Pershusfjellet (Nordmarka)

[ods]

Det er nesten rart at så mye jeg har travet i Nordmarka, har jeg ennå ikke fått med meg Pershusfjellet. Det vil si jeg har vært oppe på sydtoppen en gang, men har aldri gått ryggen på langs. Så på søndags morgen tenkte vi at nå skal Pershusfjellet til pers. Slengte syklene på sykkelstativet på bilen og kjørte til Myllsdammen. Friske grønnfarger i naturen etter nattens regn mens vi syklet vestover langs Mylla. Ved Trantjern stanset vi for å beundre den nydelige blomsterenga nedenfor husene, Blått i blått og gult i gult av uhorvelige mengder av skogstorkenebb og ballblom. Ved Tverrsjøstallen gikk det storfe på beite, og med min kones skrekk for okser, var det så vidt jeg fikk henne med videre. Slik er det når en ikke er oppvokst på gård.
Der veien mot Holosætra går over høyeste parti, tar det en sti inn i skogen og oppover ryggen som vi fulgte etter å ha parkert syklene. Spennende terreng oppe på åsryggen. Stien er stedvis lite markert og vanskelig å finne. Det er flere søkk og kløfter som skjærer seg på skrå mot nordvest inn i åsryggen fra stupene i øst. Dette gjorde at vi flere ganger kom ut på neser hvor vi måtte søke tilbake nede i søkkene for å komme videre. Det er flere praktfulle nakne koller ute på stupkanten. Den glisne skog av forvridde og underlig formede furuer, gir et vakkert villmarkspreg. Bare kongeørnen mangler oppe på furugreinene.
På et av disse utsiktspunktene satte vi oss til for å nyte matpakka og termosen. Dypt under oss nede på Skarvevann lå en storlom og duppet, denne villmarksfuglen med det uhyggelige skrik i sene kveldstimer. Det kan lyde som et dødsskrik fra et menneske i ytterste nød. Mens jeg sitter og titter i kikkerten, ser jeg en storørret som plasker i vannflaten. Akk hvor altfor få turer med fiskestanga det er blitt i de senere år.
Men vi må videre skal vi rekke sydtoppen. Foran oss på ryggen ser vi et område med helt brunfarget furuskog. Når vi kommer fram til området, ser vi at her har det vært skogbrann her i år. Skogbunnen er helt svartsvidd. Det har igjen ført til at et stygt skogsmaskinslep er kommet opp fra vest. Hvilke idioter er det som har tent bål her tidligere.
Ved den siste kløfta mellom 649-toppen og 650-toppen (sydtoppen) møter vi cruxet på ruta, et kort sva med toerklyving. I vått vær kan det være guffent nok for enkelte.
Så er Pershusfjellet endelig ”erobret”, og vi tar samme vei tilbake. En skur med svarte skyer og pøsregn drar over åsene i sydøst. Men vi er heldige og har sol det meste av tiden. Denne turen er absolutt anbefalelsverdig for turfolk i Oslos omegn.

[Langbein Rise]

Den uutforskede jungelen utenfor vår egen hovedstad er flott, selv om det er Overfloden renner.

[Nils]

Har lagt merke til denne ryggen når jeg har studert Nordmarka-kartet. Ser ut til å være en fin skogstur det der. At det til og med er snakk om crux og toerklyving, hørtes jo spennende ut. Er liksom ikke det en forventer på en "vanlig" topptur i Nordmarka.

Pershusfjellet står nå ennå høyere på ønskelista over turer i nærområdet!

[panda]

Jeg har mistanke om at dette skal være overkommelig for deg Nils. Det er fin tur forøvrig

[Marit]

ved Holoa er det også en liten klatrevegg med noen morsomme ruter

[panda]

Jeg ruslet hele greia tidligere i dag. Har ikke gått hele Pershusfjellet på langs før.

Det er en fin tur med mye variert utsikt. Tar omtrent 2-3 timer over toppen med masse pauser. Men et par ting overrasket meg:

- Stien er veldig grei å finne.

- Hvor er kløftene ?

Det var en skikkelig kløft mellom 649 og 650 toppen. Den omgås helt greit 20-30 meter på vestsiden. Der er det ikke klyving en gang, knapt bratt. Ellers var det bare små søkk mellom toppene.

I dag var det veldig god sikt og lett å finne frem. Jeg har mistanke om at hvis man forsøker å gå i dårlig sikt er det mye lettere å miste stien og å rote seg bort i kløfter og stup på østsiden.

Ellers fant jeg området hvor det hadde vært skogbrann. Maskinsporet der var mye mer skjemmende enn restene av brannen.

Forresten, Pershusfjellet har hele 5 topper med PF på over 20 meter (1 litt tvilsom).

[ods]

Stien er veldig grei å finne.

- Hvor er kløftene ?

Det var en skikkelig kløft mellom 649 og 650 toppen. Den omgås helt greit 20-30 meter på vestsiden. Der er det ikke klyving en gang, knapt bratt. Ellers var det bare små søkk mellom toppene.

I dag var det veldig god sikt og lett å finne frem. Jeg har mistanke om at hvis man forsøker å gå i dårlig sikt er det mye lettere å miste stien og å rote seg bort i kløfter og stup på østsiden.

Ellers fant jeg området hvor det hadde vært skogbrann. Maskinsporet der var mye mer skjemmende enn restene av brannen.

Forresten, Pershusfjellet har hele 5 topper med PF på over 20 meter (1 litt tvilsom).

Stien går vel litt inne på ryggen for å unngå kløftene, men vi holdt ute på kanten mot øst på grunn av utsikten og de koselige furukollene ute på stupet. Og da kommer en ut for disse kløftene som skjærer seg inn i ryggen.

[panda]

Jeg fant flere av kollene mot øst, særlig nord for 648.5 toppen. Stien delte seg et par steder slik at man etter å ha vært på svabergene kunne gå litt tilbake og deretter følge den videre sørover.

Poenget mitt var egentlig at jeg har hørt om folk som ikke har gått over Pershusfjellet fordi de tror det kan være vanskelige passasjer underveis, og det er det ingen grunn til.