Refleksjoner om turåret samt friluftsliv oppigjennom årene

[martin.m]

Dagen før dagen, den 23 desember. Dette har for meg alltid vært en dag for ettertanke.
Jeg reflekterer over året som har gått, turer jeg har gått, leirplasser jeg har satt opp teltene mine på, bål jeg har sett inn i. Jeg reflekterer også lengre tilbake i tid.
I år har ikke vært noe unntak. Til tross for at det ikke har blitt så mange turer til fjells som jeg har ønsket har jeg da fått noen. Jeg vil trekke fram noen få av turene.

Jeg hadde en 4 dagers tur til Sunnmøre med en kompis hvor vi hadde det meste av vær. Det hele var noe spontant, vi hadde ikke noe definitivt turmål. Jeg kjøpte kart i Ålesund og vi satte oss ned og studerte kartet, fant et sted hvor topper og hav møttes. Så satte vi snuta mot Søre Sunnmøre. Det ble en veldig fin tur i fantastiske omgivelser, topper ble besteget og utsikter ble beundret samt multer ble funnet og spist.

Det var godt å endelig være på telttur i naturen hvor jeg vokste opp og trådte mine barnesko.

 

En av de mest hyggelige turene i år var Fjellforumturen til Rondane i overgangen mars – april 2017.
Nye mennesker å bli kjent med, en blanding av erfarne samt ikke så erfarne vinterteltere. Bålkos til de sene timer med fine samtaler og smaksprøver av delikatesser fra både panner, poser og flasker.

Etter å ha holdt på med Fjellforum i mange år er jeg veldig glad for at man har klart å dra i gang slike fellesturer. Det har gitt enda en dimensjon til mitt eget friluftsliv og forhåpentligvis også andres. Ukjente mennesker har blitt knyttet sammen på disse turene, vennskap og til og med samboerskap har blitt ut av det. Dette grunnet noen ildsjelers utrettelige arbeid med å skape et forum hvor folk kan trives. Det er godt å ha vært en del av gjennom mange år. Jeg kjenner jeg er litt stolt av det.

Så vandrer tankene videre innover i Rondane og bakover i tid. Fra Gudbrandsdalssiden hvor vinterturen 2017 ble avholdt, og over til den andre siden, til Østerdalssiden.

Jeg har i årevis hatt med hundene mine på tur, sommer og vinter, til blant annet disse traktene. Alvdal/Vestfjell og Rondane. Vi har delt flotte turopplevelser sammen der. Turer med pulk og turer med kløv. Vi har hatt alskens vær, ligget i lyngen og på solvarme steinheller, vi har ligget værfaste i telt. Vi har gått lange turer i mange uker som har endt i de traktene og vi har hatt korte helgeturer dit med late dagsturer.

     

Grunnet disse opplevelsene som vi har delt, samt at jeg har sett hundene mine trives så godt i disse massive landskapene, bestemte jeg meg for en del år siden at jeg ville la dem bli igjen der når tiden for avskjed var kommet.
To av mine hunder har sine hvilesteder der. Da de døde fikk jeg asken deres tilbake fra kremasjon i nedbrytbare urner. Dette er urner som brytes ned selv i dårlig jordsmonn.
Jeg har kjørt opp til utkanten av Rondane Nasjonalpark, parkert bilen og plukket ut sekken av bilen. Deretter har jeg funnet fram urnen og lagt den ned i sekken.

Så har jeg tatt dem med i sekken, på deres siste tur sammen med meg. 
Før har de gått ved min side og hjulpet til med å bære utstyr. Disse gangene har de ligget i sekken sammen med utstyr.
Jeg har gått alene men ikke vært alene.
Det har vært et spenn i følelser, gode som vonde.
Deres aller siste tur.
Mens jeg har gått oppover har jeg tenkt på opplevelsene våre, alt vi har gjort sammen. Turene, treningen, deres egenheter og styrker. 
Når jeg har kommet opp dit jeg skal, har jeg satt fra meg sekken og satt meg ned og latt blikket hvile i landskapet nedenfor, toppene rundt og kjent godt etter hvor fint dette livet har vært sammen med mine hunder.

Jeg har valgt meg ut noen topper på utsiden av selve nasjonalparken, med viden utsikt over terreng og fjell.Steder hvor vi har vandret, løpt, lekt og hvilt 
Nå ligger de der på sine siste hvilested og har blitt en del av landskapet. 
På hver sin topp, ikke langt fra hverandres leie.
Tidvis har jeg tatt turen opp til toppene, jeg har fått enda en dimensjon og noe annet som også drar meg dit. Det er godt å være der og jeg har vært oppom senest i høst.

Nå var det jo ikke min hensikt at dette skulle bli deprimerende og trist lesing nå rett forut jul.
For meg er det ikke trist, det er livets gang.
Vi er alle forgjengelige og jeg lever godt med det. Slik er naturen og vi er en del av den.
 

Jeg søker ut mot naturen så ofte jeg kan. Det er stedet jeg henter inspirasjon, krefter, overskudd og finner livsmening og mestring. Det er godt å kjenne på sin egen naturlige rytme.
Friluftslivet har vært med meg som barn i speideren,  og fra da jeg som 13 åring hadde min første solo telttur i Rondane.
Den turen fikk jeg lov til av min stefar, min mor sov kanskje ikke så godt den natten, men hun visste da jeg kom tilbake til hytta at jeg hadde hatt en sjelsettende opplevelse og at min stefar hadde lært meg opp godt. 
Det gav en enorm følelse av mestring. Jeg hadde gjort alle valg alene ute i fjellet.
Siden fortsatte det både alene og sammen med andre.

Jeg husker også fantastiske turer sammen med gode venner oppigjennom i snart 35 år rundt om i Norge og Sverige. Slikt binder folk sammen.
Under er det noen bilder fra forskjellige turer jeg har hatt med min faste turkompis siden tenårene.

.
Utsikt 2007


På kanotur Femundsmarka

I Sverige, på vei ned mot Tõfsingdalen Nationalpark i kano, leir på en liten øy.

Dette året har jeg blitt bestefar til ei lita tulle som akkurat har begynt å gå nå rett før julen. Hun er 11 måneder gammel.
Jeg gleder meg enormt til å la henne få innblikk i friluftslivets mange aspekter samt oppdage naturens alle under sammen med henne. Vi skal få mange fine stunder sammen ute i det fri. Friluftslivets sirkel er igjen påbegynt.

Den siste turen jeg tenker på her jeg sitter og rekapitulerer er en solotur jeg hadde rett på utsiden av Oslo i våres. Det å være alene, selv bare for en kveld, gir også turgleder. Turene trenger ikke alltid å være lange.
Den som ønsker kan lese litt om turen i denne tråden:

 

Med dette vil jeg avslutte og ønske alle et nytt godt år med nye turer og nye flotte, sterke opplevelser der ute.

 

[Tessatroll]

Og eg som er så lettrørt! Og som allereie etter 6 månader har problem med å sjå for meg livet utan desse energirike og flotte pelsane som eg har i hundegården. Forstår kjenslespekteret.

Også samd i at forumet her er ein sann berikelse. Livet ville vore litt tomt, også utan det. Litt merkjeleg, men forumet er ein flott "sosial konstruksjon" .

God jul Martin! Vonar å sjå deg ila 2018

[whistler]

Flott innlegg og særlig om hundene dine. Har hund selv og fikk klump i halsen når jeg leste dette. Flott gjort! 😃

God jul 😃

[Elisabethsk]

Så flott innlegg!

Det gjøres en solid jobb med forumet. For meg har forumet betydd enormt mye på mange måter og jeg også setter veldig pris på innsatsen som legges ned i å holde det i drift, fellesturene og møtene med nye, spennende mennesker. Er veldig fornøyd med at du har vært blant disse, du er en flott mann med mange gode og fine tanker og betraktninger.

God jul og godt nyttår Martin!

[Kjetil E.]

Glimrende innlegg @martin.m

God Jul og Godt Nytt År!

[Imp]

Fine refleksjoner og tanker du deler. Og mange fine bilder. Nå fikk jeg lengselen etter sommer! 

God jul

[Tor-Erik-L-77]

Herlige refleksjoner og gode tanker!