Mælefjell

[TarjeiSkrede]

Mælefjell. I alle årene jeg har vært i Seljord har dette fjellet ligget der uten at jeg har vært på toppen av det. Jeg har vært på Skorve (Gøysen), Ordalssåta, Hattefjell, Seljordsheiene, Bjørgefjellet, Lifjell, Skuggelinuten, Ubyfjell og Hestnutane. Men aldri Mælefjell. Det har ligget der, defiant, ubeseiret, i alle disse årene. Stirret ned på meg, nesten litt hånende. Det har lokket meg nesten så lenge jeg vet, men aldri har jeg kommet meg dit. Inntil jeg og fetteren min, Kjetil, gjør et forsøk på å komme oss opp til toppen denne sommerdagen (22. juli).

Det skal være en krevende tur opp til toppen av fjellet, ihvertfall hvis man skal gå ut ifra turforslaget som ligger på ut.no. En trenger ikke lese turforslaget for å forstå at det kan bli en krevende tur, det holder å se på topografien til fjellet på avstand. Det går bratt oppover, og en vet at sidene av fjellet består av store stein en må forsere. De fleste ser ut til å ta turen opp til Mælefjell fra Grunningsdalen eller Slåka, også ut.no sitt turforslag angir den ruten (og de innleggene jeg har lest her på fjellforum.no), men jeg og Kjetil kjører istedet inn til Natadal og derfra inn på en skogsvei som snirkler seg sakte bratt oppover og innover fjellet fra nordvest.

Vi kjører så langt vi kan før skogsbilveien blir for bratt. Herfra kan vi følge skogsveien litt videre, til vi kommer til Sundbø og Mælestaul, liggende tett under fjellet. Følger vi sporene av skogsdrift oppover finner vi fort en sti som bærer oss opp til fjellet. Vi kommer opp til Rustjønnan, som ligger som to øyner som titter opp mot himmelen. Fra øynene er det en grei stigning og tur for å komme opp til den golde steinørkenen som Mælefjell består av. For dine egne øyne, er det heller ikke noe å klage på, de to tjernene er hyggelige og når man går oppover blir utsikten enda bedre. Skorve viser seg nå fra en annen side enn jeg har sett før.

Fargen og underlaget på fjellet er grønt i det vi begir oss videre oppover Mælefjell mot toppen, forbi Langetjønnan, men etter en stund begynner underlaget å anta en annen form. Toppen av Mælefjell er som en annen planet å regne. Her tynnes grønnfargen kraftig ut og erstattes av en solid gråfarge, hvor grønnfargen holdes i live av all kartlaven som vokser på steinene. Mælefjell er en steinørken, men fra avstand ser toppen grønn ut, nesten selvlysende (men bare nesten). Over alt ligger det stein i forskjellige størrelser og former, hulter til bulter. Karrig og goldt.

Over meg speiles det golde månelandskapet seg på himmelen, det er like grått der som på bakken, men ingen grønnfarge. Skyene driver sakte inn over fjellene. Små vann krydrer opp i steinlandskapet. La gå at det ikke er blå himmel og en lysende sol over oss, dette er tøft uansett. Hadde det derimot regnet, hadde nok saken vært annerledes, da blir uren under føttene våre forrædersk og sleip. Nå, har vi ikke problemer med å gå over steinene, men i lengden ville det blitt slitsomt.

Mellom to små tjern uten navn starter vi på den siste stigningen opp mot toppen av Mælefjell, samtidig med skyene. Det ligger an til å bli et lite race til toppen, men jeg vet at skylaget ikke vil forbli på toppen, det er tynt. Jeg når akkurat toppen med varden på 1413moh akkurat før skyene, denne gangen vinner jeg racet til toppen. I bakhodet minnes jeg kappløpet mot skyene opp mot Pic du Canigou når jeg gikk GR10, den gangen gikk jeg på et forsmedelig tap og måtte se utsikten forsvinne før jeg nådde toppen. Det ville ikke føltes så ille nå, men det gjorde det den gangen. Det tar ikke så lang tid før omverdenen kommer fram igjen her. Vi spiser lunsj ved toppen, i ly for vinden.

Nedover tar vi så kursen i retning Steinfjellet, ett passende navn, skjønt noe ironisk all den tid det er snakk om et fjell uansett. I horisonten kan vi etterhvert se ned mot Seljord og teltene på Korsvei-festivalen (nei, det er ikke en rockefestival). Og etterhvert blir det til og med blå himmel over oss. Fargen på steinørkenen lyser opp. Vi passerer en liten oase i miniatyr på veien, en liten busk som speiler seg i en vanndamn midt blant alle steinene.

Forbi Langetjønnan fra en annen vinkel, tilbake fra den andre planeten på toppen. Og så en bratt nedstigning mot Rustjønnan igjen, med Skorve majestetisk på andre siden av dalen under dramatiske skyer, de to øynene i tjernene skuende opp på oss. Det vaker fra flere fisk på det ene tjernet, men hvor stor fisken er der vet vi ikke. Vi må ha en pause for å nyte utsikten før vi begir oss ned mot bilen igjen, da på samme vei som vi kom opp.

Skulle det være noen tvil, så er det vel verdt (og mer til) å ta turen opp til Mælefjell. Det karrige steinlandskapet på toppen er litt som å være på en annen planet. Jeg tror ruten vi tok opp på fjellet er enklere enn ruten opp fra Grunningsdalen eller Slåka, selv om man ikke får muligheten til å kjøre like langt inn som vi gjorde (det er en bom ved inngangen til grusveien som kan bli lukket uten varsel).

Turrapporten er en omtrent direkte avskrivning av innlegget jeg har skrevet på bloggen min: Seljordsommer: Mælefjell.
Går du inn på blogginnlegget vil du i tillegg få se flere bilder fra turen.

[Martin HJ]

Så kult med en rapport fra Mælefjell, og spesielt med så fine bilder  Har sett bort på Mælefjell noen ganger når jeg har vært i området og tenkt at det må være et tøft fjell å utforske, takk for at du tok beina fått og viste det frem her!