Espens Superhelg i Jotunheimen

[Gjest Anonymous]

Jeg slang meg med på tur til visdalen denne helgen og angrer ikke på det. Vi gikk et par kilometer fra Spiterstulen før vi satte opp telt og lavvo. Det snødde og sluddet ganske mye, men det gikk heldigvis greit, jeg sov faktisk hele natten. Dagen etter var det klart for Store Memurutind, vesttoppen. Vi gikk innover mot Hellstugudalen før vi skrådde opp mot Veoskaret. Jeg har gåtte en del ur, men dette var virkelig en av de verre utgavene. Det var i tillegg 10-20 cm nysnø som gjorde føret forferdelig, men utsikten utrolig. Aldri har jeg sett Heillstugutindene så innbydende.

Vi kom oss etterhvert opp i skaret og opp mot 2264. Her ble det stående matpause. Etter min mening har denne toppen over 10 meter, klokka mi viste 15 meter. Mot Store Memurutind var det lettgått, snøen var hardpakket, og snart sto vi som sild i tønne på det lille toppunktet på Østtoppen. Noen få av oss fortsatte eggen bortover. Forholdene var mildt sagt krevende. Ned eggen gikk det greit til vi kom til en 3 meter høy hammer som skjøt opp fra ryggen. En av oss prøvde å omgå et par meter ned i høyresida, men jeg skjønte fort at eneste løsning var å søke 20-30 meter ned. Snø oppå sva er ikke min greie. Etterhvert kom de andre til samme konklusjon, og vi fikk tilslutt dratt oss opp til neste takk på eggen - Midttoppen. Selve toppunktet her var meget luftig, jeg valgte faktisk å ri på toppen pga nysnøen. Jeg hammeren på andre siden gadd jeg ikke prøve å omgå, tre fortsatte, og greidde å omgå denne et godt stykke ned i sida, men de ble stoppet av en hammer litt lenger borte.

Jeg hadde nå havnet alene mellom to deler av turgruppa, og jeg besluttet å tusle opp på Leirhø, S alene. Jeg så at noen hadde fortsatt opp mot selve Leirhø, men det orket ikke jeg etter snøbasingen på toppeggen. De tre som snudde på eggen hadde nå kommet et godt stykke forbi meg, og jeg måtte traske ned den håpløse skråningen på egenhånd ned fra Veoskaret. Helt forj..

Neste natt var stjerneklar, så det ble kaldt, aldri teltet så sent på året før. Jeg sto tidlig opp for å rekke tilbake til leiren klokken 2. JEg gikk opp langs Leirgrovi og gikk mot 2077. Det ble til at jeg ikke orket. Dessuten kunne denne være grei å gå på i forbindelse med Leirhø. Derfor snudde jeg mot Spiterhø. FANTASTISK UTSIKT! Jeg tuslet også ned på 2009. Synd ikke du var her før, Tom!

Ned igjen gikk det radig, møtte tre andre fra turgruppa som hadde startet senere - de var på vei opp.

En kjempeflott helg, dette var nok siste Jotunheimen-stunt i år!

[Tom]

Ja, det må sies å være litt av et sammentreff. En time var alt som skilte oss fra vårt første møte, men jeg håper jeg får anledning til å treffe deg senere.

Jeg tror nok den ura du nevner er blant de mest plagsomme i Jotunheimen. Den topper i hvert fall min liste. På andre plass er de bratte og løse rennene ned fra Hellstuguryggen.

[Gjest Anonymous]

Bilder:

http://www.stud.ntnu.no/~skarbo/jotunheimen/index.htm

[werdna]

Artig å se bilder av kjente fjell når den første kritthvite snøen har lagt og vinteren er i anmarsj. Nesten litt vemodig, men kontrasten mellom barmarken i dalen og det hvite sløret på tindene gir dem en egen aura av utilnærmelighet og mystikk. Må ha vært en fin fjelltur. Jeg synes imidlertid å huske et innlegg du skrev hvor du klagde og snufset over hvor kjip høsten er. Kan ikke være mye kjiip så lenge du får sånne turer!

[Gjest Anonymous]

Det var før jeg fikk vite at det ble noe av turen, det! Men nå virker det som fjellet virkelig har fått en mer vinterlig karakter. På værmeldingene høres det jo ut som det snør hver dag!

Derfor er det eneste jeg kan gjøre å bla gjennom bildene fra årets turer og glede meg til dagene blir lengre i februar - mars neste år! Heldigvis synes jeg langrenn er et supert fjellsurrogat, derfor hadde et tidlig skiføre virkelig falt i smak..