Bo i det, eller oppsøke det?

[Gittiamo]

Tenkt mye på dette i det siste, og lurer på hva andre tenker om det samme. 

Får man utnyttet friluftslivet mer om man må oppsøke det, kontra om man lever oppi det? Setter man større pris på friluftsliv om man må gjøre en innsats for å få det? Eller kan man nyte det like mye, selv om man sitter midt oppi det? 

Jeg har bodd med menn, som har jobbet og levd i og for friluft. Og jeg var alltid frustrert over hvor lite utetid vi fikk sammen. De hadde alt tilgjengelig rett utenfor døra, så de stressa ikke så mye med å komme seg ut. De jobba ute store deler av dagen også, og var fornøyde med den lufta de fikk. Jeg har alltid jobbet inne og i byen, så når jeg har fri så må jeg ut. Og gjør det jeg kan for å komme meg ut. Jeg er vant til å være ute hver dag, flere timer om gangen, da jeg har hatt hester og hund (dyrefri nå og lettere desperat etter mer frisk luft). Og når jeg da er ute, så stopper jeg alltid opp, gjerne flere ganger, og bare puster og lytter til roen. En slags mental meditasjon i naturen. Jeg tar ikke den tiden for gitt. 

Her i høst på en tur til Valdres ble jeg stående og beundre Hurrungane i det fjerne. Spurte så en bonde om hvilke som var hva av de forskjellige toppene. Han sa han ikke visste. De fjellene bare var der og joda de var sikkert fine de, men han hadde ikke tenkt så mye på det. Jeg tror så absolutt han, og hans like, elsker å være ute. Men jeg vet ikke om de får samme opplevelser som oss betongfolk får når vi endelig kommer oss ut? Hva tror dere? Kanskje betongfolket stresser for mye for å komme seg ut også? 

La det på dette forumet siden jeg mener det går på mental helse. 

 

[+Espen Ørud]

Jeg kan ta på skiene på trappa, men må vente til jeg har gått 300 meter over veien før jeg kan lade hagla når jeg skal jakte, så vil påstå jeg bor midt i det, men er opprinnelig fra Oslo. Jeg tror man må sparke seg selv i baken for å utnytte det uansett hvor nære man bor, men jeg tror man kan nyte det uansett. 

I Oslo bodde jeg på Nordberg, så det var ikke rare tiltaket som skulle til for en tur i friluft der heller for så vidt. 


Jeg tror ikke det er noen forskjell på nytelsen da og nå, det går mer på interessen. Her har jeg naboer som neppe vet hva de 5 nærmeste "fjelltoppene" eller vannene heter, men også de som vet hva alle på hele øya heter, så det går nok mer på interesser enn evnen til å nyte det som ligger rundt...  

(Et par kjappe innspill før jeg sørger for å få fullagret, GPS og andre batterier igjen så de er klare for tur uten forvarsel  )

 

[djing0]

Jeg har vokst opp på bygda, med fjøs og dyr, sjøen 100 meter nedenfor huset og fjell på 1000meter rett bak huset. Flyttet til "byen" når jeg ble eldre og det er ikke før de siste par-tre årene at jeg har følt et kall når det gjelder friluft. Det handler nok åpenbart også om interesse, men at mange av de som bor midt oppi det ikke har det samme ønsket om å komme seg ut og nyte det naturen har å tilby kan det nok være noe i. Jeg syns jo at det var helt grusomt når jeg var yngre, men når jeg nå har fått det litt på avstand savner jeg tilværelsen og kjenner at jeg søker ut mye mer enn jeg gjorde før. Det har nok også noe å si at jeg har blitt voksen.

Men et godt eksempel på å være "midt oppi det" er at min far er yrkesfisker, så jeg har jo drevet med det i alle år jeg også. Jeg finner fortsatt absolutt ingen glede i det å være på sjøen for å fiske. Det er for meg en jobb. Det å stå med en stang å fiske etter torsk eller sei fremstår helt surrealistisk når man har jobbet og dratt opp flere tusen kg fisk tidligere. Men i et ørretvann kan jeg stå dagen lang... 

[josteink]

Ja, du får utnytta det mykje betre dersom du ikkje bur i by, sjølv om ein landsens mann/kvinne kanskje ikkje er like høgrøsta i sin tiljubling av grønt gras og snøkledde fjell. Men jubelen er der, kvar dag og kveld, og ikkje minst kvar sundag kveld når byfolka står i kø. Som ein del av gruppa som har flytta frå rurale strok til by så kan eg sei at når du bur på ein stad ikkje prega av kø og for masse folk så har ein eit litt meir avslappa forhold til det å vera ute, fordi du treng ikkje gå på ringstind i dag, evt kan du gjera neste helg eller neste helg, eller du tek deg berre ein kveldstur. 

Folk har forskjellige interesser både i bygd og by, det er faktisk ikkje så stor forskjell på folk i by og bygd, sjølv om ein del byfolk har overaskande gamaldagse fordommar om folk utanfor bompengeringen.

 

Endret 18. januar 2017 av josteink

[Gittiamo]

Interessen for friluftsliv var en selvfølge i denne sammenhengen. Kom kanskje ikke så tydelig frem. 

Jeg har bare erfart at de er litt mer avslappa til det å søke opplevelser ute. Ergo spør jeg også om vi er for stressa? Eller er de for avslappet? Hva er best? Og hva skjer når en asfaltgjøk ønsker å bli en bygdetulling? Vil hen ta ting for gitt? 

Jeg har i hvert fall ingen fordommer mot folk på bygda  men jeg møter mange fordommer om byfolk når jeg er på bygda. Noe jeg er ofte. Men jeg går for å være en bygdetulling selv da, så jeg går fri  

@djing0 sant det. Ting blir annerledes når det blir jobb. Mange kombinerer jobb og hobby, men det vil jo gå utover hobbyen vil jeg tro. Er derfor jeg aldri har ville jobbe med hest, da hest har vært min frisone. Da bør jeg vite hva jeg havner oppi om jeg skulle snuble over enda en yrkesfrilufter 😂

[Bjørja]

10 hours ago, Gittiamo said:

Her i høst på en tur til Valdres ble jeg stående og beundre Hurrungane i det fjerne. Spurte så en bonde om hvilke som var hva av de forskjellige toppene. Han sa han ikke visste. De fjellene bare var der og joda de var sikkert fine de, men han hadde ikke tenkt så mye på det. Jeg tror så absolutt han, og hans like, elsker å være ute. Men jeg vet ikke om de får samme opplevelser som oss betongfolk får når vi endelig kommer oss ut?

 

Dette blir vel litt som når vi på bøgda drar til asfaltjungelen. Jeg snakket med en eldre kar i Paris. Nei, Louvre hadde han aldri besøkt. Jeg spurte han da hvor lenge han hadde bodd i Paris. Siden 1935, da han ble født, var svaret.

Det er vel fort slik at det nære tar man for gitt.

Hadde du spurt bonden om jakt, så hadde du kanskje fått et mer entusiastisk svar. 

Endret 18. januar 2017 av Bjørja

[josteink]

 

8 minutter siden, Gittiamo skrev:

Jeg har bare erfart at de er litt mer avslappa til det å søke opplevelser ute. Ergo spør jeg også om vi er for stressa? Eller er de for avslappet? Hva er best? Og hva skjer når en asfaltgjøk ønsker å bli en bygdetulling? Vil hen ta ting for gitt? 

 

Ja, ein asfaltgauk er for stressa, helga er snart slutt, har dårleg tid, alltid dårleg tid, snart er det tilbake til asfalt og betong, kø og for masse folk. Men at folk som bur ute er meir avslappa til å søke opplevingar ute er noko eg ikkje kjenner att i det heile. Venner, bekjente og familie som bur meir grisgrendt  er så vannvittig mykje ute at det er heilt surrealistisk. Så dersom du tenker at det å flytte til ein stad med flott natur og lite folk gjer at ein er mindre ute så kan du senka skuldrene og pakka kofferten, no worries. 

[+Miamaria]

Jeg flirer jo (spontan gapskratt, faktisk) av søringer som kommer hit og roper over seg hver gang de ser en ørn langt på avstand. "Oi oi oi, en ØRN!!!" Ha ha ha, ja, har du aldri sett en ørn før liksom. Her reagerer man hvis man IKKE ser en ørn på tur liksom. Men jeg blir jo aldri lei av å nyte synet av en flott ørn, likevel, selv om jeg ikke roper over meg av entusiasme. Jeg bare er vant med å se dem, og ser derfor også mange flere enn de fleste - fordi jeg vet å kjenne den igjen. Den er en del av inventaret på tur – men et flott inventar som jeg gleder meg over. Og ikke minst savner, når jeg er på tur andre steder.

Jeg fikk en bok om ørten padleturer landet rundt her om dagen. Sortlandssundet var et åpenbart valg for fyren, mektig var det faktisk. Nå bor jeg ved Sortlandsundet, og den padleturen han skrev om, har jeg aldri giddet å padle en gang. Direkte provoserende at han drar den bedritne turen fram, når det er så mye annet fint like rundt hjørnet.

Men det er jo fint at han ikke gidder å snike rundt hjørnet, for da får jeg være mer i fred på de fine plassene. Det er i grunnen helt greit når jeg tenker meg om. (Selv om de som har kjøpt den boka til full pris er regelrett lurt, synes jeg, ut fra det han skriver om de områdene jeg kjenner til.) 

Selv om jeg ikke hopper og roper av entusiasme hver gang jeg ser en ørn, eller gidder å dra på tur på de kjipeste plassene, så setter jeg jo stor pris på området her. Jeg bruker det selv, og deler opplevelsene - blant annet for å få flere til å se og besøke. Flott natur blir dagligdags når man bor midt i den, den er jo der. Og jeg setter nok mer pris på den når jeg kommer hjem etter å ha vært på tur et annet sted, for da blir jeg alltid, uten unntak, påminnet hvor flott vi har det der jeg bor. Jeg legger nok mer energi i å få en fin tur når jeg har dratt langt, men de aller fineste turene som jeg både har nytt mest i øyeblikket og husker best i ettertid har jeg hatt i mitt eget område, uten tvil.

[Gittiamo]

Godt å høre @Miamaria

Det er jo litt som når jeg tar med "bygdetullinger" på byen her, og de går storøyde rundt og glaner på alt som er vanlig hverdag for meg. Jeg setter veldig stor pris på enkelheten av å bo i byen. Og siden jeg er nesten like avhengig av musikk, som natur, så er byliv helt gull. Men jeg missliker en del her også. 

Hmm beste ville vært 50/50? Ja takk begge deler? 

[+Grimner]

Blir kanskje som de av oss som bor i byen og sjelden/aldri er innom alle attraksjonene som folk utenfor gjerne forbinder med byen. Jeg har f.eks bodd noen år i Oslo og var aldri innom Munch muset, Nasjonalgalleriet osv. Som fjellene, så er de der

For å ta en annen side; de verste natursvina jeg har vært borti og vet hvem er, er "lokale" altså folk som bor midt i naturperlene. Antagelig ikke vond vilje bak i de fleste tilfellene, mer en likegyldighet.

 

[Gittiamo]

8 minutter siden, Grimner skrev:

Blir kanskje som de av oss som bor i byen og sjelden/aldri er innom alle attraksjonene som folk utenfor gjerne forbinder med byen. Jeg har f.eks bodd noen år i Oslo og var aldri innom Munch muset, Nasjonalgalleriet osv. Som fjellene, så er de der

For å ta en annen side; de verste natursvina jeg har vært borti og vet hvem er, er "lokale" altså folk som bor midt i naturperlene. Antagelig ikke vond vilje bak i de fleste tilfellene, mer en likegyldighet.

 

Ja det er vel slik jeg også ser det. Jeg bruker sjeldent Oslos attraksjoner. Men på den andre siden så vet jeg om "perler" her i Oslo som utenforstående ikke kjenner til. Men ellers tar jeg jo byen som en selvfølge. 

Og om jeg skulle flytte ut og vekk - vil mitt syn på naturen da bli mer blasert? Tor ikke det vil skje, men en skummel tanke er det uansett. 

[+PTG]

16 minutter siden, Gittiamo skrev:

Ja det er vel slik jeg også ser det. Jeg bruker sjeldent Oslos attraksjoner. Men på den andre siden så vet jeg om "perler" her i Oslo som utenforstående ikke kjenner til. Men ellers tar jeg jo byen som en selvfølge. 

Og om jeg skulle flytte ut og vekk - vil mitt syn på naturen da bli mer blasert? Tor ikke det vil skje, men en skummel tanke er det uansett. 

Neida, er ikke så skummelt når en først har tatt steget. Vi flyttet fra Oslo til Lillehammer. Nå kan man jo si at Lillehammer også er en by, så et fullt steg ble det jo ikke, men uansett etter 18 år vil jeg si at det ble bra. Fortsatt tilgang til "by-tilbud", men mye mindre kø/trafikk og kortere vei til fjell og land rundt, og som vi langt ifra er blitt trette av. Før vi flyttet så tenkte vi nok at det ville bli flere turer til Jotunheimen med kortere reiseveg, men det har det ikke blitt, da mange fine lokalopplevelser året rundt gjør at behovet for lengre helgeturer avtar noe. 

[Larix]

Litt på sida av trådens tema, men likevel relatert. Jeg bor i et hus som besteforeldrene mine bygde på 50-tallet. Det ligger på en liten kul med åker rundt. Drøye 100m unna ligger en litt høyere kul, enda litt lenger unna naboene. I følge det jeg har blitt fortalt så pleide folk som spurte bestefaren min om hvorfor de ikke hadde bygd på den fineste tomta på eiendommen, å få til svar at, de satte mer pris på plassen og utsikten når de ikke hadde den hele tida, men måtte gjøre en (bitte)liten innsats for å oppleve det.

Jeg tror nok at for mange av de som bor midt i det så blir det dagligdags. Men det går jo an å sette pris på det dagligdagse også.

Endret 18. januar 2017 av Larix

[Gittiamo]

Artig historie @Larix  

Og jeg er helt enig i at det er fult mulig å nyte det dagligdagse. Men man burde kanskje få en påminnelse om det innimellom også. 

Jeg får se hva jeg gjør. Har så mange fordeler med det jeg har i dag, men har også en stor lengsel i kroppen jeg kanskje burde lytte til. 

[Tessatroll]

Eg vert aldri blasert over det eg har rundt meg, her eg bur midt "smørauget". Men, eg har nok litt mindre "weekendwarrior"preg over meg, då eg kan gjere det meste heile året. Bre, topptur, havpadling, dykking, klatring osv, alt er flott her. Som Josteink seier, så kan eg gjere det ein ettermiddag etter jobb. Eller overnatte på ein fjelltopp å reise direkte på jobb. Då vert ein kanskje litt meir avslappa? Fjellet står der i morgo også, typ. Så no ruslar eg meg ein tur k marka i staden, for i dag er det det kroppen treng. Gla eg slepp å kave for å komme meg ut, Og vil definitivt seie "leve i det". Faktisk arbeidar eg målretta mot å komme i posisjon til å leve endå meir med og i naturenen. 

[Gittiamo]

Høres fantastisk ut @Tessatroll  

 

[Snutemor]

Jeg tenker at mennesker er forskjellige, det finnes ingen fasit, ingen mal som sier at folk i byer er slik og folk ellers er sånn. Du finner eksempler på folk i byer som er aktive innen friluftsliv og folk på landet som ikke bryr seg. Og du vil finne mange eksempler på det motsatte. 

Og tenker at det handler også om hvordan du definerer friluftsliv. Jeg bor på et stort boligfelt, men jeg kan gå ut døra og være i relativt uberørt villmark etter fem minutter. Der går jeg stort sett hver eneste dag, hele året. Jeg har jo hund, og det er en pådriver til at jeg må ut, men gleder meg like mye hver dag over å være i skogen. Men jeg er ikke på topptur eller hilser på ørn daglig. Får dosen med frisk luft hver dag, så føler jeg ikke har det brennende behovet for å reise ut og bort hver helg. Klart det hadde vært gøy, men har jo skogen rett her borte. Så sånn sett kan man kanskje si at jeg er litt avslappet i forhold til å søke de store friluftsopplevelsene. Men igjen, det er meg. Andre mennesker har sin sannhet.

Jeg tror uansett ikke du skal være bekymret for å bli blasert hvis du skulle ha flyttet vekk fra byen. Det virker som om det ligger så sterkt i deg, det behovet for å være ute, at det blir ikke borte om du en dag får adresse nord for Sinsenkrysset 

[Siggy Stardust]

http://harvest.as/artikkel/den-lange-veien-ut

[Gittiamo]

21 minutter siden, Siggy Stardust skrev:

http://harvest.as/artikkel/den-lange-veien-ut

Jeg leste den igår. I håp om at han skulle si at nærtur er helt fint det 😜 det er mye å tenke på. Og tankene om dette er helt klart sterkere på vinteren. Byen er stusselig på vinteren. 

Men behovet for fjell var minimalt når jeg daglig ralla rundt i Nordmarka med mine hårete lykkepiller. Kanskje heller skaffe hund? Eller både hund og fjell? 

[Sovjetunionen]

Den 1/18/2017 at 17.13, Tessatroll skrev:

Eg vert aldri blasert over det eg har rundt meg, her eg bur midt "smørauget". Men, eg har nok litt mindre "weekendwarrior"preg over meg, då eg kan gjere det meste heile året. Bre, topptur, havpadling, dykking, klatring osv, alt er flott her. Som Josteink seier, så kan eg gjere det ein ettermiddag etter jobb. Eller overnatte på ein fjelltopp å reise direkte på jobb. Då vert ein kanskje litt meir avslappa? Fjellet står der i morgo også, typ. Så no ruslar eg meg ein tur k marka i staden, for i dag er det det kroppen treng. Gla eg slepp å kave for å komme meg ut, Og vil definitivt seie "leve i det". Faktisk arbeidar eg målretta mot å komme i posisjon til å leve endå meir med og i naturenen. 

I fare for å avsløre en litt mindre sjarmerende side hos meg selv, kjente jeg at jeg gikk fra mitt normalt "å så fint" til å bli et grønt, surt, misunnelig monster når jeg leste "eller overnatte på en fjelltopp og dra direkte på jobb". Jeg vil også bo på landet! 

[Gittiamo]

3 minutter siden, Sovjetunionen skrev:

I fare for å avsløre en litt mindre sjarmerende side hos meg selv, kjente jeg at jeg gikk fra mitt normalt "å så fint" til å bli et grønt, surt, misunnelig monster når jeg leste "eller overnatte på en fjelltopp og dra direkte på jobb". Jeg vil også bo på landet! 

Du blir sikkert like sjarmerende som meg, når jeg sitter på jobb drukna i Excel-ark og tar en surfepause på Instagram. Ren og skjær idioti og selvplaging på skyhøyt nivå 😫

[Sovjetunionen]

1 minutt siden, Gittiamo skrev:

Du blir sikkert like sjarmerende som meg, når jeg sitter på jobb drukna i Excel-ark og tar en surfepause på Instagram. Ren og skjær idioti og selvplaging på skyhøyt nivå 

Ja jeg vet! Sitte med den stygge Oslogryta rett utenfor vinduet mens man ser hva alle folk driver med ute i naturen. Suresen 

[tubbs]

Jeg bor 6 minutters gange unna ett kjøpesenter, 15 minutter unna Oslo sentrum med T-bane.
Men ser Lillomarka når jeg trekker fra gardinene på soverommet.
Har hatt Nord/Lillomarka som lekeplass i hele mitt liv.
Kan ta på meg ski bak blokka og i løpet av få minutter gå i strøkne lysløyper
Venner som har flyttet utenbys og kjøpt seg hus med hage har mye mindre tid til friluftsliv pga vedlikehold.
Bor selv i leilighet og har kun støvsuging og vask av leilighet. (noe som tar max 1 time i uka) Alt utenfor inngangsdøra til leiligheten gjør vaktmestere/innleid arbeidskraft.
Som Espen skriver over er det evnen til å sparke seg selv i ræva som hindrer de fleste å være mye ute i naturen.
Ikke hvor man bo i landet!
 

Endret 20. januar 2017 av tubbs

[Gittiamo]

Jeg har selv "bodd" i Maridalen og  på Beitostølen (pendla). Det er sant at mye tid gikk med til sysler rundt huset. Eller i bil for å kjøre rundt om for å fikse ting. Men utsikten var utvilsomt mye bedre  

Jeg er, i følge de rundt meg, mye ute. Jeg kommer meg jo ut så fort anledningen byr seg. Men som de fleste vil jeg jo helst bare leke ute hele dagen lang og slippe alt dette voksenstyret. 

[Bård B]

Bor i dag i byen uten egen bil og har ikke store problemer med og på en eller annen måte komme meg ut på tur. Men i motsetning til slik jeg vokste opp, bosktavelig talt helt i skogkanten er ikke utgangspunktet det samme, der jeg før kunne gå rett ut i marka uten og gå en meter på vei eller passere annen bebyggelse må jeg i dag kjøre t-bane, buss, leie bil etc. Som sagt er det relativt enkelt og komme seg ut i marka i dag også, men om jeg vil på tur med f.eks pulk og ski blir det straks mer planlegging med kollektivtransport/leiebil.

Men for meg personlig trives jeg best med dagens bosituasjon likevel, friluftslivet kan jeg få bedrevet ved og reise hit og dit. I praksis tror jeg det ville blitt verre med kafeteria og pubbesøk om jeg hadde flytta på bygda. Begge deler betyr for meg veldig mye og dagens bosituasjon ivaretar begge to på en balansert måte...

Endret 20. januar 2017 av Bård B