”Klettersteig” på Jegihorn (3206m) i Sveits

[Ole-Petter]

Den siste uka vi hadde i Alpene var det bare jeg og sønnen min, Lars-Petter (12), så lange fjellturer på bre måtte forkastes. Vi besøkte derfor Saas-dalen, med tanke på mulig bestigning av Lagginhorn, og tok taubanen opp til Hohsaas-hytta på 3200 meter. Dette ble en flott overnatting, men noe dyr (overnatting, middag, frokost for meg og Lars-Petter ca 700 kr). Taubanen opp (og med retur) kom på rundt 400 kr for oss, så vidt jeg husker. Parkeringsplassen i bunn av dalen kostet 40 kr døgnet.

Den viktigste erfaringen til neste gang blir å ta med mange flasker med vann, for å drikke vannet utenfor hytta var sterkt frarådet. De solgte mye drikke på hytta, men av en eller annen grunn IKKE vann! I stedet fikk overnattingsgjester forsyne seg med så mye marsch-tee som de ville, så vi drakk te alt vi orket kvelden i forveien, og kjøpte noen halvlitere brus som vi drakk opp, og fylte neste dag. (De smeltet nesten av den varme teen…)

Dernest drasser jeg ikke med meg soveposen neste gang, da overnattingen på Hohsaas var som på et hotell, med sengetøy og det hele. Å få plass på hytta var ikke noe problem, selv om vi ringte om dette etter kl 15 samme dag, men det var jo også utenfor høysesongen. Ellers er å nevne at både Hohsaas og Weissmieshytta (som ligger 500 hm lavere) er som kafeer å regne, med salg av flere ulike retter. Prisene var omtrent som på kafeene nede i dalen!

Jegihorn (3206m)
Som akklimatisering, men også for å ta Lagginhorns normalrute nærmere i øyensyn, valgte vi neste dag Jegihorn som mål for vår tur. Kl 8 ruslet vi på 30 minutter ned til Weissmieshytta, og pakket om sekkene. Jegihorn er tilrettelagt med stålwire, men kan også nåes på grei sti om man vil unngå klatring. Etter en kort sti gjennom morenelandskap sto vi ved klatrerutas begynnelse. Lars-Petter hektet seg innpå stålwiren med to slynger og karabiner, men jeg gikk hele turen i klatresele, men uten å føle noe behov for sikring.

Det var enkel klatring i begynnelsen, men etter hvert noen partier med stiger og hjelpetrinn boltet fast i fjellet. Ruta var lagt ganske utsatt til tider, slik at man fikk føling med ”luft under vingene”. Jeg valgte å prøve å unngå å bruke hjelpemidlene underveis, og fikk klatring/klyving a grad 1-2 et stykke, men mot slutten bratnet det til slik at jeg gikk stigene og tinnene, og holdt meg i stålwiren. Det så imidlertid greiere ut om man holdt en del mot venstre, men jeg ville gå sammen med Lars-Petter.

Oppe på fortoppen tok vi matpause, før vi kløv ned i skaret, og fulgte eggen og wiren opp til hovedtoppen på 3206 m. Her var det flott utsikt, folksomt, og et standard katolsk digert kors. Særlig var utsikten mot Lagginhorn interessant. Det lå fortsatt en del snø opp normalveien, så jeg forkastet planene om å prøvde oss denne gangen. Det var noe tidlig i sesongen (overgangen juni/juli). Vi kunne også slå fast at breene må ha trukket seg enda mer tilbake, for nå var det overhodet ikke nødvendig å krysse så mye som en meter på bre for å gå Lagginhorn normalveien.

Breene i Sveits forsvinner!
I den forbindelse kan det være interessant å nevne at et av de store avisoppslagene i Sveits denne uka var nettopp breenes tilbaketrekking. En kjempeklippe i Eigers nordvegg er i ferd med å rase ut, en klippe som tidligere har vært dekket (og holdt på plass) av bre. Eksperter frykter økt hyppighet av steinskred som følge av utviklingen, og krever mer penger til kartlegging av problemene – og til sikringstiltak. Dessverre er det jo samme utviklingstendens i Jotunheimen.

Vi trasket snart stien ned igjen, og var nede ved Weissmieshytta 3 timer etter vi startet herfra. En kort og artig klyvetur som anbefales å ta med seg, også for den mindre fjellvante. (Men sele, 2 slynger med karabiner og hjelm kan være kjekt om man ikke er vant med litt luftighet. Uansett, ta med hjelmen, for det er folksomt og noe løst, og svært bratt noen steder…)

Fra Weissmieshytta gikk vi 25 min ned til mellomstasjonen for taubanen, og tok denne ned i Saas-dalen igjen.