 kg.

Fin matfisk. 0,6 kg.

Blir ikke ferskere enn dette.

 

Småkjølig. Har søkt ly bak en stein for å steike fisk og koke kaffe.

Etter å ha tenkt litt frem og tilbake ble det bestemt at jeg skulle begynne å traske tilbake mot bilen. Planen var egentlig å ikke sette kursen hjemover før i morgen, men kombinasjonen av dårlig vær, og at det ventet en feit burger på Bjorli gjorde at fristelsen ble for stor. At det var drøye to mil tilbake tenkte jeg skulle gå helt fint, det var bare å mose på. Men så enkelt skulle det ikke bli. Etter å ha gått noen få usle minutter gikk jeg skikkelig på tryne i steinura. Jeg rakk knappest å tenke på cola og burger, før jeg mistet bakkekontakten med begge beina og deiste i bakken. Instinktivt reiste jeg meg opp med en gang, først sjekket jeg at fiskestengene var like hele, det viktigste først. Så kjente jeg at ribbebeina og høyre fot hadde fått seg en trøkk. Balle! Jeg vurderte å slå opp teltet å ta ei natt til, og håpe på at foten skulle bli bedre. Men jeg var redd for at den skulle stivne helt, og at det skulle bli enda vanskeligere å gå. Derfor tok jeg valget om å bare bite tenna sammen, og gå videre i sneglefart. Dette var et godt eksempel på at våt steinur, og en uoppmerksom løk av en fjellfisker i helt egne tanker, er en dårlig kombinasjon. Nok ei lekse lært på den kjipe måten. Dermed ble det noen veeeeldig lange timer før jeg endelig kunne skimte Lesjøen i det fjerne. Etter en kald elvekryssing som egentlig bare gjorde godt for foten, kunne jeg gå den siste biten til Lesjøhytta. Her skulle det bli en liten pause før den siste biten tilbake til Skamsdalsætrin. Ved innoset til Lesjøen traff jeg på to personer som skulle til å slå opp telt. Nå var jeg såpass kald og sliten at jeg ikke orket noen prat, det fikk holde med et lite vink.

 

Ei lita pause på vei ned.

Elvekryssing.

Her har jaggu DNT vært på jobb. Rød T ut i elva.

Pausen ble ikke lang. Jeg ble fort kald og da nyttet det ikke å sitte stille. Her var det bare å begynne å gå igjen. Men så, i det jeg reiste meg opp så jeg det stod noe digert midt på stien, ca 30 meter foran meg. Første tanken som slo meg var at det var en bjørn, men det virket veldig rart. Etter noen sekunder som gikk veldig sakte, skjønte jeg hva som stod der. I alle dager, tror du ikke det var en moskus! Det hadde jeg ikke trodd. Plutselig lettet han på hode og så rett på meg. Jeg så tilbake, og i rein refleks løftet jeg kamera og fikk knipset noen bilder, mens jeg bevegde meg langsomt bakover til baksiden av hytten igjen. Moskusen viste ingen tegn til aggresjon, og fortsatte med spisingen etter å ha sett på meg noen sekunder. Så stod jeg der da, iskald og gjennomvåt, med en moskus som blokkerte veien tilbake. Typisk, nå hang den burgeren på Bjorli i en tynn tråd! Men fra spøk til alvor, jeg var litt usikker på hva man skulle gjøre i en sånn situasjon, men kom etter hvert frem til at det beste var å gå i ei lang bue rundt moskusen så han ble ikke ble forstyrret. Her gjaldt det å vise respekt, det var tross alt jeg som var inntrengeren, ikke moskusen. Dermed gikk jeg stille og rolig et stykke tilbake, og så helt ned til Jori og fulgte den et par hundre meter før jeg gikk opp igjen til stien. Dette fungerte bra og moskusen viste ingen interesse for meg. Jeg kunne ikke se noen flokk, så trolig var denne karen på egenhånd. I ettertid har jeg forstått at det er de dyrene som er utstøtt av flokken som er de mest aggressive, heldigvis var denne karen rolig. Håper bare han ikke ble for satt ut når han så en gjennomvåt og illeluktende sunnmøring kave seg nedover stien, det kan jo være traumatisk for de fleste. Sjelden har jeg vært så sliten og kald da jeg endelig var tilbake til bilen. Nå var det bare å druse opp varmen og få på tørre klær. Om jeg ga full gass kunne jeg kanskje rekke kroa på Bjorli før den stengte.
 

Ikke en stein gitt.

Så stod moskusen der å så rett mot meg.

 

 

For en tur dette endte opp med å bli. Til tross for at jeg fortsatt har en fot som ikke er helt god, så sitter jeg ikke igjen med noe annet enn gode minner om storfisk og mektig natur. At jeg skulle oppleve så godt fiske hadde jeg faktisk ikke trudd, er du glad i fjellfiske er det ingen tvil om at Sunndalsfjella anbefales på det sterkeste. Der oppe kan du finne virkelig stor fisk, også større enn de jeg klarte å dra opp. Finn frem kartet og prøv å finne dine godplasser, jeg har valgt å holde mine hemmelige denne gangen. Alle vanna jeg fisket i har som tidligere nevnt fått nye og egenkomponerte navn. Om du tar inspirasjonen til navnevalgene blir du den heldige vinneren av bokseren jeg brukte under HELE turen. Lykke til! I tillegg til fisket var det mye mer som gjorde inntrykk på denne turen. Flere ganger så jeg rovfugl, som oftest fjellvåken, men også det som høyst sannsynlig var ei jordugle. Så er det ikke til å komme unna at det å oppleve en moskus på nært hold var veldig spesielt. Det er noe jeg aldri kommer til å glemme. Sånn i ettertid har jeg tenkt en del på om jeg burde ha gjort noe annerledes. Jeg kan hvert fall med hånda på hjerte si at jeg prøvde å gjøre det som virket mest fornuftig der og da. Så er jeg den første til å innrømme at jeg ikke er noen ekspert, og er åpen for at jeg kanskje kunne håndtert situasjonen på en annen måte. Det blir nok litt lesing av moskus-teori før neste tur i disse områdene. For tilbake, det skal jeg!

Se hele artikkelen

[+rayun]

Du leverer som alltid. Første ørretpannebilde så skikkelig fristende ut. Spennende møte på slutten av turen også, og du gjorde antakelig det rette siden møte og passering foregikk uten konflikt. Tommel opp fra meg.

[Megalep]

Herlig lesning! Fikk akutt fiskefeber og skylder på deg for at morgendagens undervisningsopplegg (som var det jeg egentlig satt og pusla med før denne tråden dukka opp) blir litt så som så. For en opplevelse det må ha vært å møte moskus sånn! 

Et spørsmål - hvordan tror du Akto vil oppleves for en på 165? Romslig nok, vil det gå å sitte oppreist under stangbuen?

Forresten - BMI-en er litt ute å kjøre igjen (ref. tidligere tråd), men ikke den veien man skulle tru ut fra det du skriver om fotball-VM og sofa. Leste på bloggen i stedet.

[Kjetil E.]

Dette var flotte greier! 

Takker så mye.

[+ost]

Takk for nok en god sofatur (For leseren altså). Godt skrevet og gode bilder. 

[jenspetter]

Knall! Endelig heldig med fiske også. 

Endret 18. september 2018 av jenspetter

[Martin HJ]

Herlig lesing Gratulerer med kilosfisk, vel fortjent!

[Anders Eriksen]

20 timer siden, Megalep skrev:

Herlig lesning! Fikk akutt fiskefeber og skylder på deg for at morgendagens undervisningsopplegg (som var det jeg egentlig satt og pusla med før denne tråden dukka opp) blir litt så som så. For en opplevelse det må ha vært å møte moskus sånn! 

Et spørsmål - hvordan tror du Akto vil oppleves for en på 165? Romslig nok, vil det gå å sitte oppreist under stangbuen?

Forresten - BMI-en er litt ute å kjøre igjen (ref. tidligere tråd), men ikke den veien man skulle tru ut fra det du skriver om fotball-VM og sofa. Leste på bloggen i stedet.

Takk for fine ord:)

Tror Akto vil funke bra for en på 165. Jeg er veldig fornøyd og er 180 ish, men klarer ikke å sitte oppreist under stangbuen, men trooor det skal gå bra for en på 165. Finner sikkert mer info om det på nett👍

Ang BMI, har du aldri hørt om å vere innfeit?:) 

[Anders Eriksen]

10 timer siden, jenspetter skrev:

Knall! Endelig heldig med fiske også. 

Takker, det var på høy tid for å si det mildt😂

[Eivind T]

Aaah, det var en sånn artikkel jeg trengte nå, i et høstvått Stavanger. Glimrende skrevet, flotte bilder og inspirerende lesing fra et område jeg aldri har vært i. Takk skal du ha, Anders!

[Anders Eriksen]

På 18.9.2018 den 18.44, Eivind T skrev:

Aaah, det var en sånn artikkel jeg trengte nå, i et høstvått Stavanger. Glimrende skrevet, flotte bilder og inspirerende lesing fra et område jeg aldri har vært i. Takk skal du ha, Anders!

Så bra jeg kunne bidra til litt inspirasjon på en våt høstdag. Tusen takk for fine ord👍

[Timmey78]

Stående applaus Anders! 🐟 Håpe Antaresn infridde:) 

[Kjell Iver]

Supre bilder og flotte fisker og veldig god gammeldags turrapport!

[Anders Eriksen]

På 19.9.2018 den 20.45, Timmey78 skrev:

Stående applaus Anders! 🐟 Håpe Antaresn infridde:) 

Tusen takk. Stanga var god den, men som du sa, den var litt stiv. Dro en opp på 0,8 kg med den, og var ikke like mye liv i stanga som med Speedmasteren (som jeg dro opp de andre fiskene med). Vi får se om den mykner litt til neste sommer:) Har ikke helt klart for meg enda hva som blir bruksområder til Antaresen enda...

[Anders Eriksen]

På 19.9.2018 den 22.45, Kjell Iver skrev:

Supre bilder og flotte fisker og veldig god gammeldags turrapport!

En god gammeldags takk for det:)

[Vidvandre73]

Virker som turen ble bra:) Flott område, bra størrelse på fisken og inspirerende lesing. 🙂👍🏼

[+Memento mori]

På 18.9.2018 den 18.28, Anders Eriksen skrev:

Tror Akto vil funke bra for en på 165. Jeg er veldig fornøyd og er 180 ish, men klarer ikke å sitte oppreist under stangbuen, men trooor det skal gå bra for en på 165. Finner sikkert mer info om det på nett👍

Da må du nok gjøre du feil, i følge Hilleberg sin siste YouTube film passer Akto bra til en på 2 meter😂

Mye flotte bilder og knallflott fisk. 😀

Men et teknisk spørsmål, hvordan klarer du å ta så fine bilder av deg selv? Hvilke utstyr bruker du til dette? Må du ta mange, og så velge ut det beste, eller klipper du det til i etterkant?

Endret 21. september 2018 av Memento mori

[+Luesveis]

På 22.9.2018 den 0.59, Memento mori skrev:

Da må du nok gjøre du feil, i følge Hilleberg sin siste YouTube film passer Akto bra til en på 2 meter

 

 

Har ikke sett denne Hilleberg-filmen ennå og sett hva de påstår.   Jeg er 185 og kan såvidt sitte oppreist i Akto der den er på det høyeste.  Mens liggelengden er generøs: for meg er det kanskje 20 cm ledig plass over hodeenden til diverse småstash.

Anders: takk for flott turrapport - velskrevet og levende med gode bilder

[Anders Eriksen]

På 22.9.2018 den 0.59, Memento mori skrev:

Da må du nok gjøre du feil, i følge Hilleberg sin siste YouTube film passer Akto bra til en på 2 meter😂

Mye flotte bilder og knallflott fisk. 😀

Men et teknisk spørsmål, hvordan klarer du å ta så fine bilder av deg selv? Hvilke utstyr bruker du til dette? Må du ta mange, og så velge ut det beste, eller klipper du det til i etterkant?

Takk for det:) Akto-teltet funker som bare juling når jeg ligger. God plass. Men klarer ikke å sitte oppreist. Bruker Thermarest xtreme underlag, så de gjør jo takhøyden lavere. Uansett er jeg veldig fornøyd i det store og hele.

Når det gjelder bilder så er du inne på det rette. Jeg bruker et Joby gorillapod-stativ og et speilreflekskamera (Et gammelt billig Pentax) som settes på seriebildemodus. Tar mange bilder, så velger jeg ut de som er best og redigerer på Lightroom. Jeg er ingen god fotograf så det er mange bilder som går rett i "søppelkassa":)

[Johanks]

Takk for en fantastisk rapport, gjorde ikke lysten på sunndalsfjella noe mindre! Neste år skal dette området til pers, ingen tvil om det. Ikke lange kjøreturen eller om jeg velger å prøve inn fra nordmørs-siden.  

[Anders Eriksen]

På 30.9.2018 den 3.47, Johanks skrev:

Takk for en fantastisk rapport, gjorde ikke lysten på sunndalsfjella noe mindre! Neste år skal dette området til pers, ingen tvil om det. Ikke lange kjøreturen eller om jeg velger å prøve inn fra nordmørs-siden.  

Tusen takk for det:) Anbefales!