Uten partneren på tur

[+Fjellfilmeren]

Hei Fjellforum

Jeg har en kone som etter mange års langvarig sykdom etterhvert har fått diagnosen Fibromyalgi. I korte trekk er diagnosen smerter og utmattelse, og beslektet med ME. Hennes dager med ryggsekk i fjellet er altså talte. Og for meg som er en hinsides ivrig friluftsmann er det tungt å leve med tanken om at våre turer i uoppdaget terreng med Ringstind i sekken er over. Nå blir det i hovedsak korte turer med utgangspunkt i bilvei som er aktuelt, ellers sitter hun mye inne og ser på TV mens smertene river i ryggen hennes.

Vi kan vel ikke alle ha en partner som er like ivrig som oss på tur. Jeg vet jo at mange menn lever i parforhold hvor partneren ikke tar del i partnerens aktiviteter. Mange jegere dukker opp som et eksempel.

Hvordan takler dere andre med inaktiv partner at man ikke drar på tur sammen? Er det mulig å leve et fullverdig liv uten at partneren er med på telttur milevis fra vei?

[+Espen Ørud]

Her er det trolig like mange svar som partnere...

 

En kombinasjon av lengre egoturer og kortere samboerturer høres på papiret ut som en kjempeløsning. Den sier dog ikke noe om hvordan partner takler både det å ikke kunne være med som før og sitte hjemme når det er de turene.

 

En god og lang samtale med oppklaring av hverandres og egne forventninger/meninger/syn tror jeg må til for å finne beste løsning for begge uavhengig av om det er dette eller andre tilfeller...

[ViktorS]

Jeg er singel, så slipper å tenke på akkurat det

 

Trist med sykdommer da... ikke noe særlig :/ kan nok tenke meg at det går seg til, med god kommunikasjon og forståelse for hverandre. Kan jo hende at dine drømmer om lange turer endrer seg, kanskje du heller vil nyte de korte sammen med kone? 

Endret 9. oktober 2017 av ViktorS

[Gittiamo]

Så trist. Fibromyalgi er en kjip sykdom, men det er jo nå ekstra viktig at hun kommer seg så mye ut som kroppen tåler, selv om det ikke blir lange turer. Frisk luft er en fin medisin og å sitte stille i sola gjør oftest godt om hun tåler det. 

Håper dere sammen finner en løsning. 

Og det er ikke gitt at man har en partner som gidder tur. Føler det alltid er skjevfordeling der. Alltid en som vil mer ut enn den andre. 

[Gjest Turlyst]

Kona mi liker ikke fjellet og teltturer. Etter mange år med 3 barn i huset og tidvis meg, ser hun fram til når jeg reiser på tur. Da får hun etterlengtet fri, dvs. ingen som prater til henne, eller krever noe av henne. Hun har hele huset for seg selv. Dette er henne vel unt!!!

Jeg savner noen ganger å ha henne med på tur, men etter 40 år med diabetes 1 har hun bl.a. trøbbel med stive muskler, noe som ikke er veldig forenelig med teltturer. Før var jeg alltid på tur med min yngre bror, men han gikk bort alt for ung. Nei, jeg trives alene på tur, men savner noen ganger selskap.

[Pinsle]

Gubben og jeg deler interessen, men mange turer går likevel uten han. Jeg har en fleksibel jobb og færre ting som stjeler av tiden min. 

Er ikke så glad i å være på overnattingsturer alene (det blir bedre og bedre), men med litt planlegging og initiativ blir det noen turer hvert år med likesinnede. I et parforhold bør man ikke ha dårlig samvittighet om man bruker noen uker på seg selv, syns jeg, så sant man ikke har huset fullt av småunger og ansvar. Det blir selvfølgelig noe annet om man har en partner som ikke kan være med på grunn av sykdom, det må være leit. Jeg har vært mye hjemme med ungene samtidig som gubben har reist kloden rundt for å løpe, så jeg føler på en måte at jeg har litt tilgode. 

Hvordan takler dere andre med inaktiv partner at man ikke drar på tur sammen? Er det mulig å leve et fullverdig liv uten at partneren er med på telttur milevis fra vei?

Når jeg er på turer milevis fra vei, glemmer jeg både gubbe, jobb og forpliktelser. Når det er han som er bortreist, er jeg sikkert like glemt. Da koser jeg meg hjemme med enkle middager og stille hus. Fint å reise bort, fint å komme hjem. Fint å reise sammen på tur, helt ok å reise alene. Nå fikk jeg lyst til å dra på tur!!

Endret 9. oktober 2017 av Pinsle

[tronn]

Min samboer elsker tur i skog og fjell, men av og til ønsker jeg meg på tur som er litt for ambisiøs enn hva hun er klar for. Da har vi egentlig funnet ut at om jeg tar en uke for meg selv, så er det bare sunt for oss begge. De fleste par har godt av litt tid for seg selv mener jeg.

Men det er jo ekstra tungt med en slik sykdom som begrenser i den grad. Man får liksom ikke samme godfølelse når bilen står er par slappe steinkast unna. 

Kommunikasjon er som nevnt tidligere hjørnesteinen her for at begge skal få det beste ut av det. Dette tror jeg vil gå ganske bra. 

[sturela]

Jeg er singel så jeg slipper problemer med å få med meg en samboer på tur. Problemet mitt er at jeg heller ikke klarer og holde tritt med gamle venner. Da jeg for mange år siden påkjørt av en trailer på motorveien.Fikk da en nakkeskade. Det er litt kipt, for det blir til at du føler deg som en turbrems. Har prøvd på mange dagsturer med kamerat, men jeg klarer ikke tempo. Har hatt en tro på at det er bare å kjøre på , og tro at ting skall ordne seg etter vært. Det har jeg for lengst gitt opp. Er ikke helt svart, er mye på tur nå også, men nå blir det alene med to trekkhunder. De drar meg på tur. På vinter blir det ski og sommer blir det kickbike. Hadde fire overnattinger på vårparten. Turene var på 3-4 dager, og hundene bar alt utenom fluestang, sovepose og liggeunderlag. Har problem med sekk pga nakkeproblemer. Heldig er jeg som liker turer alene. Har ikke vært på overnattingstur siden i våres, da jeg må være veldig forsiktig med nakken, da jeg går på en ganske tøff behandling( i utlandet) er ikke godkjent i Norge,  men det er mange som har blitt mye bedre. Så jeg satser på at det skal bli bedre. Det var deilig og klage litt. Selv om det ikke fulgte tema helt.

[Gjest Turlyst]

@sturelaLikes på innlegget ditt betyr tommelen opp og stå på videre. Liker din positive tilnærming

[Lompa]

Tøff sykdom! Ut fra åpningsinnlegget så tolker jeg det som om hun er glad i naturen. En mulighet for noen turer er å leie ei lita hytte et sted med vei frem, og legge opp til mye hyttevegg, fiske, rusling, og bålfyring. Det er mye flotte fjellstyrehytter o.l. på inatur. Så kan du ta med Ringstind på egne turer, eller med andre turvenner. Viktig at du får muligheten til turer uten partner, uten å ha dårlig samvittighet for det.

[Gjest Mareng]

Dere kan dra på turistforeningshytter sammen. Det går kanskje bra? Hytte-til-hytte?

Det å dra på tur uten sin partner burde være null problem. Min kone liker tur, men ikke telttur, så jeg drar på telttur mens hun passer ungene. Hun er heller ikke med ut i båten å fisker, trekker garn eller drar på skiturer utenfor løype. Jeg kan vel ikke slutte av den grunn? Det begrenser seg dog litt pga. ungene.

Min kone har også fått fibromyalgi, samt slitasje i knærne (astrose eller hva det heter). Så skal vi på tur sammen må vi først finne barnevakt, ta kortere turer og overnatte på hytte.

Om det kun er fibromyalgi, og ikke fysiske skader, er det vel bare å dra på så mye man klarer? Smertene er vel ikke farlige, bare plagsomme/smertefulle? Men det varierer nok fra person til person hvor vondt man har.

[sturela]

Er lett å tenke negativt når ting går tungt, og man glemmer det positive ting i live. Tenker selv sånn. Men er vell ekstra tungt hvis det bare går en vei. Stort sett ingen surfer gjennom livet uten kriser. Stort sett alle familier møter på triste ting igjennom livet. Er vell egentlig ingen trøst, ( liten trøst er det ) men sånn er livet. Tenk heller på ting dere kan gjøre sammen. At det er lange turer på telttur sammen dere går glipp av, er sikkert et stort tap, men det fins jo sikkert mye annet man kan dele av opplevelser sammen. Å ha dårlig samvittighet for å dra på tur alene synes jeg ikke du skal ha, hvis det er det som gnager. Kanskje det bare er bra , og komme seg litt vekk å få tenke på andre ting.Må ha meg unnskyldt om jeg ikke har skjønt problemet.