"Blir du ikke redd...?"

[Umbros]

Det er stort sett lite med reaksjoner fra folk når jeg sier jeg skal på tur. Definerer jeg turen og sier at det kun skal være meg og hunden, ja da sperrer de øynene opp. 

De spør stort sett om ikke jeg blir redd. 
Svaret er jo like klokkeklart som alltid: Hva i alle dager skal jeg være redd for? 
Jeg storkoser meg i fjell og dal alene, det er terapi for kropp og sjel. 
Jeg er vel strengt tatt ikke alene heller, jeg har med meg verdens beste venner på 4 bein! 

Samme spørsmål runget gjennom luften på Fredag, da jeg fortalte at jeg pakket til en helg i fjellet med den ene hunden vår. 
"Blir du ikke redd?"
Nei,jeg gjør ikke det.

Bikja sto å så på meg med glede i øynene, han trippet opp og ned på stedet, gikk frem og tilbake til døren og hadde alle indikatorer på at han forsto hva vi skulle ut på. 
Barn og mann fikk ett "hadebra" kyss også vandret vi avsted. 
Jeg, hunden og  tursekken.
Destinasjonen var ikke så alt for langt hjemmefra. 
Vi er heldige og har fjellet rett rundt oss på alle kanter,så med en god time vandring er vi på opptil flere fine plasser og kan gå videre på ulike topper derfra. 

Vi koset oss der vi gikk, fjellene lyste opp i horisonten, det var masse snø på toppene. 
Snøen gjorde at hele heia lyste opp,og jeg burde knapt ha på hodelykten. 
Etter en god time var vi fremme og jeg fant ut at det beste var og få gang på bålet med en gang. 
Jeg kjente fort at det var godt på minussiden, og fikk det bekreftet da gradestokken viste 16 blå! 
Jeg tok på Umbro (hunden) ett dekken og gode potesokker,og lot han løpe løs og kose seg mens jeg satt meg ned i posen ved bålet, fant frem kaffekoppen og bare koset meg. Det var stjerneklart og måneskinn,helt vindstille. For en luksus! 




Umbro kom også bort å ville få litt varme fra bålet: 


Etterhvert ble det tid for å finne frem både kjeks og mer kaffe,og litt kjøtt til Umbro som nå ga klar beskjed om at det begynte og bli i overkant kaldt. 
Gradestokken krøp fremdeles nedover så jeg la på han ett tykt vinterdekken og la han godt plassert i jervenduken liggende på ett ullteppe hvor han fikk resten av kveldsmaten sin servert med varmt vann over.
Han ble åpenbart svært fornøyd med avgjørelsen,og sovnet bare noen minutter senere. 


Jeg var alt for opptatt med å se på stjernene og nyte roen og stillheten,så jeg sovnet ikke før det var langt på natt. 
Vedlig lykkelig og fornøyd med den gode posen min som holdt meg god og varm tiltros for kulden! 

Tidlig neste morgen våknet vi til soloppgangen. 
Like kaldt og fint fremdeles, bare å få gang på bålet igjen og få i seg litt kaffe! 
Det er rart hvor ydmyk og glad man blir av slike turer. Det og kunne sitte å se inn i bålet,tenke og reflektere,mens det eneste som kan forstyrre tankene er hunden som leker i snøen. 
Etter x antall kaffekopper så var det på tide å gå nedover igjen. Solen strålte på himmelen, og vi koset oss der vi gikk tilbake i snøen med solen i ryggen! 
Nå ser vi frem til flere turer fremover,både med og uten ski på beina

[Kjell Iver]

Takk for en herlig turrapport! Det enkle er ofte det beste

[Sigri]

Nå er det en stund siden du skreiv turrapporten, men jeg kjenner meg så godt igjen i reaksjonene på at man går alene!! "Blir du ikke redd??" er standardspørsmålet omkring mine alene-turer. Det eneste å være redd for er om man skader seg utenfor allfarvei og mobildekning. Derfor tar jeg svært få sjanser når jeg går alene, alltid sikker på at jeg vil klare meg en natt eller to ekstra ute i villmarken. Ellers satser jeg på at alle ville dyr er mer skeptiske til meg enn jeg til dem (ulv, bjørn jerv, gaupe osv). Mennesker lukter jo ikke så godt