Fra sildrende bekker til masse puddersnø (Jotunheimen natt til 27.05)

[morten]

Trøtt start

hadde vært overskyet og nokså grå det meste av dagen. Stor var derfor gleden da himmelen renskes for h2o-kondensat utpå kvelden. Tanken erå bestige Høgdebrotet, eventuelt også Tjønnholstinden i ly av den lyse sommernatta.

For undertegnede er natt-turer et tohodet dyr. På den ene siden, kronisk trøtt som jeg er, er det alltid en kamp mot motivasjonen, søvnen og bekvemmeligheten med ødelagt døgnrytme som resultat. På den annen side er det et fyrverkeri av farger og stemninger som ledsager en natt i fjellet og dens transformasjon til dag.

Sittende i førersetet kl. 22:00 en fredagskveld er det trøttheten som dominerer. Jeg har duppet litt av et kvarters tid, og kunne godt tenkt meg 10 timer til. Det siste røde kveldslyset er slått av på Munken, og skumringen har satt inn. Ute er det kaldt, ja allerede under frysepunktet. Bare tanken på det gjør meg småfrossen.

Hadde jeg vørt alene nå, hadde jeg kanskje bare veltet meg over dashbordet og latt det påtrengende søvnbehovet fått regjere, men heldigvis er Julia med, så da må man være litt mann. Jeg trekker pusten dypt, åpner bildøra og klargjør sekken.

10 minutter senere står vi med skia festet på sekken, klumpete skistøvler på føttene, klare for en lang natts ferd mot dag.

Natta som aldri ble skikkelig natt

Det er 26. mai, snart 27., vi befinner oss mindre enn 1 måned fra årets lyseste dag. For en drøy måned siden var vi på Besshø (se: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=5183 ), også det som natt-tur. Forskjellen på den korte tiden er enorme. Den natta famlet vi oss opp i et mørkt konturløst landskap under tusenvis av stjerner. Denne natta får vi så vidt det er øye på et par stjerner.

Vi rusler i et tempo som passer vår kondisjon, og har allverdens med tid. Fra Vargbakken følger vi stien til broa over Leirungsåe, før vi følger et tråkk som fører i retning nordflanken på Semmelhøe.

Gjøkens kokoing bærer godt i den vindstille natten der vi tråkker oss opp til bandet vest for Semmelhøe. Her kan vi ta på skiene. Mine kortfeller gir masse glipptak oppover, mens Julias langfeller sitter som støpt. Det ender med at jeg tar av skiene og går til fots.

En kort pause med litt varmt å drikke gjør godt ovenfor den verste kneika før vi fortsetter innover Steinflye. Klokka er halv to, og det er drøyt to timer til soloppgang. Vi ligger igrunnen godt an. Høgdebrotet ligger rett foran oss nå og ettersom vi vinner høyde ligger det et stadig tykkere lag tørr nysnø på bakken.

Vi venter hele tiden på at det skulle bli mørkere, men før det rakk å bli mørkt begynte det allerede å lysne av dag. Hvorfor pakket vi hodelykter egentlig?

Det siste stykket opp mot Høgdebrotet brøyter vi oss sikk-sakk oppover i opptil 30 cm dyp nysnø før vi trøtte, slitne og småfrosne kan innta toppen rundt halv fire.

Nordøstdisen - Et naturfenomen

6 ganger tror jeg det er hvor jeg har vært med på nattlige turer i Øst-Jotunheimen til soloppgang. Hver gang har været faktisk vært så bra som metereologene har lovet, men det er en ting som aldri slår feil. Sola står som kjent opp et eller annet sted på den nordøstlige delen av himmelen i den lyse årstiden. Hver eneste gang, og dette slår ikke feil, har det ligge et bånd av dis over himmelen i nordøst. Uansett! Resten av himmelen har vært som et blankt blått ark, men akkurat i nordøst ligger det et bånd av dis. Det er så jeg begynner å lure på om det ligger en naturvitenskaplig forklaring bak? Så denne natten var naturligvis ikke noe unntak. Heldigvis var disbåndet smalt, slik at sola uansett ville titte frem om enn et kvarter senere.

Tåkrølling og varmegymnastikk på Høgdebrotet

Natta har vært kald. Jeg tipper temperaturen nå ved soloppgang er rundt de 10 blå. Varmehusholdet har fungert greit mens vi har gått, men med en gang vi er passive komme kulda snikende. Først til føttene, så fingre og så egentlig over alt. Litt gymnastikk og tåkrølling prøver å bekjempe frosten, men det er ikke på noen som helst måte like effektivt som jevn gåing. Heldigvis går det ikke så lenge før dagen er såpass fremskriden at vi kan begynne å fotografere litt. Jeg springer etter hvert frem og tilbake på topp-platået, ut på et markert fremspring på nordsiden osv. Alt får å rekke flest mulig motiver i den korte stunden fjellene er rødglødende.

Vindstille er bare fornavnet

Tankene går tilbake til Besshø turen for en måned siden. Den gangen pisket vinden snøen opp til en kald røyk langs bakken og vi måtte tidvis arbeide for å stå oppreist i vindkastene. I natt er det ikke et vindpust. Ikke et vindpust sier du? Egentlig ikke, når jeg tenker meg om kan jeg ikke huske et eneste vindpust hele natta igjennom. Vindstille brukes noen ganger som beskrivelse når det blåser veldig lite, men akkurat nå opplever vi det ultimate eksempelet på ordets egentlige betydning. Det er ikke flau vind, ikke en gang flau og kjempesjenert vind. Det er rett og slett dødt i lufta. Stillheten er total, jeg er sikker på at her vi står på Høgdebrotet kunne vi hørt det om en Snøspurv på Tjønnholstinden hadde prompet.

Vellykket overtalelse

Det er vel en overdrivelse å si at Julia føler seg helt pigg. Det går i gnagsår, utmattelse, kvalme, frost, trøtthet. Jeg må omtrent overtale Julia til å ta kameraet i sine hender for å ta noen bilder, og det mens soloppgangens mest intenste fargespill foregår rundt oss. Jeg blir litt engstelig. Høgdebrotet til soloppgang var liksom bare forretten i mine planer. Snøkammen til Steinflytinden fra øst var liksom hovedmålet. Men etter hvert som sola så smått begynner å varme litt og verden ser litt lysere og triveligere ut får jeg overtalt Julia til å fortsette litt videre.

Vi fortsetter bortover ryggen, forbi en kul som i alle fall kan minne om en sekundærtopp, før vi beveger oss ut i pudderhimmelen. I denne sammenhengen vil pudderhimmelen si nordflanken på Tjønnholstindmassivet. Lengst øst er det en passe bratt snøfonn overrislet med 30-40 cm av det reneste, tørrreste, letteste, hvite pulver man kan tenke seg.

Det er slitsomt å brøyte spor opp denne flanken, men gleden over å være på dette vidunderlige stedet, fortsatt uten vind, overskygger alt annet.

Etter kulde kommer varme

Resten av kroppen har for lengst fått igjen varmen. Øverst i snøflanken er det bare tærne som ikke nyter godt av varmen som har spredd seg i resten av kroppen. Klokka er ennå ikke seks om morgenen og jeg bestemmer meg for å sende en gladmelding til forskjellige folk, men på grunn av manglende dekning forlater de aldri Tjønnholstindens østskulder.

Her på ca. 2250 meters høyde kl. 6 om morgenen rigger vi oss til. Et lite lett vindpust prøver seg før vindstillheten igjen jager det bort og forteller hvem som er sjefen. Vi (med unntak av tærne mine) storkoser oss. Lirker noen vanndråper ute av de frosne vannflaskene og tygger til tenenes fortvilelse ivrig på stivfrosne sjokolader.

Kan man ha det bedre? Nei sier Julia og er fornøyd med dette som dagens makshøyde. Jo sier jeg. Ingenting er vel bedre enn toppen?

Steinflytinden

I de opprinnelige planene ingikk også Tjønnholstinden, men det er viktigere å være sammen på tur enn å stresse bort på Tjønnholstinden. Jeg konsentrerer meg i stedet for å få med Julia på Steinflytinden. Hun stirrer skeptisk på den kvasse snøkammen, mens jeg legger ut om hvor trygt og bredt og fint det er. Etter den første snøkammen møter vi fotspor som kommer opp fra sørflanken. Vi følger disse videre oppover til de brått stopper. Her har ikke disse gått lenger og Julia konkluderer raskt toppen som ubestigelig, snur og er allerede på vei nedover igjen da jeg omsider får overtalt henne til å stoppe.

En bratt avsats på halvannen meter fører greit opp til den siste brede "eggen" bort til toppen. Med henvisning til diverse bonuspoeng jeg har opptjent tidligere i vinter, får jeg overtalt henne opp hit også. Egentlig er jeg litt stolt av henne, for har man mye høydeskrekk er det nok av stimuli for denne her. Vi går en meter fra skavlkanten mot sør hvor det er rikelig med anledning for en laaang aketur. På andre siden skrår det nedover med tiltakende bratthet hvor Nørdre Tjønnholet er teoretisk endestasjon 500 meter lenger nede.

Selve toppen på Steinflytinden er en "steinvorte" som ruver et par meter over platået for øvrig. Her må jeg gi opp å få Julia opp. Jeg sonderer opp sprekken fra sør, men må gi opp her med snø, is og skistøvler. Jeg prøver i stedet fra øst. For å få lirket den noe overvektige kroppen opp må jeg ty stil skitne midler. Ved å bygge et snøtrinn på ca. 25 cm kommer jeg akkurat høyt nok til å få dratt meg opp.

Nå er vi ferdig med dagens topper, og først nå er det på tide å finne frem solbriller og krem.

Vi virkelig nyter den herlige dagen, bruker lang tid ned og kan logge inn ved Vargbakken etter snaut 13 timer.

Når man legger seg kl 14 en lørdagsettermiddag og står opp 19:30 blir døgnet snudd litt på hodet. Derfor denne turartikkelen kl. 2 natt til en søndag

[morten]

Et par bilder til

[Tom]

Det første bildet der er jo en klassiker allerede noen dager gammelt... Tydeligvis ikke sommer over hele Norge ennå.

[morten]

Det første bildet der er jo en klassiker allerede noen dager gammelt... Tydeligvis ikke sommer over hele Norge ennå.

Det er et ganske vanlig morgengrybildet, absolutt ikke noen dager gammelt, kun et drøyt døgn i det øyeblikket ditt innlegg ble skrevet. At det ikke er sommer over hele Norge i mai er vel som det pleier å være det. Flott at vi har et land hvor man både kan nyte utepils og stå på ski denne måneden. Men det pudderlaget som var i høyden nå var ganske så deilig.

[Tom]

I mai er det ok med vinter, men nå er det snart juni. Da skal det være sommer, Morten. At dere aldri kan forstå at det ikke er kult med vinter hele året...

[eaa]

Fin informativ rapport, Morten!

Og disse nattevandringene gir mersmak! Da har vi vel to slike hver i år da (så langt )?

En soloppgang på slike topper er en høydare som flere burde unne seg.

Lekre bilder, som gjør meg fjellsjuk. Må nok snart ut igjen - til gud vet hvilket mål.

Og flott at du makter å være kavaler og toppsanker samtidig! Ingen lett kombo det, må vite!

[oyvindbr]

Dette er bilder som vekker sterke assosiasjoner hos meg Den turen må jeg ta selv en gang, det er helt sikkert. Utrolig stemningsfullt!

[morten]

Øyvind: Det er i det hele tatt svært mange ulike turer som er meget stemningsfulle om man har det rette føret, lyset og været med seg.

[Nils]

[selve toppen på Steinflytinden er en "steinvorte" som ruver et par meter over platået for øvrig. Her må jeg gi opp å få Julia opp. Jeg sonderer opp sprekken fra sør, men må gi opp her med snø, is og skistøvler. Jeg prøver i stedet fra øst. For å få lirket den noe overvektige kroppen opp må jeg ty stil skitne midler. Ved å bygge et snøtrinn på ca. 25 cm kommer jeg akkurat høyt nok til å få dratt meg opp.

Du greide ihvertfall å dra deg selv opp du. Måtte få et puff i baken jeg av turkameraten, via sprekken i steinen på sørsiden. Er vel kanskje ikke helt gyldig bestigning det...

Steinflytinden er forøvrig en litt artig sak med den noe utfordrende steinen på toppen.

[Thor]

Må bare si at dette var imponerende bilder og en flott turbeskrivelse ! Jeg var på de samme toppene 5. oktober ifjor og tenker tilbake. Da var den første nysnøen kommet, men et strålende høstvær. Nå står sommeren for tur ! Selv var jeg på fjelltur i Jotunheimen sist helg (pinsen). Forsøkte Kvitingskjølen på lørdag, men med storm i kastene nådde vi ikke helt toppen. Lørdag gikk turen inn til Veodalen. Parkerte ved bommen og gikk derfra opp på Smådalshøi (1888m). Fin og hard snø å gå på hele veien opp til toppen - praktfull utsikt mot Nautgardstind, Surtningssui, Veotindane, toppene rundt Trollsteinkvolven m.v. Turen bekreftet forøvrig at det nødvendigvis ikke må være en 2000-meter for å gjøre deg lykkelig Smådalshøi kan absolutt anbefales. Jeg burde selvsagt laget en turbeskrivelse og lagt ut noen bilder fra turen ... Avslutningsvis - kan jeg spørre hvilket kamera du har brukt på den aktuelle turen ?

Thor

[morten]

Thor: Nå står definitivt sommeren for tur. Har vage planer om å vasse i råtten forsommersnø til helga. For snaut to uker siden var det derimot vinter. Det skifter fort.

Kameraet som ble benyttet på denne turen var et Canon EOS 1ds, en tung men trofast sliter som har vært med på mang en topp, rygg og egg.

Og du har helt rett, turen må definitivt ikke være 2000m, selv i et 2k område for å være fin.

[Thor]

Takk for svar Morten. Til din orientering gikk vi på bena forrige helg - årets første fottur ! Snøen var som sagt fin og hard å gå på, fra ca. 1500 m og oppover. Men det var et par kuldegrader om natten og relativt kjølig på dagen, særlig lørdag. Vel tilbake i Asker på mandag fikk jeg min sedvanlige "deppedag" som jeg ofte opplever etter noen fantastiske dager i fjellet (er det flere enn meg som har det slik ?). Det burde selvsagt vært motsatt, men fjellet trekker uvanlig hardt i meg og avstanden føles ofte litt stor. Derfor ikke bare hyggelig å komme ned igjen ... Vurderer nå en ny tur til helgen, værmeldingen synes upåklagelig. Men mulig en høyere temperatur nå fører til noe mer råtten snø enn hva vi opplevde sist helg. Da var det nemlig ideelle forhold. Ønsker deg en god tur til helgen !

[Yngve]

Du kan dette med å fange stemninger,fikk mitt morratrøtte legme i operativ modus.

Forøvrig har sjøl hatt med dama samme rute sommerstid,en tur hun aldri glemmer,tungt opp snøbakken,

snøeggen var hard,ett ben på hver side med blikket stivt festet på min rygg,nektet å prøve toppen.Så rotet jeg det dessverre til med å gå ned i hakket mellom tindene hvor hun gikk seg dønn fast og ble rimlig redd.

Etter å ha fått henne ut av situasjonen kunne jeg bare glemme hovedtoppen,hun villle ned dermed basta.

[Nils]

Forøvrig har sjøl hatt med dama samme rute sommerstid,en tur hun aldri glemmer,tungt opp snøbakken,

snøeggen var hard,ett ben på hver side med blikket stivt festet på min rygg,nektet å prøve toppen.Så rotet jeg det dessverre til med å gå ned i hakket mellom tindene hvor hun gikk seg dønn fast og ble rimlig redd.

Etter å ha fått henne ut av situasjonen kunne jeg bare glemme hovedtoppen,hun villle ned dermed basta.

Flere som har dratt med sine kjære til plasser de ikke har trivdes noe særlig ser jeg. Kona mi måtte ta en liten time-out på Urdadalsryggen, rett sør for S-1/2025. Det gikk fint fra store og sørover til midtre, og klyvingen fra midtre til S-1 var heller ikke noe problem. Men eggen sørover fra S-1 mot 2017, hvor du ser ned i avgrunnen til hver side mens du går bortover, ga litt vél mye kiling i magen på et punkt.

[ods]

Jeg har opplevd at kona har begynt å gråte på fjellturen. Det høres ut som jeg har presset henne uforsvarlig, men vi måtte jo ned fra tinden. Dette var under nedstigning fra Romsdalshorn, og når hun aldri hadde hatt på tau tidligere og heller ikke stolte på tauet, skjønner en at hun må ha følt det nifst. Oppstigningen klarte hun imidlertid greit så vi brukte en time mer på nedstigningen enn på oppstigningen.

[Yngve]

Romsdalshorn ja,altfor tøft for dama mi.

Normalveien opp da,og rapell ned nordveggen?Elller!

Tøff tur for ei stakkars kone som er uvant med tau det Ods,

[ods]

Normalveien opp da,og rapell ned nordveggen?Elller!

Normalveien både opp og ned.