hei, mørkeredd og redd for å være ute alene

[fjellnisse]

Hei, ny på forumet her så hvis jeg poster på feil sted kan det flyttes. 

Jeg har lenge drømt om å dra på tur alene i skogen men er livredd for mørket og det å kanskje bli angrepet av ulv eller bjørn. Noen som har tips til å bli kvitt redselen på? Jeg vet jo at det ikke er farlig men redsel klarer man ikke styre, blir stiv av skrekk bare jeg går 5 meter inn i skogen bak huset. Håper noen har tips.

Hans

[Izzy]

Du kan jo melde deg på fellesturer med DNT. De har både dagsturer og overnattingsturer. For mange mennesker føles det mye tryggere å være sammen med andre på tur og du er absolutt ikke alene om å ha skrekk for ville dyr i skogen eller være mørkeredd. 

[Gjest Mareng]

Gå steder det ikke er bjørn og ulv.

Jeg føler meg trygg i mørket i skogen, men det er noen få steder som gir meg en ekkel magefølelse, og da går jeg ikke der. Kankje skogen bak huset er ett sånt sted, og at det finnes andre steder du føler deg mer hjemme?

[+Tom42]

Støtter @Izzy Jeg tror vi alle har opplevd å se mennesker og dyr luske rundt.  Du bør vel også gjøre deg opp en mening om du er redd eller har angst.  Redsel kan overvinnes, men å styre angsten er nok mer problematisk. 

Jeg tviler på om det er særlig klok av deg å debutere alene ute i skogen.  Få med deg en venn. Og start turen i godt lys, og etabler leirplass i god tid før skumringen setter inn.  Da kan du gjøre det kjent i omgivelsene.  Merk deg en granbusk her og en stein der.  For når det begynner å mørkne blir granbusken lett til et menneske og steinen til et dyr. 

Og drar du ut etter 15 september er det mer lovlig å tenne et bål.  Et bål kan du koke på,  Et bål varmer.  Og når du sitter og ser inn i flammene skal du vite at bålet også er en god venn.  Og så vet du sikkert at hvert fall ulv og bjørn skyr bålet.  En god hodelykt er også godt å ha.  Da kan du raskt se at det du synes var skummelt bare var en busk.

 Ellers er det kanskje en god ide at det er mobildekning der du er, og at bilen ikke er for langt unna. 

PS.  Om jeg ikke husker feil har dette vært debattert her på forumet tidligere.  Jeg lette litt, men fant ikke noe.  Men finnes det er det alltid noen som husker.

.

 

Endret 27. august 2017 av Tom42
Tilleggsopplysninger

[REs]

Her er en tidligere tråd tråd om dette emnet:

 

Og her er en annen laaaang tråd om farene ved å ligge i telt:

 

[Gittiamo]

Jeg er latterlig mørkeredd selv. Kjipt med tanken på at nå blir kveldene lange og mørke. Noen venner gir trygghet på tur, mens andre kan forsterke frykten. Det eneste som alltid funker for min del, er selskap av dyr. Kan du låne med deg en hund? 

Vet at selv om frykten er urasjonell så er den der like fult. Men da jeg hadde hund, var jeg alene i mørkeste skauen hver dag og det hjalp veldig. Men så gikk det et par år uten noen turer, og da var man tilbake på scratch. Så å takle mørke er en treningssak. 

[Snutemor]

Når du kommer fra lyset er mørket alltid mørkest. Hva med å gå ut i skogen bak huset før det blir mørkt, og å være der i skumringen? Helst en stjerneklar dag. Prøve å venne seg til å være ute mens det gradvis blir mørkere, med tryggheten (huset) rett i nærheten? Da har du retrettmulighet hvis det blir for skummelt.... Jeg er ikke redd for mørket selv, men er redd for mye annet, og vet veldig godt at det eneste som hjelper er å utfordre seg selv på det man frykter mest, et lite museskritt av gangen. Ikke at noen forklarer deg at det ikke er farlig. Da føler man seg ikke mindre redd, bare dum i tillegg.

[Fjellskald]

Hva med å starte på høyfjellet og ikke skogen? Kanskje telte ikke langt fra bilen din? Høyfjellet fordi kanskje super skye jerven kan være i traktene, men aldri ville latt deg se den. Og bjørnen, slik jeg forstår det, trives best i lavere strøk hvilket jeg tror gjelder også gaupe og ulv. Kanskje, ved å starte høyt til fjells, gjør at tankene ikke spinner så veldig : ) Langs bilveien på valdresflya eller sognefjellet.. høyt oppe og ikke langt fra bilen. Kanskje det hadde vært en start?

PS: sikkert mange feil man kan finne, som at "er ikke ulven også super sky, eller gaupen" osv.. Men se poenget mitt:) Tror bare at ved å starte på slike steder, spinner ikke frykten for forskjellige scenarier så mye oppi hodet som hvis du teltet i et skogsfelt omegn trysil om du forstår meg rett.

[+Hammer]

Hei,
Hvordan føles det å gå alene på tur i skogen etter mørkets frambrudd? Er det ubehagelig også, eller er det kun etter du har kommet til ro og skal sove i teltet? Redsel får du has på ved å oppsøke problemet, etter flere gode opplevelser så innser kroppen at dette er jo ikke noe å være redd for. 

Jeg har siden jeg var liten vært ubekvem med å bevege med i skogen når det er mørkt, har hele tiden følt at det er noen rett bak ryggen min. En slik ekkel følelse som sikkert flere her inne kan kjenne seg igjen i. Men etter å ha vært på mange kveldsturer alene i marka med hodelykt så føler jeg ikke på samme redselen lengere. Slet også en periode med og "ligge på vakt" hver natt i telt. Dette har også etter mange ute netter roet seg drastisk ned. Hender seg jeg får tilbake slag en kveld eller to, men da slår fornuften redselen/angsten.

Det er litt pussig at kroppen setter seg selv i alarm beredskap "uten grunn" slik at vi blir redde og får angstanfall. Men, er man bevist det, og bruker "riktige" framgangsmåter så klarer man å få has på det meste. Lykke til. Les i de postene som er linket til over her, så får du nok mange gode forslag.

[Lofoten-Møring]

Hvor i landet bor du? Her i nord er det mulig å venne seg til natta de årstidene det er lyst hele døgnet, da kan du på en måte få bekreftet / sett at det ikke er noe skummelt der ute. Ikke sikkert fremgangsmåten funker men i beste fall kan du huske at det var uproblematisk i ei lys natt, og dermed vite at det ikke er noe å være redd for. 

[Turcaps]

Startet i sommer med å gå på soloturer i fjellet, og det er litt anderledes nå som det begynner å bli mørkt. Men det jeg gjorde var at jeg gikk på saltfjellet, er mange hytter og er ganske trafikkert med folk der så man er ikke langt unna folk. Men etter ei natt på hytte(midtistua) fant jeg ut at jeg skulle gjøre det jeg kom dit for og det var å telte alene i mørket. Syns det var litt skummelt for det var en vind på kvelden og natten. Men jeg hadde pakket med meg en minihøytaler, stearinlys, bok og primus. så på kvelden lå jeg i teltet spiste mat, leste og hørte på musikk. Ble mindre skummelt med musikk, ikke at jeg er mørkeredd, men har veldig god fantasi. Også sluttet hodelykta mi å virke kvelden, så jeg hadde bare primus og stearinlys resten av turen...

[Chirsbom]

På 27.8.2017 den 4.02, fjellnisse skrev:

Hei, ny på forumet her så hvis jeg poster på feil sted kan det flyttes. 

Jeg har lenge drømt om å dra på tur alene i skogen men er livredd for mørket og det å kanskje bli angrepet av ulv eller bjørn. Noen som har tips til å bli kvitt redselen på? Jeg vet jo at det ikke er farlig men redsel klarer man ikke styre, blir stiv av skrekk bare jeg går 5 meter inn i skogen bak huset. Håper noen har tips.

Hans

Hei @Hans, 

Du har fått mange gode råd i denne tråden, hvor gjengangere er det å starte i det små og forsøke å kontrollere omgivelsene i så stor grad som mulig.

Redselen er som du selv påpeker irrasjonell da det er ikke så veldig mye å være redd for i den norske naturen, vi er ganske heldige sånn sett  Men den subjektive opplevelsen av frykt er reell og gir utslag i fysiske symptomer, du nevner "stiv av skrekk", høy puls, kort og hurtig pust, økt temperatur og likende er andre typiske symptomer når kroppen går i alarmberedskap. Frykt er en sunn psykisk mekanisme og noe alle kjenner fra tid til annen. Det er helt naturlig å føle på det å være alene i en mørk skog og tenke på hva som kan rusle rundt en busk der ute, noe annet ville vært rart egentlig..

Men, det som ikke er greit er hvis følelsen av frykt går utover og eller gjør at du inngår noe som kan føre til økt livskvalitet for deg selv, da er det verdt å ta tak i og gjøre noe med. En mye bruk og effektiv metode for å behandle ulike former for fobier, som er en irrasjonell frykt for et eller annet, er "Eksponeringsterapi". Hvis du ikke kjenner til det så søk det opp. Essensen er likt mye av det mange har beskrevet over, nemlig en gradvis tilvenning til det man frykter. 

Hvis ditt ønskede hovedmål er å sove ute alene i en mørk skog så kan du dele dette opp i ulike delmål og jobbe med hver enkelt for seg, for så å sette ting sammen etterhvert som du opplever mestring. 

"Sove ute alene" kan gjøres i hagen, ved siden av bilen, rett ved en hytte, på sommertid, på snaufjellet osv. "Skogen" kan man bli mer vant til med å være mye ute, og bli der lengre og lengre utover etter som det mørkner, trenger ikke dra langt inn. "Mørket" kan tilvennes på likende måte ved å være ute når det er mørkt, feks en tur i nabolaget, gå over et jorde, ta med deg en lommelykt som du slår av en liten stund osv. I tillegg har du mange ulike hjelpemidler som du kan støtte deg på, en skikkelig lommelykt og eller hodelykt, nok ved til å vare en hel natt, en telefon til å ringe en venn, en hund med på tur, bilen eller bygning med folk i rett ved, strategisk valg av kjente og "trygge steder, åpne og oversiktlige steder, eller tid på året hvor det er lyst lenge osv. Mulighetene er mange, det handler bare om å prøve seg frem innenfor komfortgrensen, for så å pushe litt på den, ta med seg den seieren du forhåpentligvis opplever og legge lista litt høyere neste gang. 

Jeg ønsker deg lykke til og håper du poster et bilde her av morgenen derpå en gang  

En eller annen langt klokere enn meg har sagt "There is nothing to fear but fear itself". Jeg liker det utsagnet. 

[Miamaria]

Når det gjelder eksponeringsterapi, er det sånn at hvis man gjør det for kjapt/voldsomt, så kan det få motsatt effekt? Gradvis tilvenning er i hvert fall et godt råd synes jeg, funker på mye.

Skjønner godt at folk kan synes det er litt skummelt spesielt i mørket egentlig. Husker jeg kom i land på øya jeg skulle campe på etter en padletur i mørket. Mens jeg sto og ordnet med ting jeg skulle ta med lenger inn på land, kom det en oter pipende. Typisk kallelyd på ungene. Himmel så stor og skummel den oteren var! Den ble sikkert dobbelt så stor i hodet mitt siden jeg ikke så den - minst.

For ikke å snakke om alle de dyrene som jeg har trodd jeg hadde luskende rundt teltet. Ikke bjørn og sånt farlig, men rev, villsauer og forskjellig.

De fleste (om ikke alle, godt mulig) har vist seg å være gresstrå som svaiet borti teltduken...

[Chirsbom]

3 minutter siden, Miamaria skrev:

Når det gjelder eksponeringsterapi, er det sånn at hvis man gjør det for kjapt/voldsomt, så kan det få motsatt effekt? Gradvis tilvenning er i hvert fall et godt råd synes jeg, funker på mye.

@Miamaria Det kjenner jeg ikke nok til, tenker at det kan være individuelt? Men en for brå overgang kan kanskje virke mot sin hensikt, ellers ville man ikke gått gradvis frem men heller bare klint til? 

Et vesentlig element er at man går gradvis frem, utfordrer seg selv (ellers blir det vrient å få til utvikling) og "står i situasjonen" litt istedenfor å "flykte" med en gang, så får man ofte en erkjennelse av at ting ikke var fullt så farlig. Men så klart, du gjør dette innenfor trygge rammer (forsøke å kontrollere omgivelsene, ha med ulike hjelpemidler som verktøy ol) og med mulighet for en retrett eller avbrudd. Poenget er å bygge seier på seier. Et annet element er å bli kjent med de fysiske symptomene som kan oppstå når kroppen går i alarmberedskap, og igjen ved å "stå i situasjon, ofte erfare at de går over med litt tid. Kunnskapen om hva som trigger frykten og hvordan den føles på kroppen sammen med erfaringen om at det gjerne går over eller demper seg med tilvenning til situasjonen. Men igjen, gradvis. 

Har man ikke lyst til å forsøke seg frem selv er en profesjonell bistand en mulighet som jeg ville vurdert. Det er absolutt ingen skam i det og fobier er en av de tingene som det faktisk finnes gode behandlinger for, man kan lære noen gode triks og "verktøy". Hvis det stod mellom å ta en prat med noen og å unngå en forholdsvis normal aktivitet som jeg gjerne ville ha gjort og kanskje kunne hatt stor glede av, ja da hadde jeg tatt den praten