Minner og vemod

[Gjest Anonymous]

Jeg sitter og ser på bilder fra turene jeg hadde i år. Det gir en helt spesiell stemning. Turene er nå så fjærne så fjærne. De stemningene jeg hadde akkurat på de turene vil jeg kanskje aldri oppleve igjen, bare som små glimt når jeg tenker tilbake.

Jeg tror det er denne refleksjonen som gjør at jeg alltid kommer tilbake til fjellet. Den evige romantiseringen av hvordan forrige tur var. Så fint jeg hadde det da, tenker jeg. Jeg ser på godværsbilder fra Stølsmaradalstind-skituren i juni, solnedgangsbilder ved Nautgardstind i februar, påsketuren til alle Urdanostindene og jeg opplever en ganske ny følelse: Jeg har lyst til å gå de fleste av disse om igjen! Hvis jeg en dag har klart alle toppene, da vil jeg vende tilbake til de turene som har gitt meg helt spesielle følelser i ettertid.

Men vil den samme stemningen dukke opp igjen?

Eller vil vemoden innhente meg? Blir alt bare trist i etterkant?

Nei, det er vel kanskje bare slike følelser som dukker opp på tampen av en fjellsesong. Jeg gleder meg til senvinteren, når jeg for alvor kan begynne å legge ambisiøse, spennende planer. Da er vemoden forhåpentligvis vendt til en sitrende forventning, og absolutt alle minner om vonde knær, mygg, svette og tårer er borte. Da er bare minnene om Urdanostind mot en mørkeblå himmel, Austabottind som skygget for solen i Gravdalen, den myke og feminine Urdanosbreen, den gode følelsen i teltet etter endt tur - igjen i min bevissthet.

Jeg føler meg priviligert fordi jeg vil beholde disse minnene resten av mitt liv, dette er hva jeg kaller perspektiv.

Snufs, høsten er så kjip...

[Kim]

Jeg synes ikke høsten er kjip. Det er nettopp derfor opplevelsene i høyfjellet sommerstid er så spesielle. Det er kontrastene med årstidene som er flott med dette landet.

Ta turen til den samme toppen til alle årstidene. Da vil du merke forskjellene, alle turene har sin store sjarm. En kort og kald vinterdag i Rondane er en enorm kontrast til en lys og varm sommerdag. For ikke å snakke om en tur på høsten, denne kjiiiiipe høsten

[Julia]

Jeg synest nesten høsten er finest, jeg (bortsett fra når det er tåkete og guffent). Fargene gjør fjellet finere enn noen gang ellers, og på fine høstdager er det som om naturen holder pusten lite grann før vinteren setter inn. Man kan nesten kjenne dette på kroppen, og det er utrolig intenst. Det blir kaldere å sove i telt, og det blir mer slitsomt å nå toppene, og jeg som har jobbet hele sommeren gjennom må fortsatt jobbe høsten gjennom før jeg kan ta meg mer fri. Men - det få turene som blir til er som regel helt spesielle.

[Kjell-Erik]

Jeg kjenner igjen det Espen beskriver, men ser nok også verdien av høsten og vinteren.

Det er tiden jeg trenger til plassere hva jeg har opplevd i perspektiv: skrive turbeskrivelsene, klistre inn bilder i foto-album, oppdage at jeg (igjen) har glemt en topp som lett kunne ha blitt nådd.

Det er tiden jeg trenger til å reflektere. Til å skjønne hvor heldig jeg var sist sommer. Til å la inntrykkene synke ned for å etterlate noe som er blivende. Rart hvordan ting man først husker best fra en tur etter hvert blir mindre viktige, mens andre inntrykk - kanskje små detaljer - er det man virkelig kommer til å huske resten av livet.

Det er tiden jeg trenger til å bygge nye planer for neste sommer. Til å velge mellom alle fjellene ut fra tanken at man aldri vet hvor lenge man kan holde på med en slik hobby.

Men kanskje det aller viktigste er at det er tiden jeg trenger til å drømme og til å (måtte) lengte etter de neste turene.

Mitt verste mareritt er jo å plutselig våkne en morgen og merke at jeg egentlig ikke har lyst til flere fjellturer.

Som en bekjent sa om å bo i Guatemala (temperatur er visst hele året mellom 18 og 22 grader):

"Jeg kan ikke virkelig glede meg over (den evige) sommeren uten å ha opplevd andre sesonger"

Slik opplever jeg det med fjellturer også. Etter ni dager i Alpene var jeg fullstendig "mett": til og med litt for mange inntrykk. Men en uke senere hadde jeg satt meg i bilen og kjørt avgårde hvis sjansen hadde vært tilstede.

Noen som kjenner igjen den følelsen?

[Lyngve]

Helt klart samme følelsen her. Når jeg har vært på en 2 dagers helgetur til Jotunheimen (med 10 timers fjellturer hver dag) kan jeg være drittlei og vil fortest mulig tilbake til Oslo på søndagen. Men når det blir torsdag igjen, er det bare en ting jeg tenker på "Tilbake til Jotunheimen".............

Litt av samme følelsen hadde jeg i Sveits. Etter 2 intense uker var jeg glad for å komme ut på motorvei 7 i Tyskland med kurs for Norge. Men allerede ved grensepasseringen til Danmark, hadde jeg bare en tanke i hodet "Tilbake til Sveits"......

Tror det har litt å gjøre med at man blir fysisk sliten av "stresse" seg fra topp til topp, og aldri tillate seg noen hviledager. Jeg får faktisk dårlig samvittighet hvis jeg ikke utnytter alle dager i fjellheimen til det maksimale.

[Tom]

Etter 2 intense uker var jeg glad for å komme ut på motorvei 7 i Tyskland med kurs for Norge. Men allerede ved grensepasseringen til Danmark, hadde jeg bare en tanke i hodet "Tilbake til Sveits"......

Det var fordi du savnet Autobahn og fri fart

For øvrig er jeg i den heldige situasjon at jeg synes det blir flottere og flottere i Jotunheimen for hver gang jeg er der. Faktisk blir jeg også mer og mer glad for hver varde jeg besøker. Aner ikke hvor det skal ende, men det er sikkert at det blir en livslang og sterk kjærlighet til fjellet.

[Lyngve]

Hei Tom

Du skulle forsøkt deg i peisstuene i Sveits. Der nytter det ikke å skryte på seg at du har vært på et par hundre fjell over 2000m !!

Der skal det litt mer til før damene blir stumme av beundring

[Kjell-Erik]

Jeg får faktisk dårlig samvittighet hvis jeg ikke utnytter alle dager i fjellheimen til det maksimale.

Jo da. Det hadde jeg også på min tur til Alpene. Men likevel er jeg veldig glad for at jeg bygget inn en hviledag halvveis. Det var en temmelig spesiell opplevelse og sitte på en rifugio på en søndag og nyte kjempeværet. På den ene siden hadde jeg utsikt mot topper jeg hadde besteget dagen før. På den andre siden utsikt mot topper som jeg håpet å nå neste dag. For ikke å snakke om hvor interessant det er å oppleve italienere på nært hold. En kjempe-happening og fin kontakt både med fjellvandrere og betjeningen på hytta. Fikk til og med et par runder bordtennis. Og selvsagt nydelig mat ...