Nyttårsaften med noe attåt

[+ost]

Man skulle vel helst fortelle om noe positivt, gjerne med både bilder og lykkelig smil. Jeg tenkte jeg skulle si litt om en hendelse som ikke bare var positiv, men som også fikk følgekonsekvenser i nokså mange år, og som dessverre må overbringes uten bildedokumentasjon.

Vi må tilbake til årsskiftet 97/98. Jeg var inne til førstegangstjenesten, og blant effektene man får utdelt der, var det også ett par sorte støvler. Såkalte M77. Disse bør være velkjent for store deler av den mannlige befolkningen, og etter hvert også mange av den kvinnelige delen.

Nuvel. Disse støvlene pusser man gjerne både morgen og kveld, skinnende blanke så du kan se dine egne svettedråper i skotuppen. De er ikke så dumme heller, vedlikeholdes de riktig kan man vasse gjennom både gjørme og vann uten særlig store bekymringer. Med et par gode ullsokker fungerer de bra på vinteren også. Og så funker de for de fleste føtter.

Tilbake til årsskiftet. Jeg var hjemme på juleperm, og vi nærmet oss nyttårshelgen. Antallet gamle kompiser hjemme var lik en, og tanken på en rolig nyttårsfeiring sammen med den øvrige familie fristet lite. Den nevnte kompisen var litt yngre enn undertegnede, så bytur var ikke midt i blinken. Alternativene syntes bleke. Været likeså. Tåka lå lavt over Nordmarken, snøen glimret med sitt fravær og kuldegradene kjempet en innbitt kamp med varmegradene om hvem som skulle få dominere. En typisk Oslo-jul med andre ord.

Nyttårskvelden kom, og planen var fortsatt temmelig skrinne. En halvveis lys ide ble til ett siste halmstrå, og den nevnte kompisen ble med på tanken om å gjennomføre en nattlig kryssing av Nordmarken. Sekkene ble pakket med julebakst, ett par enslige nyttårsraketter fikk plass i en sidelomme, og de kjente og kjære feltstøvlene ble knytt på føttene. En (mot)villig pappa stilte en varm bilkupé til rådighet og ferden gikk i retning Stryken.

Klokken 20.00 på Nyttårsaften 1997 startet altså ekspedisjon «Nordmarken på tvers» på Stryken rett sør for Harestua i Lunner kommune. Marka lå pakket inn i mørke og tung tåke, bakken var isete og hard. Sekkene ble lastet opp og ferden inn i skogen kunne ta til.

Jeg skulle nå, 20 år etterpå, gjerne fortalt om en strålende tur, med stjerneklar nyttårsnatt, magisk rakettstemning og fantastisk føre. Kompisen skulle vært bytta ut med en yppig jente som villig lot seg henrive i romantisk kliss langt der innpå skogen, og historien skulle sluttet med «lykkelig alle sine dager». Så enkelt var det nå ikke.

Ærlig talt husker jeg ikke så altfor mye fra selve turen. Det var mørkt, tåke, glatte isete veier (stiene var enda verre så der turte vi ikke gå), ingen utsikt og ganske så bedrøvelig. Kompisen var en god kompis, julekakene smakte godt, nyttårsrakettene ble skutt opp en plass mellom Bjørnsjøen og Fyllingen, og de forsvant opp i tåka så fort de fikk lettet uten å etterlate seg så mye som et lysglimt. Klokken 04.00 om morgenen 1. Januar 1998 var vi fremme på Statoilstasjonen på Bogstad, og fikk kjøpt oss en etterlengtet pølse. Derfra bar det rett i seng.

Tilbake til de kjære feltstøvlene. De holdt meg god og varm turen igjennom, men noe særlig godt grep på glatta hadde de ikke. Siste del av turen gjennom Sørkedalen langs asfalt huskes som en heller vond affære, og resultatet dukket fort opp da jeg dagen etter igjen vendte nesen tilbake til militærtjenesten. Betennelse i Akillessenen. Baksiden av venstre fot var godt opphovnet, og de neste ukene ble tilbragt i joggesko og med fritak fra både tremilsmarsj og annet av den typen som gjorde at de andre gutta returnerte til brakka både våte, kalde og slitne. Jeg ble ikke den mest populære gutten på brakka den vinteren.

Men hvordan kunne så dette ha effekt senere? Jo den kjære betennelsen har fulgt meg siden. Hyppig bytting av sko, såler, avkorting av turer og begrenset løping grunnet smerter bak på hælen og ett stadig irriterende unntak på personforsikringen. Bare fordi jeg ikke hadde noe fornuftig å gjøre nyttårshelgen 97/98.

God jul.

[+rayun]

Eeehhh, ga deg en tommel opp. Ikke fordi du stadig sliter etter skaden, men syns fortellingen er beskrivende for enkeltepisoder som noen ganger får følger. Vi er nok flere i samme båt her, enten det nå er akilles, eller andre plager. 

[+ost]

15 minutter siden, rayun skrev:

Eeehhh, ga deg en tommel opp. Ikke fordi du stadig sliter etter skaden, men syns fortellingen er beskrivende for enkeltepisoder som noen ganger får følger. Vi er nok flere i samme båt her, enten det nå er akilles, eller andre plager. 

Takk! Jeg har vel nesten kontroll nå. 20 år med prøve og feile gjør at jeg nå vet hva jeg må gjøre for å hindre at det skal blusse opp igjen. Jeg tror nok de fleste av oss likevel, eller aller helst, vil på tur. så må vi heller lære oss å gjøre de tilpasningene som må til.