I drift i Japan: Shikoku 88 Temples Pilgrimage

[TarjeiSkrede]

«Bussetsu ma ka han nya ha ra mi ta shin gyou / Kan ji zai bo sa gyou jin han nya ha ra mi ta ji / Shou ken go un kai kuu do issai ku yaku / Sha ri shi shiki fu i kuu kuu fu i shiki / Shiki soku ze kuu kuu soku ze shiki / Ju sou gyou shiki yaku bu nyo ze / Sha ri shi ze sho hou kuu sou / Fu shou fu metsu fu ku fu jou fu zou fu gen / Ze ko kuu juu mu shiki mu ju sou gyou shiki / Mu gen ni bi zesshin ni mu shiki shou kou mi soku hou / Mu gen kai nai shi mu i shiki kai / Mu mu myou yaku mu mu myou jin nai shi mu rou shi yaku mu rou shi jin / Mu ku juu metsu dou / Mu chi yaku mu toku i mu sho tokko / Bo dai satta e han nya ha ra mi ta ko / Shin mu ke ge mu ke ge ko / Mu u ku fu on ri issai ten dou mu sou kuu gyou ne han / San ze sho butsu e han nya ha ra mi ta ko / Toku a noku ta ra san myaku san bo dai / Ko chi han nya ha ra mi ta / Ze dai jin shu ze dai myou shu ze mu jou shu ze mu tou dou shu / No jo issai ku shin jitsu fu ko / Ko setsu han nya ha ra mi ta shu soku sesshu watsu / Gya tei gya tei ha ra gya tei ha ra sou gya tei bo ji so wa ka / Han nya shin gyou»

På de nær 1300km jeg gikk på Shikoku har dette omtrent vært mantraet mitt. Ikke omtrent, det har vært mantraet mitt, jeg har resitert disse ordene, eller sutraen, rundt 180 ganger i løpet av turen min. Noen ganger alene, andre ganger i selskap med andre, og flere ganger i nærhet av større grupper som resiterer sutraen i rytme og flerstemt sang omtrent. I motsetning til dem så uttalte jeg sikkert ikke den korrekt, jeg snakker ikke japansk.

En fellesnevner for mange av templene er trapper, mange. Her på veien opp til tempel #10, Kirihataji.

Spol tilbake 47 dager og jeg befant meg i Tokushima, som er en av de større byene på Shikoku i Japan. Jeg har akkurat kommet tilbake fra Ryozenji, foran meg på sengen lå det en stråhatt (sugegasa), en hvit vest (hakui) (begge to med inskripsjoner på), en bok som kalles for en nokyocho, en stola (wagesa), en hvit bag (zudabukuro) og en bunke med navneslipper (osamefuda). Alt man trenger for å identifisere seg som en ohenro på Shikoku 88 Temples Pilgrimage, som er årsaken til at jeg befant meg der. Foran meg lå en gammel pilegrimsferd til 88 hellige steder, eller templer, på Shikoku. Ruten er litt under 1200km lang og strekker seg rundt hele øya, er sirkulær i den form at det er normen å returnere tilbake til det tempelet man startet pilegrimsferden fra. Man trenger ikke å starte fra tempel #1, Ryozenji, som jeg gjorde. Så kort fortalt, jeg hadde rundt 120 mil å gå, hvor jeg skulle besøke 88 templer underveis. På hvert tempel er det er foreskrevet rituale å følge, som innebærer å resitere nevnte sutra. To ganger.

Vandrende over en rygg på vei til tempel #12, Shosanji, med solstråler som filtreres gjennom drivene skyer.

Ryozenji er som nevnt det første tempelet jeg besøkte og som da ble startstedet for vandringen min. Været var flott. Etter å ha ankommet tempelet, gikk jeg igjennom tempel-ritualene (eller etter hvert rutinene), de er som følger: bukk en gang ved hovedporten til tempelet i retning hovedhallen (hondo); vask hendene og munnen i vaske-servantet, jeg kan nå ta på meg stolaen; ring en gang i klokketårnet for å melde om min ankomst; så resitere sutraene (det er flere enn den ovenfor) i hovedhallen (dette gjøres etter å ha tent på røkelse, ringt på nok en bjelle, plassert navneslippen min i en boks og gitt en donasjon); så gjentas forrige punkt i daishido-hallen; motta tempel-stempelet i nokyocho-boken. Når jeg forlater tempelet skal jeg igjen vende meg mot hovedhallen og bukke en gang. Høres det mye ut? Det går egentlig ganske så greit etter hvert, øvelse gjør mester, men språkdelen av det tar lengre tid. Noen ord om nokyocho-boken, denne fungerer som et bevis på at du har vært på et tempel og vist din respekt til Buddha og Kobo Daishi der. For hvert tempel får du et stempel og en kalliografi i nokyocho-boken, kalliografien blir skrevet for hånd. Når man har gjennomført pilegrimsvandringen har man da en unik suvenir fra turen.


Bestigning av Mount Benten, Japans laveste fjell i henhold til guideboken, 6moh.

Den første dagen ga meg et godt bilde av hvordan ruten var, det er mye vandring langs vei eller på asfalt, innimellom brutt opp av lengre eller kortere turer på sti og mykt underlag. Jeg besøkte seks templer på veien, et godt grunnlag allerede i starten for å bli kjent med ritualene. På det sjette tempelet, Anrakuji, skulle jeg også overnatte.


Shashingatake, okunoin eller den indre helligdommen til tempel #21, Tariyuji.

På vei rundt Shikoku veksler ruten mellom å gå blant dyrket mark, gjennom skog, gjennom og forbi små landsbyer og større byer, langsmed kysten med utsikt over havet. Mye av vandringen er flat, men en titt på høydeprofilen til ruten og man får avkreftet at det ikke finnes stigning på den. For ruten tar også henroene opp over fjellene rundt øya, selv om det ikke er snakk om de høyeste fjellene. Det høyeste punktet på ruten er på rundt 960moh, Mt. Unpenji (også hvor tempel #66, Unpenji, befinner seg). Men det fjellene mangler av høyde, tar de igjen med bratthet. På sett og vis kan man kalle fjellene som ruten går igjennom for veldig bratte skoger. Og stiene kan være forræderiske, spesielt hvis det regner eller har regnet. På enkelte steder på kartet er det merket med ‘henro-korogashi’, som rett ut betyr henro faller ned.


Pacific sunrise, fra Ozaki.

Underveis på turen overnattet jeg på enkelte templer, både betalt overnatting (shukubo, som inkluderer middag og frokost, samt tilgang til tempelets badehus) og gratis overnatting (tsuyado, som bare er et tilgjengelig rom man kan bli nødt til å dele med andre henroer). For det meste overnattet jeg på såkalt minshuku og ryokan, lokale japanske hoteller hvor man sover på en futon i et sparsommelig rom med tatami-matter, med felles middag og frokost (noen ganger uten mat, noen ganger servert på rommet). Det ble og en del overnattinger på hoteller, små og store. Rundt omkring langs ruten finnes det også gratis overnatting for henroene, såkalt zenkonyado. Jeg overnattet i enkelte av disse, alt fra flotte rom med tilgjengelig dusj, toalett, aircondition og vaskemaskin, til rotete, skitne og støvete rom. Jeg møtte også en annen henro som hadde en zenkonyado hjemme hos seg. Jeg fikk beskjed om å ringe han når jeg var på enten tempel 68, 69, 70 eller 71. Jeg gjorde så og han kom og hentet meg, gratis overnatting og mat. Gjestfrihet. Mer om det senere.


Mamushi viper, ikke gøy å tråkke 20cm unna denne rakkeren.

På de 44 dagene jeg brukte på å gå rundt øya og besøke templene opplevde jeg mye, og fortelle om alt har jeg ikke tid til her. Jeg er nysgjerrig av natur og dette fører også til at jeg alltid går lengre enn tenkt. Dette førte også ofte til at jeg befant meg på stier som det virket som at det var ingen andre enn meg som gikk på. Tenk overgrodde stier fulle av edderkoppnett (med gufne neon-sprakende edderkopper i og) som jeg måtte kave meg gjennom (ruten går gjennom en god del tunneler, men som regel var det også en alternativ fjellrute til disse, som jeg da valgte å gå).


Fra tempel #38, Kongofukuji.

Det var alltid dagene som tok meg opp i fjellene jeg gledet meg mest til, den første kom på den tredje dagen. Da ledet henromichi meg opp i fjellene til tempel #12, Shosanji, på en rekke av bratte opp- og ned-stigninger før jeg var framme. Hardt arbeid, men vel verdt det. Dette skulle gjenta seg utover turen. Underveis klatret jeg også opp Mount Ishizuchi, det høyeste fjellet på den vestlige delen av Japan (1982moh). En tøff tur opp, som involverte flere seksjoner hvor jeg måtte bruke kjettinger for å komme opp, men det var ingen utsikt å få, over fjellet lå skyene tungt.

Jeg fikk også gleden av å klatre opp på Japans laveste fjell, Mt. Benten, på hele 6 meter over havet. Det var slitsomt, ingen utsikt fra toppen, men jeg var stolt over bragden.


En gruppe med henroer som resiterer sutraene i felleskap i tempel #39, Enkoji.

Men ruten bød også på flotte strekninger langs kysten med utsikt over Stillehavet, jeg var også så heldig å få oppleve en aldeles nydelig soloppgang, pacific sunrise, en morgen (hvor solen ser ut som at den smelter i vannet). Jeg fikk gleden av å besøke Dogo Onsen, for de av dere som kjenner til Hayao Miyazaki og Studio Ghibli så er dette ett av badehusene som ble brukt som inspirasjonskilde for det i Spirited Away.


Dogo Onsen, et av japansk eldste og mest historiske badehus, i Matsuyama.

Jeg opplevde å tråkke farlig nær en mamushi viper, en meget giftig slange, det var ikke et artig øyeblikk, men jeg slapp unna med skrekken. En annen gang ble jeg faktisk bitt av en edderkopp og gikk resten av dagen nogenlunde nervøs, og vurderte flere ganger om jeg burde oppsøke lege. Helt til jeg om kvelden snakket med en japaner som sa at det ikke var giftige edderkopper på Shikoku. Jeg ble beroliget da. Nå etter å ettersøkt litt mer, er jeg ikke så sikker lenger….


Fra toppen av Mount Chikamiyama, etter å ha klatret opp i en tyfon. Imabari nedenfor, sett gjennom et øyeblikks vindu i regnskyene.

Ikke alltid var motivasjonen like sterk. Etter litt over tre uker på vei havnet jeg i en lang periode med dårlig vær og så ikke solen igjen før etter ti dager. Det var først etterpå jeg fikk høre at det var en massiv tyfon som hadde feid inn over Japan når jeg var der (i alt var det tre tyfoner under turen). Jeg slapp unna den verste delen av den og skal være glad for det. I Osaka var det flere personer som mistet livet når den herjet, da de ble tatt av et jordskred forårsaket av tyfonen. Og jeg som klatret opp på toppen av lite fjell i den, sta og dum som jeg er, Mount Chikamiyama. To kvelder på rad sto jeg på rommet mitt med en kald øl i den ene hånden og hårføneren i den andre og tørket klærne og skoene mine.


Torii for Ishizuchi Jinja Jojusja, på vei opp til toppen av Mount Ishizuchi.

Det største problemet var ikke uventet kommunikasjon, men forekom seg ikke rundt det å sørge for det man trenger. Det gikk nogenlunde greit. Å kunne ta like stor del i det sosiale langs ruten var vanskeligere. Når jeg ikke kunne snakke japansk, og engelsk-kunnskapene til de jeg møtte ikke var de største, ble det ofte til at jeg ble litt utenfor. Mange brukte en oversettelses-app for å snakke, men oversettelsene der var innimellom rett ut komiske. Likevel, det gikk bra og en god del kunne jeg snakke med.


Den siste biten av klatringen opp til toppen av Mount Ishizuchi, gikk opp denne bratte ryggen, dekket av skyer og kraftig vind.

Å komme til et tempel var alltid bra. De fungerte nesten som lykkepiller noen ganger, og ga merkverdig nok en større mening med turen, selv om jeg ikke er religiøs av meg på noe som helst vis. Men alle innehar en viss ro og atmosfære som gjør noe med en på en tur som dette. Det er få templer av skikkelig størrelse man besøker (hvis man sammenligner med de store templene fra Kyoto o.l.), men alle hadde vært sitt lille særpreg. Av templene likte jeg aller best de som lå oppe i fjellene og inne i skogene.


Yakuriji-tempelet som ligger nedenfor noen klipper.

En liten ting til man bør nevne som er viktig for denne pilegrimsvandringen er settai. Dette er gjerne gaver eller hjelp fra lokalbefolkningen til henroene, og kan være alt fra små gaver som sjokolade til tilbud om å bli kjørt til neste tempel (eller et annet sted, som der man skal overnatte), og penger. Det er regnet som uhøflig å takke ned til settai. Det er ofte slike korte møter med lokalbefolkningen som betyr mest og. Så selv om språket innimellom var et problem, møtte jeg likevel på mange folk, som var snille, høflige, nysgjerrige og artige.


Tilbake på tempel #1, Ryozenji, etter 44 dager rundt Shikoku.

Det er så mye mer som kunne bli skrevet om denne turen, som med alle lange turer. Men detaljene får jeg spare til jeg legger dem ut på bloggen. Jeg ankom i alle fall Ryozenji igjen etter 44 dager, det var ganske rart å komme tilbake til tempelet jeg hadde begynt å gå fra for så ‘lenge’ siden. Da hadde jeg gått sammenhengende uten å hatt en eneste hel hviledag, så neste dag ble min første, tilbragt i Tokushima. Grytidlig neste morgen tok jeg fergen som gikk kl 03:00 til Wakayama og tog derfra til Kudoyama for å gå choisimichi til Koyasan, en eldgammel pilegrimsled opp til det hellige fjellet for Shingon-buddhismen. Det er vanlig å reise til Koyasan etter endt pilegrimsvandring for å vise sin siste respekt til Kobo Daishi som sies å sove i en evig meditasjon der. Å komme til Koyasan var for meg en blandet følelse, på den ene siden var det veldig flott der, men det var og veldig mye folk der (utrolig mange turister). Og en lang verden unna den stille kontemplasjonen jeg hadde følt i templene på Shikoku.

Fra Koyasan, Danjo Garan.

Jeg har laget en video som viser min nokyocho-bok:

En video jeg tok opp fra tempel 38, Kongofukuji (husk lyd):

For de som er interessert i å vite litt mer om denne turen, kan man besøke følgende lenker (og etterhvert bloggen min, som jeg jo som vanlig vil oppdatere etterhvert):

• http://www.shikokuhenrotrail.com/
• https://followingthearrows.com/shikoku-88-temple-pilgrimage/
• https://randomwire.com/japan/shikoku/

Dette var en helt annen opplevelse enn de jeg har vært på før.

[nesning]

Utrolig interessant denne rapporten. Det er artig med en kombinasjon av natur og kultur når man er i utlandet. Jeg er interessert i og praktiserer japansk kampkunst og en drøm er å kunne besøke Japan, trene der og reise rundt i landet. Tusen takk @TarjeiSkrede. Jeg venter på fortsettelsen på bloggen din.

[Gittiamo]

Utrolig spennende og kul reise 😀 

 

[martin.m]

Tusen takk for et spennende, annerledes og uvanlig julekalenderinnlegg. Dette var fin lesing etter å ha kommet hjem til godstolen. Blandingen av natur og kultur er en type tur som jeg også har gjort noen ganger, bl.a. pilegrimsleden fra Hamar til Trondheim (dog ikke like eksotiske omgivelser som din tur).

Nå er lista lagt høyt, føler jeg, for mitt egen kalenderpost...

[+ost]

Takk for nok en flott turbeskrivelse @TarjeiSkrede. 

Veldig takknemlig for at du deler disse turene dine her inne i tillegg til bloggen din, tror aldri jeg hadde hørt om eller sett noe om slike eksotiske tur(for)mål hvis ikke det var for dine skrivevilje.

[TarjeiSkrede]

Da har man omsider fått begynt å skrive om turen på bloggen, den jobben ble ytterligere utsatt da maskinen min avgikk med døden etter en diskkræsj. Var og usikker på om jeg skulle legge ut oppdateringen av bloggen her eller i den sedvanlige oppdaterings-tråden, men valgte her.

Den første dagen på turen var ikke den mest minnesverdige når det gjaldt naturopplevelser, men siden templene kom på rekke og rad ble det en fin tur likevel. Jeg besøkte seks av templene allerede den første dagen, de kommer tett i starten av ruten, så vil de etterhvert skifte mellom å ligge tett og ligge langt unna andre. Jeg overnattet første natten på det siste tempelet for dagen, Anrakuji, en annerledes overnattingsopplevelse.

Fra Gokurakuji, det andre tempelet på ruten.

(Shikoku Henro) Dag 1: Ryōzenji - Anrakuji

[TarjeiSkrede]

På den andre dagen skiftet finværet totalt til å bli nesten gjennomgående regn hele dagen, uten at det igrunn gjorde noe for hvordan dagen fortonte seg. Det var en fin dag, hvor to av templene utmerket seg i spesiell grad, Kumadaniji og Kirihataji. Jeg endte dagen med å komme til en fabelaktig gratis hytte for henroene i Kamojima, som attpåtil lå rett ved siden av et japansk badehus, Kamojima Onsen. Etter en dag med omtrent vandring i regn hele tiden var det ekstra godt å kunne senke seg ned i et dampende varmt bad.

Toppen av den gamle pagodaen i Kumadaniji som stikker opp av trærne.

(Shikoku Henro) Dag 2: Anrakuji - Kamojima

 

[TarjeiSkrede]

Den tredje dagen bød på den første turen opp i fjellene på turen, når ruten bega seg bratt oppover for å besøke tempel #12, Shōsanji. 
Ruten går hovedsakelig i ett ganske så rolig terreng, men når den begir seg opp i fjellene blir den bratt.
Jeg overnattet i en liten fjellandsby, Nabeiwa, etter å ha besøkt tempelet og toppen av fjellet.

På vei opp til Jōren-an med Kōbō Daishi våkende over meg mens jeg klatrer opp steintrappene til helligdommen.

(Shikoku Henro) Dag 3: Kamojima - Nabeiwa

[TarjeiSkrede]

Dag fire bragte meg ned fra fjellet igjen, til en landsby med bare dukker som beboere, til en omvei blant aper til et fjell oppe i åsene igjen med en bratt tur ned igjen, til en rekke med nye templer og en ny flott zenkonyado (gratis overnatting for pilegrimmer) å overnatte i. Les mer på siste innlegg på bloggen.

Skjult inne i en bambusskog under noen klipper finner man dette flotte stedet, Konji Falls.

(Shikoku Henro) Dag 4: Nabeiwa - Kokufu

[Kjell Iver]

Det er flott å følge turene du tar! God lesing. på vinterkveldene. Lurer på. Skriver du på engelsek eller på norsk? Kan virke som at språket kanskje veksler mellom hver enkelt turrapport?

[TarjeiSkrede]

På 12/26/2017 den 23.05, Kjell Iver skrev:

Det er flott å følge turene du tar! God lesing. på vinterkveldene. Lurer på. Skriver du på engelsek eller på norsk? Kan virke som at språket kanskje veksler mellom hver enkelt turrapport?

Ah, ser at jeg har lagt inn feil lenke ihvertfall et sted (skal rette opp hvis det går).
Jeg skriver faktisk både på engelsk og på norsk (har en engelsk blogg også hvor jeg bare skriver om vandringene mine på langdistanse-rutene).

[TarjeiSkrede]

'Rett' url til dag 4, hvor jeg gikk fra Nabeiwa til Kokufu skal være: https://tarjeiskrede.blogspot.no/2017/09/nabeiwa-kokufu.html.

[TarjeiSkrede]

Den femte dagen ble en ganske så interessant dag hvor jeg krysset over to pass på to alternative ruter som ikke virket som at de fleste andre henroene brukte, dette medførte litt mye brøyting gjennom buskas og edderkoppnett (med noen småekle edderkopper i). Jeg fikk også anledning til å gjennomføre en utrolig krevende tindebestigning av det laveste fjellet i Japan. Og avsluttet hele dagen med å måtte overnatte i en ganske så skitten og rotete hytte, som dog var gratis å bo i.

Statue av Kōbō Daishi ved inngangen til Onzanji-tempelet.

(Shikoku Henro) Dag 5: Kokufu - Kusibuchi

[TarjeiSkrede]

Har oppdatert bloggen med den sjette dagen, som ble den beste så langt. Da gikk turen opp i fjellene igjen, med et tempel på hver sin topp, Kakurinji og Tairyuji. Men dagen bød også på den store eggekrisen og møtet med en mann i mørket om natten.

Hovedtempelbygningen til Tairyuji.

(Shikoku Henro) Dag 6: Kushibuchi - Byōdōji

[TarjeiSkrede]

På den siste dagen i den første uken av turen kom jeg til kysten, hvor vandringen også ble møtt med det våte element fra himmelen. Turen begynte og sluttet med et tempelbesøk, og underveis fikk jeg møte både oppsiden og nedsiden av osettai (som er 'gaver' gitt til pilegrimene fra de lokale, som et tegn på støtte og hjelp).

Tempelbygning og pagoda i Yakuōji-tempelet.

(Shikoku Henro) Dag 7: Byōdōji - Hiwasa

[TarjeiSkrede]

Åtttende dag ut, hvor jeg devierte fra den offisielle ruten som gikk innenlands og gikk på en svingete vei med utsikt over Stillehavet, kystlinjen, små viker og bukter, klipper og øyer istedet, Minami-awa Sun Line veien. Som etter en stund skiftet navn til Minami-awa Rain Line veien, da et heftig regnskyll for over meg. En dag uten templer å besøke, bare vandring.

Utsikt fra Minami-awa Sun Line veien.

(Shikoku Henro) Dag 8: Hiwasa - Kaifu

[TarjeiSkrede]

Niende dagen var nok en dag langs østkysten til Shikoku, på vei mot Cape Muroto-misaki der det neste tempelet på ruten ligger (og som jeg forhåpentligvis kommer til neste dag). Jeg finner nok en gang ut at jeg føler at jeg avviker litt fra resten av henroene her, de tar turen gjennom tunnelene mens jeg tråkler meg gjennom stiene over eller rundt dem. 

Kveldslys over Stillehavet i Ozaki.

(Shikoku Henro) Dag 9: Kaifu - Ozaki

[TarjeiSkrede]

Ti dager ut på turen møter jeg på en mamushi viper på ett langt nærmere hold enn det jeg ønsker, til da har jeg sett flere slanger, men aldri vært så nære en som det jeg var på denne dagen, det var ikke gøy. Heldigvis ga resten av dagen med flotte øyeblikk som en aldeles nydelig soloppgang over Stillehavet, noen fine templer og vennlighet (og uhøflighet) fra andre henroer. Mer om turen på bloggen.

Fra tempel #25, Shinshōji.

(Shikoku Henro) Dag 10: Ozaki - Kongōchōji

[TarjeiSkrede]

Den ellevte dagen på pilegrimsferden hadde et klart mål, å komme meg til Kōnomineji-tempelet før det stengte, tempelet ligger oppe i et fjell og man må gå ned samme vei for å fortsette videre på ruten. Det betyr at man må være oppe på tempelet før tempelkontoret stenger, ellers er det ingen vits i å klatre opp til tempelet. Årsaken til at jeg ønsket å komme meg opp i løpet av denne dagen var at det skulle regne neste dag. Det endte med at jeg klatret helt opp til toppen av fjellet, til et observasjonstårn på toppen med flott utsikt fra. 

Den gamle helligdommen Kōnomine Jinja som gror igjen til å bli et slags tapt gammelt sted.

(Shikoku Henro) Dag 11: Kongōchōji - Tōnohama

[+tshansen]

Denne hadde jeg glemt helt av... utrolig bra. Takk for at du deler

[TarjeiSkrede]

Den tolvte dagen ble en rimelig regnfull affære, når det regner der så regner det. En dag uten noen besøk til et tempel, en ren vandringsdag langs kysten av Shikoku, pakket inn i regntøyet. 

Grått og trist over stranden ved Geisei.

(Shikoku Henro) Dag 12: Tōnohama - Kagami

[TarjeiSkrede]

Den trettende dagen bragte med seg sol igjen og et knippe med nye templer å utforske. Dagen bød også på et gjensyn med en annen pilegrim som jeg ikke hadde sett siden den første dagen. Mange fine templer underveis, men det var min avstikker til Bishamon-do som gjorde dagen, den indre helligdommen til tempel 29, Kokubunji, består av noen små helligdommer ved siden av dam og en foss. Jeg avsluttet dagen i Kochi, en av de største byene på Shikoku, men var for sliten til å gjøre de store krumspringene der.

Fossen og den ene helligdommen på Bishamon-do.

(Shikoku Henro) Dag 13: Kagami - Chikurinji

[TarjeiSkrede]

Den fjortende dagen på turen, jeg har nå altså vært ute i min hvite vest og stråhatt i to uker, tok meg fra Chikurinji-tempelet til Tanemaji-tempelet. Dagen bød på strålende vær, men var ikke like spennende av innhold. Den bød på en kort ferge-tur, en avstikker til en annen helligdom som ikke var like spennende, men og et nydelig tempel på toppen av en ensom kolle ut mot havet. Jeg avsluttet dagen i tsuyadoen til Tanemaji, dette er gratis overnatting for pilegrimer i templene.

Kart over offentlig transport i Kochi. Nå, hvilken buss skal jeg ta? Og hvor er jeg egentlig?

(Shikoku Henro) Dag 14: Chikurinji - Tanemaji

[TarjeiSkrede]

Neste dag ble en mer interessant dag, selv om været skyet til med et enkelt lett regn mot ettermiddagen og kvelden. Det beste med dagen, utenom de to templene jeg besøkte, var faktisk stedet jeg gikk til for å overnatte, som hadde sin egen private onsen hvor man satt ute og kunne nyte utsikten over havet og kysten i ly for regnet.

Utsikt mot Usa og Yokonami Sanri halvøyen fra toppen av et pass.

(Shikoku Henro) Dag 15: Tanemaji - Shōryūji

[TarjeiSkrede]

Den sekstende dagen ble nok en regnfull dag. Noe som var litt synd, selv om det var en flott tur til tross for været. Første delen av turen gikk langs kysten på Yokonami Sanri halvøyen, en tur som gikk på en kupert vei med flott utsikt (ihvertfall hvis været hadde vist seg fra sin beste side). Etter det, istedet for å gjøre som de fleste andre og ta den korteste ruten i retning det neste tempelet på ruten, valgte jeg å gå en omvei for å ta ruten som gikk over 'fjellene' istedet. Noe som bragte meg på en vei som virket forlatt og forglemt, forbi en mystisk tempel i regnet og ned til der jeg overnattet i byen Susaki.

Ellers så nydelige bukter, viker og odder vekslet mellom å være synlige og ikke synlige i det heftige regnet og vinden langs Yokonami Sanri.

(Shikoku Henro) Dag 16: Shōryūji - Susaki