Bretur i mektige omgivelser - Leschaux-breen i Chamonix (Frankrike)

[Ole-Petter]

Som et ledd i akklimatiseringen med tanke på en mulig bestigning av Mont Blanc, plukket vi ut breturen inn til Leshaux-hytta etter tips fra turistkontoret i Chamonix. Turen gikk egentlig noe lavt (snaut 2500 meters høyde) med tanke på høydeakklimatisering, men en overnatting i hytta (2500 m) var visstnok en gunstig oppstart. Sondre, som har vært med på turer de siste åra, var med, samt sønnen min på 11 år, Lars-Petter.

Tørr bre

Vel så viktig var det at turen gikk på en såkalt ”tørr bre” – et uttrykk jeg ikke hadde hørt før – som innebar blåis og et heftig brefall med muligheter for isklatring og trening på redning fra bresprekk. Vi hadde noe lite erfaring fra bre, og dama på turistkontoret var svært bekymret for at vi skulle gjøre et toppforsøk mot Mt Blanc uten nok erfaring. Vi var saktens enige, og bare timer etterpå sto vi på stasjonen iført varmt og vinterlig tøy, sammen med en drøss kinesere og andre folk kledd langt mer passende for de 25 varmegradene som badet Chamonix.

Montenvers

Den bratte skinnegangen brakte oss opp om lag en vertikal kilometer til rundt 2000 meter, til stasjon Montenvers. Drøyt 30 euro for to voksne og et barn var denne togturen jammen verdt, for synet av de ville tindene tok fullstendig pusten fra oss, og kamera og videokamera ble revet fram. Dette overgikk alt vi hadde sett i norske fjell. Det var mye høyere og mye spissere, så selv Trolltindene i Romsdalen med sine mektige spir og obelisker bleknet. Heldigvis virket ikke den siste taubanen ned til brekanten, så i tillegg til å spare 2 euro hver fikk vi gleden av å gå ”stien” ned.

Metallstiger

Dette ble vårt første møte med tilrettelegging for masseturisme, men var i grunnen positivt: Metallstiger boret inn i fjellet ledet ned de 200 høydemetrene til breen, og ga nyttig erfaring i å klatre ned stiger med middels tunge sekker og isøksa i hånda. Sistnevnte redskap ble ganske snart festet på sekken, for det var en fordel å ha begge hender frie.

Diskusjonen rundt bruk av metallstiger i fjellet skal jeg la ligge her, men å styre trafikken lyktes de i alle fall med, for ellers var alternativet rappell. (Det gikk også en mer turistvennlig vandrersti helt ned til breen, men den hadde ført oss om lag 500 m i feil retning.) På vei ned møtte vi en stor og omfangsrik kvinne på vei opp, iført sikringsutstyr, som sto ved en av stigene og hyperventilerte. Det var nok resultatet av en kombinasjon av psyking og anstrengelse, som jo ofte også henger sammen. Vi følte imidlertid ikke behov for sikring, selv om et eventuelt fall hadde vært fatalt.

Breskille

Vel nede på blåisen gikk vi et langt stykke innpå Mer de Glace uten å bruke tau eller stegjern. Det er mulig det er noe vesentlig jeg ikke har fått med meg, men skjønner ikke helt vitsen med tau og stegjern på flat blåbre. Så ble det mer sprekker og kupert is, og vi fant fram sikringsutstyret. Det var første gang vi skulle gå et lengre stykke med stegjern, og turen skulle gi nyttig erfaring (les gnagsår) med tanke på dette. Knallblå himmel, vindstille, eventyrlige omgivelser og fin blåis preget turen de første to timene, som også gikk relativt horisontalt. Det ble imidlertid uhorvelig mye stein på breen etter hvert, så vi knapt visste om vi gikk på bre eller fjell – en merkelig terreng! Her kom vi til breskillet, der vi svingte vestover og inn på Leschaux-breen, mens vi skottet øst og oppover det veldige brefallet som ledet opp til platået nær Aiguille du Midi.

Leschaux-hytta – fantastisk beliggenhet

Etter hvert som vi gikk innover Leschaux-breen undret vi oss svært på hvor hytta kunne ligge. I følge kartet var vi ganske nær, og noe sporadisk blåmerking av store steiner på isen viste at vi fulgte en slags sti, og nok var på rett vei. Et grått punkt høyt oppe i den bratte fjellsida tiltrakk seg min oppmerksomhet, og sannelig: Der lå hytta. Maken til beliggenhet! Vi var målløse, og undret oss på hvordan stien buktet seg opp dit. Snart fikk vi svar, for en kjede av metallstiger ledet opp de om lag 150 høydemeterne. Om hytta ikke var estetisk vakker, så lå den i alle fall utrolig godt skjult i terrenget, og neppe plaget med campere i nærheten, for det fantes ingen horisontal mulighet for teltplass. Med mindre du campet 10 m nedenfor hytta da, men det var reservert helikopter. (Dette kom hver tredje uke med forsyninger, fikk vi vite.)

Utsikten var aldeles utrolig, og jeg har sett mange flotte fjellmassiv! Men nordveggen på Grandes Jorasses rett imot, som reiste seg ytterligere 1500 m loddrett opp, tar kaka! Vi hadde bestilt overnatting med middag, og rakk akkurat denne. Drikkevannet ble hentet rett fra en bekk i fjellet ved trappa, og vi spurte noe skeptisk om vi virkelig kunne drikke det. Bestyreren lo hjertelig da hun hørte vi hadde lest om det forurensede vannet i Alpene, for dette hadde hun aldri hørt før, i hvert fall ikke i Chamonix-området. Sondre, som hadde båret og slept på 3x1,5L vann i flaske ble ikke videre blid på meg over å høre dette. Vi tok sjansen, og drakk, og vannet smakte naturlig nok enda bedre enn flaskevannet (selv om dette var noe av det beste jeg har fått kjøpt på flaske: Mt Blanc-vann.)

Til treretters hjemmelaget middag (og et glass vin til bare utrolige 12 kr) ble vi sittende i solskinnet hele kvelden og nyte utsikten og studere detaljene i vegger og spir i fjellene rundt, med navn så mange og rare at det var håpløst å lære alt, for ikke å si uttale det!

Mt Blanc-planene skrinlegges(!)

Det var bare tre andre gjester denne kvelden, så selv om det var en liten hytte, var det god plass. Vi fikk faktisk det største rommet for oss selv, for de andre hadde seriøse planer neste dag og skulle stå opp kl 04.30 og gå en rute gradert TD. Vi skjerpet straks oppmerksomheten, for dette var tydelig gutter med erfaring. De frarådet kategorisk et forsøk på Mt Blanc med Lars-Petter (sønnen min) i følget, for han var bare 11 år. Yngste mann noensinne på toppen av Mt Blanc hadde vært 11 år, sa de, og det var i følge med erfarne førere. Derimot anbefalte de Mt Blanc du Tacul, og mente min 11-åring skulle kunne klare den, ”men dere kommer nok til å få litt vondt i hodet.” Og med dette skrinla vi noe skuffet umiddelbart turplanene om Vest-Europas høyeste fjell.

Etter en flott solnedgang på verandaen ble det raskt mørkt i 22-tida, selv om det var St Hans-aften, og vi krøp til køys. Hytta hadde sengetøy, så det hadde klart seg med lakenposer. At vi også hadde drasset med oss brød til frokosten, viste seg å være nok en unødvendig last i sekken. Og nok en gang var Sondre lite blid, siden han hadde båret på dette også. ”Nyttige erfaringer for framtiden”, var med tiden blitt mitt standardsvar…

Jeg kjente at pulsen (og pusten) var høyere enn normalt til langt på natt, og antok det var høyden (2500 m) som var årsaken. Men nå som Mt Blanc var droppet, var det egentlig ikke så viktig med akklimatisering bare for Tacul på snautt 4000 meter (tenkte jeg…)

Isklatring og trening på redning

Om solnedgangen hadde vært vakker, var det ikke mindre imponerende å stå opp neste dag, og se rett inn i Grandes Jorasses-massivet badet i morgensol. Lyset var intens hvitt, forsterket av at hytta fortsatt lå i skyggen. Vi ruslet noe oppover bak hytta for bedre å se toppene her. Et underlig pelsdyr på størrelse med en liten hund så vi også snurten av, uten at vi helt vet hva det var…

Det var lørdag og tydeligvis turistenes dag: Det surret stadig med småfly og helikoptre i området, ganske slitsomt og uvant for oss nordmenn, vant med naturens stillhet. Vi møtte det andre turfølget som kom ned fra TD-turen sin, og meget kort meddelte at de hadde nådd målet. Dette fikk vi imidlertid aldri tak i hva egentlig hadde vært. De skulle ha en halvtime pause på hytta, før de aktet å gå breen tilbake. Slik gjør de det i Alpene, ja.

Vi returnerte til hytta sammen, før vi gikk ned stigene til breen. Vel tilbake ved brefallet nedenfor Montenvers gikk ettermiddagen med til å trene isklatring og redning fra bresprekk, samt å rigge til heis og heise hverandre opp av sprekken – alt sammen nyttige erfaringer. Et typisk alpetordenvær satte så et vått punktum for oppholdet på breen. Vi klatret opp stigene i atskillig roligere tempo enn vi hadde klatret ned dagen før, og tok toget ned til den kvelende varme dalen.