Langtur på sykkel sommeren 2017

[+rayun]

Dette er ikke en nylig gjennomført tur. Det er hele 7 mnd siden, men det kan muligens være lesbart nå i vinterkulda.

I fjor, på våren hadde jeg et prosjekt gående. Et prosjekt som tok for seg forberedelsene jeg hadde til en ønsket langtur på sykkel. Prosjektet var i og for seg så vellykket at det førte fram til den ønskede langturen. Historien om hvordan det gikk er skrevet for lenge siden og er arkivert i mappen for turer i 2017. 

Jeg har lenge tenkt å legge den ut her på Fjellforum, men av forskjellige årsaker har det blitt med tanken, inntil nå.

Jeg er allerede i gang med forberedelser til dette årets langtur. Det vil si, om det blir en lang, eller to korte, eller hvor, har jeg ikke landet på. Det henger egentlig sammen med fjorårets tur, altså den du skal få lese om nå. Det eneste som er sikkert er, at det som i fjor, blir tur i år også.

Siden det ikke er så veldig mye mer å si, er det vel like greit å bare komme igang. Så her er første del.

 

Langtur på sykkel sommeren 2017

Fra en treningstur før avreise, Fuji Touring 2017.

 

Det starter med en drøm.
Det vil si, ikke for korte turer, for de tar jeg på sparket. Nei, her skal det handle om lange turer.

Og lange turer er resultatet av drømmer. Jeg har mange drømmer, kanskje fler enn de fleste.

Og drømmen nå, er langtur på sykkel. 
Spørsmålet er om langtur på sykkel er realistisk? 
Fakta : Ambisjonene er der. Også fakta: Periodisk motortrøbbel. 
 

Forberedelser til denne turen har jeg skrevet om tidligere her på Fjellforum og de kan du lese om her.   
Nedenfor følger historien om hva som skjedde videre. 

                             Turstart, dag 1.

25 juni og det er i dag morroa begynner. Det er søndag og jeg står opp til vanlig tid, dvs tidlig. I og for seg helt unødvendig siden jeg ikke starter på turen før i ettermiddag. Men jeg bor et stykke øst for Lillestrøm og veien hit er både svingete og smal. Det er ikke et sted jeg ønsker å sykle i rushtiden mandag morgen når alle har stått opp litt for sent. Jeg velger derfor å starte på ettermiddagen nå i dag og har avtalt å ta første overnatting hos min mor i Oslo.
Været er helt greit med lavt skydekke når jeg starter. Det som ikke er greit er en irriterende vind som jeg tidvis har midt i mot. En del skog skjermer litt her og der, men et snitt på 12 km/t fram mot Fetsund viser at det går tregt. 
Ute på Fetsundbrua er det åpent og vinden kommer skrått inn fra venstre. Hjelmen holder håret på plass og jeg kommer greit over. På vei ned Hovinbakken stopper jeg.

Det ser litt utrygt ut værmessig så jeg drar regntrekket over styreveska før jeg fortsetter.

På de lange åpne slettene før Lillestrøm løyer heldigvis vinden, men som tenkt begynner det  å regne i stedet. I grunnen ikke noe å bry seg om for jeg skal ligge inne og kan tørke det som blir vått.

Jeg sykler inn i Lillestrøm langs siste, eller heter det nederste del av Nitelva og får et glimt av fontenen som kaster vannet høyt til værs. Her blander det seg med de lette dråpene fra himmelen og danner et flott skue.

Litt motbakke nå, og så er jeg på Strømmen. Herfra går det radig unna til Lørenskog og duskregnet avtar. Passerer grensa til Oslo og svinger av mot Høybråten og er framme etter å ha brukt 2,23 timer på disse 50 km. Hele veien fra Fetsund og hit har jeg fulgt fine sykkelveier. De går litt hit og litt dit og er sjelden raskeste vei, men er helt klart mye bedre enn å være ute i veibanen.

Fortsettelse følger...

[+rayun]

 

Ja da er det tid for neste dag.

 

Dag 2.
 

Mandag morgen, 26 juni etter en solid frokost pakker jeg sykkelen. Med stor matpakke og kjærlige formaninger fra en bekymret mor setter jeg avsted. Jeg fylte 62 år for noen dager siden, men advarsler og gode råd mener hun trengs når guttungen drar på tur.

 
Dette, altså turer, har jeg holdt på med siden tidlig i tenårene og hun har dessverre hatt mang en søvnløs natt pga av meg. Dagens teknologiske løsninger resulterer i færre søvnløse netter for de hjemme. Jeg har derfor med meg både mobiltelefon og SPOT. Sistnevnte er innkjøpt av kone og barn etter hendelsene på denne turen med krav om at dette er å anse som obligatorisk turutstyr.

Men nok om det. Etter noen hundre meter kopler jeg meg på sykkelveien jeg forlot i går kveld. Det er lett sykling nå på morgenen. Beina er friske og veien er flat og fin. Ja faktisk heller den i realiteten i min favør og det gir alltid en god start på dagen. En kan merke at ferietiden har begynt for det er ikke så mye trafikk. Jeg er uansett glad for å kunne følge gang og sykkelvei inn mot Oslo.

 
Etter hvert som jeg nærmer meg sentrum deler jeg veien med stadig fler på sykkel. Noen har musikk på øret, andre ikke. De fleste ser trøtte ut, eller er opptatt i egne tanker. Ingen hilser, ingen sier et ord. Selv ikke når vi står side om side og venter på grønt blir det sagt noe. Her har enhver nok med seg selv. Det kan nok sees at jeg ikke skal på kontoret, men ingen spør hvor jeg så skal. Av det tipper jeg de er jobbsyklere alle som en. Hadde noen av dem vært tursyklister også, hadde de sikkert spurt. Jeg gripes av en enorm glede over at jeg og min sykkel er rigget for tur og ikke for jobb.

Langs nye BarCode prøver jeg å holde følge med strømmen av syklister. Men det går ikke like fort med meg. Det gjør forresten ingen ting for jeg har god tid. Ved den nye operaen stopper jeg for å justere bekledningen. Noen tidlige morgenfugler har allerede inntatt marmorbygget som tar seg godt ut i en blek morgensol

En svak bris fra syd jager skyene bort og jeg setter meg på en benk for å nyte øyeblikket.

Jeg har nesten 3 uker til rådighet og all verden av tid. Likevel er denne noe rastløse følelsen her. Jager gjennom kroppen og vil på en måte ikke slippe taket. Jeg blir ikke sittende veldig lenge før jeg vil videre. Kommer meg på sykkelen og tråkker på. - Vestover, vestover vil jeg!  - Bergen, «here i come»! 

Jeg følger kaia videre og runder pynten utenfor Akershus festning.

Oppe på festningsmurene er det allerede turister og langs kaikanten står noen og fisker. Et par større skip runder Nesoddtangen på vei inn.

Fortsetter mot rådhuset og bestemmer meg for å kjenne på morgenens atmosfære ved å følge sjøen langs Aker brygge.

Her har noen allerede funnet seg til rette i morgensola med sin kaffe, eller latte, eller hva de nå har i koppen. Men ikke alle kan ta det med ro. Her skal varer leveres, promenaden skal feies og bikkjer skal luftes. Jeg sykler rolig videre og kommer snart til småbåthavna. På min høyre side har jeg suset fra bilene. På venstre side en armada av små og store lystbåter, stillhet og ro. Den rytmiske lyden av tauverk mot master av aluminium og den knapt hørbare klukkingen når små krusninger treffer hundrevis av plastskrog.

Gang og sykkelveien danner en fantastisk flott strandpromenade. Til glede for firbeinte og tobeinte, både med og uten vinger. Innenfor på gresset ligger og står de tobeinte med vinger. Et anselig antall ender og gjess. Noen bare hviler, men de fleste er ivrig opptatt med morgenstellet. Det vil si stell av fjærdrakten. Resten av morgentoalettet ser det ut til at de gjorde unna på vei over strandpromenaden. Det blir mye sikksakk der jeg prøver å unngå alle kablene de har lagt igjen.

Hele dette strekket til langt utover mot Sandvika sykler jeg adskilt, eller med svært lite biler rundt meg. Det er et fint strekk. Flere steder direkte koselig. 
Passerer Sandvika uten å stoppe og mister etterhvert sjøen av syne. Sola steker fra skyfri himmel og jeg merker at den lille sjøbrisen fra syd ikke trenger inn hit.

Ruta jeg følger heter North sea cycle route, Nordsjøruta, eller sykkelrute 1 som den er merket. I følge beskrivelsen jeg har lest på nett skal jeg snart få en drøy stigning. I enden av Billingstadsletta sykler jeg antakelig feil og treffer motbakken pronte. Så tidlig på turen har jeg ikke bein til sånne bakker. Ja sikkert ikke senere heller tenker jeg, for denne bakken er skikkelig bratt. Solas plassering gjør at jeg helst vil være på venstre side av veien. Her kan jeg dytte sykkelen oppover i litt skygge. Parkerte biler tvinger meg nå og da fra skyggen og ut i sola og svetten siler. Jeg går tom for vann før jeg kommer til Hvalstad og ennå er jeg ikke oppe. Kjenner meg faktisk litt småsvimmel når jeg endelig setter meg på sykkelen igjen. 

Det er ikke mye futt i meg når jeg får øye på Asker kirke. Jeg liker kirker sånn i alminnelighet og synes de er flotte og staselige. Det er byggverk jeg ofte betrakter fra utsiden, men også fra innsiden om de er åpne og det ellers passer seg sånn. En annen god ting med kirker, for oss syklister altså, er at de fleste er utstyrt med en vannkran eller to. Jeg svinger innom og fyller opp begge flaskene. For å komme til hektene igjen bevilger jeg meg en halvtime på en benk i skyggen av et stort tre. Jeg fyller flaskene ennå en gang før jeg fortsetter.

Fra Asker og videre mot Liertoppen var det bestemt å følge Gamle Drammensvei, det husker jeg. Men på en eller annen måte mister jeg nok en gang ruta, vist jeg i det hele tatt har vært på den. Før turstart la jeg inn hele ruta på GPS. Men siden den er glemt igjen hjemme orienterer jeg etter et velbrukt veikart fra 1998 i målestokk 1:400 000. Det gir skikkelig god oversikt over hele Sør-Norge, men svært lite detaljer rundt Asker.

Ja som allerede nevnt så sykler jeg altså feil, men jeg holder retningen. Er sikkert fortsatt litt ør og skjønner ikke et plukk av hvor jeg er før jeg ser Liertoppen kjøpesenter. Synet av kjøpesenteret og vissheten om en matbit er reine vitaminsprøyta og den siste kneika er snart unnagjort.

Jeg sykler langs bygget og ser etter kafeen. Hvor i all verden har de gjort av kafeen? Alle senter med respekt for seg selv skal vel ha x antall kafeer? Men så får jeg se, gjennom vinduet i annen etasje noen som sitter og spiser. Det er langt fra kafeen til inngangen. Kommer ikke på tale å sette fra seg sykkel og bagasje så langt unna. I hvert fall ikke her på Liertoppen. Jeg er sliten og sulten og har dalende humør. Brått husker jeg på matpakka jeg fikk av mamma i dag tidlig. Da er jo lunsjen reddet likevel tenker jeg mens jeg ser etter et sted å sitte. 
Men er det mulig! Et megasvært kjøpesenter og ikke en eneste krakk å slenge rompa ned på. Heller ikke så mye som en liten gressflekk har de avsatt til slitne syklister. Møkkasenter sier jeg høyt for meg selv, mens kommer meg på sykkelen.

Før nedkjøringen til gamle Lierbakkene for alvor begynner kommer jeg til et lite tjern på høyre hånd. Her er det både bord og benk, men alt ser ut til å være opptatt i det fine været. Det er mer enn nok gressplen her, men nå har jeg bestemt meg for å sitte ordentlig, akkurat som vanlige siviliserte folk gjør.

 
Snart bikker det utfor og jeg vet jeg har en herlig utforkjøring foran meg. Jeg har ikke rullet langt før et passende busskur med benk og glassruter dukker opp. Siden ingen venter på bussen bremser jeg ned og så kan jeg endelig nyte en saftig dobbel bacon-eggeomelett. Mens jeg spiser studerer jeg tankefullt maurene som effektivt tar seg av smulene jeg mister. De holder jo på hele tiden, alltid på farten. Lurer på om de noen ganger kjenner melkesyra sprenge i låra, eller på motløsheten ved lavt blodsukker. Jeg tar små biter og tygger sakte. Det smaker himmelsk og jeg vil at skiva skal vare lenge.

 
Etter en god pause med mat og drikke pakkes sykkelen.  Selv uten et tråkk oppnår jeg snart god fart. I flere av svingene har jeg god oversikt over Drammen og omegn. Havnebassenget med fjorden utover til venstre. Fra sentrum og litt mot høyre åpner dalen seg. Dalen med Drammenselva i bunnen som jeg skal følge videre mot Hokksund. Mon tro hva denne dagen vil bringe? Over den lange sletta i bunnen må pedalene brukes igjen, og så, inn i Drammen.

 
Det begynner å regne. Først litt uskyldig før det gradvis tiltar i styrke. Jeg tar peiling på motorveibrua et stykke framfor meg. I front har jeg en kar på landveissykkel. Vi tenker nok det samme og øker tempo for å komme oss under brua før vi blir søkk blaute. Der blir vi stående begge to og i en sånn situasjon føles det helt naturlig å si hei og dermed er praten igang. 
Han er noen år eldre enn meg og bosatt her i byen. I dag er han bare ute på en liten luftetur. - Det blir mest av det nå for tiden, sier han. Men han forteller også at han tidligere har vært på mange lange turer. Gjennom en årrekke har han også guidet på sykkelturer både her hjemme og nedover i Europa. Når jeg forteller at jeg har kurs for Hokksund og Kongsberg har han selvfølgelig gode råd for veien videre. Vi har en hyggelig prat der under brua mens regnet strømmer ned. 

Det letter opp litt og vi blir enige om å fortsette. Han foreslår å sykle foran et stykke slik at jeg kommer riktig ut i forhold til den foreslåtte ruten. Han sykler fortere enn meg og jeg prøver å henge på som best jeg kan. Det er et skikkelig fint parti og jeg kunne egentlig tenkt å sykle litt saktere her langs elva. Lenger framme, ved en flott gangbru som fører over til andre siden bremser han ned. Jeg får jeg de siste tips for ruta fra Hokksund til Kongsberg. Jeg takker for praten og tipsene og fortsetter jeg alene. Dette var faktisk dagens første samtale. Ja faktisk de eneste ord jeg har vekslet med andre enn meg selv siden jeg dro fra mamma i dag tidlig. Dette tilfeldige møtet og den flotte syklingen langs Drammenselva ble en veldig hyggelig og fin opplevelse.

Jeg er ikke lenger på sykkelrute 1. Den dreide av litt tidligere for å følge kysten sørover. Det er imidlertid ikke siste gang jeg skal være på den. Holder planen min kan jeg kople meg inn på sykkelrute 1 når jeg kommer til Bergen og derfra setter kursen hjemover. Men det er lenge til, kanskje en uke, kanskje mer.

Tipset jeg har fått nå går ut på å følge elva oppover så lenge som mulig så det er det jeg gjør. Nå har det sluttet helt å regne og syklingen går lekende lett. På høyde med Langesøya er det imidlertid slutt og jeg må inn blant husene på rolige bygater av brostein. Fint å se på, men ubehagelig å sykle på. Jeg krysser FV283 på en trebru som er så bratt at jeg må av og dytte sykkelen over. 

Dernest er det å fortsette videre på Gamle Riksvei en god stund før jeg på en parallellvei ankommer Hokksund. 
Det har alt i alt vært en veldig fin sykkeldag og bortsett fra litt slit opp mot Asker kirke har ikke denne dagen vært veldig krevende. Jeg føler meg fortsatt pigg og vil helst videre, men er litt usikker på teltmulighetene framover. Jeg vet at jeg skal et godt stykke langs dyrka mark hvor muligheter for telting mest sannsynlig er reduserte. Og hvordan det så er videre mot Kongsberg er jeg også usikker på. Tankene kretser rundt temaet mens jeg ruller ned mot brua i Hokksund. Ser et skilt som peker mot en campingplass og bråbestemmer meg.

Hokksund båt og camping heter plassen og ligger idyllisk til ute på Øvre Sandøra. Det koster 250,- for mitt lille telt og det synes jeg er i meste laget. Finner meg imidlertid en grei plass med kort vei til sanitærbygget. Det ser ganske nytt ut og viser seg å være både ryddig og rent og attpå til ha fri dusj. Så etter en forfriskende dusj rusler jeg tilbake til teltet og setter over kaffe. Legger liggeunderlaget ut i sola og kaffidråpan nytes i horisontalt leie. 

Siden det fortsatt er mye igjen av dagen bestemmer jeg meg for en tur inn i Hokksund. Når jeg har god tid, som som nå, er det kjekt at det er gangavstand mellom campingen og sentrum. Rusler litt rundt og på vei tilbake ser jeg en kinarestaurant og vurderer det opp mot Real turmat i teltet. Kvitter meg med 200,- kroner og får en stor porsjon stekte nudler med drikke, stol å sitte på, samt bord med hvit duk. 

Sola har gått ned bak åsen når jeg er tilbake på campingen. Sitter i teltåpningen med kaffe og kart og gjør notater fra dagens etappe. Leser av computeren som viser 79 km på 5,34 timer. En snitthastighet på 14,29 km/t lever jeg godt med på en såpass slapp dag.
Nei, nå er det på tide å krype i posen. Det var midtsommer for noen dager siden og det er lyst og fint, men likevel litt småkjølig nå når sola er borte.
 

Fortsettelse følger....

[+rayun]

 

 

Først vil jeg bare si at jeg idag har prøvd å trykke på de 2 linkene jeg har lagd i innleggene ovenfor. De fungerer ikke og jeg får feilmelding og feilkode. Jeg har i løpet av dagen forgjeves prøvd å lage en link som fungerer uten å lykkes. Så folkens; Ha overbærenhet med en gammel sjel.

Men så til det dette innlegget egentlig skal handle om. Her kommer: 

Dag 3.

Tirsdag 27 juni og det er knallvær nå på morgenen. Det var det derimot ikke i natt da jeg våknet et par ganger av regnets lette tromming på duken. Men i godværet nå, blir det skikkelig frokost ute på gresset. Soveposen som har fått luftet seg under frokosten pakkes og teltet rives og alt lempes på sykkelen. På med solkrem, hjelm og briller og så er dagen igang. 

Sykler rolig gjennom et ganske morgenstille Hokksund og krysser E134. Slår så inn på Semsveien som senere blir FV73, Kongsbergveien. Ikke den helt store wow-faktor, men fin avslappende sykling uten mye trafikk. Noe bebyggelse, men mest dyrka mark fram mot Darbu. Her var opprinnelig plan og ta av opp FV72 og følge Gamle Kongsbergvei mot Lurdalen. Jeg slår faktisk også inn på veien og kommer litt opp i bakken før jeg husker tipsene fra gårsdagen. Han hadde syklet fra Kongsberg over Lurdalen og hjem til Drammen for et par dager siden. Det var mye veiearbeid og pukk og helt uegnet for smale dekk mente han og anbefalte heller å følge FV286 mot Skollenborg.

Jeg snur sykkelen, seiler ned igjen og fortsetter videre fram og slår inn på FV286 som anbefalt. Veien er fortsatt lettsyklet med lite trafikk selv om det endrer seg noe når jeg kommer til FV40. Nå har jeg ikke har langt igjen til Skollenborg. Her tar jeg en rask stopp og kjøper skolebolle og cola som jeg tar med videre da jeg ikke finner noen benk og sitte på.

Holder til høyre ut fra butikken og er igjen inne på fin sykkelvei. Lenger fram ligger Kongsberg gravlund og siden den ligger helt inntil veien svinger jeg innom for å fylle vannflaskene. Rett ved springen står benken fint plassert under skyggefulle trekroner. Her blir det pause med skolebolle og cola som virkelig er digg på en solrik dag som denne.

Fortsetter gang og sykkelveien mot Kongsberg men etter en stund ser det ut som den bare stopper.

 
Jeg har vært med på dette mange ganger før og det er fryktelig irriterende. Du drar godtroende inn på det som skiltes gang og sykkelvei, glad for å slippe unna trafikken. Noen ganger har du flaks ved at den avsluttes så du lett kommer ut i veibanen igjen. Men andre ganger, faktisk ganske ofte stopper den og du må krysse dype grøfter for å komme ut på veien igjen. Atter andre ganger stopper den bare ved det siste huset, i et skogholt, eller et jorde og da er det bare å snu.

 
Det er ikke sikkert at det var tilfelle her og nå, men jeg roter meg uansett opp i et boligfelt i skråningen på høyre side av veien. Jeg holder imidlertid retningen og finner etterhvert skilt som viser gang og sykkelvei. Det er veldig kupert og tungt, men jeg kommer meg omsider dit jeg vil. Ned til elva og parkområdet i sentrum av Kongsberg.

Her er det en stor gresslette langs elva, med benker og bord og flott utsikt til fossen. Det er også parkeringsplass bl.a. for matbutikken som ligger like inntil. En stadig strøm av biler og folk og det er mye å se på. En jordbærselger har rigget opp bord og parasoll mot sola og det ser ut som salget går bra. Kanskje jeg skal kjøpe en kurv? Gjøre som noen andre her og kose meg med sommerens bær på disse steinblokkene som danner bord og stoler. Det er ikke lenge siden jeg spiste, men jeg bestemmer meg for en skikkelig lunsj og rigger meg til med primus, mat og kaffe. Jeg trives på tur alene, men det er innimellom helt greit å ha litt folk rundt seg.

Jeg spiser og koser meg til lyden fra fossen, måkeskrik, kvakkende ender og tynne spede pip fra spurv og pilfink. Her er nok fuglene vant til å bli foret for de er skikkelig innpåslitne og tigger uhemmet.

Tiden går fort og jeg har sikkert vært her et par timer tid alt. Jeg skal videre nordover, opp Numedalen og pakker sammen. Leter etter solkremen, men finner den ikke. I dette fine været må jeg smøre meg, opptil flere ganger om dagen. Jeg låser sykkelen og går til butikken i håp om å finne en liten pakkvennlig solkrem maken til den jeg hadde. Men nei, den minste jeg finner er nesten på størrelse med ei brusflaske og det har jeg egentlig ikke plass til. Jeg resignerer, betaler og går. Tilbake ved sykkelen smøres armer og ben, tjukt lag, jeg sparer ikke. Må le litt av meg selv. Det hjelper jo ikke at innholdet minker når flaska fortsatt er like stor. Smøreprosessen har gjort flaska glatt og den smetter ut av hendene et par ganger i forsøket på å lirke den inn i en allerede lettsprengt sykkelveske.

Det blir ikke mange tråkk før jeg igjen må av og trille opp en bratt kort bakke. Jeg kommer opp der elva stuper utfor og blir til Nybrufoss. Akkurat samme fossen som jeg har sittet og sett på nedenfra. Nå ser jeg den ovenfra. Ser ikke fullt så mektig ut herfra, men mer flott egentlig. Her på oversiden er det også fin gruslagt vei langs elvekanten og jeg følger den så lenge jeg kan.

Etterhvert ledes jeg inn på FV88, til å begynne med bebyggelse, men snart mindre og mindre. Veien er flat og fin og nesten helt uten biler siden de aller fleste bruker FV40 på andre siden av Lågen. Hele dette strekket fra Kongsberg og gjennom Bevergrenda til Svene får et stort plusstegn i kartet mitt.

Ved Svene hvor jeg møter FV40 vurderes veivalget videre. Jeg har egentlig lagt opp til å bruke FV98, Vestsidevegen, men trafikken her på 40 viser seg å være mindre enn jeg trodde, så da blir det den. Det er så fint å sykle her. Fin natur og mye å se på. Været er strålende og jeg i perlehumør, mye takket være veiens beskaffenhet. Tidvis kan jeg se skinnegangen på nedlagte Numedalsbanen. Tenk hvilken fin sykkelvei det kunne vært. Mener å huske at det er noe dressingreier på Veggli og nordover, men tenk og komme helt til Veggli uten bakker da. Det hadde vært noe. 

Et par minutter hjemmefra kan jeg benytte en slik tidligere banestrekning. Deler av traseen etter den smalsporede banen kalt Tertitten er idag gang og sykkelvei.  Den benyttes til tur og trening av folk til fots, på sykkel, eller rulleski. Den binder de små lokale tettstedene sammen på en trafikksikker måte og er skolevei og transportetappe for unge og eldre.

 Ja ja, RV40 idag med lite trafikk er slett ikke noe dårlig alternativ i dag.

Lampeland når jeg etter kort tid og syns det er for tidlig med pause så jeg tråkker på. Veien fortsetter å overraske meg positivt med lite trafikk, lettsyklet og pene omgivelser. Kommer til skiltet som forteller at jeg er på Flesberg. Nå fristes jeg av en rask matbit og ved butikken stopper jeg og kjøper 2 boller og 1 sjokomelk. Det er helt utrolig hvor mye jeg spiser på tur. Dagens andre lunsjpause blir her på benken utenfor butikken.  

Det er godt at veien videre byr på lite trafikk. Her er det nemlig lett å henfalle til egne tanker i pur glede over disse vakre omgivelsene. Det er alt slutten av juni, men gresset har fortsatt denne friske grønnfargen. Trærne har selvfølgelig forlengst pyntet seg i grønt og markblomster titter fram her og der. Sommeren føles ennå ung. Jeg i knallhumør og lys til sinns. 

Litt sønnafor Rollag blir det nok en pause når jeg får se koselige Numedal kro. Jeg er ikke spesielt sulten, men kjenner at jeg bare vil stoppe litt. Kjøper en is og tar den på benken ute i sola.

Det er noen bakdeler med å være alene på tur, men det er også fordeler. Den av fordelene jeg syns mest om, er at det sjelden er uenighet om avgjørelser som tas i løpet av dagen. Som nå, da det egentlig ikke er noen grunn for å stoppe. Jeg hadde bare lyst og det var 100% oppslutning om forslaget. 

Etter å ha fylt flaskene fortsetter jeg tråkkingen oppover dalen. Vel, oppover er vel å ta i, for oppover i betydning av bakker stemmer slettes ikke. Nei her koser jeg meg på sykkelvennlig vei med fine glimt av gårdsbruk og Numedalslågen. Det hele flott innrammet av grønne åser på begge sider. 

Passerer Veggli og straks etter krysses elva når FV40 leder meg over til andre siden av Lågen. Det blir variasjon av sånt og mer trenger jeg ikke.

Etterhvert blir det litt mer kupert uten å være bratt så syklingen går fortsatt som en drøm. Jeg krysser elva Vergja som straks nedenfor renner ut i Kravikfjorden som Lågen her breier seg ut til. Det er så flott å sykle her og elva har blitt stor som et vann og det er høye åser på begge sider. Litt senere blir det en liten sjokoladepause i veikanten mens jeg titter ut over Frygnefjorden som er like fin.

Det er fortsatt fint vær og ikke noe problem med kreftene, men jeg har likevel tatt sikte på en overnatting litt lengre fram. Har bestemt meg for ikke å pushe for hardt nå i starten av turen. 

Der Frygnefjorden går over i Norefjorden ligger Norefjord Camping og her ruller jeg inn, eller rettere sagt ned. For denne innkjøringen er skikkelig bratt. Jeg har brukt denne campingen ved et par anledninger tidligere, men da har jeg hatt med meg campingvogn. I likhet med andre mindre campingplasser er heller ikke denne betjent hele tiden. Jeg vurderer å sette opp teltet nede ved vannkanten, men velger en hytte i stedet. Ledige hytter har nøkkel i døra så her er det bare å velge en som passer. Etter å ha installert meg rusler jeg opp til Numedal kro og en fristende Take away blir med tilbake. Etter mat blir det kartlesing og en kaffidråpe. Om jeg har hatt lett sykling hittil skal det endre seg i morgen skjønner jeg. Ja ja, det er jo ikke før i morgen.

Vurderer en snartur over brua og til Nore stavkirke som ikke ligger så langt herfra. Det er en vakker trekirke fra 1100 - 1200 tallet og vel verdt et besøk. Siden jeg har sett den før velger jeg heller å skylle opp noe svett sykkeltøy. Setter panelovnen på 2 og regner med at det tørker over natten.

Litt utpå kvelden kommer kassereren og jeg er fornøyd med å betale 100,- kroner mer for denne hytta enn jeg betalte for gårsdagens teltplass. Jeg får også en oppdatert værmelding for morgendagen og det ser lovende ut. I dagboka noterer jeg en snitthastighet på 16,51 noe som bekrefter dagens lette etappe og følelsen av en meget behagelig dag på sykkelen. Etter en liten kveldstur ut på brua venter køya.

 

Fortsettelse følger...

 

[+rayun]

 

Til trods for OL- start, her kommer: 

 

Dag 4.

Onsdag 28 juni våkner jeg ganske tung i kroppen. Det rimer ikke med den lette gårsdagen tenker jeg der jeg tasser over mot sanitærbygget. Det er vått i gresset, men himmelen er høy og blå så det blir nok en fin dag i dag også. Jeg er treg og tar lang frokost og flere kaffe før jeg kommer meg avgårde. Vasker meg ut av hytta, låser og slipper nøkkelen i kassa borte på veggen. Dytter sykkelen opp den bratte utkjøringa og så er dagen igang.

Dagen begynner som gårsdagen sluttet med lite trafikk og flott å sykle med utsikt over Norefjorden og fjellene rundt. Etter en times tid møter jeg bakken opp mot Rødberg. På bro krysses Lågen som nå har bestemt seg for å være elv igjen. Ganske tidlig må jeg av sykkelen. Blir gående å dytte og titter vekselvis ned på elva og ned på skotuppene mine. 
 

I lange bakker er det ikke ofte jeg ser opp og fram. Syns for det meste det er deprimerende. I dag syns jeg det er tungt og for å prøve å gjøre bakken kortere kaster jeg et kjapt blikk oppover. Tar ut delmål, og når jeg når de, klapper jeg meg selv anerkjennende på skulderen. Det blir et par sånne delmål oppover, men for det meste er jeg i min egen verden.

Endelig er jeg oppe ved Rødbergdammen og kan puste ut. Selv om jeg ikke har vært i gang lenge tar jeg dagens første pause mens kartet leses. Kartet ble jo studert i går også, men da bestemte jeg meg for å ta avgjørelsen om veivalget i dag. I går er nå blitt i dag og jeg må ta et valg. 

Altenativ 1 er å følge FV40 videre og er i henhold til opprinnelig plan. Går jeg for den må jeg over 3 fjell før jeg kan rulle ned til Geilo. Alternativ 2 er å ta av her jeg nå står og så følge FV120 langs Tunhovdfjorden og Pålsbufjorden. 

Jeg har faktisk syklet motsatt vei, altså fra Tunhovd en gang i min ungdom Den gang kom jeg fra Nesbyen og hadde kjempet meg opp Rukkedalen, det husker jeg. Men strekket fra krysset ved Tunhovd til Rødberg husker jeg overhodet ikke. Det kan være et godt tegn. Mulig pågangsmot og fysisk form var noe annerledes den gang, og mye kan jo ha blitt borte i glemselens tåke, men allikevel….

Går jeg for alternativ 2 må jeg opp åsen på andre siden av Rødbergdammen, men når den er unnagjort så ser det greit ut langs både Tunhovd og Pålsbufjorden. I fra Skurdalen er det da bare den siste kneika opp mot Kikut. Det høres ganske greit ut og 2 bakker må da være bedre enn 3. Jeg sjekker kartet igjen og det ser ut til å bekrefte sistenevnte alternativ.

Jeg avslutter geografitimen med litt smurt lefse og en kaffi og så brettes kartet sammen. Siden jeg nå har bestemt meg dropper jeg å sykle rundt Rødbergdammen og velger istedet å trille over demningen her i sydenden. Ute på demningen kikker jeg ned i juvet nedenfor. Det er ikke mye vann ut fra dammen og små og store kulper dannes her og der. Mon tro om det står fisk i noen av dem. Her ovenfra ser jeg godt bunnen gjennom det klare vannet, men avstanden er for stor til at jeg ser om det er fisk der. 

I det jeg forlater sementen møter jeg bakken. Det er bare å glemme å sykle, så her tar jeg bena fatt. Veien går i mange slyng, men er heldigvis asfaltert så det er ikke så alt for galt. I en av svingene blir det en pause.

Bak meg oppover åsen går rørgata og utover har jeg fin utsikt over dammen, Rødberg og fjellene i vest.

Jeg er fortsatt ikke oppe selv om den bratteste kneika ser ut til å være unnagjort. Jeg fortsetter fotturen og runder den ene svingen etter den andre. Jeg har trillet sykkelen ganske lenge når jeg møter en kar som forteller at det ikke er så fryktelig langt igjen før det flater ut. Og endelig ser jeg antydninger i terrenget på at gubben hadde rett.

Etter en times tid ruller jeg sliten og glad ut på demningen i sydenden av Tunhovdfjorden. Demninger i sin alminnelighet kan være ganske fascinerende byggverk, det syns jeg. Men i realiteten er jo at sånne digre dammer som store sår i terrenget. Likevel til dam å være synes jeg denne er av de finere.

Svære steinblokker omkranser kjørebanen på begge sider av denne digre steinfyllingsdammen. Jeg nyter å være ferdig med bakken, jeg nyter omgivelsene og jeg nyter det fine været. Nå skal jeg kose meg langs begge disse lange svære vannene. Til sammen er de så lange at jeg sikkert bruker et par timer langs dem.

Det er en del hytter her og jeg kan skjønne at hyttefolket koser seg langs fjorden her. Tunhovdfjorden er stor og mektig og sola glitrer i en småkruset overflate. Har syklet et ganske langt stykke nå og kjenner for å ta en matbit. 
Det er pent her og jeg skulle helst tatt pause nede ved vannkanten. Jeg stopper og sjekker et par plasser. Den lille vinden som er, er imidlertid noe kjølig, så jeg fortsetter mens jeg leter etter et egnet sted.

Veien stiger noe igjen. Ikke videre bratt, men jeg føler meg tung og må av her også. Her inne blant trærne er det stille, skyggefullt og litt småkjølig.  Kommer opp på åskammen og litt lenger framme ser jeg en stabel tømmer i sola. Her ser det ut til at jeg kan sitte lunt og godt.

Det er åpen furuskog rundt meg og det liker jeg. Stokkene jeg skal sitte på er også furu og duften av skjært tømmer er sterk og god. Iblandet fuglekvitter hever det turopplevelsen mange hakk.

Et øyeblikk er jeg fristet til å fyre bål. Lukten av bål hadde passet nå. I stedet finner jeg fram primusen og den fikser både nudler og kaffe. Et svakt sus gjennom furukronene og ellers bare naturens egne lyder. I løpet av den timen jeg sitter her passerer et par biler og det kan jeg virkelig leve med.

Det går litt opp og ned videre langs fjorden før jeg møter kneika opp til Tunhovd og krysset hvor veien fra Nesbyen kommer innpå. Deretter er det en fin utforkjøring før jeg igjen møter neste bakke. Tunhovdfjorden ligger bak meg nå og jeg tar fatt på Pålsbufjorden. Den fortsetter på samme småkuperte vis. Det er rett og slett mye mer kupert enn jeg trodde og det er helt klart at et kart i 1:400 000 ikke gjenspeiler virkelighetens topografi. Jeg går litt inn i meg selv og greier ikke helt å nyte den fine naturen rundt meg. At jeg på morgenen følte meg tung i kroppen spiller kanskje inn og faktum er at jeg er ganske kjørt når jeg endelig møter FV40 i Skurdalen. 

Etter Hovde greier jeg ikke mer og må igjen trille sykkelen. Det er rett og slett for bratt for meg. Innser at jeg glemte å fylle vannflaskene når jeg passerte kirken for litt siden. Har ei halv flaske igjen og prøver å drøye det i det lengste. Sola steiker og svetten siler og bekkene glimrer med sitt fravær. Venstre kne har murret litt de siste kilometerne og med litt skjev belastning ved trillingen nå kommer smertene for fullt. Får en låsning i kneet som heldigvis slipper like fort som det kom. Det er ganske nær en trynings, men jeg unngår det med nød og neppe. Det er imidlertid klart for en timeout i grøftekanten.

Halvt ligger, halvt sitter i veiskråningen og bruker den siste skvetten sammen med smertestillende. Føler meg skikkelig dehydrert og er forbannet på meg selv for å ha glemt påfyll av vann. Er liksom ikke så mange ting å forholde seg til på sykkeltur så dette burde jeg husket. 

Folk i passerende biler. Noen tuter og noen vinker til en de sikkert oppfatter som en sliten syklist. Og de har helt rett, tenker jeg og vinker tilbake. Blir i veirenna en stund og venter på virkningen fra tablettene før jeg forsiktig dytter videre. Er utrolig glad for det gode været jeg har, for den grøfta hadde ikke vært trivelig i regn og vind.

Endelig flater det ut og jeg fortsetter på sykkelen. Kan notere meg for drøye 1000 moh her oppe på Kikut. Fantastisk flott utsikt over fjellheimen i alle himmelretninger.

Trår rolig og prøver å tilpasse gir og kadens for minst mulig belastning. Kommer først til flotte Svartsteintjørne hvor jeg vurderer å stoppe og fylle flasker. Men det å komme seg av og på medfører såpass ubehag at jeg velger å bli på sykkelen. I et par timer har jeg fantasert om alt jeg skal spise og drikke når jeg kommer til Geilo. Det hjelper litt på humøret og dessuten er det ikke langt igjen. Litt senere kommer jeg til Geilotjørne og fjellovergangen er forsert.

Et par forsiktige runder med pedalene og så kan bena bare vile i utforbakken ned til Geilo. 

Turen fra Kikut og ned tar ikke mange minuttene og i god fart ruller jeg helt inn til butikken i bunnen av bakken. Hinker inn og kommer ut igjen med Cola og skoleboller. I selvmedlidenhet nytes herlighetene lettere henslengt på gressmatta utenfor. Du verden hvor godt det smakte. Det går rett i blodet og snart er humøret tilbake der det helst skal være. Stabler meg etterhvert på bena og får fylt vannflaskene på bakrommet i butikken. Jeg er på vei mot sykkelen igjen når jeg får se en syklist med henger komme rullende ned samme bakke fra Kikut. Det ser ut for at han tar sikte på butikken og jeg blir umiddelbart oppspilt. Har ikke pratet så veldig mye i det siste og gleder meg til å slå av en prat med en likesinnet. Men så dreier han av og det blir med et skuffet hils i stedet.

Kommer meg på sykkelen og krysser elva. I veidelet der framme skal jeg til venstre. Været er strålende og jeg gleder meg til Hardangervidda . Ikke minst gleder jeg meg til å telte et eller annet sted på vidda med god utsikt fra teltåpningen. 

Jeg merker det med en gang, kneet. Det er ikke mange meter opp den lille bakken til rv 7 og krysset, men jeg klarer det ikke og må av sykkelen. Dette er ikke bra. Hva gjør jeg nå? Jeg er litt rådvill og blir stående i krysset og titter vekselvis på knærne, skiltet, vestover og østover. Fornuften tar meg. Jo lengre vest jeg kommer, jo lengre er turen hjem. Alle timene med kart og planlegging føles litt bortkastet nå. Samtidig skjønner jeg innerst inne at det er fornuftig å snu her. Jeg tar den tunge beslutningen og vender nesen østover. 

Jeg overraskes av hvor rasjonelt jeg tenker når beslutningen først er tatt. RV7 fra Geilo og helt til Nesbyen vet jeg er lett sykling. Fram mot Flå blir det litt tyngre, men så langt kommer jeg garantert ikke i dag. Jeg må uansett ta mer smertestillende nå og så får jeg se hvor lenge beina holder. 

Gjennom og ut av Geilo er det ganske flatt. Jeg tar det forsiktig og ganske så rolig ruller jeg avsted, hjemover. Gradvis faller det av og snart er jeg ved den lange utforkjøringa ned mot Hagafoss. Uten et pedaltråkk bikker jeg utfor og suser ned i 60 km/t. Det er skikkelig gøy og selv solbrillene greier ikke hindre tårevåte øyne. Jeg ler høyt mens jeg blunker iherdig for å se noenlunde klart. Det gikk unna gitt. 
Noen runder med pedalene må jeg etterhvert ta før nye utforbakker venter.

Når jeg kommer til Strandafjorden kaster sola allerede lange skygger. Det er litt vind, men heldig som jeg er har jeg den i ryggen og en usynlig hjelper skyver meg videre langs fjorden.

Det er ikke langt igjen til Ål. Når jeg kommer til Hallingdal feriepark synes jeg dagen har vært mer enn lang nok. Hallingdal feriepark er en fin camping, ingen tvil om det. Men 350,- kr for mitt lille 1 persons telt er jo reine landvegsrøveriet selv om dusj er inkludert. Under andre omstendigheter hadde jeg syklet videre, men nå ser jeg bare fram til å få vile. Får anvist plass og får opp teltet og så en dusj.

Setter igang primusen og kan nyte både middag og en kopp kaffe. Sitter med beina rett ut på gresset og blir veldig sliten i ryggen. Skulle gitt mye for en stol nå, men jeg ser ingen slike i nærheten. 

Kvelden siger på og er forøvrig lun og fin uten det råslaget som ofte kommer når sola har gått ned. Vanligvis hadde jeg nå tatt beina fatt for en liten kveldstur. Jeg liker å ta sånne kveldsturer, men det blir det ikke i kveld. 

Sitter i teltåpningen med kartet utslått på fanget når et godt voksent par stopper opp. De presenterer seg og forteller de er på bilferie, men at de hjemme i Nederland pleier å ta ukesturer på sykkel. De skulle gjerne opplevd Norge på sykkel, sier de, men syns det er alt for mye bakker. De er skeptisk til alle bakkene og er redd de ikke vil kunne nyte naturen og fjellene på grunn av mye slit. De er nysgjerrig på meg og min tur og jeg forteller og peker på kartet om turen så langt. Vi har en hyggelig halvtime med sykkelprat før vi sier god natt.

Kveiler meg sammen i posen og er godt fornøyd med dagens 111 km, tross kneproblemer og det faktum at turen ikke blir som planlagt.

Fortsettelse følger.....

[+rayun]

 

Tar en liten pause i TV-tittingen og legger ut:

Dag 5.

Du trenger ikke vekkerklokke når sola treffer teltet på morra´n. Det blir godt og varmt for å si det sånn. Jeg er våken etter en god natts søvn selv om det tok litt tid før jeg var helt i drømmeland. Teltplassen jeg ble tildelt ligger ganske nær RV7 og det var en del støy fra den og innimellom jernbanen på andre siden av elva. Men jeg føler meg i god form nå og er klar for dagens etappe. Været er helt supert i dag også og jeg gleder meg til å komme i gang. Får i meg en god frokost og pakker sammen og lemper alt på sykkelen. 

Passerer Ål og tar meg helt forbi Torpo før det blir noe trafikk å snakke om. Et stykke før Gol blir det gang og sykkelvei igjen og det er veldig greit selv om det ikke er mye trafikk. I en innkjørsel står en eldre dame med sykkel og venter på at jeg skal passere. Jeg gjetter at hun skal på butikken siden håndveska ligger i kurven på styret. Jeg hilser, både som et hei og som en takk for at hun holdt tilbake så jeg kunne passere først. Ikke lenge etter plinger ei sykkelbjelle og nevnte dame kommer opp på siden av meg og suser forbi. Jeg kikker forundret ned på computeren. For søren, jeg sykler da ikke så sakte. 

Holder meg på 7´eren forbi Gol. Gidder ikke svinge oppom sentrum siden jeg har vært her mange ganger både på sykkel og med bil.

Trafikken er ikke påtrengende og jeg opplever at de fleste viser stort hensyn til meg. Det er ikke verre enn at jeg nyter turen og flotte Hallingdal. Det er enkel sykling hele veien og jeg når Svenkerud litt tidligere enn jeg trodde. 

Her velger jeg imidlertid å forlate RV7 og tar heller inn på FV213 som løper parallellt. Det starter med en aldri så liten bakke som trilles og når den er passert er det brått helt stille. Det eneste jeg hører er fuglekvitter og lyden fra gir og sykkelhjul mot asfalt.

Et par biler på hele strekket greier ikke bryte den gode følelsen der jeg sakte ruller langs skogteiger og gårdsbruk med elva rolig flytende på høyre side.

Snart dukker mer bebyggelse opp og fjellet som hele tiden har hatt steile vegger på begge sider vider seg nå ut og gjør plass til Nesbyen.

Jeg sykler over brua og legger turen innom bensinstasjonen for å fylle opp vannflasker. Deretter tar jeg sikte på nærmeste rasteplass på andre siden av RV7 hvor jeg tar dagens første lunsj.

Som regel har jeg mer enn en lunsj på sånne turer. Hvor mange og når de tas avhenger av form og terreng. Dette er dagens første og det sier litt om hvor lett syklingen så langt har vært. Jeg nyter brødskiver og Cola og er glad jeg ikke skal opp Rukkedalen som jeg ser begynnelsen av vest for sentrum av Nesbyen. Den syklet jeg, eller det vil si, den gikk jeg i tenårene, mens jeg dyttet min tungt lastede 3 gira DBS oppover.

Trafikken har tatt seg opp litt når jeg fortsetter og jeg må ha litt mer fokus på selve syklingen. Det er likevel mulig å få med seg og glede seg over naturen rundt. Et par steder føler jeg meg litt utsatt der veien er smal mellom fjellveggen og elva. Her er noen ubehagelige svinger og plassen innenfor den hvite stripa er minimal. Savner speilet på forrige sykkel og tråkker på det beste jeg kan. Prøver å sjekke avstand til biler jeg har bak meg. Ønsker på ingen måte å bli innhentet i disse uoversiktlige svingene. 

For å unngå trafikken kunne jeg selvfølgelig ha valgt en sidevei. Det er mulig på flere strekk nedover Hallingdalen. At jeg nå er på RV7 er på grunn av beina og at trafikken ikke er alt for tett. 

Det er blitt litt mer kupert når jeg nærmer meg Flå og jeg begynner å kjenne meg sliten. Dog ikke så mye som sist jeg syklet her. 

Det var i 2014 og jeg var på vei hjem etter en tur på Nord-Vestlandet. Den dagen hadde jeg syklet fra Borgund i Lærdal og over Hemsedalsfjellet. En seig motvind gjennom det meste av dagen hadde tæret kraftig på kreftene og jeg lette etter et sted og sove. De siste timene hadde jeg forgjeves prøvd å finne plass til teltet mitt. Alternativet til teltplass var å ta inn et sted. Etter å ha blitt avvist på motellet på Bromma fant jeg redningen her jeg nå er. Stavn Camping stilte den gang opp med dusj og fin hytte til en veldig sliten syklist. Jeg kikker med takknemlighet ned mot campingen i det jeg passerer. 

Ikke lenge etter har jeg muligheten til å slippe trafikken ved å ta av på FV203. Austsidevegen går som navnet tilsier på østsiden av elva. Jeg har aldri syklet den, men vurderer den som mer kupert en 7´eren og det orker jeg ikke nå. Gjennom siste sving nå og så ned bakken og inn i Flå.

Jeg trenger hvile og dagens andre lunsj tar jeg utenfor butikken. Innunder tak, langs veggen på en krakk roer jeg ned med påsmurt baguette og en sjokomelk. Jeg har selvfølgelig mat i sideveska, men lar meg lett friste når jeg er sliten og sulten. Som vanlig smaker et slikt lettvint måltid godt.

Jeg fortsetter på RV7 det siste stykket fram mot Gulsvik. Det er mer kupert, mer trafikk og ganske masete, men det er ikke det værste. Nei, det værste nå er at Statens vegvesen har bestemt seg for å lage en masse hakk i asfalten. Disse hakkene er selvfølgelig på tvers av kjøreretning og vesentlig breiere enn den hvite kantstripa. Når så plassen utenfor stripa er begrenset er du tvunget til å sykle på dette vaskebrettet. Det føles ille etter et par meter, men er rene torturen når det telles kilometer. Det er garantert at hverken bilister eller syklister sovner med hjulene på dem. Billister kan unngå ruglene ved å holde seg våken, men for syklisten er det ingen vei utenom. Alternativet til ruglene er å sykle i grøfta, eller langt ute i veibanen og begge deler er like uaktuelt.

Så når jeg rett før Gulsvik ser skilt som tar av til høyre inn på FV202 og at det til og med er merket sykkelrute 4 er jeg ikke sein om å forlate ruglene. Her er det flat fin asfalt med fuglekvitter og det er deilig å sykle.

Jeg koser meg virkelig her jeg er. Stille og rolig sykling uten rugler og jeg slipper trafikken som haster avsted.

Det er litt oppover og jeg triller der det er nødvendig.

Et sted passeres noen flotte kulper i en elv og hadde det vært varmere hadde jeg garantert duppet meg.

Etter en stund med fin sykling kommer jeg til Søre Veteren og det er slutt på asfalten. Veien er stengt med en bom, men fortsetter på andre siden som grusvei. Den ser ikke mye brukt ut, men ser likevel både fast og fin ut tenker jeg, men er litt skuffet over at asfalten er slutt.

Sykkelskiltet her viser avstander til både Ringnes, Noresund og Hokksund og betryggende nok at det er sykkelrute 4 så da manøvrerer jeg meg forbi bommen. 

Det viser seg at grusen er helt fin å sykle på. Ok, det er ikke helt asfalt, men det jammen ikke mye dårligere heller. Her inne finnes ingen andre lyder enn de jeg lager selv.

Dessverre blir grusen gradvis mykere der den etterhvert ser ut til å bestå mer av sand. Det blir tyngre å sykle og selv i små hellinger må jeg av sykkelen. Skogen er ganske tett rundt meg så om bakken er kort eller lang vet jeg ikke før den er overvunnet. Det blir noen av dem før de lange bakkene kommer.

Flere steder er grusen også så løs at forhjulet som ikke har særlig vekt sklir ut til siden når jeg dytter. Jeg prøver å begrense forhjulet fra å skli ved å ha kroppen tetter mot sykkelen. For hvert skritt må jeg da vri litt i frasparket for å unngå at pedalen treffer leggen. Jeg har merket venstre kne en stund og burde egentlig ta en pause. Jeg kan kjenne at jeg trenger mat også , men nå er jeg så sliten og svett at vann er det eneste jeg tenker på.

Endelig flater det ut og jeg er oppe. Jeg ualminnelig langt ned i kjelleren nå, og forbanner syklistenes landsforening og alle dem som er ansvarlig for sykkelrutene her til lands. Ikke har jeg vann heller. Jeg tok siste rest sammen med noen piller for litt siden. - Nå må jeg ha vann !!

Terrenget foran meg er heldigvis fallende og jeg kan bruke pedalene igjen. Kommer så over en liten slette og så er det forsyne meg ennå en lang bakke. Her er vegetasjonen ikke fullt så tett så etter alt jeg kan skjønne må det være toppen jeg ser der oppe. Det gir meg et lite håp, men jeg syns det ser håpløst langt ut. Jeg prøver å holde fokus, men graver meg ned i negative tanker samtidig som jeg prøver å holde tempo oppe for å bli ferdig med denne drittveien.

På toppen, som jeg sarkastisk kaller Brennerpasset, men som egentlig heter Bukketalgåsen er jeg endelig oppe. Her er nok en bom plassert og markerer skille mellom Flå og Krødsherad. 

Til nå har det det vært fin grusvei, grei grusvei og litt løs grusvei. På andre siden av bommen er det pukk. Riktignok ikke stor grov pukk, men uansett pukk og helt uegnet for mine smale dekk. Jeg blir om mulig ennå mer nedtrykt og forbanner for sikkerhets skyld Krødsherad også. Hvor i all verden har de plassert bekken ?

Da jeg trodde veien ikke kunne bli verre, ja så ble den jo akkurat det. Pukken varte ikke så lenge, for den var sikkert beregnet som underlag for den sanden som etter en liten stund dekker hele veien i ujevne lag. Vedlikeholdet er ikke kommet langt nok og sanden er ikke blitt kjørt til.  Det blir en kamp der jeg prøver å presse sykkelen framover i den løse sanden. Til alt hell har jeg stort sett fallende terreng. Likevel er det vanskelig å sykle og det blir for det meste dytting. Det blir for mye og gal belastning og høyre kne begynner å krangle. Det er nok medvirkende at jeg i oppoverbakken i stad måtte vri benet for å unngå pedalen. Noe lenger fram er det derfor full stopp og jeg må ha ennå mer smertestillende. Jeg har ikke funnet vann og er ganske tørr i munnen. Jeg prøver å samle nok spytt og får svelget pillene.

Jeg lar sykkelen stå og karrer meg bort til en stubbe i veikanten. Her setter jeg meg, og blir sittende til jeg begynner å kjenne virkningen. Heldigvis har jeg ingen låsninger, men smerter i begge knær gjør det helt umulig å fortsette. Jeg vurder å finne en plass til teltet, men erfaringsmessig vet jeg hvordan knærne vil oppføre seg de nærmeste dagene. Smerter og problemer med å gå betyr bare en ting, så jeg drar fram telefon. Heldigvis er det signal og jeg ringer kona og forklarer situasjonen. Till alt hell har hun ikke vakt, men er straks ferdig på jobb så avtaler henting. Nå er det bare å komme seg så langt som mulig mens beina fortsatt virker.

Endelig er jeg nede av Storekleiva og ser enkelte hus eller hytter og veien blir også noe bedre. Og snart kan jeg bruke pedalene igjen også. I hvert fall på det som er nedover eller flatt. Straks det er det minste oppover må jeg av sykkelen. Bare det å komme seg av og på er vanskelig og vondt. I stedet for å sykle triller jeg heller sykkelen visst jeg ser en ny bakke ganske nært. 

Og så, rett før jeg får øye på Ringnes gård er jeg ute på asfalt igjen. Er det virkelig mulig å bli så glad av å se asfalt ? Riktig nok er det fortsatt mye gåing, men det er også mye lettere å trille.

Ved Møllegården fylles vannflasker fra Ringneselva og det er helt på høyde med det som navnet er mest kjent for. Humøret stiger og jeg tar meg i å rape høyt av velbehag.

Heldigvis er RV192 nesten like flat som vannet på Krøderen og jeg kommer fram til Noresund 5-10 minutter før kona. Da har jeg, fra stedet jeg ringte, tilbakelagt 15 km på sykkel og til fots og hun 160 km med bil.

Etter at hun har hjulpet meg inn i bilen, stabler hun sykkel og bagasje baki og så settes nesa hjemover. Omtenksom som hun er har hun med både cola og smurt baguette til meg og god og mett sovner jeg før vi kommer til Sokna.

Dermed var det punktum for den lange sykkelturen i 2017.

En lang rundtur i Sør-Norge, ble effektivt redusert fra 3 uker til 5 dager og 50 mil.. 

 

Har jeg dratt noe lærdom av dette? Nei, egentlig ikke, men jeg tror noe av problemet er at jeg er litt rastløs og lett glemmer fysiske utfordringer. Med 3 uker til rådighet skulle jeg egentlig ha all verdens av tid. Og det har jeg, men faktum er at selv med så god tid har jeg en tendens til å presse på. 

Med fullastet tursykkel prøver jeg å holde samme tempo som på trimturene hjemme. Pausene blir også for korte fordi jeg gleder meg og ivrer etter å tråkke videre for å se hva som er rundt neste sving. Prøver for mye og for lenge i bakkene i stedet for å gå av i tide og la det ta den tiden det tar. 

For meg er det ikke noe mål i seg selv å jage kilometer, men det er bare det at jeg liker å sykle.  Særlig sykle langt, over flere dager. Jeg er heller ikke flink til å gjøre andre ting enn å sykle når jeg er på sykkeltur. Tror jeg må bli flinkere til å gjøre andre ting og rett og slett få litt mer variasjon på turen. Greier jeg det blir det færre sammenhengende timer på sykkelen og derfor ikke den ensidige belastningen gjennom dagen. 

Jeg må prøve å jobbe litt med disse tingene, for nå er det ikke lenge til ny langtur og du verden som jeg gleder meg.

[Kjetil E.]

Flott "reisebrev" Takker!

[barre]

Tack för fin och personlig reseberättelse! Snart dags för nya tag